Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

1. Sammendrag

Med "den sivile rettspleien på grunnplanet" menes forliksrådene, namsmannsfunksjonen, stevnevitnefunksjonen og enkelte andre rettspleiegjøremål som utføres på nivået under tingrettene. Organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet har vært under vurdering i mange år, og det har vært bred enighet om at det er behov for en endelig avklaring.

Forliksrådene er formelt sett domstoler og er som hovedregel førsteinstans i sivile saker. I 2002 behandlet de 226 500 saker. Det er ett forliksråd i hver kommune. Kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret. De fleste saker i forliksrådet er kurante inkassosaker der skyldneren ikke har innsigelser mot kravet. De bringes inn fordi dom er en forutsetning for tvangsfullbyrdelse. Blant annet for å redusere partenes kostnader foreslås det at fakturaer og lignende skal være grunnlag for å begjære tvangsfullbyrdelse. Bare dersom skyldneren reiser innsigelser mot kravet, skal saken behandles i forliksrådet. Direkte tvangsinndrivelse vil medføre at omkring de 2/3 av sakene som krever minst innsats i forliksrådet, faller bort. Det er da ikke lenger grunnlag for selvfinansierende, kommunale forliksråd.

Forliksrådet som institusjon skal bestå uendret. Det skal fortsatt være forliksråd i hver kommune, og medlemmene skal velges av kommunestyret som nå. Det er forliksrådenes organisering som må endres som følge av at det åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Det viktigste elementet i reformen er at staten overtar det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene fra kommunene. Sekretariatet for forliksrådet legges til den enheten som utøver namsmannsfunksjonen.

Namsmannen forestår tvangsfullbyrdelse av de fleste krav på annet enn straff og er det sentrale organ i gjeldsordningssaker. I lensmannsdistrikter er lensmannen namsmann. Andre steder er funksjonen organisert på ulike måter.

Stevnevitneforkynnelser i sivile saker forestås av stevnevitner. Det er en offentlig tjenestemann som på rettens vegne sørger for å forkynne dokumenter, som for eksempel stevninger, innkallinger og rettslige avgjørelser. I lensmannsdistrikter er lensmannen stevnevitne. Utenfor lensmannsdistriktene plikter kommunen å engasjere stevnevitner.

Dagens ordning med namsmanns- og stevnevitnefunksjonen i politiet videreføres, men slik at de ordinære namsmenn og stevnevitnene som i dag er organisert annerledes, legges til politiet for å få en enhetlig organisering av funksjonen. Både for namsmannen og stevnevitnefunksjonen gjelder derved omorganiseringen bare de deler av landet som ligger utenfor lensmannsdistriktene, ved at en modell innenfor politiet gjennomføres også der.

Når det blir en enhetlig organisering over hele landet, ligger det til rette for å legge flere andre rettspleiegjøremål, som i dag utføres på tingrettsnivå utenfor lensmannsdistriktene, til grunnplanet i hele landet. Det gjelder for en god del skjønn og takster, vekselprotester og enkelte oppgaver knyttet til dødsfall, skifte og konkurs. Også disse oppgavene blir liggende hos politiet i hele landet. Det er i godt samsvar med "lensmannstradisjonen" der politigjøremål og sivile gjøremål ivaretas av samme enheter.

For publikum er det en fordel at det offentliges tjenester er enhetlig organisert over hele landet, slik at det er lettere å finne frem til rette vedkommende blant offentlige instanser. Gjøremålene er av en slik karakter at det er ønskelig med kort avstand mellom myndigheter og publikum. Den nye organiseringen tar hensyn til landets bosettingsmønster, oppgavenes begrensede omfang, hvilken kompetanse som kreves, og økonomiske og administrative aspekter.

Justiskomiteen understreket i sin budsjettinnstilling i november 2003 at det er en målsetting å ha et publikumsnært og utadrettet politi. Komiteen redegjorde for hvordan en kan opprettholde et desentralisert apparat samtidig som politiets interne drift effektiviseres ved at flere lensmannskontorer organiseres som én driftsenhet. En slik organisering vil også tilfredsstille rettspleiegjøremålenes behov for en fast og entydig organisering. Det foreslås at det åpnes for det.

