2. Gjennomføring av euroforordningen
- 2.1 Sammendrag
- 2.1.1 Bakgrunnen for lovforslaget
- 2.1.2 Bakgrunnen for forordningen
- 2.1.3 Nærmere om forordningens innhold og forholdet til norsk rett
- 2.1.4 Valg av gjennomføringsform i norsk rett
- 2.1.5 Informasjon på sjekkhefter
- 2.1.6 Særlig om forordningen bør gis anvendelse for norske kroner
- 2.1.7 Økonomiske og administrative konsekvenser
- 2.2 Komiteens merknader
Europaparlamentet og Rådet vedtok 19. desember 2001 forordning (EF) 2560/2001 om betalinger på tvers av landegrensene i euro (euroforordningen). Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen vedlegg XII nr. 3 ved EØS-komiteens beslutning 7. november 2003 (beslutning 154/2003). Gjennomføringsfristen for forordningen i norsk rett er 6. mai 2004. Stortinget er forelagt spørsmålet om innlemmelse i EØS-avtalen i St.prp. nr. 44 (2003-2004) Om samtykke til godkjennelse av beslutning i EØS-komiteen nr. 154/2003 av 7. november 2003 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordning om betalinger på tvers av landegrensene i euro (euroforordningen).
Direktiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene ble vedtatt av EU i 1997. Direktivet gir bestemmelser for foretak som utfører betalingsoverføringer om informasjonsplikt og til hvilken tid betalingsoverføringer skal være utført. Videre inneholder direktivet bestemmelser om forbud mot at det gjøres fradrag i det overførte beløp for kostnader hos betalingsmottakeren. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved forskrift 2. juni 1999 nr. 719 om betalingsoppdrag til og fra utlandet.
Formålet med direktivet var å forbedre og effektivisere tjenestene knyttet til grensekryssende pengeoverføringer. Direktivet inneholder imidlertid ingen bestemmelser om kostnadene forbundet med slike overføringer.
Formålet med forordning (EF) 2560/2001 er å sikre at det indre marked fungerer tilfredsstillende, samt å styrke tilliten til valutaen euro. Forordningen fastsetter at gebyret for slike betalinger ikke kan være høyere enn gebyr for betalinger i euro som foretas innenfor en medlemsstat. Forordningen får anvendelse på grensekryssende betalinger i form av grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner, samt grensekryssende pengeoverføringer. Forordningen regulerer ikke vekslingsgebyrer i forbindelse med overføringen.
Artikkel 1 i forordningen angir formålet med bestemmelsene, samt anvendelsesområdet.
Artikkel 2 definerer de sentrale begrepene som er brukt i forordningen.
Forordningens artikkel 3 gjelder gebyr for grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner og grensekryssende pengeoverføringer, jf. artikkel 2 bokstav a) i) og ii). Grensekryssende sjekker, jf. artikkel 2 bokstav a) iii) omfattes ikke.
Det er i artikkel 4 fastsatt bestemmelser om institusjonens informasjonsplikt i forhold til ulike typer av gebyrer.
Grensekryssende sjekker omfattes også av artikkel 4.
Artikkel 5 regulerer tiltak som skal gjøre det lettere for institusjonen å utføre grensekryssende betalinger, ved at institusjonen kan kreve å få opplyst kundens internasjonale bankkontonummer (IBAN) og institusjonens identifikasjonsnummer (BIC).
For å gjøre det lettere for institusjonene å gjennomføre grensekryssende betalinger, pålegger forordningen i artikkel 6 EØS-statene å oppheve visse forpliktelser i nasjonal lovgivning.
Av artikkel 7 i forordningen følger det at overholdelse av forordningens bestemmelser skal sikres av effektive, tilpassede og avskrekkende sanksjoner. Etter departementets vurdering oppfyller kredittilsynsloven kravene til sanksjoner som følger av forordningen artikkel 7.
