Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Karin Galaaen, fra Venstre, May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen, viser til rettebrev fra finansministeren 14. oktober 2004, som er vedlagt innstillingen. Komiteen viser til at forslagene i proposisjonen vil føre til en modernisering av lovgivningen for livsforsikring og legge til rette for bedre konkurranse i livsforsikringsmarkedet. Komiteen er enig med Regjeringen i at det legges til rette for klarere skille mellom de forsikredes midler og selskapenes midler, at det blir en klarere fordeling av risiko mellom kunde og selskap, at det blir en mer oversiktlig og gjennomsiktlig prising av livsforsikringsprodukter og opphevelse av kravet om at livs- og fondsforsikring skal holdes i atskilte selskaper.

Komiteen har merket seg at Kredittilsynet har foreslått en alternativ modell med risikodeling. Hensikten med modellen er å legge forholdene til rette for å kunne investere pensjonsmidlene i mer risikofylte instrumenter for dermed å bedre muligheten for høyere avkastning over tid og det kan medføre en styrking av muligheten til å bygge opp bufferkapital. Det foreslås en avtale mellom forsikringsselskaper og bedrifter om en form for ytelsesbasert pensjonsordning der selskapets risiko for avkastningen på de forvaltede midlene søkes redusert ved oppbygging av kundeeiet bufferkapital. Komiteen har merket seg at mange høringsinstanser støtter intensjonen i denne modellen. Komiteen har merket seg departementets orientering om Banklovkommisjonens vurdering av modellen i brev av 8. oktober 2004 til komiteen. Banklovkommisjonen skriver i sin vurdering bl.a. at et pensjonsprodukt basert på den modellen for langsiktig kollektiv pensjonssparing som Kredittilsynet har foreslått, meget vel lar seg utvikle og benytte uten endringer i de rammer for livsforsikringsvirksomhet som lovforslaget innebærer. Komiteen har videre merket seg at Kredittilsynets skisse, etter departementets syn, ikke foranlediger behov for endringer i lovforslaget. Komiteen slutter seg til det,men ber departementet eventuelt komme tilbake til Stortinget med forslag til lovendring hvis det skulle vise seg å være nødvendig for å få godt fungerende ordninger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at flere land i den senere tid har opplevd betydelig turbulens i forhold til organisering av pensjonssystemer. Flertallet er fornøyd med at de norske reglene legger stor vekt på soliditet og trygghet for kundenes krav på fremtidige pensjoner, og at regler som ivaretar disse hensyn videreføres. Flertallet er enig i at forsikringsselskapenes forpliktelser skal være fullt ut fondert og at kundenes midler vil være sikret mot reduksjon bortsett fra i de tilfeller hvor kunden selv har valgt egen investeringsportefølje uten garanti.

Flertallet har merket seg at forslagene er en oppfølging av Banklovkommisjonens 7. utredning og at høringsinstansene stort sett er positive til forslagene.

Regjeringen har i proposisjonen foreslått å legge om pris- og fortjenestemodellen fra dagens system med overskuddsdeling til et system med forhåndsprising av forsikringsprodukter. Flertallet er enig i det. Et krav om forhåndsprising vil bidra til økt konkurranse mellom selskapene, fordi prisingen blir mer synlig for kundene. Flertallet er enig med departementet i at det er viktig at forsikringsselskapene fastsetter og innkrever en fullstendig pris for sine tjenester på forhånd. En etterskuddsvis innkreving av premien, slik enkelte høringsuttalelser har tatt til orde for, vil i realiteten være en form for delvis overskuddsdeling, og være i strid med sentrale prinsipper i det nye lovforslaget. Flertallet viser til at departementet, for kontrakter med investeringsvalg, mener det bør åpnes for resultatavhengig forvaltningsvederlag i form av et relativt suksesshonorar, men at slike avtaler begrenses til avtaler med antatt profesjonelle kunder. Flertallet er enig i dette, men ber departementet, ved fastsettelse av forskriftene, ikke sette kravene til profesjonalitet så høyt at slike avtaler bare blir aktuelt for et fåtall kunder.