Flere modeller for fremtidig organisering har vært vurdert. Politimodellen er den som best tilfredsstiller alle krav til en ny organisering. De øvrige modeller ville enten være meget kostbare, de sikrer ikke den nødvendige kompetanse, eller det er løsninger som samsvarer dårlig med anbefalt oppgavefordeling mellom stat og kommune.

Det er et selvstendig mål at samfunnsoppgaver skal utføres enklest mulig. De nye oppgavene skal ikke gå på bekostning av de oppgaver politiet allerede har. Endringen innebærer en effektivisering av ressursutnyttelsen i justissektoren, og tar blant annet sikte på å frigjøre kapasitet i politiet til andre oppgaver. Potensialet for rasjonalisering ligger i første rekke i den nære tilknytningen mellom forliksrådet og namsmannen og i de muligheter som det enhetlige overordnede ansvaret for gjøremålene vil gi. Statens driftsutgifter vil bli dekket av gebyrinntektene, som i fremtiden vil tilfalle staten. Omstillingskostnadene vil være begrensede.

Forliksrådene er som hovedregel førsteinstans i sivile saker. Forliksrådet har to hovedoppgaver. Den ene er å foreta megling mellom partene i saker som bringes inn for rådet. Den andre er å avsi dom i saker hvor det ikke oppnås forlik, når lovens forutsetninger er oppfylt. En stor del av forliksrådets saker gjelder pengekrav som ikke er omtvistet.

Etter domstolloven skal det være et forliksråd i hver kommune. Kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene. Fylkesmannen skal føre alminnelig tilsyn med forliksrådets virksomhet. Det enkelte forliksråd består av tre medlemmer og tre varamedlemmer som velges av kommunestyret for fire år. Selv om loven ikke forbyr kommunene å oppnevne jurister som forliksrådsmedlemmer, gjøres det sjelden.

Kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene. Fylkesmennene har et visst tilsynsansvar og enkelte andre funksjoner i forhold til forliksrådene.

Tvangsfullbyrdelse av sivile krav skjer som hovedregel gjennom namsmyndighetene, det vil si namsmannen og tingretten. Namsmannen behandler i første rekke saker om utlegg, fravikelse av fast eiendom, tvangsdekning i løsøre, tilbakelevering til salgspanthaver og utlevering av løsøre. Etter beslutning fra tingretten iverksetter namsmannen arrester og midlertidige forføyninger. Etter gjeldsordningsloven er også saker om gjeldsordning for privatpersoner lagt til namsmannen og tingretten.

Hovedstevnevitner har til oppgave å utføre forkynnelser av dokumenter som ikke forkynnes postalt. De mest alminnelige dokumenter til forkynnelse er dommer, kjennelser, vitnestevninger, utenlandske dokumenter, begjæring om fravikelse, skilsmissedokumenter, konkursvarsler m.m. Det offentlige dekker kostnadene for forkynnelse ved stevnevitne når slik forkynnelse er nødvendig etter lov. Lensmennene er stevnevitner i sine distrikter, mens kommunene er pålagt å engasjere stevnevitner andre steder. 19 steder er det derfor kommunale stevnevitner.

Lensmannen har også enkelte andre oppgaver innen den sivile rettspleien på grunnplanet, som lensmannsskjønn, som takststyrer for naturskadetakster, samt enkelte oppgaver i forbindelse med dødsfall, skifte og konkurs. Utenfor lensmannsdistriktene ivaretas disse gjøremålene på tingrettsnivå.

I de senere år er det kommet en lang rekke endringer og forslag om endringer i de regelverk som styrer den sivile rettspleien på grunnplanet. En samlet gjennomgang av organiseringsspørsmålene og spørsmålet om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav har imidlertid blitt utsatt i påvente av andre viktige reformer, herunder omorganiseringen av politi- og lensmannsetaten og oppfølging av Dom­stolkommisjonens utredning, som blant annet medførte opprettelsen av Domstoladministrasjonen.

Departementet oppfatter det slik at det i hovedtrekk er enighet om at det trengs en opprydding i organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet, og at også denne delen av rettspleien er en statlig oppgave. Departementet oppfatter det også slik at det er enighet om at det er viktig å ikke miste den lokale tilknytningen, som betyr mye for borgerne i den type saker som behandles på grunnplanet. Kjennskap til lokale forhold er dessuten ofte viktig under utførelsen av oppgavene.

