Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til det fremlagte forslag fra representantene Ellingsen og Kvakkestad om innskjerpinger i skadeserstatningslovens regler om lemping av skadeerstatningsansvar. Forslagsstillerne foreslår at erstatningsansvaret aldri skal lempes dersom grunnlaget for et erstatningsansvar skyldes en forsettlig straffbar handling.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Justisdepartementets brev til komiteen av 17. mars 2004. Brevet følger vedlagt innstillingen.

Flertallet deler forslagsstillernes syn at enhver skal stå til ansvar for sine handlinger. Flertallet er derfor opptatt av at straffen ved forsettlige straffbare handlinger gjenspeiler handlingens straffverdighet.

Flertallet vil påpeke at erstatningsansvaret ikke ivaretar de samme hensyn som straffen gjør. Først og fremst er det straffen som etter flertallets syn skal virke allmennpreventivt og gjenspeile alvorligheten i et lovbrudd. Erstatning skal i hovedsak gjenopprette det konkrete økonomiske tap den skadelidte er påført.

Flertallet viser til at Høyesteretts praksis slår fast prinsippet om at skadelidte skal ha full erstatning, og støtter dette. Flertallet viser videre til den gjennomgang av Høyesteretts praksis som er gjort i Justisdepartementets brev av 17. mars 2004. Lempingsregelen er og skal være en unntaksregel. Gjeldende rettspraksis viser at det ved vurdering av lemping av erstatningsansvaret blir tatt i betraktning om det foreligger en forsettlig straffbar handling. Graverende skyld skal i seg selv stenge for lemping uten hensyn til om det økonomiske ansvaret er meget tyngende.

Flertallet viser videre til at lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2 etter Høyesteretts praksis er blitt anvendt strengt. Praksis fra Høyesterett viser også at skadevolderens skyld er et tungtveiende moment ved lempingsvurderingen. Blant annet er lemping avvist i saker om grove integritetskrenkelser. Denne praksis fra Høyesterett anser flertallet som svært relevant når spørsmålet om lovendring i skadeserstatningsloven § 5-2 drøftes.

Flertallet viser til begrunnelsen for å innføre lempingsregelen i 1973. Den har karakter av en sikkerhetsventil mot for omfattende erstatningsansvar i enkelttilfeller. Et for omfattende erstatningsansvar vil i enkelttilfeller virke ødeleggende for både betalingsevnen og betalingsviljen, og dermed kunne slå uheldig tilbake på den skadelidte. Flertallet viser også til at det kan være vanskeligere å oppnå gjeldsordning dersom gjelden stammer fra straffbare forhold.

Endelig vil flertallet understreke at både når det gjelder strafferett og erstatningsrett, er det av stor betydning at domstolene har en viss frihet til å velge sanksjon uten at lovgiver setter for stramme rammer og slik at avgjørelser kan bli best mulig i det enkelte tilfellet. For rigide regler vil faktisk kunne virke mot sin hensikt, og svekke muligheten for å idømme erstatning.

Flertallet støtter ikke forslaget om å endre lempingsreglene i skadeserstatningsloven, og forslaget avvises.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fastholde de synspunkter og vurderinger som fremkommer i forslaget. Siden komiteens flertall viser til Justisdepartementets brev til komiteen av 17. mars 2004 og forholder seg til det, vil det være naturlig for disse medlemmer å knytte noen kommentarer til dette brevet. Innledningsvis kan det være på sin plass å bemerke at skadeserstatningsloven § 5-2 ikke er den eneste bestemmelsen om lempning av erstatningsansvar.

Disse medlemmer viser til at loven også har en bestemmelse i § 5-1 hvor erstatning kan lempes dersom skadelidte eller erstatningssøkeren har medvirket til skaden ved egen skyld. Her skal man se på begge partenes adferd i forhold til årsaken til skaden og skadens omfang. Det er ikke forslagsstillernes intensjon å endre denne bestemmelsen, selv ikke i forhold til forsettlige straffbare handlinger. Etter denne bestemmelsen har man også mulighet til å lempe helt ned til null i erstatning. Retten må etter denne bestemmelsen se på om det er forhold som tilsier at skadelidte selv har foranlediget, eller bidratt til at skaden har skjedd. Det kan hende at en endring i lovens § 5-2 vil føre til at retten må vurdere § 5-1 grundigere i stedet for den noe enklere og mer skjønnsmessige § 5-2. Det må også bemerkes at flere av skadeserstatningslovens regler har bestemmelser om erstatningsutmåling som tar hensyn til utbetalt forsikringssum eller ytelser fra folketrygd mv., se for eksempel skadeserstatningsloven § 3-1. I forhold til ytelser fra folketrygden til skadelidte, vil dette komme til fradrag i erstatningen. En del erstatninger fastsettes også av retten etter en skjønnsmessig vurdering. Dette er tilfelle for blant annet oppreisning, dvs. erstatning av ikke økonomisk art, jf. §§ 3-5 og 3-6, se også § 3-1.

Brevet fra justisministeren som flertallet henviser til, refererer til en del dommer som etter disse medlemmers vurdering, har varierende relevans i forhold til forslaget om å endre lempningsreglen i skadeserstatningsloven § 5-2.