Departementet har i forslaget foreslått å lovfeste gjeldende rett om at selskapenes tilleggsavsetninger bare kan benyttes til å dekke manglende positiv avkastning. Flertallet har merket seg at enkelte høringsinstanser har ønsket å kunne benytte tilleggsavsetningene også til å dekke negativ avsetning. Etter flertallets mening vil det kunne føre til en sterkere skjerming av selskapets ansvarlige kapital og gi en uønsket favorisering av selskapet og dets eiere på bekostning av selskapets kunder. En slik adgang vil også være i strid med forutsetningene for skattemessig fradragsrett for tilleggsavsetningene. Flertallet støtter derfor departementets forslag.

Flertallet har merket seg at med dagens regler kan kundene få med seg 75 pst. av kursreservene ved flytting av sin pensjonskapital. Flertallet har videre merket seg at departementet, i tråd med Banklovkommisjonen, har foreslått at kursreguleringsfondet ikke skal tilordnes den enkelte kunde, men holdes tilbake i selskapene. Hovedbegrunnelsen for forslaget er frykt for flyttearbitrasje av poliser. Kredittilsynet har på spørsmål fra departementet om flyttearbitrasje sagt at de "ikke kjenner til at det foreligger kvantitative analyser omkring dette". De sier imidlertid videre at: "Etter Kredittilsynets vurdering er det likevel dekning for å hevde at flyttearbitrasje har funnet sted etter gjeldende regelverk, og fortsatt vil finne sted dersom bestemmelsen om fordeling på de enkelte kunder videreføres." Departementet skriver for øvrig i et brev til saksordfører datert 7. oktober 2004 at "etter det departementet er kjent med, har flytting relativt begrenset omfang".

Flere av høringsinstansene har pekt på at tilbakeholdelse av kursreguleringsfondet kan virke konkurransehemmende, låse kundene inne i eksisterende selskaper og dermed begrense flytteretten. For å motvirke dette har departementet foreslått forskriftshjemler for å kunne sette et maksimalt tak for kursreguleringsfondet på for eksempel 8 pst. av pensjonskapitalen og regel om at kursreserven inntil et visst nivå er ufordelt, mens overskytende blir fordelt på de enkelte kontrakter.

Flertallet er enig i at en tilbakeholdelse av hele kursreguleringsfondet kan begrense flytteretten og dermed virke konkurransehindrende, ikke minst på området for fripoliser og andre individuelle forsikringer. I brev fra departementet til saksordfører datert 7. oktober 2004 skriver departementet:

"Hensynet til forbrukervern kan veie tyngre for fripolisene og de andre individuelle kontraktene sammenlignet med de kollektive kontraktene. Dette kan tale for at det fastsettes ulike regler for fordeling av kursreserven for ulike kontraktstyper. Dette kan også tilsi at det vurderes særregler for fripoliser og andre individuelle kontrakter som gir sterkere stimulanse til flytting innenfor dette markedet sammenlignet med markedet for kollektive ordninger."

Flertallet viser videre til at departementet i det omtalte brev antyder at det kan være et alternativ til øvre grense på 8 pst., å sette en øvre grense på det ufordelte kursreguleringsfondet på for eksempel 2 pst., mens resten av fondet, uten begrensning, følger med ved flytting. Flertallet viser videre til at departementet, i forhold til dette, vurderer om det kan være aktuelt å lage unntak for fripoliser og andre individuelle kontrakter, slik at all kursreserve skal følge med ved flytting av slike kontrakter. Flertallet er enig i disse betraktningene fra departementet om øvre grense på rundt 2 pst. på det ufordelte kursreguleringsfondet, enig i at det i så fall ikke er behov for noen grense for det fordelte kursreguleringsfondet og enig i behovet for særregler for fripoliser og andre individuelle kontrakter, og ber departementet legge dette til grunn ved utformingen av forskriftene.