I kapittel 4 i proposisjonen behandles fremmed rett på dette området.

I en utredning fra 1997 ble det skissert én modell (lensmannsalternativet) supplert av to alternativer for de største byene: ett knyttet til politiet som ellers i landet og ett utenfor politiet, administrert på samme måte som domstolene. Senere har det fremkommet ønske om å vurdere den sivile rettspleien på grunnplanet i sammenheng med konfliktrådene. Departementet har derfor vurdert flere ulike modeller, som det blir redegjort for i proposisjonen.

Det er et mål å få en mer enhetlig og konsekvent organisering enn i dag av den sivile rettspleien på grunnplanet. For en effektiv utførelse av gjøremålene er det en fordel å organisere saksfeltet samlet. Et hovedspørsmål, som ikke i seg selv er av organisatorisk art, er spørsmålet om det bør åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav. Det vil ha så store konsekvenser for fordelingen av saksmengden og gebyrinntektene mellom forliksrådene og namsmennene at det vil være en viktig premiss ved vurderingen av hvilke organisatoriske løsninger som er ønskelige eller som det vil være rom for. Departementet behandler derfor dette spørsmålet før valg av organisatorisk løsning omtales.

Den praktiske hovedregelen ved rettslig inndriving av usikrede pengekrav er i dag noe forenklet at fordringshaveren må bringe kravet inn for forliksrådet for å få dom for det. Med dommen som tvangsgrunnlag kan fordringshaveren begjære utlegg for kravet hos namsmannen. Dersom forslaget om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav gjennomføres, kan fordringshaveren i stedet begjære utlegg med en gang. Bare dersom skyldneren reiser innsigelser mot kravet, blir det aktuelt å behandle saken i forliksrådet.

Etter departementets mening er det tre hensyn som tilsier at ordningen bør gjennomføres:

  • I de aller fleste tilfeller der det i dag tas ut forliksklage og deretter begjæres utlegg, vil ordningen spare partene for kostnadene ved forliksrådsbehandlingen.

  • Omkring to tredeler av sakene i forliksrådet avsluttes med uteblivelsesdom på grunn av mang­lende tilsvar. Bak dette tallet kan det skjule seg mange ressurssvake skyldnere som ikke evner å fremsette rettmessige innsigelser på en adekvat måte. Den kontakten namsmannen skal ha med skyldneren under en utleggssak, øker sannsynligheten for at rettmessige innsigelser kommer frem og blir gitt en forsvarlig behandling, gjerne i form av en realitetsbehandling i forliksrådet. Departementet ser det derfor heller ikke som et godt alternativ å integrere de to skrittene i inndrivingen slik at forliksrådsbehandlingen kommer først.

  • Et tredje hensyn er at direkte tvangsinndrivelse vil medføre en raskere inndriving. Det vil være en fordel for fordringshaveren og kan undertiden være det også sett fra skyldnerens side.

Et viktig spørsmål ved utformingen av en ordning med direkte tvangsinndrivelse er om skyldnerens innsigelser skal gå tapt dersom de ikke reises innen en bestemt frist under tvangsfullbyrdelsen, eller om de skal være i behold så lenge de ikke har gått tapt av andre grunner som oversittelse av reklamasjonsfrister eller etter ulovfestede passivitetsbetraktninger. Etter departementets oppfatning bør en trolig holde seg til det siste alternativet.

Siden et av formålene med en slik ordning er å holde kostnadene nede for partene, bør det ikke kreves nytt gebyr for en fortsettelse av utleggssaken eller for en ny utleggsbegjæring etter at fordringshaverens krav er fastslått i forliksrådet.

På denne bakgrunn mener departementet at det bør åpnes for direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte pengekrav.

Departementet vil følge opp entydige politiske signaler om at ansvaret for den sivile rettspleie på grunnplanet i sin helhet bør samles på statens hånd. Dagens ordning med namsmannsfunksjonen i politiet videreføres, men slik at også de ordinære namsmenn som i dag er organisert annerledes, legges til politiet for å få en enhetlig organisering av funksjonen og et samlet overordnet ansvar. Etter opprettelsen av Politidirektoratet og Domstoladministrasjonen er det overordnede ansvaret for namsmannsfunksjonen mer splittet enn det var tidligere. Departementet mener det er en god løsning å organisere også de øvrige gjøremålene innenfor politiet i samsvar med "lens­manns­tradisjonen" der politigjøremål og sivile gjøremål ivaretas av samme enheter.

