Ot.prp. nr. 6 (2003 - 2004) Ny konkurranselov og ny EØS-konkurranselov - Spørsmål fra Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen (komiteen)

Jeg viser til brev datert 5. desember 2003 med vedlegg fra komiteen.

Komiteen ønsker min vurdering av spørsmål som ble reist i forbindelse med Stortingets åpne høring 1. desember 2003 om Regjeringens forslag til Ot. prp. nr. 6 (2003-2004) om lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) og lov om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler mv. (EØS-konkurranseloven).

Dette gjelder særlig spørsmål fra Forbrukerrådet, Energibedriftenes Landsforening (EBL) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). I tillegg ønsker komiteen en vurdering av om lovforslaget kan komme i konflikt med samvirkeorganiseringen, og av at næringene innen landbruket mener at det bør være unntak fra forbudet mot pris- og markedssamarbeid mellom produsenter i primærnæringene.

Nedenfor følger min vurdering av de spørsmålene som er tatt opp. Jeg skissere først i en sammenfattet form de problemstillingene som er reist (satt i kursiv). Deretter gir jeg min vurdering av disse. For detaljer i merknadene fra Forbrukerrådet, EBL og NHO vises til uttalelsene fra disse.

I. Merknader fra Forbrukerrådet

1. Forbrukerrådet mener at et hovedformål med konkurranse er å sikre forbrukerne bedre produkter samt rimelig pris og foreslår derfor at forbrukerhensyn tas inn i lovens formålsbestemmelse.

Det er et mål å utnytte landets ressurser på en måte som skaper størst mulige verdier for innbyggerne. Både erfaring og kunnskap tilsier at konkurranse er det beste virkemiddelet for å oppnå dette målet. Jeg mener på denne bakgrunn at formålet med konkurranseloven bør være å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Det vil i stor grad være samsvar mellom hensynet til effektiv bruk av samfunnets ressurser og forbrukerhensyn, som bedre utvalg, høyere kvalitet og lavere pris. I markeder med konkurranse har forbrukerne valgfrihet og mulighet til å påvirke tilbudet av varer og tjenester. Trusselen om å miste kunder til en konkurrent på grunn av høye priser, dårlig kvalitet eller et mangelfullt utvalg, disiplinerer tilbyderne. Å fremme konkurranse bidrar dermed i de aller fleste tilfeller til å fremme forbrukerhensyn. Erfaring tilsier også at forbrukerhensyn blir ivaretatt best i markeder med konkurranse. Effektiv bruk av samfunnets ressurser er et gode som alle deler av samfunnet nyter godt av. Selv i de spesielle tilfeller der konkurranse ikke fører til lavere priser, er konkurranse til forbrukernes beste. I slike tilfeller avspeiler de økte prisene produktenes virkelige verdi, og for lave priser har ført til et overforbruk som ikke er samfunnsøkonomisk ønskelig. Jeg mener derfor at den enkelte forbruker som en del av samfunnet, er tjent med at samfunnets ressurser brukes effektivt, selv om gevinsten ikke nødvendigvis kommer i forbindelse med rollen som forbruker.

Jeg har på denne bakgrunn kommet til at det ikke er behov for å inkludere forbrukerpolitiske mål i konkurranselovens formålsbestemmelse. Samtidig gjør jeg oppmerksom på at forbrukerhensyn er tatt inn i utkastet til § 10 i ny konkurranselov, noe som vil føre til at forbrukerhensyn blir et vesentlig hensyn ved praktiseringen av konkurranseloven.

2. Forbrukerrrådet foreslår en egen utredning av etterspørselssiden i markedet.

Jeg deler Forbrukerrådets syn om at en velfungerende etterspørselsside er sentralt for å oppnå konkurranse, men jeg har ikke ennå tatt stilling til om det bør nedsettes et eget utvalg for å utrede disse spørsmål.

II. Merknader fra EBL

1. EBL fremmer forslag til nytt § 16 fjerde ledd i konkurranseloven med følgende ordlyd:

"Inngrep etter første og annet ledd kan ikke finne sted dersom foretakssammenslutningen eller ervervet etter annet ledd opererer i et marked som oftere er et velfungerende nordisk eller europeisk marked enn et regionalt eller nasjonalt marked."

Jeg tolker EBLs argumentasjon slik at norske konkurransemyndigheter legger til grunn en for snever markedsavgrensning, og at dette svekker norske bedrifters konkurranseevne.

