Vedlegg: Brev fra Justis- og politidepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 17. mars 2004.
1. Innledning. Jeg viser til justiskomiteens brev 11. mars 2004 der komiteen ber om departementets uttalelse til Dok. nr. 8:32 (2003-2004).
I forslaget foreslås det at det skal vedtas et nytt annet ledd i skadeserstatningsloven § 5-2 om lemping av erstatningsansvar. Etter det nye leddet skal det slås fast at erstatningsansvar aldri skal lempes, verken helt eller delvis, dersom grunnlaget for et erstatningsansvar også utgjør en forsettlig straffbar handling.
En rekke handlinger kan utgjøre en "forsettlig straffbar handling", selv om minstekravet for skyld er uaktsomhet. Som eksempler på straffbare forhold som hører til denne kategorien i utgangspunktet, kan nevnes brudd på sikkerhetsregler for biler og veitrafikk, båter og båttrafikk, brudd på sikkerhetsforskrifter i næring eller virksomhet og brudd på plikter i forhold til det offentlige, f.eks. etter skattebetalingsloven (jf. Rt 1992 side 93) som illustrerer at lemping av erstatningsansvar overfor det offentlige kan tenkes i slike tilfeller). Dessuten vil lovbrudd som falsk anklage eller forklaring, ærekrenkelser, vold, voldtekt, tyveri, innbrudd, bedrageri, skadeverk m.m. i svært mange tilfeller falle inn under kategorien "forsettlig straffbar handling". I mange tilfeller er forsettskravet også et minstekrav for straffbarheten.
Erstatningskrav kan relatere seg til tingskader, personskader og formuestap, herunder tap i næring. I tillegg til å dekke økonomisk tap, kan et ansvar dekke menerstatning og oppreisning for ikke-økonomisk skade ved grovere personlige krenkelser, ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred. Erstatningskrav kan ta form av direktekrav fra den skadelidte mot skadevolderen, eller regresskrav fra et forsikringsselskap, en arbeidsgiver, trygden eller en pensjonsinnretning for deres ytelser i anledning av skaden. Regress kan særlig være aktuelt der skade er voldt med forsett, og til dels også ved grov uaktsomhet.
Det er ikke gjennomgående etter norsk rett et direkte sammenfall mellom grunnlaget for straffansvar og grunnlaget for erstatningsansvar ved skadegjørende handlinger. Dette kan slå begge veier. Av en rekke grunner kan det foreligge såvel erstatningsansvar uten straffansvar som straffansvar uten erstatningsansvar. En forsettlig straffbar handling kan videre utgjøre bare ett av flere elementer i en konkret erstatningsrettslig vurdering, altså uten selv å være mer enn en del av grunnlaget for erstatningsansvaret.
2. Om skadeserstatningsloven § 5-2. Skadeserstatningslovens generelle lempingsregel har karakter av en unntaksregel. Lemping er ikke det normale, men kan være aktuelt som en sikkerhetsventil for å unngå et urimelig omfattende ansvar. Ved vurderingen peker loven på en totalvurdering der det skal ses hen til "skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers". Jeg vil i det følgende belyse regelen nærmere med praksis fra Høyesterett som knytter seg til forsettlige straffbare handlinger og lemping. Når det gjelder domstolenes praksis, er det særlig avgjørelser fra Høyesterett som bør stå sentralt ved lovgivningspolitiske overveielser, fordi disse har en retningsgivende funksjon for fremtidig praksis som lavere domstolers avgjørelser ikke har.
Når det gjelder oppreisningserstatning, fremgår det av Rt. 1997 side 883 (vold, forsettlig skadetilføyelse med en betydelig skade til følge) at det finnes "lite naturlig å foreta lempning i en utmålt oppreisning". Dette følger også av Rt. 1988 side 532 (voldtekt) og er fulgt opp i Rt. 2001 side 274 (forsettlig drap, krav fra etterlatte).