Ved opprettelsen av Domstoladministrasjonen i 2002 er avstanden mellom domstolene og den ut­øvende makt markert også på det administrative området. Domstoladministrasjonen har gitt uttrykk for at det ikke samsvarer med denne tenkningen å legge sekretariatsfunksjonen for forliksrådene til politiet, og har antydet at en kan etablere frittstående sekretariater eller meglingskontorer på grunnplanet, underlagt Domstoladministrasjonen. Departementet vil peke på at forliksrådene ikke behandler straffesaker. Spørsmålet om uavhengighet i forhold til politiet kommer derfor i et annet lys enn for de høyere domstolene.

Et viktig pragmatisk hensyn ved valget av den enheten som har namsmannsfunksjonen som sekretariat for forliksrådet, er at det gir rom for å opprettholde dagens desentraliserte forliksrådsordning med folkevalgte forliksråd i hver kommune selv om staten overtar det økonomiske og administrative ansvaret. Det er også et moment at ordningen med direkte tvangsinndrivelse med forliksrådsbehandling av eventuelle innsigelser kan gis en mer rasjonell utforming dersom namsmannen og forliksrådssekretariatet er samme enhet. Sekretariatsfunksjonen vil sammen med tvangsfullbyrdelse og skjønn m.m. danne et godt fagmiljø for den sivile rettspleie.

Det er lagt stor vekt på å finne kostnadseffektive løsninger. Det offentliges ressurser skal utnyttes bedre enn før, og partenes kostnader ved inndriving av pengekrav skal bli lavere. Rasjonaliseringspotensialet for det offentlige ligger blant annet i den nære tilknytningen mellom forliksrådet og namsmannen. For fordringshavere og skyldnere ligger besparelsen i at en i kurante saker slipper å gå veien om forliksrådet.

Etter departementets mening bør jurisdiksjonsinndelingen for den sivile rettspleien på grunnplanet være knyttet til kommunestrukturen, og de sivile rettspleiegjøremålene bør utføres samlet for kommunen. Ingen organisatoriske enheter for den sivile rettspleien på grunnplanet bør derfor dekke mindre enn én kommune. Organisasjonsmodellen er fleksibel nok når en får en ordning med funksjonsbaserte driftsenheter i de største kommunene.

Oslo er med sitt saksantall både hos namsmannen og i forliksrådet i en klasse for seg. Departementet fastholder at namsmannen av prinsipielle grunner bør skilles fra domstolen også i Oslo. Det er uheldig om oppgavefordelingen mellom de forskjellige nivåene innen rettspleien varierer i forskjellige distrikter.

Organiseringen vil ikke legge hindringer i veien for en samordning av lønnstrekk overfor arbeidsgivere, og en eventuell bedre samordning mellom de alminnelige namsmyndighetene og særnamsmennene. I disse sammenhengene vil det være en fordel å kunne forholde seg til et ryddig namsmannsapparat med et enhetlig overordnet ansvar.

Etter departementets mening er det i et fremtidsrettet perspektiv av stor betydning for publikum og andre at politimodellen gjennomføres på en måte som gir en ensartet tjenesteenhetsstruktur utad og en ensartet terminologi som avspeiler hvilke enheter som har hvilke gjøremål. Når reformen er gjennomført, vil det innenfor politiet være tre typer tjenesteenheter: enheter med både polititjeneste og sivile rettspleiegjøremål, enheter med polititjeneste uten sivile rettspleiegjøremål og enheter som bare har sivile gjøremål.

Ved vurderingen av om de sivile rettspleiegjøremålene bør ivaretas av en egen enhet, vil et viktig moment være hvor stor denne enheten i tilfellet blir. Det henger nært sammen med folketallet i den enkelte kommune. Det bør også tas hensyn til lokale tradisjoner og ønsker.

