5. Rett til innløsning ved feste av tomt til bolig og fritidshus
I dette kapitlet behandles spørsmål knyttet til festerens rett til å overta eiendomsretten til festetomten mot vederlag til bortfesteren. Den overordnede problemstillingen er om det skal gis en hovedregel om innløsning som gjelder både boligfeste og fritidsfeste, og som ikke skiller mellom ulike tidspunkt for inngåelse av kontrakten. Deretter er det spørsmål om visse unntak og begrensninger i innløsningsretten som gjelder i dag, skal videreføres.
Reglene om innløsning i gjeldende tomtefestelov skiller mellom feste av tomt til bolig og feste av tomt til fritidshus, og har ulike vilkår avhengig av når kontrakten er inngått.
I høringsnotatet fra 2001 foreslo departementet en felles regel om innløsning for bolig- og fritidsfeste. Forslaget gikk i korthet ut på at innløsning skal kunne kreves etter 30 år uavhengig av hvilket år avtalen er inngått, og uavhengig av om det gjelder boligfeste eller fritidsfeste.
Forslaget om å innføre én generell innløsningsregel, og derved utvide innløsningsretten, støttes av en rekke høringsnotater. Det synes å være en bred oppfatning blant disse høringsinstansene at gjeldende regler er for omfattende og lite forutberegnelige, slik at det er et behov for forenkling. En del høringsinstanser er likevel kritiske til forslaget. Flere betrakter også endringsforslaget som ubalansert i forhold til bortfesteren, og anser gjeldende lov som tilstrekkelig festervennlig. Det vises også til at loven nettopp har trådt i kraft, og at det er for tidlig å revidere reglene nå.
Departementet mener at betydningen av en fritidseiendom for festeren og dennes nærmeste familie ikke bør undervurderes. Fritidseiendommer forblir ofte i familien i flere generasjoner, og den følelsesmessige tilknytningen til eiendommen kan være sterk. I og med at bortfesteren ikke kan påregne å få tilbake disposisjonsretten til tomten, ser departementet ikke tungtveiende grunner til at hovedregelen om innløsning ikke også skulle gjelde for fritidsfeste. Ut fra hensynet til et enkelt og praktikabelt regelverk er en slik løsning også klart å foretrekke.
Reglene om en adgang til å søke fylkesmannen om innløsning er etter departementets vurdering lite hensiktsmessige. Reglene gir ingen retningslinjer for når det kan gis rett til innløsning - det vil være opp til fylkesmannen å vurdere om "det finnes rimelig i det konkrete tilfellet". Det kan også stilles spørsmålstegn ved om det er en fornuftig bruk av offentlige ressurser at fylkesmannen, og Justisdepartementet ved klage på fylkesmannens vedtak, skal bruke tid på å behandle en type saker som kan reguleres med privatrettslig ufravikelig lovgivning.
Lovgivningen om tomtefeste forutsettes håndhevet av den enkelte privatperson, slik som annen privatrettslig lovgivning. Hensynet til et enkelt regelverk bør i slike tilfeller etter forholdene veie tyngre enn i mange andre sammenhenger. Etter departementets oppfatning tar gjeldende regelverk om innløsning ikke i tilstrekkelig grad hensyn til dette. Reglene inneholder for mange særløsninger for ulike grupper av festeavtaler, med mange unntak og modifikasjoner. Sondringene, for eksempel etter tidspunktet for inngåelse av festeavtalen, har også et tilsynelatende tilfeldig preg, selv om de har en historisk forklaring. Etter departementets mening bør man likevel være varsom med å utbygge regelverket med marginale unntak og modifikasjoner. Både festeren og bortfesteren har interesse av enkle og brukelige regler, og dette bør være det overordnede hensynet.
En forenkling av regelverket om innløsning vil også medvirke til å avvikle flere festekontrakter, og dermed bidra til å redusere omfanget av festeinstituttet. Når tomtefesteinstituttet har vært så vidt konfliktfylt i mange år - særlig etter opphevingen av den gamle prisreguleringen - mener departementet at det i større grad bør legges til rette for innløsning av festetomter, slik at omfanget av festeforhold etter hvert reduseres. Det er her i første rekk tale om en avvikling av de gamle kontraktene.