Disse medlemmer undrer seg noe over den første domshenvisning i brevet fra justisministeren. Det henvises der til en høyesterettsdom publisert i Rt. 1992 s. 93. I forhold til lempningsreglen i skadeserstatningsloven § 5-2 sier Høyesterett:

"Etter omstendighetene synes det naturlig at ansvaret for B sees i sammenheng med ansvaret for A, jfr blant annet lempningsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2. Det ligger imidlertid utenfor Høyesteretts kompetanse i denne sak å vurdere denne del av dommen for B"s vedkommende".

Disse medlemmer er derfor forundret over at man viser til denne korte avgjørelse i brevet fra departementet. Det retten sier i forhold til § 5-2, kan i beste fall kategoriseres som et obiter dictum, det vil si en uttalelse som ikke er nødvendig for rettens avgjørelse. Slike uttalelser er derfor ikke så nøye vurdert og gjennomtenk som det øvrige innholdet i en dom (se Erik Boe, Innføring i Jus, Kap. 16). Høyesterett viser til "blant annet lempningsreglen i § 5-2". Om Høyesterett har tenkt seg en analogisk anvendelse, en direkte anvendelse, eller eventuelt slutte noe ut fra andre sammenhenger og bestemmelser, gir ikke denne dommen noe svar på. Disse medlemmer finner derfor at den avgjørelsen det her vises til er lite relevant i forhold til det fremlagte forslaget.

Disse medlemmer viser videre til at den neste dommen det vises til i departementets brev er Rt. 1997 s. 883. Her ble resultatet en lempning til ca. det halve. Noe av det som refereres fra dommen i departementets brev er at "det finnes lite naturlig å foreta lempning i en utmålt oppreisning". Dette følger nettopp denne erstatningens art, nemlig at den i meget stor grad fastsettes av retten etter skjønn. De momenter som legges til grunn for skjønnet, vil svært ofte i praksis ivareta en del av de samme hensyn som også kommer inn ved spørsmål om lempning. Å behandle dette to ganger, er da som retten sier lite naturlig. I dommen ble det vist til at det i saken ble lagt "betydelig vekt" på hendelsesforløpet forut for den forsettlige skadetilføyelsen. Skadelidte hadde i over en time forulempet skadevolders samboer, og begge var beruset. Disse medlemmer ser det som mest naturlig at man hadde vurdert et slikt spørsmål under lovens § 5-1, om skadelidtes medvirkning. Det kan nok synes at det er lettere for retten å lempe et fastsatt krav, enn å uttale at skadelidte selv har foranlediget skaden eller deler av denne. Dersom man i en sak som denne ikke hadde hatt mulighet til å lempe etter lovens § 5-2 ville etter all sannsynlighet retten vurdert § 5-1 mer grundig, og muligens kommet til at det kan ha vært snakk om medvirkning fra skadelidte.

Disse medlemmer merker seg dog at retten i denne saken hevder at skadelidte kan ha en

"direkte interesse i at beløpet settes til et beløp som skadevolder kan ha mulighet til å betale, slik at betalingsevnen og viljen ikke blir ødelagt".

Dette kan nok diskuteres og svaret er ikke gitt. Det finnes nok flere syn på dette. I en annen av de dommene det er vist til i brevet fra departementet, ble det gitt en erstatning på rundt 7 millioner kroner. De færreste, selv med god jobb, vil kunne betale dette innen to uker som er standardfrist retten setter. Så det er derfor tydelig at det ikke alltid er slik at retten ser på det som riktig at beløpet settes til en sum som motiverer "betalingsviljen".

Disse medlemmer mener at det man her peker på imidlertid er et relevant problem. Det er nemlig slik at i mange straffesaker hvor erstatning idømmes, så får skadelidte i realiteten ikke sin erstatning. Skadelidte må om de skal få sin erstatning, ofte nok en gang gå rettens vei for å inndrive sitt erstatningskrav. Dette er uheldig for den som er skadelidende som følge av en kriminell handling. Man bør kanskje her se på om man kan finne nye og hensiktsmessige løsninger for å sørge for at offeret ivaretas på en bedre måte. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette senere i merknaden.

I forhold til dommen publisert i Rt. 2003 s. 1358 vil disse medlemmer bemerke at det er snakk om flere erstatningsgrunnlag og flere erstatningsutmålinger. Slik disse medlemmer ser det er denne avgjørelsen i stor grad i tråd med det som er forslagsstillernes ønske. Disse medlemmer mener det bør være slik at skyldgraden ikke bare skal være et tungtveiende moment, men et avgjørende moment mot lempning av erstatningskravet. Det må bemerkes at en vesentlig del av erstatningen også i denne dommen, er menerstatning som allerede i stor grad fastsettes skjønnsmessig, og at lempning derfor er mindre aktuelt. I forhold til Rt. 2003 s. 841 er det snakk om en oppreisning for skade av ikke-økonomisk art, etter skadeserstatningsloven § 3-5 hvor det uansett er lite naturlig med lempning, jf. det som er sagt over. Det er her snakk om en menerstatning etter § 3-2. Slik erstatning skal dekke tap av ikke-økonomisk art. Denne kan være vanskelig å fastsette og retten må utvise skjønn ved fastsettelsen.