Artikkel 8 er en revisjonsklausul som fastsetter at Kommisjonen senest 1. juli 2004 skal fremlegge en rapport om anvendelsen av forordningens bestemmelser.
Artikkel 9 første ledd regulerer ikrafttredelsen for EU-landene. EØS-komiteen fastsetter som nevnt gjennomføringsfristen for EFTA-statene. Gjennomføringsfristen for EFTA-statene er 6. mai 2004.
Etter forordningens artikkel 9 annet ledd kan medlemsstater utenfor eurosonen beslutte å utvide forordningens anvendelsesområde til også å gjelde den nasjonale valuta.
Forordninger må gjennomføres i norsk rett som sådan, jf. EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a). Et første spørsmål er om forordningen bør gjennomføres ved inkorporasjon (dvs. med en henvisning til forordningen) eller ved transformasjon (dvs. at forordningen inntas i sin helhet som lov eller forskrift). I tråd med praksis ved gjennomføring av forordninger, foreslår departementet at euroforordningen gjennomføres ved inkorporasjon. Det vises blant annet til at denne gjennomføringsformen vil sikre mest mulig korrekt gjennomføring av denne forordningen i EØS-tilpasset form.
Når det gjelder den nærmere utforming og plassering av inkorporasjonsbestemmelsen, vises det til at verken finansieringsvirksomhetsloven eller finansavtaleloven synes å gi tilstrekkelig lovhjemmel til å gjennomføre forordningen. Spørsmålet er derfor i hvilken lov inkorporasjon bør finne sted. Finansieringsvirksomhetsloven gjelder finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner. Lovens § 2-13 gir hjemmel til å ta gebyr for finansielle tjenester som betalingsoppdrag eller valutaveksling. Dette kan tale for å gjennomføre forordningen i finansieringsvirksomhetsloven. Departementet har imidlertid kommet til at det synes mest naturlig å gi hjemmel til å gjennomføre forordningen i finansavtaleloven, siden denne loven allerede regulerer betalingsoppdrag mv. Det er en nær saklig sammenheng mellom de forhold som reguleres i forordningen og forhold som allerede reguleres i finansavtaleloven. I tillegg er som nevnt direktiv 97/5/EF (som på mange måter er forløperen til euroforordningen) gjennomført med hjemmel i denne loven.
Departementet har videre vurdert hvorvidt gjennomføringen bør skje i lov eller forskrift. Dersom gjennomføringen skal skje i forskrift, vil brukerne måtte ledes fra loven via en forskrift til forordningen. Dette vil gjøre rettsinformasjonen noe mer komplisert enn om loven gjennomfører forordningen direkte. Departementet har derfor kommet til at det vil være mest hensiktsmessig å gjennomføre forordningen direkte i finansavtaleloven.
Etter forordningen artikkel 9 kan forordningen også gjelde for den enkelte medlemsstats nasjonale valuta, dersom medlemsstaten gir Kommisjonen melding om dette. Så langt er det bare Sverige som har meddelt at forordningen også skal gjøres gjeldende for svenske kroner. Det kan imidlertid tenkes at flere medlemsstater vil gi forordningen virkning på sin nasjonale valuta, særlig med tanke på utvidelsen av EU fra 1. mai 2004. Dersom en bestemmelse om at forordningens bestemmelser også får virkning på annen valuta enn euro blir plassert i loven, må det foretas lovendring dersom nye medlemsstater meddeler at forordningen får virkning på deres valuta. For å hindre dette, foreslår departementet at denne delen av inkorporeringen foretas i forskrift, med hjemmel i inkorporeringsbestemmelsen i finansavtaleloven.
Departementet foreslår å plassere hjemmelsbestemmelsen i finansavtaleloven § 9 tredje ledd.
Departementet er generelt av den oppfatning at opplysningsplikt om kostnader knyttet til bruk av en tjeneste vil være et positivt tiltak. Ettersom sjekker utstedt i norske kroner ikke er anvendelige i utlandet, anser departementet likevel at en slik opplysningsplikt ikke vil være relevant å innføre i Norge. Departementet foreslår derfor at det ikke fastsettes krav om tilleggsopplysninger i samsvar med forordningen artikkel 4 nr. 1 annet ledd.