Vilkåret om at husene på tomten er i "varig bruk" som bolighus eller fritidshus for festeren eller særskilt nevnte personer, og § 33 annet ledd, er ment å avgrense innløsningsretten mot de tilfellene der man har ulike midlertidige arrangementer med sikte på å få eierrett til tomten og deretter selge den, leie den bort eller bruke den til andre formål. Departementet mener tiden er moden for å gi like regler for festeavtaler inngått før og etter 1. januar 1976. Folk flest opplever det antakelig som uforståelig at loven opprettholder et tidsskille som skriver seg fra politiske hensyn som var aktuelle for nesten 30 år siden. En konsekvens av dette synet er at det ikke lenger bør stilles krav om at tomten er i "varig bruk" som bolighus eller fritidshus for festeren eller festerens nærmeste. Departementets lovforslag er i tråd med dette.
Det er i noen grad et skjønnsspørsmål hvor lenge festeforholdet bør vare før det inntrer innløsningsrett for festeren. Bortfesterens økonomiske interesser kan hevdes å være tilstrekkelig ivaretatt ved en innløsning etter 30 år. I løpet av denne perioden har bortfesteren hatt en årlig avkastning gjennom festeavgiften, og ved innløsning tar han eller hun ut sin investerte kapital i form av en innløsningssum som kan reinvesteres for å generere ny avkastning. Videre vil festeren og festerens familie regelmessig ha en sterk tilknytning til festetomten etter 30 år. For nye boligfesteavtaler er det etter gjeldende rett innløsningsrett etter 30 år, og når det skal gis like regler uavhengig av når kontrakten er inngått, synes det naturlig gjøre det ved å utvide virkeområdet for denne regelen. Departementet går etter dette inn for en hovedregel om innløsningsrett etter 30 år.
Forslaget om å fjerne unntaket fra innløsningsretten for tomt festet bort til fritidshus som hører til et familiebruk eller kombinasjonsbruk innen landbruket, møter ulike reaksjoner blant høringsinstansene.
Departementet er kommet til at det fortsatt bør opprettholdes et unntak fra retten til innløsning av tomt festet til fritidshus som har en nærmere bestemt tilknytning til landbruksdrift. Av hensyn til utviklingen i landbrukspolitikken vil departementet imidlertid gå inn for en mer fleksibel forskriftshjemmel for å bestemme hvorvidt det skal gjøres unntak fra innløsningsretten, og hvilke vilkår som i så fall skal gjelde. Fleksibilitet er også viktig for å utforme og tilpasse regelverket til utviklingen, slik at det blir enkelt og praktikabelt og ikke unødig skaper rettstvister om innløsning av festetomt. Etter gjeldende rett har Kongen allerede en relativt vid fullmakt til å bestemme vilkårene for og gjennomføring av innløsning av festetomt som hører til landbruksdrift. Departementet foreslår i proposisjonen en bestemmelse om at Kongen i forskrift kan fastsette at det ikke skal være rett til innløsning av tomt som hører til en landbrukseiendom og er festet bort til fritidshus, der inntekten fra festetomtene utgjør en ikke ubetydelig del av den totale næringsinntekten som kommer fra drift av landbrukseiendommen. Departementet tar med dette ikke sikte på noen realitetsendring av retten til innløsning for fritidsfeste som hører til landbruksdrift på det nåværende tidspunkt.
Forholdet mellom tomtefestelovens regler om innløsning og offentligrettslige regler om samtykke til deling av eiendom ble drøftet i høringsnotatet. I høringsnotatet skisserte Justisdepartementet et forslag til endring av loven, men tok ikke endelig stilling til om loven bør endres. Endringsforslaget gikk ut på at offentlig samtykke til innløsning ikke skal være nødvendig dersom det ble gitt offentlig samtykke til bortfeste av tomten etter reglene som gjaldt på festetidspunktet, eller slikt samtykke var unødvendig på festetidspunktet.
Kun få instanser har kommentert denne delen av høringsnotatet, og de fleste av disse er positive.