Flertallet viser til at departementet har foreslått regler om premieberegning og pristariffer hvor selskapene beregner premie på grunnlag av selskapets gjeldende pristariff. Disse pristariffene kan endres, dog slik at det i forhold til inngåtte kontrakter må gis et rimelig varsel. Når det gjelder adgangen til prisregulering med virkning også for opparbeidede rettigheter, viser flertallet til at endring av pristariffer bare får virkning for beregning av den premie som skal betales ved første kommende ordinære premieforfall. Dersom selskapene endrer beregningsrenten, skal bare premier for forpliktelser som oppstår etter endringen beregnes på grunnlag av den nye beregningsrenten, slik at premiene knyttet til allerede opparbeidede rettigheter er betalt med endelig virkning og kan derfor ikke endres i ettertid. Flertallet viser for øvrig til brev av 19. oktober 2004 fra departementet angående ny pristariff og premieberegning i forhold til allerede opptjente pensjonsrettigheter.

Departementet har i brev av 7. oktober 2004 til saksordfører uttalt at de "har merket seg at det fra bransjen er gitt uttrykk for at det vil være behov for en relativt lang overgangsperiode, minimum to år". Departementet sier videre at "Det vil være naturlig at også overgangsregler fastsettes i forskrift (…). Departementet har til hensikt å legge opp til fornuftige overgangsregler med relativt romslige frister for tilpasning til nytt regelverk, som bør imøtekomme selskapenes behov på dette punkt." Flertallet er tilfreds med dette, og ber departementet særlig ta hensyn til at regler gitt i forskrift kan føre til tidkrevende og utfordrende arbeid for selskapene.

Flertallet slutter seg, med de merknader som er omtalt ovenfor, til departementets forslag.

Komiteen viser til at Regjeringen har varslet at den høsten 2004 vil følge opp Pensjonskommisjonens innstilling overfor Stortinget. Komiteen regner med at meldingen også vil inneholde vurderinger av ulike tjenestepensjonsordninger og vil derfor komme tilbake til dette i den forbindelse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Finansdepartementet i brev av 27. januar 2004 ba Banklovkommisjonen om å vurdere om det bør åpnes for interkommunale pensjonskasser. Dette ble gjort for at det skulle kunne etableres pensjonskasser som kan tilby reell premieutjevning, knyttet til kjønn og alder, fordi de omfatter flere kommunale pensjonsordninger. Banklovkommisjonen ble også bedt om å vurdere om det innenfor privat sektor bør være adgang til å etablere tverrgående pensjonskasser som dekker flere foretak som ikke har konserntilknytning. I et brev til Banklovkommisjonen 23. september 2004 skriver imidlertid departementet at kommisjonens mandat er knyttet til interkommunale pensjonskasser. Bakgrunnen for dette brevet er at det har blitt reist spørsmål om mandatet som ble gitt i januar åpner for å vurdere felles pensjonsordninger for enkelte yrkesgrupper eller tariffområder, i strid med et hovedkrav i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven om at en pensjonsordning i hovedsak skal omfatte alle ansatte.

Disse medlemmer mener at det er mulig å opprette pensjonsordninger som dekker flere foretak uten å bryte med hovedprinsippet om at alle ansatte i et foretak skal være medlem i samme pensjonsordning.

Disse medlemmer mener at det er mye som taler for at både pensjonskasser og forsikringsselskaper bør kunne tilby felles pensjonsordninger for flere foretak. Disse medlemmer vil peke på at mindre foretak ved å bli med i en fellesordning kan få lavere administrasjonskostnader. Statistikk fra Norske pensjonskassers forening viser for eksempel at pensjonskasser med mindre enn 30 aktive medlemmer i gjennomsnitt har over tre ganger så høye driftskostnader i forhold til forvaltningskapitalen som pensjonskasser med over 1 000 medlemmer.