Uttrykket "tjenesteenhet" sikter til den faglige siden av gjøremålene og hvordan etaten fremstår utad. Det sikter ikke til den interne organiseringen av budsjett- og personalansvar mv. og er derfor ikke sammenfallende med uttrykket "driftsenhet". Etter lovforslaget i proposisjonen vil det være adgang til å organisere flere lensmannskontorer, og for så vidt også politistasjoner, som én driftsenhet. Med den utformingen av politiloven § 16 som foreslås i proposisjonen, vil Kongens kompetanse være knyttet til tjenesteenhetsstrukturen og ikke til driftsenhetsstrukturen. Etter departementets mening er det en god løsning. Det vil ligge til departementet å fastsette driftsenhetsstrukturen med mindre kompetansen delegeres til Politidirektoratet.

Politimesterens myndighet i forhold til den sivile rettspleien på grunnplanet har vært et noe omstridt tema siden sammenslåingen av politiet og lensmannsetaten i 1994. En avklaring vil være et nødvendig ledd i den omorganiseringen og oppryddingen som departementet nå foreslår. Utgangspunktet ligger i politiets hierarkiske oppbygging. For de sivile rettspleiegjøremålene begrenses dette imidlertid noe av de hensyn som gjør seg gjeldende på det området. Dersom flere lensmannskontorer organiseres som én driftsenhet, vil driftsenhetslederens instruksjonsmyndighet være begrenset på samme måte som for andre overordnede innen politiet.

Som et ledd i den overordnede styringen av de sivile gjøremålene vil det i tildelingsbrev fra departementet bli satt klare kriterier for saksbehandlingstiden m.m. for de sivile sakene slik at en ikke risikerer at restanser på politisiden forplanter seg. Disse styringssignalene forutsettes videreført til de enhetene som har slike gjøremål.

Som et ledd i den enhetlige organiseringen som foreslås i proposisjonen, mener departementet at tiden er moden for en opprydding i mange lovbestemmelser om politi- og lensmannsetaten som siden sammenslåingen av politiet og lensmannsetaten i 1994 har hatt et misvisende preg.

I de øvrige domstolene er det domstolens leder som også har ansvar for administrative oppgaver knyttet til sakene, og domstolslederen er kontorpersonalets overordnede. Når sekretariatsfunksjonen for forliksrådene legges til et organ utenfor domstolen, krever oppgavefordelingen mellom domstol og sekretariat større omtanke. Nettopp fordi sekretariatet ligger utenfor domstolen, går departementet inn for at oppgavefordelingen regelfestes i forskrifts form. Det vil også gi en mer ensartet oppgavefordeling på landsbasis. I forskriften vil det bli lagt vekt på overordningsforholdet mellom forliksrådets leder på den ene siden og lensmannen og namsfogden som sekretariat på den andre siden, samt på politiets behov for klare rammer for hvor stor innsats forliksrådet skal ha anledning til å kreve.

Det overordnede ansvaret for forliksrådene er i dag delt mellom flere aktører. Kommunene har det økonomiske og administrative ansvaret, Justisdepartementet har ansvaret for regelverket, og fylkesmennene har flere oppgaver i forhold til forliksrådet i henhold til domstolloven.

En løsning som vil være i godt samsvar med forliksrådenes funksjon som domstol og med hvordan de øvrige domstolene administreres, vil være å legge oppgaven til Domstoladministrasjonen. Selv om departementet er innstilt på å beholde forliksrådet som en billig, folkelig og desentralisert tvisteløsningsmekanisme i sivile rettstvister, ønsker departementet imidlertid ikke å foreslå en slik rolle for Domstoladministrasjonen før forliksrådenes plass i rettspleien i fremtiden er endelig avklart i forbindelse med arbeidet med ny tvistelov. I denne situasjonen har departementet valgt å gå inn for at det overordnede økonomiske og administrative ansvaret for forliksrådene som kollegiale domstoler inntil videre blir liggende i departementet.

Den alminnelige regelen i tvistemålsloven er at en part har rett til å la seg representere av prosessfullmektig i rettergang. I forliksrådet har parter som bor i kommunen, som utgangspunkt personlig møteplikt. Hvem som kan møte som fullmektig eller medhjelper for en part, er nærmere regulert i tvistemålsloven.

