Ot.prp. nr. 41 (2003-2004) Om lov om endringer i lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste

Jeg viser til brev fra Justiskomiteen 4. mai 2004, med spørsmål i forbindelse med behandlingen av ovennevnte proposisjon.

1. Hvilke skattemessige konsekvenser vil innløsning av festetomt få for grunneierne?

Justisdepartementet oversendte spørsmålet til Finansdepartementet ved brev 5. mai 2004. Finansdepartementets svar i brev 7. mai 2004 gjengis her:

"Nedenfor foretas en gjennomgang av bortfesters (grunneiers) skattemessige stilling ved innløsning av festetomt, jf. spørsmål 1 i brev av 4. mai 2004 fra Stortingets justiskomite til Justisdepartementet. Gjennomgangen er begrenset til tidsbegrensede festekontrakter.

1. Skatteplikt for gevinst for grunneier, beregning av gevinsten mv.

Innløsning av festetomt innebærer overføring av eiendomsretten til fester og en realisasjon av tomten for grunneier. Gevinst ved realisasjon av formuesgode er normalt skattepliktig, jf. skatteloven § 5-1 annet ledd utenfor virksomhet og 5-30 første ledd i virksomhet. Tap er tilsvarende fradragsberettiget. Reglene om skattefritak for gevinst på egen boligeiendom etter ett års eier- og botid gjelder ikke ved innløsning av tomtefeste, selv om tomten er en boligtomt.

Den skattepliktige tomtegevinst fremkommer som differansen mellom det vederlag grunneier mottar fra fester for innløsningen (utgangsverdien) og kostpris (inngangsverdi) på tomten. Utgangsverdien vil være det vederlaget eller den innløsningssummen som faktisk betales. Inngangsverdien er opprinnelig kostpris eller det vederlaget eieren betalte ved ervervet av eiendommen med tillegg av eventuelle senere grunnlagsinvesteringer på denne. Ved overdragelser av fast eiendom vil kostpris normalt fremgå av grunnbok, skjøte eller kontrakt.

Stiftelse av en tidsbegrenset rettighet (som festerett) innebærer ikke realisasjon. Inngangsverdien for den beheftede eiendommen skal normalt ikke reduseres som følge av at det etableres slik rett.

Inngangsverdien beregnes etter et nominelt prinsipp, slik at det er den nominelle og ikke en infla-sjonsjustert inngangsverdi som legges til grunn.

Er tomten ervervet ved arv, legges til grunn skattemessig diskontinuitet ved at det fastsettes en ny inngangsverdi ved hvert arvefall, herunder også ved forskudd på arv. Arvingens inngangsverdi for en arvet formuesgjenstand settes i utgangspunktet til omsetningsverdien på tidspunktet for dødsfallet. Det samme gjelder erverv ved gave. I henhold til skatteloven § 9-7 skal inngangsverdien av formuesobjekt ervervet ved arv eller gave ikke settes høyere enn det beløp som er lagt til grunn ved arveavgiftsberegningen. Det følger av arveavgiftsloven § 11 flg. at "de avgiftspliktige midler ansettes i alminnelighet til den antatte salgsverdi."

Beregnet gevinst vil inngå i alminnelig inntekt med en skattesats på 28 prosent.

2. Betinget skattefritak for gevinst ved ufrivillig innløsning av festetomt

Skatteloven § 14-70 gir regler om betinget skattefritak for gevinst ved ufrivillig realisasjon bl.a. i forbindelse med innløsning av festetomt.

Det heter i bestemmelsen at;

"(1) Gevinst ved realisasjon av formuesobjekt kan på de vilkårene som er nevnt i annet ledd, kreves fritatt for inntektsskatt når objektet

…

c. innløses etter lovverket for festet tomt.