Departementet går inn for at det i utgangspunktet gjøres unntak fra krav om samtykke fra offentlige myndigheter til innløsning, når slikt samtykke ble gitt da festeavtalen ble inngått, eller når slikt samtykke ikke var nødvendig på dette tidspunktet. Departementet ser det som mest hensiktsmessig at retten til innløsning følger av reglene i tomtefesteloven, som bygger på en avveining av hensyn på fester- og bortfestersiden, og de offentlige interesser som gjør seg gjeldende. Innløsning vil etter departementets oppfatning normalt ikke komme i strid med hensynene bak jordloven og plan- og bygningsloven fordi tomtefesteforholdet allerede innebærer en varig omdisponering av tomten.
Justisdepartementet mener at kravet om offentlig samtykke til innløsning ikke gjør seg gjeldende i de tilfellene hvor festetomten er ubebygd. Når festetomten ikke er bebygd, kan tomten heller ikke sies å være varig omdisponert; situasjonen er for så vidt den samme som da festekontrakten ble inngått. Myndighetene bør da stå fritt til å vurdere om det skal gis tillatelse til utskilling av tomten, på lik linje med de tilfellene hvor det søkes om opprettelse av enhet for bortfeste i mer enn 10 år. Departementet foreslår derfor at unntaket fra kravet om offentlig samtykke til innløsning ikke skal gjelde når tomten ikke er bebygd med bolig eller fritidshus. Det avgjørende vil være om tomten er bebygd på det tidspunktet kravet om innløsning framsettes. Det vil ikke være tilstrekkelig at tomten tidligere har vært bebygd, men at bygningene senere er revet, brent ned eller lignende. Departementet går derfor inn for at unntaket fra krav om offentlig samtykke ved innløsning skal gjelde ved innløsning av punktfeste.
Justisdepartementets foreløpige konklusjon i høringsnotatet var at man ikke ville gå inn for å utvide retten til innløsning av festetomt som ligger til allmenning eller statens umatrikulerte grunn i Finnmark. De høringsinstanser som har uttalt seg om dette spørsmålet har, med unntak av Landbruksdepartementet, også sterkt frarådet å utvide innløsningsretten på dette punktet. Departementet går derfor ikke inn for en utvidelse av innløsningsretten for festetomt som ligger til allmenning eller statens umatrikulerte grunn i Finnmark.
Innløsning av tomt i festeavtaler hvor det ikke er sagt noe om størrelsen på tomten (punktfeste), reiser enkelte særskilte problemstillinger. Bl.a. er det spørsmål om hvor stort areal som skal følge med ved innløsning, og hvordan innløsning skal gjennomføres.
Etter gjeldende rett står partene fritt til å avtale hva som skal følge med ved innløsning. Dersom partene ikke blir enige, kan fylkesmannen fastsette det tomtearealet som skal følge med. Justisdepartementet er klageinstans for avgjørelser av fylkesmannen. Fylkesmannen kan også helt eller delvis overlate til skjønnsretten å treffe avgjørelse om hva som skal følge med ved innløsning.
Punktfeste er en meget utbredt form for feste når det gjelder hytter i utmark. I punktfesteforhold vil grunneieren ha full eierrådighet over det arealet som omgir punktfestet, med mindre kontrakten sier noe annet.
Departementet legger til grunn at det ikke er et vesentlig behov for å endre reglene om innløsning av punktfeste, så lenge unntakene for feste knyttet til landbruksdrift og allmenningsgrunn videreføres. Løsningen med at fylkesmannen avgjør hva som skal følge med, har til nå fortonet seg som en praktisk og ressursmessig overkommelig ordning. Tomtefesteloven gir Kongen adgang til å gi forskrifter om bl.a. hva som skal følge med ved innløsning, som gir adgang til å følge opp spørsmålene hvis et behov viser seg.
Etter komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, sin mening er det et betydelig behov for forenkling i tomtefestelovens regler om innløsning. Dagens regler er svært kompliserte og vanskelig å forstå selv for erfarne jurister. Tomtefesteloven er en del av den privatrettslige lovgivningen, og det er et mål at den i størst mulig grad kan håndheves av privatpersoner uten kostbare rettsprosesser. Flertallet vil fremheve at det er i både festers og bortfesters interesse at innløsningsreglene er enkle og brukervennlige. Det må være mulig både å inngå tomtefestekontrakter og anvende innløsningsreglene uten å måtte bruke advokatbistand.
