Generelt

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Unni Hennum Lie, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, er opptatt av at justissektoren ivaretar rettssikkerheten til den enkelte på en god måte og at den fremstår som effektiv og publikumsvennlig. Komiteen viser til at organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet har vært under vurdering i mange år, og mener at det nå er et sterkt behov for en endelig avklaring. Komiteen er kjent med at Justisdepartementet allerede under statsråd Grete Faremo satte i gang en utredning om organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet, og at det er denne utredningen som er hovedgrunnlaget for den proposisjonen Regjeringen nå har fremmet. Komiteen viser også til brev fra Justisdepartementet til justiskomiteen av 19. mai 2004. Brevet følger vedlagt denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener den fremlagte proposisjonen har en del forslag som er prinsipielt meget betenkelig. Dette knytter seg både til organisering og til forslaget om direkte inndrivelse av uimotsagte krav. Disse medlemmer har videre merket seg den til dels massive kritikken mot proposisjonen som fremkom fra en rekke organisasjoner, herunder namsmannen i Oslo og Domstolsadministrasjonen, i forbindelse med høringen i komiteen.

Innledningsvis mener disse medlemmer prinsipielt at skille mellom utøvende og dømmende makt er svært viktig. Domstolenes uavhengighet er forutsatt i Grunnloven og har utviklet seg gjennom konstitusjonell sedvanerett. Skillet mellom utøvende og dømmende makt er sågar en forutsetning i enhver demokratisk rettstat. Dette skillet er meget viktig uavhengig av om det gjelder sivile saker eller straffesaker. Sammenlignet med formuesstraff som har blitt en vesentlig del av strafferettspleien, vil formuesverdiene det er snakk om i en sivil sak kunne være minst like store og føles like inngripende for skyldner. I mange tilfeller er det også slik at det offentlige ved stat eller kommune er fordringshaver, ikke bare gjennom skattekrav, men også gjennom annen virksomhet som det offentlige forestår eller gir tilbud om. I tillegg har man en rekke tjenester som private utfører på vegne av det offentlige. Av hensyn til rettssikkerheten og tiltroen til en rettstat med en uavhengig dømmende makt, er det derfor meget viktig at man ikke rokker ved dette prinsipielle skillet, men heller forsøker å rendyrke og styrke dette skillet i fremtiden.

Disse medlemmer mener på bakgrunn av dette at det helhetlige ansvaret for forliksrådene bør sortere under Domstolsadministrasjonen, så også sekretariatsfunksjonen. Det vil i praksis si at sekretariatet legges til den lokale rettskrets ved sorenskriver eller tingrett. Dette vil videre skape en organisering hvor man står mer uavhengig i forhold til eventuelle kommunesammenslåinger og andre omorganiseringer. Ikke minst vil dette sikre en klar uavhengighet til den utøvende myndighet. Oppnevnelsen skal skje i den enkelte kommune med ett forliksråd i hver kommune. Det er således kun sekretariatsfunksjonen som vil bli felles for flere lokale forliksråd. Dette vil innebære en effektivisering samt at man i større grad får samlet og utviklet kompetansen på området.