Tvistemålsutvalget finner det prinsipielt problematisk at stevnevitner kan møte som fullmektig for parter og viser blant annet til kravet til uavhengighet og upartiskhet i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6. Utvalget foreslår derfor som en praktisk løsning at kommunene i stedet pålegges å oppnevne et utvalg av faste møtefullmektiger for parter som har behov for en slik bistand.

Under høringen av Tvistemålsutvalgets utredning var det få høringsinstanser som uttalte seg uttrykkelig om dette forslaget.

Etter departementets mening bør en opprydding på dette punkt skje samtidig med omorganiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet, og det foreslås derfor at Tvistemålsutvalgets forslag følges opp. I sentrale strøk vil behovet for å møte med fullmektig antakelig fortsatt i de fleste tilfellene bli tatt hånd om av samarbeidsnettet inkassobyråene imellom, men for de tilfellene der det er innklagede som ikke bor i kommunen eller saken dreier seg om annet enn inndriving av pengekrav, vil ikke dette nettet dekke behovet. Også i slike situasjoner vil Tvistemålsutvalgets forslag gi en god løsning.

Tvistemålsutvalget foreslo å legge ansvaret for opprettelsen av utvalget til kommunen som administrativt ansvarlig for forliksrådet. Selv om det i proposisjonen foreslås å overføre det administrative ansvaret for forliksrådene til staten, bør det fortsatt være kommunen som oppnevner utvalget.

Etter departementets syn representerer forliksrådsordningen et verdifullt element i den sivile rettspleien. Verdien ligger ikke i masseproduksjonen av uteblivelsesdommer, der det foreslås andre løsninger i proposisjonen, men i de mange sakene der forliksrådet bidrar til at reelle tvister løses. Forliksrådsordningen er en rimelig, folkelig og desentralisert tvisteløsningsmekanisme. Den bidrar også til en verdifull avlastning av rettsapparatet for øvrig. Departementet er enig med dem som hevder at det forekommer tilfeller der forliksrådene ikke har hatt en helt heldig hånd med enkelte saker, men er ikke enig med dem som hevder at det foreligger en systemsvakhet. Departementet har uansett tro på at den organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet som foreslås i proposisjonen og den avlastningen som adgangen til direkte tvangsinndrivelse vil medføre, vil føre til at forliksrådene vil bli enda bedre egnet til å løse saker med reelle tvister.

På denne bakgrunnen mener departementet at en bør opprettholde dagens hovedregel om at saker skal være forsøkt løst i forliksrådet, før de kan bringes inn for tingretten. Hvilke unntaksregler en bør ha, vil bli vurdert i arbeidet med proposisjonen om en ny tvistelov. Departementet mener dessuten at forliksrådet bør beholde kompetansen til å pådømme saker med reell tvist, i hvert fall i saker om formuesverdier der tvistesummen er under to ganger folketrygdens grunnbeløp. Om det bør settes et slikt tak og om det eventuelt bør ligge høyere enn ved to ganger folketrygdens grunnbeløp, vil bli vurdert nærmere i arbeidet med ny tvistelov.

Det foreslås i utgangspunktet ingen endringer i namsmannens oppgaver. Adgangen til direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav vil imidlertid føre til at saksmengden vil bli betydelig påvirket.

Departementet foreslår i proposisjonen at namsfogden likestilles med lensmannen når det gjelder avholdelse av skjønn. Det medfører endringer i en rekke lover. Når det gjelder registrerings- og forseglingsforretninger på oppdrag av tingretten, vil oppdraget etter lovforslaget kunne gis til lensmannen eller namsfogden i den ustrekning retten ikke overlater oppdraget til bobestyrer.

Dødsfall skal i dag i lensmannsdistriktene meldes til lensmannen, som igjen melder fra til tingretten. Utenfor lensmannsdistriktene gis meldingen direkte til tingretten. Når et dødsfall meldes, innhentes opplysninger om økonomiske og arvemessige forhold, samtidig som de etterlatte gis veiledning i arvespørsmål. Det foreslås at publikum over hele landet selv kan velge om de gir melding til lensmann eller namsfogd, eller direkte til tingretten.

Veksel- og sjekkprotester opptas i lensmannsdistriktene av lensmannen, og utenfor lensmannsdistriktene av notarius publicus, det vil si tingretten eller byfogden. I visse tilfeller kan protest opptas av hovedstevnevitnet. Med den foreslåtte organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet i byene kan det bestemmes at veksel- og sjekkprotester unntaksfritt skal opptas av lensmannen eller namsfogden.