(2) Gevinst ved realisasjon som nevnt i første ledd kan kreves fritatt for inntektsskatt så langt skattyteren bruker vederlaget til å erverve nytt objekt av samme art. Ved innløsning av festet tomt kan det reinvesteres i annen tomt som bortfestes, eller i areal til bruk i den næringen som den innløste tomten har vært knyttet til. Likeledes kan det reinvesteres i areal til bruk i binæring til den næringen som den innløste tomten har vært knyttet til. Departementet kan i forskrift bestemme hva som skal anses som binæring etter forrige punktum."

Bestemmelsen ble vedtatt ved endringslov 18. desember 1998 nr. 72 i samsvar med forslag i Ot. prp. nr. 1 (1998-1999). Det heter i proposisjonen under pkt. 11.4.1;

"Departementet ser ikkje god nok grunn til at frivillig overdraging av festetomt frå bortfestar til festar skal gå inn under skattefritaket, sjølv om festaren kunne ha kravd tvungen innløysing etter lova i staden. Det same gjeld innløysing med heimel i eit frivillig vilkår i ein festeavtale."

Videre heter det i proposisjonen pkt. 11.4.2.1 om krav til reinvesteringsobjektet at;

"Det kan reisast reint lovtekniske innvendingar mot å bruke omgrepet "lignende eiendom" i lovteksten, fordi dette omgrepet ikkje gjev til kjenne kva for reinvesteringsobjekt som skal vere omfatta av regelen. Kravet til kva gevinsten må bli reinvestert i må vera utforma slik at Stortinget sine intensjonar om å utvida regelen er ivaretekne. Samtidig må rammene for bruksområdet til regelen komme klarere fram enn det som følgjer av omgrepet "lignende eiendom".

Kravet til reinvesteringsobjekt må vere utforma slik at det er i tråd med kontinuitetssynspunktet som ligg til grunn for regelen. Dagens vilkår om at det må vere reinvestert i eit objekt av same art er eit utslag av dette kontinuitetssynspunktet. I tilfelle der skattytaren kjøper eit objekt som har ein annan funksjon for eigaren enn det realiserte objektet, er kontinuitetssynspunktet ikkje ivareteke. Det er til dømes ikkje grunn til å gi vilkårsbunde skattefritak dersom det realiserte objektet er ei næringstomt og det blir reinvestert i ei bustadtomt. Dersom skattytaren reinvesterer i eit objekt med eit anna funksjonsområde enn det realiserte objektet hadde, er det ikkje tale om å gjenopprette situasjonen frå før realisasjonen. Ei slik utviding vil vere vanskeleg å foreine med grunnprinsippa i skattereforma, mellom anna omsynet til eit breitt skattegrunnlag og skattemessig likebehandling av ulike investeringar. Ei utviding av regelen om vilkårsbunde skattefritak bør derfor ikkje gå ut over det som samsvarar med kontinuitetssynspunktet."

. 3. Særlig om landbrukseiendom

Det følger av odelslova § 49, jf. § 66 at en ved verdsettelsen i forbindelse med overføring av landbrukseiendom skal ta hensyn til at denne tjener landbruksformål. Videre er det i odelslova § 56 inntatt regler om åsetestakst. Slik takst skal være rimelig etter forholdene, og fastsettes med tanke på at erververen kan makte å bli sittende med eiendommen. Åsetestaksten må ikke settes høyere enn odelstaksten. Dette kan medføre at inngangsverdien på landbrukseiendom kan være satt lavt, og at dette vil influere på festetomter som ligger under slike landbrukseiendommer, jf. omtalen av skatteloven § 9-7 ovenfor under pkt. 2

Gevinst ved realisasjon av alminnelig gårdsbruk eller skogbruk er etter skatteloven § 9-3 sjette ledd fritatt for skatteplikt dersom eieren har eid eiendommen i minst ti år når realisasjonen finner sted eller avtales. Gjenstår det ved realisasjonen mindre enn fem år av fristen fritas en femtedel av gevinsten for skattlegging for hvert år eieren har eid eiendommen mer enn fem år. Grunnareal som inngår i gårdsbruket, men som ikke har vært benyttet til jord- og/eller skogbruksvirksomhet, kan falle utenfor skattefritaket uavhengig av om det realiseres isolert eller under ett med gårdsbruket. Tomtegrunn som overdras separat (til huseieren) fra et gårdsbruk, vil generelt falle utenfor skattefritaket etter ti års eiertid."