Bortfeste av tomt til bolig og fritidshus innebærer etter flertallets oppfatning en varig eller særdeles langvarig omdisponering av tomten. En festetid på 99 år er for eksempel svært vanlig. Et slikt festeforhold innebærer i realiteten at bortfesters eierbeføyelser over tomten langt på vei er redusert til en rett til årlig avkastning i form av festeavgift.
Flertallet viser til at den eller de som har bolig og/eller fritidsbolig på festet grunn som regel vil være sterkt knyttet til eiendommen. Dette, sammenholdt med at fester har den reelle råderett over tomten der ikke annet er avtalt, innebærer etter flertallets mening at det som hovedregel bør gis rett til innløsning for dem som fester tomt til bolig og/eller fritidshus. Det er også riktig å sidestille innløsningsrett for bolig og fritidshus i størst mulig grad, ikke minst fordi skillet mellom bolig- og fritidshus i mange sammenhenger blir utvisket etter som fritidsmønstre endrer seg og den tekniske standard på fritidsbebyggelse blir mer lik bolighus.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er enig med departementet i at innløsningsrett bør inntre 30 år etter at festekontrakten er inngått, med mindre det i festekontrakten er avtalt rett til innløsning etter en kortere festetid. Dersom innløsning ikke kreves etter 30 års festetid eller slik rett ikke forelå på dette tidspunkt, kan innløsning kreves hvert tiende år deretter.
Disse medlemmer mener at en slik rett, selv om den skulle gripe inn i eksisterende avtaleforhold, er fullt ut forenelig med Grunnloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet setter den private eiendomsretten og prinsippet om avtalefrihet høyt. Disse to prinsippene er grunnleggende i et demokratisk samfunn. Det å ivareta og respektere de avtalerettslige prinsippene, samt retten til å ha og styre sin egen eiendom, er en forutsetning for alle samfunn som har et element av markedsøkonomi i seg. En stadig større inngripen og uthuling av de grunnleggende prinsippene om rett til eiendom og avtalefrihet, er derfor en fare for den frihet som er nødvendig for en fungerende og demokratisk rettsstat som bygger på de markedsøkonomiske prinsipper.
Disse medlemmer er derfor imot ethvert forslag om å innføre en ytterligere rett til innløsning enn det som følger av de enkelte avtaler tolket i henhold til alminnelige avtalerettslige prinsipper. Disse medlemmer mener den videre utvidelsen av en rett til innløsning representerer en form for ekspropriasjon av eiendom fra en grunneier til en som leier grunnen.
Disse medlemmer mener at det er en vesensforskjell i det å leie bort en eiendom også for lengre tid og det å selge. Dette er noe begge parter var klar over da man inngikk avtalen. Det at mange har kjøpt hus og hytte på festet tomt til det en del vil kalle en overpris er et forhold megler og kjøper må vurdere ved inngåelsen av et kjøp eller annen tilegnelse. Disse medlemmer vil påpeke at en kjøper eller arving vil tre inn i en avtale slik den har vært ment hos de opprinnelige avtalepartnerne. En har således et selvstendig ansvar for å sette seg inn i de forhold og forpliktelser en erverver fra andre. Alle festekontrakter er tinglyste for å kunne ha gyldighet overfor tredjemann som en arving eller en kjøper. Det er følgelig fullt mulig å foreta en vurdering av festekontrakten og dens betydning på samme måte som ved alle andre tinglyste forhold og servitutter. Det må være et poeng at personer som foretar store økonomiske disposisjoner er seg bevisst når det gjelder å sette seg inn i de konsekvenser en slik disposisjon vil måtte medføre ikke bare på kort, men også på lang sikt.
Etter komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti sin oppfatning er det imidlertid nødvendig å gjøre visse unntak fra en generell rett til innløsning av festetomt på nærmere angitte vilkår. Flere gårdsbruk har festet bort tomter i den hensikt å sikre gården næringsinntekter i fremtiden. Disse medlemmer anser det som ønskelig å opprettholde tomtefeste som et viktig inntektsgrunnlag i landbruksnæringen. Ordningen ivaretar behovet for en årlig inntektsstrøm til eiendommen også etter et generasjonsskifte. Dette er i flere tilfeller en forutsetning for å opprettholde bosetting på bruket.