Når det gjelder namsmannsfunksjonen mener disse medlemmer at proposisjonen her mangler en vesentlig dimensjon, i og med at man ikke har vurdert forholdet til særnamsmennene. Disse utgjør en ikke ubetydelig del av namsmennene og den sivile rettspleien. Det er derfor sannsynlig at vurderingene ville blitt annerledes, dersom man hadde tatt særnamsmennene med i vurderingen av omorganiseringen. Disse medlemmer ønsker utredet en modell som er mer lik den svenske med en egen namsmyndighet. Dette er kun kort omtalt i proposisjonen og avvist som for byråkratisk. Disse medlemmer mener at dette er begrunnet i at man kun ser på namsmannen i snever forstand. Dersom man hadde vurdert å samle alle med namsmannskompetanse i ett organ, bestående av den ordinære namsmann samt alle særnamsmenn og andre som har myndighet til å drive tvangsinnfordring; blant annet Helse og Sosialdepartementet med Trygdeetatens Innkrevningssentral, kommunene og Finansdepartementet ved de kommunale skatteoppkrevere samt legge Statens Innkrevningssentral inn under dette organet, ville man fått samlet denne typen kompetanse. Dette vil kunne bidra til en mer effektiv og samordnet innkreving av utleggstrekk. Slik ville man ha en gyllen mulighet til å effektivisere offentlig sektor. Disse medlemmer mener derfor at det er en manglende samorganisering av disse oppgaver som er for byråkratisk. Således fremstår proposisjonen ikke som en virkelig omorganisering for å få en mer effektiv rettspleie på grunnplanet, men som en mulig forskyving av arbeidsmengde i forbindelse med sivile oppgaver til politiet fordi flertallet ikke ellers ønsker å ta kostnaden ved å opprettholde et lokalt og desentralisert politi. Disse medlemmer mener politiet har mer enn nok oppgaver og utfordringer i forhold til å forebygge og bekjempe kriminalitet. Det er kriminalitetsbekjempelse som er og skal være politiets oppgave nummer én. At flertallet ikke vil prioritere kriminalitetsbekjempelse og forebygging på lokalplanet er meget synd. Det er synd at mulige vikarierende hensyn og motiv skal være styrende for en debatt om omorganisering og effektivisering av den sivile rettspleie på grunnplanet. Det var et mål ved politireformen at man skulle få flere politifolk ut i gater og streder. Men med en slik økning i oppgaver for namsmannen (som på små lokale steder innebærer en lensmann) som proposisjonen legger opp til, vil dette sette lensmannen i en stadig vanskeligere situasjon i forhold til å måtte prioritere mellom sivile oppgaver og politioppgaver. Å ha et politi som i det vesentlige sysler med sivile oppgaver vil etter disse medlemmers syn være lite formålstjenlig. I forhold til en eventuell ny namsmyndighet ville politiets oppgave være å bistå namsmannen hvor det kreves fysiske inngrep som utkastelse mv. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Ot.prp. nr 43 (2003-2004) om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. sendes tilbake til Regjeringen for en videre vurdering av andre modeller, hvor man tar med i vurderingen særnamsmenn og andre som har adgang til å drive tvangsinnfordringer samt Statens Innkrevningssentral. Det bes konkret om at man vurderer en samordning av disse myndighetene til en namsmyndighet, som i det vesentlige tilsvarer den svenske modellen. Det bes også om en vurdering av hvilke andre oppgaver som kan legges til et slikt nytt organ. Det skal legges vekt på skillet mellom dømmende og utøvende makt og hvordan dette kan løses ved å legge det helhetlige ansvaret for forliksrådene til Domstolsadministrasjonen."

Uimotsagte krav og direkte tvangsinndrivelse

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til de hovedhensyn gjengitt i proposisjonen som tilsier at ordningen med direkte inndriving av uimotsagte krav bør gjennomføres. Flertallet viser særlig til at direkte inndrivelse ved namsmannen er en fordel for de ressurssvake som av ulike årsaker ikke evner å møte i forliksrådet eller på annen måte fremstille innsigelser tidsnok. Den kontakten som namsmannen vil ha med skyldneren under en utleggsak, øker etter flertallets syn sannsynligheten for at rettmessige innsigelser når frem og blir behandlet.

Flertallet viser til at forliksklager forkynnes i alminnelig brev uten krav om retur av mottakskvittering. Dersom forliksrådet ikke mottar noen reaksjon på forkynnelsen, skal det som hovedregel avsies uteblivelsesdom i klagerens favør. Etter flertallets mening er det fare for at det bak disse uteblivelsesdommene skjuler seg en del tilfeller der forkynnelsen faktisk ikke har kommet frem, og en god del tilfeller der skyldneren rett og slett rent psykisk ikke er i stand til å reagere fornuftig. Flertallet mener derfor at direkte tvangsinndrivelse vil ivareta skyldnernes faktiske rettssikkerhet på en langt bedre måte. Flertallet peker på at det i forslaget til lovregler om direkte tvangsinndrivelse er bygget inn mange ekstra rettssikkerhetselementer sammenlignet med de alminnelige reglene for utlegg:

• Utleggsbegjæringen skal gi noe mer utfyllende opplysninger om kravet siden begjæringen også skal oppfylle de krav som stilles til en forliksklage.

• Direkte tvangsfullbyrdelse kan bare finne sted i det distriktet der skyldneren bor.

• Skyldneren skal oppfordres til å ta standpunkt til kravet fra saksøkeren.

• For at muligheten for minnelige ordninger ikke skal gå tapt, skal skyldneren opplyses om at han kan be namsmannen om å anmode saksøkeren om å sette seg i kontakt med saksøkte.