2. Departementet foreslår å unnta festeforhold i statsallmenninger og bygdeallmenninger fra rett til innløsning. Kan departementet gi en mer utdypende begrunnelse for dette?

Svar:

Departementets vurderinger fremgår av proposisjonen punkt 5.7. Dette gjelder etablerte unntak som videreføres, se gjeldende lov § 34 annet ledd. Av punkt 5.7.2 fremgår den fullstendige begrunnelsen for dette, også med henvisning til begrunnelsen for samme konkrete unntak i Ot.prp. nr. 28 (1995-96) side 34. I proposisjonen punkt 5.7.2 er det bl.a. vist til at man ikke har registrert at man for festeforhold i allmenningene har fått den samme konfliktorienterte utviklingen som har gjort seg gjeldende for mange andre typer festeforhold. Henvisningen til Ot.prp. nr. 28 (1995-96) side 34 tar særlig sikte på uttalelsene der om at bruksforholdene og det uheldige ved oppstykking taler mot en innløsningsrett uten forbehold på allmenningene.

Det kan også nevnes at de problemstillinger som er nevnt under punkt 5.8 i Ot.prp. nr. 41 (2003-2004) om punktfeste har en særlig aktualitet i allmenningene. Det gjelder bl.a. spørsmål om hvilken betydning innløsning skal få for grunneierens tidligere råderett - det være seg til beite-, hugst- og veibruk eller annen særskilt bruk av grunnen. Spørsmålene kan gi opphav til konflikt om grunneieres særskilte bruk faller bort ved innløsning, eller om rettsgrunnlaget for bruken blir stående etter innløsning som (tinglyste) servitutter på tomten. I gjeldende tomtefestelov § 36 femte ledd er det hjemmel for Kongen til å gi forskrift bl.a. om hva som skal følge med ved innløsning og på hvilken måte innløsningsrett kan gjøres gjeldende ved punktfeste. Forskriftshjemmelen er foreslått videreført i Ot.prp. nr. 41 (2003-2004), se lovutkastet § 37 tredje ledd. Under punkt 5.8 i proposisjonen viser Justisdepartementet til at det ikke er vesentlig behov for å endre reglene om innløsning av punktfeste så lenge unntakene for feste knyttet til landbruksdrift og allmenningsgrunn videreføres. Dersom Stortingets flertall går inn for innløsningsrett i allmenningene, vil spørsmålene som er nevnt i proposisjonen punkt 5.8 imidlertid få større aktualitet.

Hvorvidt et slikt unntak skal videreføres, holdt opp mot de hensyn til festerne som taler for innløsningsrett, blir til sist en skjønnsmessig avveining, der det avgjørende må være hvilke hensyn man vekter tyngst. Høringsinstansenes syn er gjengitt i punkt 5.7.1 og det fremgår av punkt 5.7.2 at departementet bl.a. har vektlagt høringsuttalelser i sin avveining her.

3. Der en tomt, som tilhører en landbrukseiendom, er festet bort til fritidshus og inntekten fra festetomter utgjør "ein monaleg del" av den totale næringsinntekten, skal festeren etter forslaget ikke gis innløsningsrett.

a. I hvilket omfang mener departementet at denne unntaksregelen vil forhindre innløsningsrett?

