Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til proposisjonen og etter komiteens oppfatning er det ønskelig at parter også i fremtiden kan avtale at tvister dem imellom skal avgjøres med endelig virkning ved voldgift. Dette er en naturlig konsekvens av det grunnleggende prinsipp om avtalefrihet.

Komiteen erkjenner imidlertid at bruk av voldgift kan ha uheldige virkninger. Dersom hoveddelen av tvister innen et rettsområde unntas fra alminnelig domstolsbehandling, kan det hemme rettsutviklingen og offentlighetens kunnskap om og innsikt på området.

Komiteen mener like fullt at det norske rettssystemet må anerkjenne voldgift som alternativ tvisteløsningsmodell. Dette ikke minst fordi voldgiftsinstituttet er anerkjent i internasjonale handelsforhold. Dersom norsk rett skulle forby voldgift, ville det kunne få negative konsekvenser for blant annet eksportindustrien.

Komiteen viser til at dagens lovregler om voldgift finnes i tvistemålsloven kapittel 32. Det påpekes av Tvistemålsutvalget i NOU 2001:33 Voldgift, at det er et klart behov for revisjon av dagens regler. Gjeldende regler om voldgift er ufullstendige og tilfredsstiller ikke dagens behov for regulering, tilgjengelighet og forutberegnelighet. Komiteen støtter denne vurderingen. Nye regler om voldgift må etter komiteens oppfatning videre bidra til en effektiv og rettssikker voldgiftsbehandling.

Komiteen er enig med departementet i at det er hensiktsmessig å innta reglene som gjelder voldgift i en egen lov. Dette fordi voldgiftsinstituttet på vesentlige punkter skiller seg fra den ordinære domstolsbehandling. Gjennom voldgiftsloven blir prosessreglene for voldgiftsinstituttet mer detaljerte og systematiske. Det er en offentlig interesse å sikre at voldgift er en forsvarlig tvisteløsningsmåte.

Komiteen vil imidlertid fremheve at prinsippet om partsautonomi er sentralt for voldgiftsinstituttet og minner om at lovens bestemmelser derfor i stor utstrekning kan fravikes gjennom avtale.

Komiteen har i sin vurdering av lovforslaget lagt betydelig vekt på at FNs resolusjon av 11. desember 1985 anbefaler medlemslandene å legge United Nations Commission on International Trade Law"s (UNCITRAL) modellov, samt andre internasjonale konvensjoner om internasjonal voldgift, til grunn ved utforming av nasjonalt regelverk på området. Videre har komiteen vektlagt at samtlige høringsinstanser er enige i at internasjonalt regelverk om voldgift bør være retningsgivende for nasjonale regler. Norge vil gjennom å vedta en lov basert på UNCITRALs modellov, bidra til utvikling av rettsenhet på området for internasjonal voldgift.

Komiteen gir sin støtte til at loven både regulerer nasjonale og internasjonale tvister, og mener at dette vil legge til rette for økt handel på tvers av landegrensene og for at internasjonale aktører vil godta avtale om norsk voldgift. En slik løsning nødvendiggjør imidlertid visse avvik fra den såkalte modelloven og særlige regler for bruk av voldgift i forbrukertvister. Komiteen har merket seg at departementet har tatt hensyn til dette i det fremlagte lovforslag. Komiteen vil særlig fremheve at det ikke skal være anledning til å inngå avtale om voldgift i forbrukerforhold for fremtidige tvister, men bare for tvister som allerede er oppstått.

Komiteen viser til at en voldgiftsavtale innebærer at partene fraskriver seg sentrale rettigheter. Man fraskriver seg muligheten til å få en tvist behandlet av det ordinære domstolsapparatet. Etter komiteens mening må det derfor stilles strenge krav for at voldgift skal anses vedtatt av partene. Komiteen mener imidlertid at et krav om skriftlighet ikke er nødvendig å lovfeste annet enn i forbrukerforhold, og tiltrer begrunnelsen som er gitt for dette i proposisjonen. Det vil i mange tilfeller være sterkt å anbefale at avtale om voldgift inngås skriftlig. En skriftlig voldgiftsavtale vil gjøre det enklere å fastslå om det er avtalt voldgiftsbehandling og hva som er undergitt voldgiftsrettens kompetanse. Men etter komiteens oppfatning kan ikke notoritetshensyn alene begrunne et lovfestet krav om skriftlighet.

