3. Gjeldende lov og gjeldende arbeidsmarkedspolitikk
Da sysselsettingsloven, forsinket av annen verdenskrig, kom i 1947, var formålet å bygge opp et landsomfattende system for offentlig arbeidsformidling samt å bygge opp en organisasjon med særskilt ansvar for å følge utviklingen av sysselsettingen. Dette har bakgrunn i det politiske målet om å sikre full sysselsetting.
I 1954 fikk Grunnloven i § 110 en uttrykkelig bestemmelse om det offentliges ansvar i forbindelse med sysselsetting.
Norge har også ratifisert ILO-konvensjoner på området. Internasjonale konvensjoner og Grunnloven setter visse rammer for hva en ny lov kan og bør inneholde.
Lov om tiltak til å fremme sysselsetting (sysselsettingsloven) er grunnlaget for en landsdekkende offentlig arbeidsmarkedsetat og arbeidsmarkedspolitikkens struktur. Loven har regler om organisering av Aetat, dens hovedoppgaver og virkemidler samt saksbehandlingsregler.
Arbeidsmarkedstiltakene er utviklet og dimensjonert ut fra arbeidsmarkedets behov og arbeidssøkernes behov for tjenester. Arbeidsmarkedstiltakene er hjemlet i sysselsettingsloven og forskriftsfestet, men den aktuelle bruk, dimensjonering og prioritet følger arbeidsmarkedsutviklingen. Ingen arbeidsløse har rett til tiltak, men bestemte prioriterte grupper, i dag særlig ungdom under 20 år som er uten skoleplass eller arbeid, kan regne med å få tiltak som ledd i den politikk som er ført overfor denne gruppen; ungdomsgarantien. Andre prioriterte grupper er langtidsledige og arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn.
Personer som fyller kravene til yrkesrettet attføring i folketrygdloven kap. 11, er i en noe annen rettsstilling. Såfremt vilkårene er oppfylt, har disse rettskrav på attføringsytelser (attføringspenger, eventuelt også attføringsstønader) i forbindelse med attføringstiltak.
Avgjørende for omfang og innretning av arbeidsmarkedstiltakene er Stortingets årlige budsjettvedtak basert på Regjeringens forslag i St.prp. nr. 1. Forslaget til ny lov om arbeidsmarkedstjenester endrer ikke på forholdet mellom statsbudsjettet og arbeidsmarkedspolitikken. Det er ønskelig å videreføre statsbudsjettets grunnleggende betydning for utformingen av arbeidsmarkedspolitikken.
Komiteen viser til sine respektive partiers merknader i Innst. S. nr. 212 (2003-2004) om et velfungerende arbeidsmarked.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at de har gått imot Regjeringens politikk med innstramminger i regelverk og ytelser knyttet til arbeidsledighet.
Flertallet viser også til at arbeidsledigheten har økt svært raskt under denne regjeringen, uten at nødvendige tiltak for å snu utviklingen har vært iverksatt.
Flertallet viser til at den økonomiske politikken må rettes inn på økt sysselsetting og kamp mot arbeidsløshet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at folketrygdens ytelser reguleres av folketrygdloven. Lovforslaget til ny arbeidsmarkedslov endrer ikke dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at omfanget av arbeidsmarkedstiltakene alltid bør gjenspeile arbeidsmarkedets reelle behov og utviklingen i ledighetstallene.
Disse medlemmer viser til at ledighetstallene som oftest vil variere en del fra år til år. Slike svingninger gjør det derfor naturlig at omfanget og innrettingen av arbeidsmarkedstiltakene reguleres årlig gjennom statsbudsjettet.
Disse medlemmer mener derfor at Aetats virksomhet og størrelse til enhver tid må tilpasses de reelle behov i arbeidsmarkedet. Aetat bør derfor raskt kunne nedbygges i tider med synkende og lav ledighet.