Innledningsvis bemerkes at forordningen kun regulerer nivået på gebyrer mv. som knytter seg til overføringer av euro og eventuelt overføring av norske kroner over landegrensene, og ikke nivået på eventuelle vekslingsgebyrer. Dette reduserer trolig den praktiske betydningen av spørsmålet om forordningen også skal gjøres gjeldende for norske kroner. Forordningen artikkel 4 krever imidlertid at vekslingsgebyrer skal oppgis på forhånd.
Departementet er av den oppfatning at forordningen ikke bør utvides til også å omfatte norske kroner. Departementet viser i denne sammenheng til prinsippet om at kunden skal betale for faktiske kostnader. Dette er et viktig prinsipp for å hindre kryssubsidiering. Grensekryssende betalinger i norske kroner må antas å være mer ressurskrevende og dermed noe dyrere enn innenlandstransaksjoner i norske kroner. Et krav om likt gebyr for de to tjenestene kan derfor medføre at bankene ikke kan ta priser som gjenspeiler de faktiske kostnadene. Ettersom de ulike bankene kan ha ulik mengde grensekryssende betalinger, vil dette igjen kunne føre til konkurransemessige uheldige effekter.
Et av formålene med forordningen er å bidra til reduserte priser på grensekryssende betalinger i euro. Den europeiske banknæringen etablerer nå et system som skal gi en mer effektiv gjennomføring av slike grensekryssende transaksjoner i euro. Systemet vil videre redusere kostnadene ved overføringene. Med hensyn til grensekryssende betalinger i norske kroner, finnes det ikke noe tilsvarende system. Selv om vi skulle la forordningen få virkning også for norske kroner, kan det på kort sikt ikke forventes mer effektive og billigere grensekryssende betalinger i norske kroner, rett og slett fordi det ikke finnes en infrastruktur som gjør dette mulig. På den annen side er det viktig å skape økonomiske incentiver som frembringer endringer i gjeldende infrastruktur.
Under henvisning til ovennevnte, mener departementet at det er lite hensiktsmessig i denne omgang å gjøre forordningen gjeldende for grensekryssende betalinger i norske kroner. Effekten av å gjøre forordningen gjeldende for norske kroner er for usikker til at dette bør gjøres på det nåværende tidspunkt. Departementet vil imidlertid følge med i utviklingen i de aktuelle gebyrer, og vurdere tiltak - herunder å gjøre forordningen gjeldende for norske kroner - dersom en ikke får en klar reduksjon i gebyrene innen rimelig tid.
Det er et sentralt kriterium for deltakelse i infrastruktur og systemer innenfor EU at norske banker er regulert i samsvar med reguleringen i EU-landene. Gjennomføringen av forordningen i norsk rett åpner for at norske banker kan delta i systemer som kan gi mer effektiv gjennomføring av grensekryssende transaksjoner i euro. Dette kan gi grunnlag for reduserte kostnader for bankene forbundet med slike grensekryssende betalinger i euro. Det kan dermed være en fordel for norske banker å være underlagt euroforordningen slik at de bedre kan konkurrere om kunders grensekryssende betalingsoppdrag i euro. Prisen kundene må betale for slike transaksjoner forventes også å bli redusert som følge av regulering av gebyrnivået. Departementet antar at den forventede kostnadsreduksjonen som følger av tilgangen til mer effektive systemer gjør at innføring av regulering av gebyrnivået ikke vil føre til økt kryssubsidiering.
Alle norske banker kan allerede i dag identifiseres ved BIC (Bank Identifier Code) og alle konti ved hjelp av IBAN (International Bank Account Number). Dette innebærer at en del av det praktiske arbeidet som involverer den enkelte bank allerede er gjennomført, slik at det ikke gjenstår store kostnader forbundet med slik omlegging.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.