Svar:

Departementets vurderinger fremgår av proposisjonen punkt 5.5. Også her er det spørsmål om og eventuelt hvordan et etablert unntak, som etter gjeldende regler bare gjelder for fritidsfeste, skal videreføres, se gjeldende lov § 33 første ledd tredje punktum flg. Videreføringen etter proposisjonen skjer for tilfeller som i dag omfattes av innløsningsretten (festeavtaler inngått etter 1975 og før 2002), samt for tilfeller der innløsningsretten mer generelt etableres (festeavtaler inngått før 1976 og etter 2001) ved lovforslaget. Sist i proposisjonen punkt 5.5.2 er følgende sagt: "Dersom lovforslaget blir vedtatt, vil det bli foretatt tekniske justeringer i forskrift 8. juni 2001 nr. 570 § 4 for å videreføre gjeldende rett på dette punktet. Dersom det senere skulle bli aktuelt å vurdere innholdsmessige endringer i forskriften, vil dette bli sendt på høring som egen sak." Unntaksregelen vil dermed som utgangspunkt forhindre innløsningsrett i samme omfang som etter gjeldende rett, jf nevnte forskrift § 4.

Samtidig innebærer lovforslaget en mer fleksibel forskriftshjemmel. Justisdepartementet viser i proposisjonen punkt 5.5 til at fleksibilitet er viktig for å utforme og tilpasse regelverket til utviklingen, slik at det blir enkelt og praktikabelt og ikke unødig skaper rettstvister om innløsning av festetomt.

b. Hvorfor skilles det mellom bolig og fritidshus?

Svar:

Det er her tale om en videreføring av et etablert unntak, som bare gjelder for fritidsfeste. Departementet går ikke inn for å utvide unntaket til å gjelde for boligfeste. Generelt er siktemålet med proposisjonen å styrke festerens innløsningsrett. Feste knyttet til landbruksdrift er i hovedsak fritidsfeste, så hensynet til å beskytte landbrukets driftsgrunnlag gjør seg i praksis sterkest gjeldende på dette området. Samtidig kan man se det slik at de sosialt pregede hensyn til festeren kan veie tyngre når det gjelder boligfeste enn fritidsfeste. Stortingets rettspolitiske vurderinger i 1996 tilla dette skillet vesentlig betydning. Også her er vurderingene av en utpreget politisk natur, og meningene om dette vil naturligvis kunne være ulike.

c. Mener departementet det vil være vanskelig å skille mellom boliger og fritidshus når unntaksbestemmelsen skal anvendes?

Svar:

Dette skillet eksisterer allerede i loven, og det må antas at det normalt ikke er vanskelig å trekke dette skillet. Imidlertid vil det iblant foreligge tilfeller som kan være vanskelige å vurdere. I eldre avtaler fremgår festeformålet ikke nødvendigvis uttrykkelig, samtidig som hustypen ikke nødvendigvis fremgår av offentlige arkiv. Det må da skje en mer konkret bevisvurdering som i noen tilfeller kan være vanskelig å foreta mange år i ettertid. Det kan heller ikke utelukkes at omstendigheter i festeavtalenes løpetid kan få avgjørende betydning i noen tilfeller, som hvis spørsmålet om bortfesteren har godkjent overgang fra bruk som hytte, til bruk som bolig, kommer opp. Generelt kan man dermed si at det foreligger et ønske om regler som i minst mulig grad åpner for tvister av denne type. Jo mer tomtefesteloven opererer med et skille mellom boligfeste og fritidsfeste, og jo større økonomisk og varig betydning dette skulle få, jo flere tvister knyttet til dette kan man få. På den annen side vil skillet i de fleste tilfeller ikke gi grunn til tvil.

d. Hvordan mener departementet at skille mellom en bolig og et fritidshus skal trekkes?