I saken i Rt. 1997 side 883 ble imidlertid de øvrige erstatningsposter (erstatning for økonomisk tap og mén) lempet. Følgende ble uttalt innledningsvis:
"Hovedregelen om at skadelidte skal ha full erstatning ligger fast. Lempningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2 har en snever rekkevidde. Innføringen av lempningsregelen i 1973 ble begrunnet i hensynet til skadevolderen, hvis økonomi kan bli belastet i en slik grad at det vil være urimelig å pålegge ham å betale full erstatning, se blant annet Innstilling fra Erstatningslovkomitéen fra 1971 side 48. Her nevnes videre at også ved en "klar uaktsomhet" kan det være grunn til å lempe ansvaret hvor skadevolderen ikke har noen praktisk mulighet for å betale erstatningen eller hvor dette bare kan skje "ved oppofrelser som ikke står i noe rimelig forhold til den bebreidelse som kan rettes mot ham".
I denne saken er skaden voldt ved en forsettlig handling som B er straffedømt for. Jeg finner imidlertid ikke at dette i seg selv kan utelukke lempning. At det vil veie tungt som argument mot å lempe ansvaret, sier seg selv. Men det sentrale skjønnstema er om ansvaret vil virke "urimelig tyngende", og denne urimelighetsvurderingen bør kunne slå ut til fordel for skadevolderen også ved de grovere skyldformer."
I saken ble det lagt "betydelig vekt" på hendelsesforløpet forut for den forsettlige skadetilføyelsen. Skadelidte forulempet skadevolderens samboer og var i over en time en aktiv part i en krangel der skadevolderen opptrådte passivt. Både skadelidte og skadevolderen var sterkt beruset. Ansvaret ble lempet med i underkant av 50 % til 550 000 kroner, samtidig som det ble fremholdt at det ikke under noen omstendigheter ble funnet riktig at ansvaret etter lempingen skulle settes til et beløp under halvparten av det tapet den skadelidte var påført. Det ble nevnt at ansvaret også etter lemping ville være tyngende for skadevolderen, som var i fast arbeid og i etableringsfasen.
Det ble fremholdt at skadelidte kan ha en direkte interesse i at erstatningen settes til et beløp som skadevolderen kan ha mulighet for å betale, slik at betalingsevnen og betalingsviljen ikke ble ødelagt. Det ble videre fremholdt at det i første rekke er de strafferettslige følgene som varetar prevensjonshensynene, men også at størrelsen av et erstatningsansvar i den konkrete saken uansett ville virke så tyngende at et mulig prevensjonshensyn ikke ville bli svekket.
Også i en høyesterettsdom avsagt 30. januar 2004 er et erstatningsansvar lempet med i underkant av 50 % av det samlede erstatningskrav, til 750 000 kroner. Saken gjaldt her tingskadeerstatning etter brannstiftelse (påtent brennbart materiale i eller utenfor en bod på terrassen til en leilighet i et eldresenter). Skadevolderen var en 22 år gammel mann, og erstatningskravet ble fremmet av forsikringsselskapet som hadde dekket skaden. Høyesterett fant at fullt ansvar ville være meget tyngende for skadevolderen som var uten videregående utdanning og nevneverdig yrkeserfaring. Det ble lagt stor vekt på skyldforholdet. Handlemåten fremsto som meningsløs og uten noe forståelig motiv, og brannstiftelsen var mest sannsynlig en innskytelse i forvirret, ruspåvirket tilstand.
Det ble i saken vist til andre saker der ansvaret ikke var lempet, der brannstiftelsen var "en planlagt handling" (Borgarting lagmannsretts dom 14. desember 1998, erstatningskrav på over 13 millioner kroner etter kirkebrann ble ikke lempet) eller utført "etter flere forsøk i skadehensikt" (Borgarting lagmannsretts dom 19. april 1999, erstatningskrav etter boligbrann på over 3 1/2 millioner kroner ble ikke lempet).
I saken ble det også vist til Rt. 2003 side 1358 der skadevolderens skyld var så graverende at dette i seg selv stengte for lemping, selv om det økonomiske ansvar var meget tyngende. I denne saken ble en psykolog som følge av grovt seksuelt misbruk dømt til å betale omkring 7,5 millioner kroner til tre tidligere pasienter. Det var tale om forsettlige grove integritetskrenkelser over et langt tidsrom. Karakteren og omfanget av overgrepene og det de skadelidte hadde gjennomgått, hindret her enhver lemping.