• Enhver innsigelse som er fremsatt i rett tid mot kravet fra saksøkeren, fører til at det ikke kan tas utlegg før saken også har vært behandlet i forliksrådet.

• Namsmannen kan bare unnlate å varsle skyldneren om tiden og stedet for utleggsforretningen dersom han påtreffer saksøkte på stedet.

• I motsetning til i andre tilfeller er det ikke adgang til å ta utlegg før begjæringen er forelagt for skyldneren selv om det kan medføre at fullbyrdelsen blir vesentlig vanskeliggjort.

Flertallet ser det også som en prinsipiell fordel at kravet fra fordringshaveren ikke blir rettskraftig avgjort under direkte tvangsfullbyrdelse. At saksøkte kan reise tvist om kravet i ettertid, vil ha en preventiv virkning med hensyn til misbruk av ordningen. En slik ekstra sikkerhet har man ikke dersom inndrivelsen starter i forliksrådet.

Flertallet mener videre at ordningen med direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte pengekrav i mange tilfeller vil redusere kostnadene for skyldner. Det er viktig at inndrivingen ikke påfører skyldnerne unødige gebyrer og salærer. En regning for et mindre varekjøp eller en telefonregning vil lett bli mangedoblet når både inkassoselskapet og det offentlige skal behandle det flere ganger. Flertallet viser dess­uten til at den totale saksbehandlingstiden vil bli kortere. Det vil spare skyldneren for renteutgifter. Flertallet viser til at den foreslåtte ordningen med direkte inndrivelse av uimotsagte krav vil føre til en betydelig økning i saker for namsmannsapparatet. Saksbehandlingstiden hos namsmannen i Oslo er i dag definert som à jour. Flere namsmannsavdelinger har uttrykt bekymring i forhold til at en slik økning i saker skal føre til mye ekstraarbeid, og påfølgende store restanser. Det må derfor sikres at det tilføres tilstrekkelig med stillinger slik at man unngår at disse restansene oppstår. Lang saksbehandlingstid og store restanser vil være i strid med proposisjonens hensyn bak forslaget med ønske om raskere inndriving, og det vil medføre fare for illegal innkreving av gjeld. Basert på anslag om en økning i utleggssaker til et sted mellom 330 000 og 390 000 saker trengs det økte ressurser til å opprette nye namsmannsstillinger for å opprettholde dagens saksbehandlingstid. Det er også av stor viktighet at det sikres tilstrekkelig med midler til at, både de allerede eksisterende namsmennene og de som skal bemanne de nye stillingene, får tilegnet seg de nødvendige kunnskapene for å utføre denne jobben.

Flertallet viser til de økonomiske konsekvenser og bemanningsbehov som det er redegjort for i kapittel 7.3 og 7.4 og til det nevnte vedlagte brev av 19. mai 2004.

Flertallet deler ikke den bekymring som har fremkommet fra enkelte hold, at ordningen vil medføre at flere urettmessige krav vil bli fremmet - all den tid saksøkte har anledning til å fremme innsigelser overfor namsmannen. Flertallet viser imidlertid til at både Namsmannen i Oslo og Gjeldsofferaksjonen mener at namsmannen må kunne kreve forskuddsbetaling av rettsgebyret for å motvirke misbruk av ordningen med direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Flertallet er enig i at namsmannen bør ha adgang til det, og foreslår at det åpnes for det ved en endring i rettsgebyrloven § 14. Flertallet foreslår på denne bakgrunn følgende:

"I lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr gjøres følgende endring:

§ 14 fjerde ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Ved begjæring om utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f kan namsmannen i særlige tilfeller kreve at gebyret etter første ledd første punktum betales forskuddsvis."

Flertallet har merket seg at man på namsmannshold er noe usikre på hvilken kontroll de skal føre med de kravene som sendes til direkte tvangsinndrivelse. Ifølge departementet er dette en problemstilling som forliksrådene alltid har stått overfor, og justisministeren uttaler i brevet av 19. mai 2004:

"Jeg vil sørge for at det settes fokus på at det bygges opp tilstrekkelig kompetanse i disse spørsmålene hos alle namsmennene og forliksrådssekretariater."