Svar:

Dette må som et utgangspunkt avhenge av hva som er eller anses avtalt mellom de to partene. Dersom formålet med festet ikke er å ha en permanent bolig, men et hus der festeren oppholder seg deler av året i rekreasjonsøyemed, er det tale om fritidsfeste. For øvrig vil det ha betydning hva tomten er lagt ut til i arealplaner etter plan- og bygningsloven og under hvilke forutsetninger det er gitt byggetillatelse, særlig hvis festeavtalen er taus. Det må bl.a. legges til grunn at faktisk bruk som bolig i strid med festeavtalen og i strid med kommunale bestemmelser om bruken av huset, ikke fratar festeforholdet dets rettslige kategorisering som fritidsfeste i den utstrekning dette vil gå på bekostning av bortfesterens rettigheter etter festeavtalen og tomtefesteloven. Se for øvrig foregående punkt om spørsmål som i enkelte tilfeller kan oppstå når skillet skal trekkes i praksis, f. eks. knyttet til eventuell etterfølgende godkjenning fra bortfesteren.

e. Hva menes med "ein monaleg del" - hvor stor prosentandel av næringsinntekten må være festeinntekter før unntaksbestemmelsen slår inn?

Svar:

Som sagt foran med referat fra proposisjonen punkt 5.5.2 tar departementet sikte på å videreføre gjeldende forskrift med bare de nødvendige tekniske endringer som lovendringen nødvendiggjør. Gjeldende forskrift § 4 siste ledd innebærer at unntaket gjelder "når festeinntektene til saman utgjer ein tidel eller meir av totalinnkoma ved drift av eigedomen som jord-, skog - eller hagebruk". Dette (1/10) bør anses som den nedre grense for hva som kan anses som "ein monaleg del" etter lovforslaget. Eventuelle senere forskriftsendringer vil altså kunne innskrenke unntaket fra innløsningsretten ved å sette krav til at festeinntektene utgjør mer enn 1/10. På den annen side må det legges til grunn at "ein monaleg del" ikke gir rom for å utvide unntaket fra innløsningsretten ved å gå den motsatte veien.

f. Hva menes med "ein landbrukseigedom"? Gi en nærmere redegjørelse for hvordan dette begrepet skal avgrenses. For eksempel i forhold til tilfeller hvor:

• i. Jorden er forpaktet bort.

• ii. Hvor næringsvirksomheten på gården i det vesentligste består i eiendomsforvaltning.

• iii. Hvor eierne har sivile jobber, driver kornproduksjon som bierverv samt festeleie.

Svar:

Etter gjeldende forskrift, som det tas sikte på å videreføre med tekniske endringer slik som nevnt foran, løses disse avgrensningene av en konkret vurdering etter § 4 første ledd. Hva som er "landbrukseigedom" etter lovutkastet, og som således setter avgrensingen for Kongens forskriftskompetanse, må vurderes ut fra naturlig språkbruk, bestemmelsens formål og i noen grad i sammenheng med landbrukslovgivningen til enhver tid. I forhold til gjeldende forskrift som det tas sikte på å videreføre, kan dette bemerkes:

Til (i): Hvis jorden er forpaktet, gjelder unntaket fra innløsningsrett bare hvis det må regnes med at eiendommen kan komme i drift som selvstendig enhet innen mindre enn fem år fra jorden ble leid bort, jf. § 4 første ledd bokstav c. Er fem år med forpakting gått og jorden fortsatt er under forpakting når festeren krever innløsning, har han klart nok innløsningsrett.

Til (ii): Eiendommen må ikke være mindre enn at det "den kastar av seg som jord-, skog- eller hagebruk, gjev eit tilskot å rekne med for levekåra til eigaren (brukaren) med huslyd", jf. § 4 bokstav b. Noe diskutabelt kan det nok være hvilke eksakte grenser dette setter, uten at problemstillingen nå er ny i forhold til eldre rett. I lys av lovens ordlyd etter proposisjonen, "landbrukseigedom", taler mye for at et for lite element av egentlig jord-, skog- eller hagebruk etter en konkret vurdering må ekskludere bortfesterens rett til å avvise innløsningskrav.

Til (iii): At bortfesteren har sivil jobb, får ikke betydning til dennes ugunst. At gårdbrukere har sivil jobb ved siden av, er vanlig og til dels nødvendig eller ønskelig økonomisk sett. Ellers vises det til svaret til (ii).