Avgrensningen av det relevante marked en sentral del av konkurranseanalysen i saker etter konkurranseloven og viktig for å kunne analysere de konkurransemessige virkninger av bedriftserverv og andre forhold av konkurransemessig betydning. Konkurransemyndighetenes markedsavgrensning baserer seg på en konkurransefaglig vurdering som nødvendigvis er skjønnsbasert. Det er viktig å merke seg at konkurransemyndighetene benytter samme kriterier for markedsavgrensning uavhengig av om bedriften er norsk eller utenlandsk. Det er etterspørrernes alternativer som avgjør størrelsen på det relevante marked.

Videre er utgangspunktet for et eventuelt inngrep at bedriftservervet begrenser konkurransen på en måte som strider med formålet om effektiv ressursbruk. Det er samfunnets interesser som skal ivaretas gjennom konkurranselovgivningen, og ikke interessene til den enkelte bedrift. En praksis som godkjenner bedriftserverv i strid med lovens formål, vil medføre et samfunnsøkonomisk tap, og som hovedregel være til skade for forbrukerne.

I "Statkraftsakene" var markedsavgrensningen et sentralt vurderingstema. Problemstillingene var om flaskehalsene i overføringsnettet førte til at det relevante marked i disse sakene var avgrenset til deler av Norge i deler av året, om konkurransen i disse periodene var eller ville bli vesentlig begrenset i strid med lovens formål om samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk. Både Konkurransetilsynet og jeg, i klagebehandlingen, kom til at dette var tilfellet. I vurderingen av virkningene for den samfunnsøkonomiske ressursbruken ble det tatt hensyn til at flaskehalsene var tidsbegrenset. Problemet var at vekslingen mellom perioder med flaskehalser, og perioder med et velfungerende marked var det som gav Statkraft muligheten til å utnytte markedsmakt, ved at de kunne dumpe kraft i perioder uten flaskehalser. Det ville derfor vært meningsløst å knytte denne vurderingen ensidig opp til hvor stor andel av året som det var flaskehalser uten å vurdere hvor store virkninger ervervene hadde for konkurransen og ressursbruken i disse periodene og mer generelt for kraftmarkedet.

Jeg mener på denne bakgrunn at det vil være galt å innføre en regel om at det ikke skal gripes inn i tilfeller der markedet "oftere" er et velfungerende nordisk eller europeisk marked enn et regionalt eller nasjonalt marked. Etter sin ordlyd vil forslaget innebære at en fusjon som er konkurransemessig uheldig i nær halvparten av tiden skal tillates. Dette vil være svært skadelig for norske kunder.

Videre mener jeg at EBLs forslag til § 16 fjerde ledd kun har praktisk relevans for kraftmarkedet. Jeg har - uten at dette er grundig utredet - vanskelig for å se andre områder hvor det relevante marked varierer slik det fremgår av EBLs forslag til bestemmelse. Jeg er av den oppfatning at det vil være uheldig med en slik bransjespesifikk bestemmelse i en generell konkurranselov.

Generelt er heller ikke lemping på konkurranselovgivningen egnet til å bedre norske bedrifters konkurranseevne i forhold til utenlandske aktører. Snarere tvert imot, bedrifter med markedsmakt har ikke insentiver til å velge effektive løsninger. Markedsmakt vil kunne føre til lavere kostnadseffektivitet og produktutvikling. Lemping på konkurransereglene for å styrke norske bedrifters konkurranseevne kan dermed virke mot sin hensikt ved at konkurranseevnen svekkes på grunn av ineffektiv tilpasning. Følgelig fremstår tiltak for skjerming av norske bedrifter som et lite hensiktsmessig virkemiddel for å bedre norske bedrifters konkurranseevne.

Samlet sett vil jeg sterkt fraråde å endre forslaget til § 16 fjerde ledd i ny konkurranselov slik EBL har foreslått.

2. Som følge av at forslaget til konkurranseloven § 16 annet ledd om minoritetserverv vil bli en særnorsk regel, foreslås denne fjernet og heller regulert av atferdsreglene i §§10 og 11.

Hele konkurranselovutvalget mener at minoritetserverv kan medføre konkurransemessige problemer også i de tilfeller der et erverv av minoritetsandeler ikke fører til overtakelse av kontroll. Imidlertid er det uenighet i utvalget om minoritetserverv som ikke fører til kontroll skal behandles etter fusjonsreglene, atferdsreglene eller i en særbestemmelse.