Flertallet peker på at forliksrådsordningen fortsatt vil stå åpen for de fordringhaverne som ønsker å begynne den rettslige inndrivingen der. Komiteen vil imidlertid be departementet vurdere om reglene for forkynnelse av forliksklager kan endres slik at en får større sikkerhet for at forkynnelsene faktisk kommer frem og ikke blir liggende ulest hos ressurssvake personer med store gjeldsproblemer. Når inndrivingen av de fleste pengekrav vil begynne hos namsmannen, vil det etter flertallets mening trolig være rom for en slik regelendring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler bekymringene i forhold til skyldners rettsikkerhet og viser her til den prinsipielle drøftelsen foran. Disse medlemmer registrerer den skepsis som er uttrykt fra en rekke høringsinstanser i forhold til dette spørsmålet, og stiller seg i det vesentlige bak den kritikk som framkommer fra blant annet; Den Norske Advokatforening, Norske Inkassobyråers Forening, Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner, med flere.

Disse medlemmer mener en direkte inndrivelse av uimotsagte krav vil innebære en ytterligere svekkelse av rettsikkerheten. Disse medlemmer merker seg at flertallet hevder det kan være mange gale avgjørelser i forbindelse med uteblivelsesdommer. Dette begrunner flertallet med at mange skyldnere ofte ikke er psykisk i stand til å reagere fornuftig, og at forkynnelsen ikke har nådd frem. Det vil være en utfordring uansett om det er namsmann, kreditor, eller forliksråd som sender ut skriv, innkallinger eller oppfordring til å komme med innsigelser. Disse medlemmer registrerer at flertallet ser at dette uansett er et problem, og ber departementet se på eventuelle regelendringer for å sikre at slik post blir lest og eventuelle innsigelser fremkommer. Disse medlemmer merker seg videre at flertallet mener det er en styrkning av rettsikkerheten at man får en raskere inndrivelse. Det kan spørres om flertallet mener en som er psykisk ute av stand til å reagere fornuftig, vil reagere mer fornuftig om saken går raskere ved direkte inndrivelse, hvor han er henvist til selv å reise innsigelser ved en forliksrådsbehandling i ettertid. Disse medlemmer finner det lite trolig at en resurssvak person, bedre kan ivareta sin rettsikkerhet ved å begynne på bunn igjen. Disse medlemmer finner det videre tvilsomt om det er rettsikkerhetsmessig bedre med en summarisk prøvning hos namsmann enn hos forliksrådet ved en uteblivelsesdom. Om man senere bestrider kravet vil forliksrådet uansett måtte prøve saken på nytt, noe som innebærer en unødig dobbeltbehandling. Disse medlemmer mener det heller bør være et mål å korte ned saksbehandlingstiden ved forliksrådene og den faktiske inndrivelsen enn å svekke skyldners rettsikkerhet på denne måten. Disse medlemmer ser videre en reell fare for misbruk av denne ordningen. Det er en kjent sak at mange "katalogselgere" og svindlere sender ut fakturaer på småkrav til større bedrifter og organisasjoner slik at de uforvarende skal betale disse. Disse medlemmer registrerer at flertallet også ser denne fare og foreslår visse endringer. Disse medlemmer mener at de foreslåtte endringer ikke er nok til at man bør støtte forslaget om direkte inndrivelse av uimotsagte krav. De foreslåtte endringer sier at man i "særlige tilfeller" skal kunne kreve gebyr forhåndsbetalt. Utrykket "særlige tilfeller" innebærer at listen ligger temmelig høyt. Det skal foreligge noe ekstraordinært eller spesielt før man skal kunne kreve forhåndsbetaling etter forslagets ordlyd. Hva skal vurderes som særlig tilfelle er således lite klart. Er det ved større krav eller er det ved spesielt små krav man skal bruke regelen? Det er jo nettopp små tilsynelatende rettmessige krav som gjør at disse "svindlerne" tjener penger på dette. Et annet moment er at namsmannen i hvert enkelt tilfelle må vurdere om dette er et "særlig tilfelle" og om han må vurdere hvorvidt man bør kreve forhåndsbetaling. Slik sett forsvinner mye av argumentene om effektivisering gjennom en direkte inndrivelse, og resultatet blir at rettsikkerheten i ytterste fall reduseres.

Organisering

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet er opptatt av at organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet blir helhetlig og mest mulig lik i hele landet. I dag er namsmannsapparatet svært ulikt organisert, fordelt på lensmenn, kommunale underfogder og avdelinger under byfogder/tingretter. Flertallet viser spesielt til de innvendinger som er kommet vedrørende forslaget om organiseringen av namsmannen i Oslo. Flertallet mener imidlertid at alle distrikter bør ha lik nivåinndeling, og er derfor enig i at namsmannen av prinsipielle grunner bør skilles fra domstolen også i Oslo.