Disse medlemmer mener at unntak fra innløsningsrett skal gjelde for tomter som er festet bort til fritidshus, når tomten hører til en landbrukseiendom. Unntaket gjelder ikke når tomt tilhørende landbrukseiendom er festet bort til boligformål. Bakgrunnen for dette er at disse medlemmer mener de sosialt pregede hensyn til fester veier tyngre når det dreier seg om feste til boligformål enn når festekontrakten er inngått for å bygge fritidsbolig.
Etter disse medlemmers mening vil det normalt ikke være vanskelig å fastslå om tomten er festet bort til fritidshus eller til boligformål. Dersom det skulle være vanskelig å fastsette dette, vil man måtte foreta en konkret vurdering ut fra festekontraktens ordlyd og den faktiske bruk ved kontraktens inngåelse. Det vil også være relevant å vurdere om bortfester kan sies å ha akseptert overgang fra bruk som fritidsbolig til bruk som bolig. Disse medlemmer vil imidlertid presisere at faktisk bruk som bolig i strid med festeavtalen og kommunale bestemmelser om bruken av huset, ikke fratar festeforholdet dets rettslige kategorisering som fritidsfeste i den utstrekning dette vil gå på bekostning av bortfesterens rettigheter etter festeavtalen og tomtefesteloven.
Hva som skal regnes som "ein landbrukseigedom" etter forslag til ny tomtefestelov § 34 tredje ledd må etter disse medlemmers mening vurderes ut fra naturlig språkbruk, bestemmelsens formål og må også i noen grad fortolkes i sammenheng med den til enhver tid gjeldende landbrukslovgivning. Disse medlemmer vil fremheve at man på dette punkt tar sikte på å videreføre gjeldende rett.
Med uttrykket "ein monaleg del" menes 10 pst. eller mer av totalinntekten det året innløsning kreves, ved drift av eiendommen som jord-, skog- eller hagebruk. Disse medlemmer forutsetter at dagens praksis også på dette punkt videreføres uendret.
Komiteens medlemmerfra Arbeiderpartiet vil gå imot de foreslåtte unntak for innløsningsrett av fritidseiendommer knyttet til bygdeallmenninger og landbruk. Vi kan ikke se at dette er grupper som har særlig grunnlag for unntak utover andre grunneiere. Disse medlemmer vil derfor stemme imot nytt forslag til § 34 tredje ledd og foreslå at bestemmelsens andre ledd oppheves.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser de distrikts- og næringshensyn som ligger bak forslaget om unntak fra innløsningsretten for fritidsfeste når bortfeste utgjør en "monaleg" andel av inntekt fra landbrukseiendom. Dette medlem mener at dersom festeavgiftspolitikken skrus tilbake til slik den var før lovendringen trådte i kraft 1. januar 2002, vil det kunne forsvares å ikke endre loven slik at det gis innløsningsrett for fritidsfeste i slike forhold. Flertallets politikk setter derimot mange festere i en umulig skvis, og disse medlemmer vil derfor gå for innløsningsrett også der bortfeste utgjør en monaleg del av inntekt fra landbrukseiendom.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter departementets forslag til ny tomtefestelov § 32 tredje ledd, og vil fremheve at unntaket fra kravet om offentlig samtykke til innløsning ikke skal gjelde når tomten ikke er bebygd med bolig eller fritidshus.