4. Festeren gis etter forslaget rett til å kreve innløsning etter at det er gått 30 år av festetida, og deretter hvert tiende år. Hva er begrunnelsen for at departementet foreslår intervaller på ti år og ikke for eksempel fem års intervaller?

Svar:

Dette beror på en konkret rettspolitisk vurdering. Situasjonen blir mest økonomisk forutsigbar for bortfesteren hvis festeren ikke står helt fritt til å velge innløsningstidspunkt. Hensynet til festeren er meget godt varetatt når denne har en mulighet til å kreve innløsning hvert tiende år.

5. Det hevdes at festere som har fått festeavgiften maksimalt oppregulert etter tomtefesteloven § 15 i mange tilfeller vil måtte betale en urimelig høy innløsningssum om Regjeringens forslag til fastsetting av innløsningspris får gjennomslag. Hvordan v...

Svar:

Basert på en vurdering av ulike mulige alternativer og høringen har departementet foreslått en regel som i de fleste tilfeller skal kunne praktiseres uten bistand fra advokat og vareta de hensyn som forslaget er begrunnet med. En standardisert erstatningsregel, slik som foreslått, vil i noen tilfeller naturligvis - sammenlignet med gjeldende regler - gi en del større og en del mindre innløsningssummer, og bare sjelden vil man havne på eksakt det samme kronebeløpet som etter gjeldende regler. Utslagene vil gå i begge retninger, og til dels være basert på hva partene har avtalt og hva de ut fra en vurdering av den konkrete eiendommen har ansett som en riktig festeavgift da festeavtalen ble inngått. Utslagene vil også komme fordi gjeldende regler gir flere ulike alternative regelsett for innløsningssum, se gjeldende lov § 36 første til tredje ledd, mens lovforslaget etablerer en felles beregningsregel. I proposisjonen side 52, siste avsnitt under punkt 6.5, uttaler departementet følgende: "Etter departementets vurdering er det uunngåelig at regelverket i enkelte konkrete tilfeller kan slå ulikt ut i lys av en ren rimelighetsvurdering, dersom det skal legges til rette for en ordning som ikke er konfliktskapende og som ivaretar visse grunnleggende boligsosiale hensyn." Spesielt i forhold til festersiden vil departementet bemerke at lovforslaget gjennomgående vil gi innløsningssummer som det er økonomisk mulig å bære, sett i forhold til den økonomiske vekten av den alternative fortsatte festeavgiften i det konkrete avtaleforholdet. Ved lånefinansiering for å finansiere innløsningssummen øker ikke de årlige utgiftene mye, og blir til slutt borte, jf. proposisjonens side 50. Karakteristikken "urimelig høy innløsningssum" blir i lys av dette generelt lite treffende.

6. Departementet foreslår at innløsning kan kreves etter at det er gått 30 år av "festetida". Departementet omtaler i proposisjonen hvordan dette begrepet skal forstås når tredjepart trer inn i kontrakten til erstatning for enten fester eller bortfeste...

Svar:

Dette er ikke en ny problemstilling som oppstår som følge av lovforslaget nå, idet utformingen av lovteksten på dette punktet bygger på formuleringen i den tidligere lov 30. mai 1975 nr. 20 om tomtefeste § 10 første ledd, som også er videreført i lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste §§ 32 og 33. Spørsmålet er etter det Justisdepartementet har kunnet se, ikke behandlet i lovforarbeidene eller i høyesterettsavgjørelser.

Det som er sagt i proposisjonen s. 67 vil være regelen ved et rent   altså normalt gjennomført   personskifte i festeforholdet. Spørsmålet som er reist av Justiskomiteen, kommer bare opp hvis det kan hevdes å foreligge noe annet og mer enn et normalt gjennomført personskifte i festeforholdet.