Disse medlemmer vil oppsummere de momenter flertallet (?) viser til i brevet fra departementet noe annerledes. I saker hvor det er snakk om en skjønnsmessig fastsettelse av erstatning av ikke-økonomisk art, er det lite aktuelt med lempning. Dette kan skyldes at retten i stor grad skjeler til de samme momenter som skadeserstatningsloven § 5-2 legger opp til i forbindelse med utmålingen. Retten har riktig nok ikke sagt dette og skal strengt tatt ikke gjøre det, men på bakgrunn av den rettspraksisen det vises til virker det nærliggende. I forhold til andre typer erstatning som er mer konkret økonomisk tap for skadelidte, har retten foretatt lempning på inntil halve erstatningsbeløpet selv hvor det er en forsettlig straffbar handling som ligger til grunn for erstatningen. Dette slås blant annet fast i Rt. 1997 s. 833.

Disse medlemmer viser til at i departementets brev argumenteres det med at Høyesterett har en balansert praktisering av skadeserstatningsloven som en klar unntaksregel, hvilket bare skulle mangle siden det utvilsomt skal være en unntaksregel! Siden Høyesterett allerede flere ganger klart har slått fast at det er lempningsadgang også i saker hvor grunnlaget for erstatning er en forsettlig straffbar handling, er det naturlig at underrettene ser på dette som prejudikat og tar dette innover seg. Derfor vil det selvsagt bli færre prinsipielle avgjørelser av dette spørsmålet i Høyesterett. Men dette legger også opp til en omfattende underrettspraksis hvor man kan få en rettsutvikling i forhold til skadeserstatningsloven § 5-2. Det er ikke gitt at det er Høyesterett som sitter i førersete når det gjelder rettsutviklingen på dette området. Det er viktig å være seg bevisst at Høyesterett kun kan prøve de saker de får seg forelagt. Det kan i denne sammenheng nevnes flere underrettsdommer hvor man lemper erstatningskrav også i forhold til forsettlige straffbare handlinger. Det kan her blant annet vises til Norsk Lovkommentar (tidligere KARNOV, med hovedredaktører: Peter Lødrup, Knut Kaasen og Steinar Tjomsland) hvor det i forhold til skadeserstatningsloven § 5-2 bemerkes at

"Dersom den ansvarlege er privatperson utan ansvarsforsikring og skaden skjer utanfor næring, har tidlegare rettspraksis i lågare instansar kanskje gått langt i å lempa etter alternativet her."

Her kan blant annet nevnes; RG 1985 s. 478, Eidsiva (slagsmål, avkorting 50 pst. for medverknad, pluss vesentleg lempning); Sunnhordland (slag, lempa til halvparten).

Disse medlemmer mener det politiske spørsmålet man må forholde seg til er om dette er en ønsket utvilkling i forhold til lempning. Disse medlemmer mener klart at en slik utvikling er uheldig. Det er helt riktig at straff og erstatning skal fylle to forskjellige formål. Erstatningens formål er ikke preventiv, men har som mål å gjenopprette en rettstilstand, eller kompensere for tap som skadelidte har blitt påført. I forhold til offeret vil det ofte være viktigere å få sitt tap erstattet, for å komme seg videre, enn at skadevolder får en hard straff. Disse medlemmer mener at erstatningen derfor er noe av det viktigste for offeret, som ofte kan stå i en svak stilling, nettopp som følge av den påførte skade enten den er økonomisk eller ikke-økonomisk. Det må også bemerkes at det i forslaget må innfortolkes en form for rettstridsreservasjon. Det er ikke slik at man ønsker å avskjære en lempning der en ellers straffbar handling er lovlig, på grunn av for eksempel straffelovens bestemmelser om nødverge eller nødrett, jf. straffelovens §§ 47 og 48.

Disse medlemmer ser imidlertid at det uavhengig av dette forslaget er et problem at skadelidte ikke får sin erstatning eller at man må gjennom rettslige runder for å få utlegg mv. Dette mener disse medlemmer er svært uheldig og setter offeret i en enda svakere stilling. Disse medlemmer ønsker derfor å utfordre Regjeringen og komiteens flertall, ved å foreslå å utrede ordninger som enklere ivaretar hensynet til offeret i straffesaker hvor det idømmes erstatning (borgerlig rettskrav). En mulighet kan være at man eksempelvis gjør dette ved at staten kan forskuttere erstatningen eller deler av den, og overta som fordringshaver overfor den dømte i slike saker. Dette bør være mulig og ønskelig spesielt i saker hvor begge parter eller skadelidte er privatpersoner. Disse medlemmer ønsker at Regjeringen utreder mulige ordinger for å bedre offerets stilling i slike saker og fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede ordninger for bedre å ivareta offerets erstatningskrav og sikre erstatningsutbetalinger, i forhold til erstatninger (borgerlige rettskrav) hvor grunnlaget for erstatningen er en straffbar handling."