Bruksrettsutøvelsen og det uheldige ved oppstykking tilsier etter komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, sin oppfatning at en ikke bør skape selveiende enheter innenfor bygdeallmenningene. En bygdeallmenning er en allmenning hvor eiendomsretten tilligger minst halvparten av de jordbrukseiendommer som fra gammelt av har bruksrett i allmenningen. En god forvaltning av bygdeallmenningen, til det beste for bygdas innbyggere, avhenger ofte av inntektene som festeavgiftene gir. Flertallet vil fremheve at festeavgiftene generelt er lave for tomter i bygdeallmenningene og dette gjør innløsningsrett for de som fester tomt i bygdeallmenning mindre påtrengende.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener imidlertid at festetomter som ligger i en statsallmenning legger tilnærmet samme begrensninger på bruken og forvaltningen av statsallmenningen som eiertomter vil gjøre. Disse medlemmer mener videre at eventuelle ulemper for bruken av statsallmenningen som måtte oppstå som en følge av innløsningsrett/selveid tomteareal, kan reduseres ved at det tas inn klausuler knyttet for eksempel til beite og gjerder i avtalene om overdragelse av tomt. Slike problemstillinger kan særlig oppstå ved innløsning av punktfeste. Disse medlemmer viser til at det ved eventuelt behov kan gis nærmere forskrifter med hjemmel i gjeldende § 36 femte ledd bokstav b, som videreføres i ny § 37 tredje ledd bokstav b. På denne bakgrunn er det etter disse medlemmers oppfatning lite rimelig å nekte dem som fester tomt i statsallmenning, innløsningsrett. Disse medlemmer foreslår at forslaget til ny tomtefestelov § 34 endres på bakgrunn av dette.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"I lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste gjøres følgende endring:
§ 34 skal lyde:
Unntak frå festarens rett til innløysing
Retten til innløysing gjeld berre så langt denne kan sameinast med bortfestarens rettsgrunnlag etter lov eller avtale. Ein tredjeperson med rett til bortfestareigedomen kan ikkje setje seg i mot at tomta seinare vert innløyst, dersom han eller ho må reknast å ha gjeve samtykke til bortfestinga utan atterhald mot innløysing.
Ved krav om innløysing av tomt som høyrer til ein bygdeallmenning, kan bortfestaren i staden tilby festaren lenging på same vilkår som før etter § 33.
Kongen kan fastsetje i forskrift at det same som i andre leddet skal gjelde så lenge tomt festa bort til fritidshus høyrer til ein landbrukseigedom og inntekta frå festetomtene utgjer ein monaleg del av den totale næringsinntekta som vert henta frå drift av landbrukseigedomen.
Unntaka i paragrafen her gjeld berre så langt innløysingsretten følgjer av § 32.
I lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova) blir det gjort følgende endring:
§ 13 tredje ledd nytt andre punktum skal lyde:
Føresegna i første stykket er ikkje til hinder for at tomt som er festa bort til bustadhus eller fritidshus vert innløyst etter lov om tomtefeste kapittel VI."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti går inn for et unntak fra innløsingsretten ved festing for fritidsformål i allmenninger. Boligtomter skal det derimot være anledning til å løse inn, siden dette medlem går inn for et forbud mot framtidig boligfeste.
Dette medlem viser til at festeforhold i allmenninger ikke har vært preget av den samme konfliktorienterte utviklingen som man har sett andre steder. Dette medlem vil peke på at proposisjonen framhever den moderate prisutviklingen for festeforhold i allmenninger som en trolig grunn for dette. Ryddigheten som har preget disse festeavtalene understrekes av det faktum at også Tomtefesterforbundet godtar unntak fra innløsningsrett for fritidseiendommer i disse områdene.
Dette medlem viser til at allmenninger historisk sett har vært felles områder. Lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger gir bare i særlige tilfeller rett til salg av allmenningsgrunn til tomter. Dersom tomter skal avstås, skal det som hovedregel være festetomter. Videre er det i allmenninger en utstrakt bruk av punktfeste. Innløsing av punktfestede eiendommer vil kunne medføre problemer i forhold til avgrensning av de enkelte tomtene. Det vil ved slike avgrensningsspørsmål lett kunne oppstå konflikter med andre grupper brukere av allmenningene. Betydningen disse områdene har som fellesgode er grunnen til at de har blitt beskyttet fra oppdeling og avhending. Dette medlem mener at slike områder til felles benyttelse bør opprettholdes som store enheter.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at per mai 2004 ligger Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) til behandling i justiskomiteen. Proposisjonen inneholder forslag om en ny forvaltningsmodell for statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Spørsmålet om festeres rett til innløsning i Finnmark bør ses i sammenheng med det øvrige regelverket for forvaltning av grunn og naturressurser og bør derfor behandles i sammenheng med Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) og ikke i forbindelse med Ot.prp. nr. 41 (2003-2004).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til det som står i proposisjonen om innløsning ved punktfeste, og vil fremheve at partene står fritt til å avtale hva som skal følge med ved innløsning. Dersom partene ikke blir enige, kan fylkesmannen fastsette det tomteareal som skal følge med, jf. forskrift av 8. juni 2001 nr. 570. Flertallet har for øvrig intet å tilføye.