Generelt antas følgende: Hvis det for en tomt som allerede er festet bort, skjer avtalerettslig relevante disposisjoner mellom bortfesteren og huseieren - noe annet og mer enn et personskifte på festersiden - etableres et nytt utgangspunkt for festetiden etter lovutkastet i proposisjonen § 32 første ledd, dersom forholdene tilsier at avtalen må bedømmes slik at reglene for "nye" festeavtaler etter lovens § 2 gjelder for det konkrete avtaleforholdet.

Dersom det ved en overføring av eiendomsretten til huset er skrevet en helt ny avtale med nye festevilkår mellom bortfesteren og den nye huseieren, på gjensidig frivillig grunnlag, kan trolig resultatet etter en konkret vurdering bli at festeavtalen anses som "ny". Hvordan avtaleforholdet formaliseres, har imidlertid ikke i seg selv videre rettslig betydning. Festeforholdet blir således ikke "nytt" bare ved at partene velger å formalisere det eldre festeforholdet i et nytt dokument (ny festekontrakt).

Avtalen anses heller ikke som "ny" når den er forlenget etter lovforslaget § 33.

7. Hvorfor kan man ikke gi innløsningsrett til eiendommene i Finnmark?

Svar:

Departementets vurderinger framgår av proposisjonen punkt 5.7.2. Her uttales bl.a.: "Når det gjelder innløsning av festetomt som hører til statens umatrikulerte grunn i Finnmark, vil dette avhenge av utfallet av Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 53 (2002-2003)."

Etter § 34 første ledd første punktum i lovforslaget i proposisjonen gjelder retten til innløsning (for bolig- og fritidsfeste) bare så langt denne kan forenes med bortfesterens rettsgrunnlag etter lov eller avtale. Forslaget er en videreføring av gjeldende tomtefestelov § 34 første ledd første punktum (selv om denne, antakelig pga. en inkurie ved komitébehandlingen, bare viser til § 32, som gjelder boligfeste). Bestemmelsen innebærer at lov 12. mars 1965 om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke går foran den generelle innløsningsretten etter tomtefesteloven, se proposisjonen punkt 5.2. Innløsningsretten er i dag nærmere regulert i en forskrift gitt ved kgl. res. 15. juli 1966 med hjemmel i lov om statens umatrikulerte grunn i Finnmark fylke. Det følger bl.a. av forskriften § 4 at hyttetomter skal festes bort, og bare i unntakstilfeller selges, se også Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) punkt 3.2.3.

Tilsvarende begrensning i innløsningsretten er ikke foreslått videreført i forslaget til Finnmarksloven i Ot.prp. nr. 53 (2002-2003). Blir loven vedtatt i samsvar med Regjeringens forslag, vil det derfor ikke være unntak fra retten til innløsning i Finnmark. Spørsmålet om innløsningsrett i Finnmark bør ses i sammenheng med det øvrige regelverket for forvaltning av grunn og naturressurser og bør derfor etter min mening behandles i sammenheng med Ot.prp. nr. 53 (2002-2003) og ikke i forbindelse med Ot.prp. nr. 41 (2003-2004).

8. Hvor mange hyttefestere vil omfattes av unntaksbestemmelsene?

Svar:

På statens umatrikulerte grunn i Finnmark var det i 2003 registrert 3 970 festetomter til boligformål og 5 342 festetomter til fritidsformål.

Til statsallmenningene ligger det i dag 6 524 festekontrakter til bolig- og fritidsformål. Justisdepartementet har ikke nærmere spesifiserte tall for hvor stor andelen fritidsfeste er, men det er grunn til å tro at størstedelen av disse festekontraktene gjelder fritidsfeste.

Bygdeallmenningene (40 tilsammen) har 8 169 festekontrakter til fritidsformål og 219 festekontrakter til boligformål, se vedlegg 2 til Ot.prp. nr. 41 (2003-2004). I stats- og bygdeallmenninger er både bolig- og fritidsfestene unntatt fra innløsningsretten etter gjeldende rett og etter lovforslaget.