Disse medlemmer vil videre peke på at det i dag er en økende mobilitet i arbeidsmarkedet. For arbeidstakerne innebærer imidlertid hyppig skifte av jobb innen privat sektor og mellom privat og offentlig sektor en ulempe i forhold til å opparbeide pensjonsrettigheter. Disse medlemmer vil vise til at medregning av pensjonsrettigheter ved jobbskifte ikke er vanlig i privat sektor, og at arbeidstakernes pensjonsrettigheter ved pensjonsalder derfor vil bestå av flere fripoliser. Ytelsene i fripolisene reguleres bare som følge av god avkastning på pensjonskapitalen, og sammenhengen mellom arbeidstakerens lønn og pensjon i ytelsesbaserte pensjonsordninger blir derfor uklar. Disse medlemmer vil peke på at med fellesordninger for flere foretak i samme bransje, vil ansatte som bytter jobb kunne opprettholde sitt medlemskap i pensjonsordningen. Det fører til at den enkeltes pensjonsrettigheter vil bli mer oversiktlige og at sammenhengen mellom lønn og pensjon vil bli klarere.

Disse medlemmer viser videre til at Fellesforbundet, Teknologibedriftenes Landsforening og Byggenæringens Landsforening i forbindelse med tariffoppgjøret for 2004 ba Regjeringen i et brev om å innføre en obligatorisk tjenestepensjonsordning. I svar på brevet skriver Regjeringen at den er enig med Pensjonskommisjonen at det bør etableres pensjoner i arbeidsforhold for dem som ikke har det. Regjeringen har varslet at den i stortingsmeldingen om oppfølging av Pensjonskommisjonen, som vil bli lagt fram senere i høst, vil fremme forslag om å etablere pensjoner i arbeidsforhold for dem som ikke allerede har det.

Disse medlemmer vil peke på at andelen med tjenestepensjon er lavest innenfor varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet og innenfor bygg- og anleggsvirksomhet, og at det i disse bransjene er mange små og mellomstore bedrifter. Disse medlemmer mener at når det innføres en obligatorisk tjenestepensjon for alle, vil det være en fordel at lovverket åpner for at det etableres fellesordninger for flere foretak.

Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen om å gi Banklovkommisjonen i mandat å utarbeide regler for pensjonskasser og livsforsikringsvirksomhet som åpner for at det kan etableres felles pensjonsordninger for flere foretak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i at forsikringsselskapenes forpliktelser skal være fullt ut fondert, og at kundenes premiereserve vil være sikret mot reduksjon bortsett fra i de tilfeller hvor kunden selv har valgt egen investeringsportefølje uten garanti.

Disse medlemmer har merket seg at forslagene er en oppfølging av Banklovkommisjonens 7. utredning og at høringsinstansene stort sett er positive til de fleste forslagene.

Regjeringen har i proposisjonen foreslått å legge om pris- og fortjenestemodellen fra dagens system med overskuddsdeling til et system med forhåndsprising av forsikringsprodukter. Disse medlemmer er enig i det. Et krav om forhåndsprising vil bidra til økt konkurranse mellom selskapene, fordi prisingen blir mer synlig for kundene.

Disse medlemmer er enig med departementet i at fastsettelsen av prisene på forhånd er viktig for at kunden skal kunne ha mulighet til å vurdere ulike tilbud mot hverandre. Økt gjennomsiktighet og bedre informasjon gir kunden et bedre beslutningsgrunnlag. Etter disse medlemmers vurdering er en slik sunn konkurransesituasjon ikke avhengig av at prisen for forvaltning innkreves i sin helhet i forkant, så lenge kunden lett vil kunne vurdere hva prisen vil bli, under for eksempel ulike utfall av avkastningen.

