7. Forholdet til forvaltningsloven
- 7.1 Sammendrag
- 7.1.1 Innledning
- 7.1.2 Ulike avgjørelser i Aetat - forholdet til forvaltningsloven
- 7.1.3 Partsbegrepet, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e
- 7.1.4 Særlige hensyn ved tiltak der det foretas en ansettelse eller arbeidsgiver avgjør hvem som skal få en tiltaksplass
- 7.1.5 Aetats utvelgelse av hvem som er aktuelle for en konkret tiltaksplass
- 7.1.6 Avgjørelser rettet mot tiltaksarrangører
- 7.2 Komiteens merknader
Etter gjeldende sysselsettingslov gjelder forvaltningsloven med de særlige bestemmelser som er gitt i sysselsettingsloven. I tilfeller hvor det treffes enkeltvedtak, får saksbehandlingsreglene i forvaltningslovens kapitler IV-VI anvendelse.
Vedtak Aetat treffer i saker om dagpenger og om ytelser til yrkesrettet attføring er i all hovedsak enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det er for enkelte av de øvrige avgjørelser og aktiviteter det har hersket uklarhet om forholdet til forvaltningslovens saksbehandlingsregler.
Avgjørelser knyttet til ren formidling av arbeid er etter departementets vurdering vanligvis ikke å anse som enkeltvedtak.
Vurderinger knyttet til hvilke personer som skal komme inn på arbeidsmarkedstiltak, eller om en person kan ha behov for spesielle typer tiltak vil imidlertid i mange tilfeller være å anse som enkeltvedtak.
Et par tiltak har en avklart rettslig status i forhold til forvaltningsloven. For vedtak om tiltaket bedriftsintern opplæring (BIO) er reglene for forvaltningslovens enkeltvedtaksbegrep gjennomført i de interne rutinene, og det er klagerett på vedtakene.
Videre er forvaltningslovens anvendelse på vedtak knyttet til arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO) avklart. I forskrift av 19. februar 1993 er det fastsatt unntak fra klageadgangen og begrunnelsesplikten. Unntaket ble først og fremst begrunnet i at avgjørelser om AMO er masseavgjørelser på bakgrunn av mange vedtak per år.
For de øvrige avgjørelsene Aetat tar, er den rettslige situasjonen ikke fullt ut avklart.
Forvaltningslovens saksbehandlingsregler vil kunne bidra til en grundig saksforberedelse og et rettferdig resultat. Partsstatus etter forvaltningsloven sikrer en viss merinnflytelse over egen sak og innsyn i det avgjørelsesgrunnlag og skjønn som har vært utøvet.
På den annen side kan det være spørsmål om en ved anvendelsen av forvaltningslovens saksbehandlingsregler for alle avgjørelser oppnår det som er hensikten ved reglene. I noen tilfeller kan det også være spørsmål om de administrative og praktiske konsekvenser kommer i konflikt med gjennomføringshensyn i arbeidsmarkedspolitikken.
Det er ikke uten videre gitt hvem som er part eller parter i henhold til en avgjørelse om tiltaksplass og som derfor har partsrettigheter etter forvaltningsloven. Spørsmålet kommer på spissen for registrerte arbeidsledige som ikke blir søkt inn på aktuelle arbeidsmarkedstiltak. Fordi forvaltningen av arbeidsmarkedstiltak ikke foretas etter søknadsordninger, treffes det i dag ikke noe vedtak om avslag overfor registrerte arbeidsledige som ikke får tilbud om plass på tiltak.
Departementet har kommet til at forvaltningslovens partsbegrep bør avgrenses slik at det fremgår klart av loven at dersom det er flere som har behov for eller ønsker den samme tjenesten, skal de likevel ikke regnes som parter i samme sak, og herunder ikke ha rett til å klage over at en annen har fått tjenesten.
Forslaget er blant annet begrunnet i at de personer/den gruppen som unntas fra partsbegrepet normalt ikke ville ha noe stort behov for å bli behandlet som parter i forvaltningslovens forstand. Et partsbegrep uten begrensninger ville innebære at Aetat måtte bruke relativt store ressurser på å gi de nevnte personene formelle rettigheter etter forvaltningsloven. Forslaget om presiseringer og innsnevringer i partsbegrepet, bør dessuten ses i sammenheng med forslaget om å innføre en rett til behovsvurdering, som innfører nye brukerrettigheter som i større grad treffer brukernes behov enn de rettigheter etter forvaltningsloven som det foreslås å gjøre unntak fra.