Videre er det etter flertallets syn viktig at man har en organisasjonsmodell som passer landets bosettingsmønster. Flertallet støtter derfor at man i den fremtidige organisering viderefører den sterke lensmannstradisjonen i Norge, og samler den sivile rettspleien på grunnplanet hos politiet, den såkalte "politimodellen". Nærhet til publikum, sikring av nødvendig kompetanse og kostnader er hensyn som etter flertallets syn også taler for den valgte organisatoriske modell. Flertallet vil påpeke at politi- og lensmannsetaten historisk sett har ivaretatt både politioppgaver og mange sivile oppgaver. En moderne rettsstat trenger både en effektiv sivil rettspleie og en effektiv polititjeneste samt en effektiv strafferettspleie. Selv om kriminalitetsforebygging- og bekjempelse er den mest fremtredende oppgaven for politiet, må en etter flertallets syn ta tilbørlig hensyn til behovet for et fast og entydig apparat innen den sivile rettspleien. Dette hensynet ivaretas ved at politiet skal ha ansvaret for den sivile rettspleien på grunnplanet i hele landet på samme måte som lensmennene i lang tid har hatt dette ansvaret i lensmannsdistriktene.

Flertallet fremholder at det avgjørende for organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet må være at det gis en kvalitativ god, tillitvekkende og rask og behandling overfor publikum, særlig overfor partene i de enkelte sakene. Det er samtidig viktig at det offentlige i sin behandling av en sak mot en skyldner viser et visst skjønn og fleksibilitet, når gjeldssaken kanskje kan ordnes på en praktisk måte for begge parter. Dette tilsier etter flertallets vurdering at saker om ubestridt gjeld bør behandles av namsmannsapparatet direkte, hvor saken lett kan bringes til forliksrådet hvis det er nødvendig, avtale om betaling kan inngås eller utlegg blir tatt. Når det åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav, vil det ikke være grunnlag for at kommunene fortsatt skal ha det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene og sørge for at de har et sekretariat. Flertallet er derfor enig i at den sivile rettspleie på grunnplanet blir samlet ett sted. Allerede i dag har en rekke lensmenn sekretariatsfunksjonen, ved siden av andre oppgaver som ansvaret for lensmannsskjønn, gjeldsordningssaker, vekselprotester, som stevnevitne mv. Det vil etter flertallets oppfatning være en sløsing med offentlige ressurser om en etablerte en egen statlig etat til å ivareta disse funksjonene.

For å sikre at namsfogdene i de fire største byene får en selvstendig stilling i forhold til politidistriktet, har flertallet kommet til at disse namsfogdene bør ligge direkte under Politidirektoratet. Det krever en endring i politiloven § 16 annet ledd. Med en slik organisering vil Politidirektoratet fortsatt ha et enhetlig ansvar for namsmannsgjøremålene og samme grad av styringsmulighet overfor alle namsmennene. Forholdene vil også ligge godt til rette for et nært samarbeid mellom disse namsfogdene og Politidirektoratet når det gjelder utviklingsoppgaver, kompetansehevingstiltak og systemutvikling m.m. innen den sivile rettspleien på grunnplanet. Disse namsfogdene vil kunne utgjøre kompetansesentre med en spisskompetanse innen de sivile oppgavene som andre namsfogder og lensmennene kan dra veksler på. Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

"I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) gjøres følgende endringer:

§ 16 annet ledd nr. 3 og nytt nr. 4 skal lyde:

3. at en politimester, som en varig ordning, helt eller delvis skal fritas for bestemte gjøremål, og at de legges til en annen politimester eller til et annet politiorgan,

4. at enkelte namsfogder skal ligge direkte under Politidirektoratet."

Flertallet viser til at politiet er den mest desentraliserte statlige etat. Dette gir en nærhet til publikum som komiteen anser det som grunnleggende at ikke blir svekket. Ved også å overføre sekretariatet for forliksrådene til politiet, styrkes grunnlaget ytterligere for lensmannens lokale tilstedeværelse. Allerede i dag ivaretar lensmenn sekretariatsfunksjoner i mer enn 100 kommuner, og etter det flertallet erfarer har ikke dette avstedkommet mangler i forhold til rettssikkerheten. Forliksrådene behandler ikke straffesaker, som er politiets hovedoppgave, og forliksrådene vil være suverene i løsning av sine oppgaver. Det vil også være slik at Justisdepartementet fortsatt skal ha det direkte overordnede faglige ansvar for forliksrådene.