Disse medlemmer vil fremheve at avkastningen selskapene oppnår er viktig for kundene ved at den gir et direkte bidrag til finansiering av pensjonskostnadene. Kundene har derfor interesse av at selskapet har så gode incentiver som mulig til å oppnå god avkastning. En pris for forvaltning som, i tillegg til et fast beløp som innkreves på forhånd, også inneholder et element som relaterer seg til eventuell meravkastning utover beregningsrenten, vil gi selskapene et ekstra incentiv til å oppnå god avkastning. Denne prisen kan fastsettes som en viss andel av avkastningen utover beregningsrenten (begrenset til eksempelvis 10 pst. av meravkastningen).

En slik pris for forvaltningen vil være lett forståelig for kundene. Så lenge satsen er fastsatt i forkant, vil en slik form for prising bety en god gjennomsiktighet. Disse medlemmer vil vise til at en slik pris for forvaltning vil være fordelaktig for kundene ved at de betaler lite til selskapet i en situasjon der selskapet også bidrar mindre til finansiering av pensjonskostnadene.

Disse medlemmer viser videre til at det er vanlig når forvaltningen settes bort til ekstern forvalter at pensjonsinnretningen betaler et suksesshonorar hvis forvalter oppnår bedre avkastning enn de indekser forvalter måles mot. Oppnås slik "suksess" er det en fordel for kunden og det kan virke urimelig at pensjonsinnretningen skal måtte dekke denne kostnaden. Disse medlemmer mener et slikt incentiv vil føre til en høyere avkastning på kundens pensjonsmidler. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå at et slikt eventuelt suksesshonorar må kunne utgjøre en del av prisen for forvaltning.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Forsikringsvirksomhetsloven § 8a-9 første ledd fjerde punktum skal lyde:

Selskapet kan gjøre fradrag for inntil 10 pst. av avkastningen eller avkastningen utover en eventuell garantert minsteavkastning tilordnet kontrakten."

Disse medlemmer vil vise til hvor viktig det er for kundene at selskapene forvalter deres pensjonsmidler på en langsiktig, god måte. Det lavrentescenario vi nå er inne i, og som kan vare en stund, aktualiserer dette ytterligere. Dagens regler, samt forslaget om å lovfeste at tilleggsavsetninger ikke kan benyttes til å dekke negativ avkastning, hindrer etter disse medlemmers mening fornuftig langsiktig forvaltning.

Fordelingen av risiko mellom selskap og kunde påvirkes ikke til kundens gunst ved å begrense bruken av tilleggsavsetninger. Konsekvensen av å begrense bruken av tilleggsavsetninger, vil først og fremst være at selskapene vil tvinges til å begrense sin risiko på annen måte. Dette vil i praksis bety at de tilpasser forvaltningen av kundenes midler slik at de på kort sikt unngår negativ avkastning som eksponerer egenkapitalen for å dekke opp rentegarantien.

Ethvert selskap, så også livsforsikringsselskaper vil til enhver tid søke å innrette seg slik at egenkapitalen ikke går tapt. En negativ avkastning på 1-2 prosentpoeng, som må dekkes av egenkapitalen betyr at mellom 25 pst. og 50 pst. av egenkapitalen tapes i et slikt tilfelle.

Konsekvensen for kunden er at selskapene for eksempel vil plassere midlene annerledes, enn om hensynet til kundenes avkastning på lang sikt var det eneste hensyn å ta. Systemet, slik det også har vært påpekt fra enkelte rådgivere i bransjen, er at selskapene vil tendere til å "kjøpe aksjer dyrt og selge billig" slik regelverket er utformet.

Dette er etter disse medlemmers syn kundene som først og fremst taper, gjennom lavere langsiktig avkastning, som følge av at tilleggsavsetninger ikke kan benyttes ved negativ avkastning. Disse medlemmer vil derfor foreslå at dette endres. Både NHO, LO, Kredittilsynet, Norges Bank, Pensjonskasseforeningen og FNH har gitt uttrykk for at en slik endring kan være i kundenes interesse. Disse medlemmer avviser derfor departementets resonnement om at det primært er eierne som vil tilgodeses ved en slik endring.