Utgangspunktet ved vurderingen av hvordan den sivile rettspleien på grunnplanet på Svalbard bør organiseres, er at unødvendige forskjeller fra ordningene på fastlandet bør unngås. Lovteknisk kan det være en god løsning at alle særregler om den sivile rettspleien på grunnplanet på Svalbard samles i Svalbardloven.

Det foreslås at sysselmannen skal være sekretariat for Svalbard forliksråd. For namsmanns- og stevnevitnefunksjonene foreslås det fastsatt i Svalbardloven at sysselmannen er namsmann og hovedstevnevitne på Svalbard. Bare få av de lovene som omhandler lensmannsskjønn, gjelder på Svalbard. Det foreslås at slike skjønn i disse tilfellene på Svalbard skal styres av sysselmannen. Endelig bør det fremgå av Svalbardloven at dødsfall kan meldes til sysselmannen.

Departementet tar sikte på at de nye lovbestemmelsene om organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet og om direkte tvangsinndrivelse av uimotsagte krav m.m. skal tre i kraft 1. januar 2006. Enkelte steder kan det imidlertid være praktisk å gjennomføre omorganiseringen på et tidligere tidspunkt, og i ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene åpnes det for det.

Når det gjelder sekretariatsoppgavene for forliksrådet, ligger kompetansen hos de medarbeiderne som i dag utfører oppgavene i kommunene. Det samme gjelder for namsmanns- og stevnevitnefunksjonene de steder disse funksjonene ivaretas av kommunen. Medarbeiderne vil som hovedregel få tilbud om å følge med oppgavene og bli ansatt i politiet.

I mange kommuner utgjør sekretariatsoppgaven bare en brøkdel av en full stilling. Medarbeiderne har ofte andre oppgaver for kommunen som legger beslag på en vesentlig større andel av arbeidstiden. Det må settes en nedre grense for hvor små stillingsandeler som skal gi rett til å følge med oppgaven over til staten. En passende avgrensing kan være at ansatte med 14 arbeidstimer eller mer pr. uke knyttet til sekretariatsfunksjonen får tilbud om tilsvarende stilling i staten, mens ansatte med inntil 13 timer pr. uke forblir kommunens ansvar. Det vil svare til grensen for medlemskap i Statens Pensjonskasse. Det samme vil gjelde for de kommunalt ansatte som ivaretar namsmanns- og stevnevitnefunksjonen der disse funksjonene i dag ligger til kommunen.

Organisering og innplassering vil bli tilpasset organisasjons- og stillingsstrukturen i politiet. De største namsmannsavdelingene ved domstolene vil bli overført som bestående enheter. Ved overføring av mindre enheter vil de tilsatte bli organisatorisk plassert i de bestående eller nye enhetene som har ansvaret for de sivile rettspleiegjøremålene.

Utover de bestemmelsene om ansattes rettigheter som fastlegges i loven, vil utfyllende bestemmelser om frister m.m. bli fastsatt av Kongen. Departementet vil også ta initiativ til at det blir inngått en egen omstillings- eller overføringsavtale. Ingen av de som overføres fra kommunen til staten, skal gå ned i lønn. Kommunal ansiennitet skal likestilles med statlig ansiennitet, og pensjonsrettigheter fra kommunen vil overføres til Statens Pensjonskasse.

Forslagene i proposisjonen vil ha positive økonomiske og administrative konsekvenser for privatpersoner og næringslivet.

For staten vil endringene i organiseringen av den sivile rettspleien på grunnplanet få betydelige administrative og økonomiske konsekvenser. Det gjelder først og fremst for politiet, som vil motta oppgaver både fra kommunene og fra domstolene. Også Justisdepartementet pålegges inntil videre nye oppgaver gjennom det overordnede administrative ansvaret for forliksrådene. Det legges til grunn at virksomheter som får nye oppgaver, skal få dekket sine merutgifter. Som et insitament til å finne frem til effektive arbeidsmåter og en god intern organisering, legges det også til grunn at ressurser som politiet frigjør etter hvert, skal kunne benyttes til å styrke etatens andre gjøremål.

Neste kapittel