Lemping av menerstatning ble også avvist i Rt. 2003 side 841 der den erstatningsansvarlige ble straffedømt for å ha hatt tre samleier i løpet av en tidagersperiode med en jente på 12 år, etter å ha oppnådd fortrolighet med henne over internett.
Rt. 1991 side 697 gjaldt erstatning etter en legemsbeskadigelse som førte til hjerneskade og derigjennom til lammelser og skade på synet for en tilfeldig 69-åring som ble antastet av en irritert person. Ut fra opplysningene om skadevolderens økonomi ble lemping ikke nærmere vurdert.
3. Oppsummering av rettspraksis. For den skjønnsmessig fastsatte oppreisningserstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-5 foretas det konsekvent ikke lemping etter lovens § 5-2, se Rt. 1997 side 883, jf. Rt. 1988 side 532 og Rt. 2001 side 274. For andre erstatningsposter viser Høyesteretts avgjørelser at skadevolderens skyld er et tungtveiende moment ved lempingsvurderingen. Graverende skyld vil i seg selv i tråd med praksis stenge for lemping uten hensyn til om det økonomiske ansvaret er meget tyngende, men det utslagsgivende momentet er ikke om det isolert vurdert foreligger en forsettlig straffbar handling. Ved skyldvurderingen legges det vekt på om det foreligger en forsettlig straffbar handling og karakteren av og omstendighetene rundt denne.
Når det gjelder omstendighetene rundt lovbruddet, er det lagt vesentlig vekt på om den skadevoldende handlingen har vært overveiet, har pågått over tid eller har vært utført med målrettet skadehensikt. Dette fremstår som avgjørende momenter mot lemping i sakene som gjaldt brannstiftelser og grove integritetskrenkelser og der det var tale om erstatningskrav med betydelig størrelse, jf. Rt. 2003 side 841, Rt. 2003 side 1358 og henvisningene til tidligere lagmannsrettsavgjørelser i høyesterettsdom avsagt 30. januar 2004. I sistnevnte dom ble vurderingen derimot at skyldforholdet ikke talte avgjørende imot den lemping som ble foretatt. Den forsettlige ildspåsettelsen ble her vurdert som en innskytelse i forvirret, ruspåvirket tilstand. Skyldforholdet var derfor ikke så graverende at det utelukket lemping. Det samme var tilfellet i Rt. 1997 side 883 der den forsettlige volden ikke utelukket lemping ut fra en vektlegging av skadelidtes aktive rolle i hendingsforløpet forut for skaden, og skadelidtes mer passive rolle.
Der en forsettlig straffbar handling ligger til grunn for et erstatningskrav, synes det mindre aktuelt å lempe erstatningskravet mer enn maksimalt med i underkant av 50 % av erstatningen. Dette gjelder selv om det resterende ansvaret veier tungt for skadevolderen.
Når det gjelder karakteren av lovbruddet, gjaldt sakene som her er nevnt brannstiftelser og grove integritetskrenkelser. Ved f.eks. forsettlig straffbar overtredelse av regler i spesiallovgivningen, bl.a. der flere er medansvarlige, er vurderingene i mindre grad direkte retningsgivende, selv om også her de nærmere omstendigheter relatert til skyldforholdene må få vesentlig vekt ved vurderingene. At lemping også i slike situasjoner bare unntaksvis kan komme på tale, må legges til grunn.
4. Min vurdering. Lempingsregelen er som det fremgår, en klar unntaksregel, både der en forsettlig straffbar handling ligger til grunn for erstatningsansvaret som i de refererte rettsavgjørelser og ellers. Den har karakter av en sikkerhetsventil mot for omfattende erstatningsansvar i enkelttilfeller. Som det fremgår av Rt. 1997 side 883 kan et for omfattende erstatningsansvar i enkelttilfeller virke ødeleggende for både betalingsevnen og betalingsviljen, og dermed slå uheldig tilbake på den skadelidte.