Disse medlemmer går på denne bakgrunn imot Regjeringens forslag til § 8a-17 fjerde ledd andre punktum og fremmer følgende forslag:

"Forsikringsvirksomhetsloven § 8a-17 tredje ledd skal lyde:

Dersom avkastning tilordnet en kontrakt etter § 8a-9 første ledd i et år ikke er stor nok til å dekke det årlige avsetningskravet etter § 8a-16 tredje ledd, kan avsetningskravet oppfylles ved overføring av tilleggsavsetninger tilordnet kontrakten. Det er også adgang til å anvende tilleggsavsetninger til å dekke tap i avkastningen (negativ avkastning) tilordnet en kontrakt."

Disse medlemmer konstaterer at dagens regler for behandling av kursreguleringsfond ved flytting innebærer at den som flytter med to års mellomrom kan oppnå en betydelig gevinst på bekostning av kunder med et langsiktig kundeforhold. Disse medlemmer mener derfor disse reglene bør endres.

Disse medlemmer konstaterer at forslaget - som innebærer at kursreguleringsfondet skal være ufordelt og dermed ikke følge med ved flytting - er langt bedre enn dagens system. Forslaget er langt på vei flyttenøytralt mellom livselskaper. Dog kan det gi et incitament til å flytte til det selskap som har størst kursreguleringsfond, men det er langt fra ugunstig. Det stimulerer selskapene til å bygge bufferkapital, noe kundene vil være tjent med i et lengre perspektiv på grunn av forventet høyere langsiktig avkastning. Svakheten ved forslaget er etter disse medlemmers syn at det kan være en hindring i forhold til å etablere en egen pensjonskasse. Dette gjelder særlig i perioder med store kursreserver.

I brev av 7. oktober 2004 skriver departementet at det kan legges opp til en annen modell som innebærer en øvre grense for ufordelt kursreserve som ikke er flyttbar, tilsvarende maks 2 pst. av kundens midler. Det antas at det nye forslaget innebærer at kursreserver utover 2 pst. ved flytting skal omgjøres til tilleggsavsetninger i nytt selskap. Disse medlemmer viser til at det ikke er uproblematisk. Skulle dagens regler for anvendelse av tilleggsavsetninger opprettholdes vil en kunde som flytter få omgjort bufferkapital som har en svært fleksibel anvendelse (kursreserver) til en bufferkapital som har en mer begrenset anvendelse (tilleggsavsetninger). Dette er ugunstig for langsiktige kunder. Et annet forhold er at en kunde ved systematisk å flytte raskere enn ellers, kunne nå taket for tilleggsavsetninger ettersom kursreservene ved enhver flytting omgjøres til tilleggsavsetninger. Når taket for tilleggsavsetninger er nådd, vil kursreservene ved flytting bli omgjort til premiefondsmidler, som kunden kan bruke til å betale premie med. Disse forholdene vil innebære at det fortsatt vil være incentiver til å flytte som følge av regelverket. Dette er etter disse medlemmers syn uheldig. For å begrense mulighetene for regelverksmotivert flytting, er det viktig at bruken av tilleggsavsetninger gjøres like fleksibel som kursreserver. Det betyr at det må tillates å benytte tilleggsavsetninger til å dekke negativ avkastning, jf. også forslag i tidligere merknad.

Disse medlemmer viser videre til NPFs uttalelser om at endringer i pristariffer innebærer at kostnader ved ytelsesordninger blir uforutsigbare. Disse medlemmer mener derfor at det bør bli adgang til å avtale faste priser, slik at pristariffen kan ligge fast over et antall år, eller ligge fast over kontraktens løpetid som i dag.

Disse medlemmer viser ellers til de endringer disse medlemmer har foreslått i lovforslaget og slutter seg for øvrig til departementets forslag.