Etter flertallets mening er det også viktig å knytte politiets organisering til den viktigste administrative inndelingen på lokalplanet, nemlig kommuneinndelingen. Med de valgmuligheter med hensyn til forskjellig organisering for ulike kommuner som lovforslaget stiller opp, mener flertallet at politiet vil ha gode muligheter til å velge en organisering som fremmer politiets oppgaver.

Flertallet er glad for at departementet så raskt har fulgt opp komiteens merknad i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2003-2004) om flere tjenestesteder innenfor samme driftsenhet, når departementet har lagt til grunn at dette krever lovendring. Flertallet finner det også klargjørende at man innfører uttrykket "tjenesteenhet" slik at man har et dekkende ord for et lensmanns- eller politistasjonsdistrikt der det i tillegg til hovedkontoret eller hovedstasjonen er etablert "politiposter" andre steder i distriktet. Flertallet mener at det viktigste for publikum er "tjenesteenhetsstrukturen", og at denne derfor bør fastsettes av Kongen. Driftsenhetsstrukturen er i større utstrekning et internt, administrativt anliggende og kan fastsettes på lavere nivå. Med det forslag som departementet har fremsatt vil en finne et godt grunnlag for gjennomføring av Politireformens fase II, uten å måtte slå sammen lensmannsdistrikter.

Etter flertallets mening er nærheten til publikum og lokalforankringen viktig. De sivile rettspleie­gjøremålene bør derfor legges til tjenesteenheten og ikke til et høyere nivå i politiet. Politimesteren, eller driftenhetslederen der tjenesteenheten inngår i en større driftsenhet, vil ha resultatansvar også for disse oppgavene. Forskjellen fra vanlige politioppgaver ligger i den begrensede instruksjonsmyndigheten. Flertallet kan ikke se at dette er et brudd på prinsippene i Politireform 2000. Flertallet mener at det heller ikke er tale om å innføre et nytt ledernivå i politiet. Ved store driftsenheter er det påkrevd å delegere faglig lederansvar uten at det kan anses for å være i strid med politireformen, eller for å medføre at det innføres et nytt ledernivå, så lenge personal- og budsjettansvar m.m. ligger hos driftsenhetslederen.

Flertallet slutter seg til at enheter med både polititjeneste og sivile rettspleieoppgaver skal kalles "lensmannskontor" , enheter med bare politioppgaver "politistasjon" og enheter med bare sivile oppgaver "namsfogdkontor". På den måten vil navnet gi publikum klar beskjed om hvilke oppgaver enheten har. Uttrykket "lensmannskontor" har lang tradisjon som betegnelse på nettopp enheter som har begge oppgavetypene. Flertallet vil imidlertid understreke at navnet ikke må tillegges betydning ved valg av organisering i det enkelte tilfellet. Navnet skal følge av hvilke organisering som er valgt, og ikke motsatt.

Flertallet slutter seg til den oppryddingen i lovbestemmelser om politi- og lensmannsetaten som foreslås i proposisjonen, men mener man i politiloven likevel bør beholde uttrykket "politi- og lensmannsetaten" som betegnelse på den samlede etat. Flertallet støtter derfor ikke forslaget om endringer i §§ 1, 18, 19 og 21.

Flertallet er kjent med at sysselmannen er namsmann på Svalbard. Komiteen mener at rettspleien på grunnplanet bør være mest mulig lik på Svalbard som på fastlandet, og støtter derfor at Sysselmannen skal være sekretariat for Svalbard forliksråd. Flertallet støtter også de andre lovendringsforslag som berører Svalbard spesielt.

Forholdet til særnamsmennene

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at namsmannen i Oslo har uttalt at det er en svakhet at man ikke har vurdert de såkalte særnamsmennene; i første rekke kommunekassererne (kemnerne), skattefogdene, Statens Innkrevingssentral og Trygdeetatens Innkrevingssentral. Etter flertallets syn er det ingen motsetning mellom de hensyn som namsmannen i Oslo anfører til fordel for en samling av namsmannsoppgavene, og den organisering av den sivile rettspleien på grunnplanet som er foreslått i proposisjonen. Et politi med lokalkunnskap og nærhet til publikum er en forutsetning for en god polititjeneste. Uavhengig av hvordan namsmannsoppgavene organiseres vil man etter flertallets syn trenge namsmannsoppgavene i politiet for å gi grunnlag for et desentralisert politi. Flertallet viser for øvrig til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 4 (2003-2004).

