Voldgift er en direkte konkurrent til tvisteløsning i offentlig regi ved domstolene, og innebærer en privatisering av samfunnets rettshåndhevelse. Bruken av voldgift kan medføre at tvister på enkelte saksområder mer generelt unntas fra alminnelig domstolsbehandling. Sett fra samfunnets side kan en slik privatisering av rettshåndhevelsen være uheldig, da den kan hemme rettsutviklingen og redusere de alminnelige domstolers kunnskap og innsikt på rettsområder hvor voldgift er eller blir den dominerende tvisteløsningsform. For en part kan en uheldig utforming av voldgiftsordningen svekke partenes stilling sammenlignet med hva den ville være ved de alminnelige domstoler, og dette kan være uheldig også i et bredere samfunnsmessig perspektiv.

En voldgiftsdom vil ha samme retts- og tvangskraftvirkninger som en vanlig rettskraftig dom, og voldgiftsbehandlingen vil i de fleste tilfeller foregå på nokså tilsvarende måte som behandling for tingretten. En hovedforskjell er at voldgiftsdommen er endelig mens en dom fra tingretten kan påankes.

Selv om en tvist skal avgjøres ved voldgift, må likevel de alminnelige domstoler ha en rolle i voldgiftsprosessen. Det er nødvendig å sikre at voldgiftsprosessen tilfredsstiller grunnleggende krav til en rettsprosess slik at rettssikkerheten ivaretas. Det må for eksempel stilles krav om upartiske dommere og rett til kontradiksjon og innsyn. Skal disse hensynene kunne ivaretas, må voldgiftsprosessen til en viss grad, gjennom ugyldighetssøksmål, være gjenstand for domstolskontroll av de alminnelige domstolene.

For å sikre en effektiv voldgiftsbehandling må i tillegg domstolene tillegges oppgaver underveis i prosessen som sikrer fremdrift i behandlingen. Dette kan for eksempel være gjennomføring av nødvendig bevisopptak eller oppnevning av voldgiftsrettens medlemmer dersom dette ikke lar seg gjøre etter forutsetningene. Det er videre de alminnelige domstoler som behandler saker om midlertidige sikringstiltak.