Komiteen har grundig vurdert lovforslagets § 7 tredje ledd. NHO har i sitt høringssvar til departementet fremholdt at bestemmelsen innebærer et uheldig avvik fra alminnelige litispendensregler, og komiteen har merket seg dette. Lovforslaget er utformet i overensstemmelse med UNCITRALs modellov og har til hensikt å ivareta behovet for en effektiv voldgiftsprosess. Komiteen har lagt avgjørende vekt på de sistnevnte forhold, og gir sin støtte til lovforslagets § 7. Komiteen ber imidlertid departementet så godt det lar seg å gjøre følge med på hvordan bestemmelsen virker i praksis og foreslå endringer i den grad det skulle vise seg nødvendig og/eller hensiktsmessig.

Komiteen viser til at det kan være behov for adgang til å fullbyrde en avgjørelse om midlertidige sikringstiltak fattet av en voldgiftsrett. Komiteen har merket seg at dette etter departementets oppfatning reiser flere kompliserte spørsmål og at problemstillingen er under drøftelse i UNCITRAL. Komiteen har forståelse for at departementet ønsker å avvente UNCITRALs vurdering før man konkret tar stilling til om og eventuelt hvordan man skal tvangsfullbyrde voldgiftsrettens avgjørelse om midlertidige tiltak. Komiteen ber om en tilbakemelding på de vurderinger og den konklusjon departementet trekker i denne sammenheng.

Voldgiftsloven må etter komiteens mening legge til rette for en betryggende voldgiftsbehandling. En voldgiftsdom skal ha virkning som en rettskraftig dom, og det er derfor viktig at grunnleggende krav til prosess følges. Det er også av betydning at lovens saksbehandlingsregler, for eksempel gjennom reglene om bevisavskjæring, legger til rette for en kostnadseffektiv prosess.

Komiteen mener det i forhold til saksbehandlingen i voldgiftsretten er viktig å ivareta hensynet til forbruker. De fleste forbrukere vil i en voldgiftssak ofte ha lite ressurser til å imøtegå en større profesjonell part, som gjerne har jurister eller en stab til å formulere gode skriftlige fremstillinger. I det alt vesentlige vil en forbruker ha langt lettere for å utrykke seg muntlig enn skriftlig i forbindelse med en saksbehandling ved voldgift.

Komiteen mener derfor det blir feil, at man i forbrukersaker skal kunne fravike bestemmelsen om at en part skal kunne kreve muntlig saksbehandling, ved avtale. Dette har bakgrunn i en forventning om at i de fleste saker hvor profesjonelle parter inngår avtale med forbruker om voldgift, vil dette tas inn som en standard klausul. Komiteen oppfatter ikke at dette er intensjonen. I forbrukersaker vil det også kunne være behov for en muntlig saksbehandling på flere nivåer. Det er et ønske fra komiteen at man ikke skremmer forbrukere fra å inngå avtaler og benytte seg av voldgift, ved å kunne fravike muntlighet ved avtale, da voldgift vil kunne avlaste det ordinære rettsapparatet.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

"§ 26 fjerde ledd skal lyde:

Paragrafen kan fravikes ved avtale, unntatt i forbrukerforhold."

Komiteen har for øvrig ingen merknader til de enkelte prosessreglene i forslaget til ny voldgiftslov.

Komiteen ser at Tvistemålsutvalgets anbefaling om å endre foreldelsesloven § 15 nr. 3 slik at foreldelsesfristen avbrytes når voldgiftssaken innledes, har mye for seg. Komiteen har merket seg at en slik endring ikke foreslås i proposisjonen. Komiteen ber departementet komme tilbake til Stortinget med forslag om endring i foreldelsesloven i tråd med utvalgets anbefaling senest samtidig som ny tvistelov foreslås.

Komiteen støtter også de øvrige lovendringsforslag som fremkommer av proposisjonen på side 124 og 125. Komiteen har ikke ytterligere merknader til voldgiftsloven og støtter lovforslaget slik det fremgår av proposisjonen.