Redegjørelsen for gjeldende rett viser at det ved vurderingen av lemping blir tatt i betraktning om det foreligger en forsettlig straffbar handling. Momenter knyttet til dette fremstår som tungtveiende momenter mot lemping. Jeg vil imidlertid forsvare at lemping ikke blir definitivt avskåret i alle tilfeller der det foreligger en forsettlig straffbar handling. Etter mitt skjønn gir Høyesteretts retningsgivende avgjørelser, så langt man har slike, en balansert og rimelig rettstilstand.
Ved forsettlige straffbare forhold får skadevolderen straff ved siden av erstatningsansvaret. Erstatningsansvaret skal ikke vareta helt de samme hensyn som straff. Det bør ikke uten videre anses som gitt at den ansvarlige alltid skal komme strengere ut når det gjelder lemping av erstatningsansvar i sammenheng med en straffbar handling, enn ellers.
Etter min vurdering vil en definitiv og unntaksfri avskjæring av lempingsadgangen i alle tilfeller der det foreligger en forsettlig straffbar handling også kunne ha visse uheldige samfunnsmessige virkninger. Når lemping unntaksvis skjer for å unngå et så omfattende erstatningsansvar at det ikke er mulig for skadevolderen noen gang å betale erstatningen, kan dette bidra til å redusere personlig marginalisering og opprettholde den ansvarliges deltakelse i arbeidslivet m.m. Siden lemping vurderes også i lys av foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, kan det pekes på at også institusjoner som forsikringsselskaper o.l., kan være generelt tjent med at lemping foretas i de unntakstilfeller der dette skjer i dag.
Først og fremst er det straffen som skal virke preventivt. Siden lempingsregelen er en så klar unntaksregel, vil prevensjonshensynene uansett neppe bli særlig skadelidende når erstatningsansvar blir lempet. Trolig er det bare i unntakstilfeller at regelen har en sidevirkning i denne sammenheng. For likevel å belyse endringsforslaget noe ytterligere og siden dette området spesielt hører under Justisdepartementets ansvarsområde vil jeg vise til Fafo-rapport 429 – 2004, Friestad og Hansen, Levekår blant innsatte. Rapporten viser at innsatte i norske fengsler er preget av en opphopning av levekårsproblemer, som henger sammen med innsattes oppvekstvilkår. Man vinner etter mitt syn lite eller intet i forhold til denne gruppen eller i forhold til ønsket om allmennprevensjon ved å endre skadeserstatningsloven § 5-2 slik at dagens unntaksvise lemping ved forsettlige straffbare handlinger utelukkes.
I Dok. nr. 8:32 (2003-2004) er det vist til at forslagsstillerne ikke kan se at kriminelle skal ha det bedre enn andre som har pådratt seg gjeld. Jeg vil peke på at etter gjeldende lempingsregel taler skyld på skadevolderens side imot lemping, mer desto grovere skylden er, slik det fremgår foran. En som har voldt skade ved en forsettlig straffbar handling, vil i dag ha vanskeligere for å oppnå lemping enn en som har voldt skade ved simpel uaktsomhet eller ved et objektivt forhold, dersom alle relevante forhold ellers er like. Jeg vil videre fremholde at det kan være vanskeligere å oppnå gjeldsforhandling eller frivillig eller tvungen gjeldsordning etter gjeldsordningsloven dersom deler av gjelden stammer fra straffbare forhold, og en gjeldsordning vil som utgangspunkt bli etablert på strengere vilkår enn ellers i slike tilfeller, se gjeldsordningsloven § 1-4 annet ledd bokstav b, § 4-8 første ledd bokstav h og § 5-2 første ledd.
Jeg vil på bakgrunn av det som her er sagt, frarå at Stortinget fatter vedtak i tråd med forslaget i Dok. nr. 8:32 (2003-2004). Det kan etter min vurdering ikke antas at verken samfunnet, institusjoner som forsikringsselskaper mv. eller de skadelidte i en større sammenheng vil være tjent med en slik lovendring.