For visse arbeidsmarkedstiltak er det en arbeidsgiver som har det avgjørende ordet for om en person får plass på tiltaket. Vurderingen av om ansettelsen må betraktes som et enkeltvedtak vil kunne variere med hva slags tiltak det er snakk om.
Det fremgår av forvaltningsloven § 3 andre ledd at vedtak i ansettelsessaker er unntatt fra reglene om begrunnelse, klage, samt reglene om omgjøring i § 35 tredje ledd. De øvrige reglene for enkeltvedtak kommer likevel til anvendelse, f.eks. reglene om forhåndsvarsel, partsinnsyn og underretning om vedtaket.
I den grad en arbeidsgivers avgjørelse om ansettelse er å anse som et enkeltvedtak, er det etter departementets syn ikke hensiktsmessig at arbeidsgiveren i disse sakene må følge forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel, underretningsplikt mv. Faren er stor for at et slikt system fra arbeidsgivers side vil oppleves som tungvint og byråkratisk og dermed svekke motivasjonen for et samarbeid med Aetat ved senere anledninger. Det samme gjelder de tiltak som er lagt til en arbeidsplass uten at det foretas en ansettelse, men der det likevel er arbeidsgiver som har den endelige avgjørelsen av hvem som skal tildeles plass.
På denne bakgrunn bør det etter departementets mening presiseres at avgjørelser som arbeidsgiver tar i saker om ansettelse, oppsigelse eller avskjed når det gjelder arbeidsmarkedstiltak ikke skal anses som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Før en tildeling av en tiltaksplass, også der dette skjer ved at en arbeidsgiver foretar en ansettelse, velger Aetat normalt ut en eller flere kandidater som kan være aktuelle. Arbeidsgivere forholder seg normalt til den personen eller det utvalget de får presentert. Aetats utvelgelse vil derfor oftest være avgjørende for å komme i betraktning. Disse avgjørelsene har dermed også vedtakskarakter og vil ofte være å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
Selv om den enkelte arbeidssøker normalt vil være tilfreds med å ha blitt valgt ut som aktuell for en tiltaksplass, kan vedkommende ha reelt behov for rett til innsyn og mulighet til å overprøve Aetats avgjørelse.
Praktiske konsekvenser av at avgjørelsen om å bli plukket ut som aktuell for en konkret tiltaksplass anses som et enkeltvedtak, er at vedkommende skal få skriftlig beskjed om at han eller hun er plukket ut. Videre vil vedkommende ha krav på en etterfølgende begrunnelse og kan eventuelt klage dersom han eller hun ikke er interessert i den aktuelle tiltaksplassen.
For å kunne opprettholde et visst tempo og unngå situasjoner der arbeidsgiver ansetter en person som senere får medhold i en klage om at vedkommende ikke har plikt til å delta på tiltaket, bør klagefristen settes til tre uker som er den alminnelige frist i forvaltningsloven. Fristen vil dermed bli kortere enn etter spesialregelen i sysselsettingsloven om seks ukers klagefrist, se lovforslagets § 17.
Også for mulige enkeltvedtak overfor arbeidsgivere har departementet vurdert om det er rimelig og hensiktsmessig at forvaltningslovens saksbehandlingsregler skal komme til anvendelse fullt ut.
De aktuelle arbeidsgivere er sentrale samarbeidspartnere for Aetat, og deres vurderinger og prioriteringer er viktige i denne sammenheng. Ettersom den økonomiske støtten skal være kompenserende, er det imidlertid vanskelig å se at en arbeidsgiver i kraft av å være tiltaksarrangør i en konkret sak har et reelt behov for å få styrket sin rettssikkerhet gjennom en anvendelse av forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel, dokumentinnsyn, begrunnelse og klage. Arbeidsgivers egeninteresse i denne støtten er ikke nødvendigvis et hensyn som bør gi grunnlag for f.eks. klagerett.
Etter departementets vurdering bør det gjøres unntak for avgjørelser overfor tiltaksarrangører fra forvaltningslovens enkeltvedtaksbegrep, og departementet foreslår et slikt unntak i forslaget til ny lovs § 16. Videre bør partsbegrepet, etter departementets vurdering, også i forhold til tiltaksarrangører/arbeidsgivere avgrenses slik som omtalt under pkt. 7.1.3. Det vil si at i saker om tildeling av tiltaksmidler bør partsstatus i alle fall begrenses til tiltaksarrangører som har søkt om tiltaksmidler eller godkjenning, samt tiltaksarrangører som på initiativ fra Aetat lokal har sagt ja til å stå som tiltaksarrangør, mot at de ytes en økonomisk kompensasjon.
Komiteen slutter seg til forslaget i proposisjonen.