Flertallet vil peke på at det er mange som har namsmannskompetanse i Norge, og ber derfor Regjeringen vurdere om det er rom for en effektivisering og forenkling på dette området. I den forbindelse vil flertallet understreke at det ikke er antallet namsmenn i seg selv som er problematisk i den grad det skyldes en desentralisert organisering med nærhet til publikum, men at flere forskjellige instanser kan forestå tvangsfullbyrdelse overfor de samme skyldnerne.

Samordning av lønnstrekk

Komiteen har gjennom sitt arbeid med lovsaken blitt kjent med at den alminnelige og de forskjellige særnamsmennene i liten grad samordner de lønnstrekkene de nedlegger. Dagens lønnstrekksy­stem har etter det komiteen er kjent med særlig tre mangler. For det første at namsmennene ikke koordinerer de trekk de beslutter i tilstrekkelig grad. For det andre at arbeidsgiverne pålegges for store administrative byrder. Og endelig at arbeidsgiverne i for stor grad får kjennskap til de ansattes private affærer. Enkelte skyldnere har derfor opplevd å bli pålagt trekk fra flere hold uten at vedkommende har fått beholde "det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand", jf. dekningsloven § 2-7. Dette er et stort problem for de skyldnerne det angår og også en betydelig belastning for deres arbeidsgivere, som skal iverksette trekkene. Komiteen er kjent med at departementet har arbeidet med spørsmålet, og har merket seg at det i proposisjonen står at

"[n]år organiseringen av namsmannsapparatet er fastlagt, vil en lettere kunne gå videre med spørsmålet om samordning av lønnstrekk".

Komiteen forutsetter at departementet nå prioriterer arbeidet med samordning av de ulike instansers trekk slik at ingen trekkes mer enn loven åpner for. Med dagens datateknologi skulle det være gode muligheter for å sikre at de forskjellige namsmennene har kunnskap om og tar hensyn til trekk som allerede er nedlagt av andre namsmenn, og at man ved etterfølgende trekk med bedre prioritet straks får redusert eller opphevet det første trekket. Også de andre nevnte svakhetene ved systemet bør en ta tak i.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen ta de nødvendige skritt for å samordne lønnstrekk via en felles koordineringsinstans og komme med en fremdriftsplan for dette i statsbudsjettet for 2005."

Forliksråd

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at forliksrådenes lokale forankring opprettholdes, og støtter derfor at det fortsatt skal være forliksråd i hver kommune med medlemmer valgt av kommunestyret. Forliksrådenes antall og jurisdiksjonsområde kan ikke være avhengig av politiets nærmere organisering i kommunen. Flertallet viser også til arbeid med ny tvistemålslov, og ønsker inntil videre at det administrative ansvar for forliksrådene blir liggende hos Justisdepartementet.

Flertallet viser til at for å understreke lensmannens uavhengighet av partene foreslår departementet at lensmannen ikke lenger skal kunne representere noen parter i forliksrådet, men at kommunen i stedet oppnevner faste møtefullmektiger for forliksrådet, jf. forslaget til endringer i tvistemålsloven § 44. Flertallet ser dette som en god løsning og understreker at dette forslaget vil sikre at lensmannen blir helt uavhengig av partene i tvisten.

Flertallet mener at forliksrådsordningen er en effektiv og publikumsnær måte å løse konflikter på, samt at den bidrar til å avlaste rettsapparatet for øvrig. Flertallet ønsker derfor å opprettholde dagens hovedregel om at saker skal være forsøkt løst i forliksrådet før de kan bringes inn for tingretten, samt at forliksrådet beholder en kompetanse til å pådømme tvister i formuessaker, der en av partene krever dom.

Andre gjøremål

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet mener at det er hensiktsmessig at namsfogden i saker om skjønn likestilles med lensmannen, og støtter de foreslåtte lovendringer som gjør dette mulig. Flertallet støtter også forslaget om å gi publikum valgrett i forhold til om melding av dødsfall skal skje til lensmann/namsfogd eller tingrett.