Erfaring og kunnskap viser at det er behov for en inngrepsadgang mot minoritetserverv i en ny konkurranselov. Et selskap med en minoritetspost i en konkurrent vil kunne ha fordeler av ensidig å tilpasse sin virksomhet slik at konkurransen mellom de to selskaper begrenses. Slik ensidig tilpasning vil neppe omfattes av de foreslåtte forbudene i §§ 10 og 11. Derfor er det i § 16 annet ledd foreslått en egen bestemmelse om inngrep mot minoritetserverv som ikke medfører kontroll, der rasjonell økonomisk opptreden fra erververens side kan føre til en vesentlig begrensning av konkurransen.

På denne bakgrunn vil jeg fraråde forslaget fra ELB om å fjerne bestemmelsen om minoritetserverv. For øvrig viser jeg til omtalen i punkt 7.2.4 i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004).

III. Merknader fra NHO

1. NHO mener at regjeringens forslag på flere punkter ikke er drøftet offentlig, verken i Konkurranselovutvalget eller i den etterfølgende høring. Dette gjelder for eksempel spørsmålet om beviskrav ved ileggelse av overtredelsesgebyr, meldeplikt for f...

Alle deler av lovforslaget, også der hvor regjeringen har valgt løsninger som avviker fra lovutvalgets, er blitt tatt opp enten i NOU 2003:12 Ny konkurranselov, i form av flertalls- eller mindretallssyn eller i høringsbrevet. I enkelte tilfeller foreslås det imidlertid løsninger som ikke er blitt fremmet av lovutvalget. Det betyr imidlertid ikke at forslagene ikke er utredet eller hørt. I tillegg skal forskrifter til konkurranseloven, blant annet om nærmere utforming av meldepliktsreglene, på egen høring.

Jeg mener således at kravene til utredning er ivaretatt gjennom de prosesser som er gjennomført i forbindelse med lovarbeidet før fremleggelsen av Ot. prp. nr. 6 (2003- 2004) for Stortinget.

2. NHO mener at det ikke er noen viktig grunn til at ny konkurranselov må tre i kraft 1. mai 2004. Det er viktigere at Stortinget gis tilstrekkelig tid til å behandle lovverket forsvarlig.

Proposisjonen består av forslag til to lover, konkurranseloven og EØS-konkurranseloven. EØS-konkurranseloven inneholder flere bestemmelser som vi, av hensyn til våre EØS-forpliktelser, må gjennomføre innen 1. mai 2004. Dette gjelder særlig kompetansen til EFTAs Overvåkningsorgan (ESA) til å gi innlegg overfor norske domstoler og domstolenes kontroll av ESAs kompetanse til å foreta bevissikring i foretak og private hjem.

EØS-avtalen er isolert sett ikke til hinder for at den norske konkurranseloven utsettes. Det innebærer imidlertid at norske foretak fortsatt vil være regulert av særnorske regler om forbud og inngrep forskjellig fra resten av Europa. Samlet sett vil dette føre til dårligere rammevilkår og forutberegnlighet for næringslivet og mindre effektiv håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

På denne bakgrunn mener jeg det er viktig at Stortinget vedtar konkurranseloven slik at den kan tre i kraft 1. mai 2004.

3. NHO er enig i at de materielle konkurransereglene bør harmoniseres med EUs regler, men mener at det er en forutsetning at også de prosessuelle reglene og sanksjonsreglene harmoniseres tilsvarende.

Det var ikke en forutsetning for lovutvalgets forslag om å harmonisere de materielle konkurransereglene at også de prosessuelle reglene ble harmonisert. Det er heller ingen krav i EU/EØS om at regler om prosess eller sanksjoner skal harmoniseres. Videre er dette, i den grad prosessuelt regelverk og sanksjoner ikke er harmonisert, primært et problem for de foretak som mistenkes for overtredelser både av de særnorske reglene og EØS-reglene. For de lovlydige foretakene har det liten betydning at regler om prosess og sanksjoner i Norge og EØS er ulike. De fordeler disse har av at de materielle reglene blir harmonisert, reduseres ikke av at prosessuelt regelverk og sanksjoner ikke harmoniseres.

Med utgangspunkt i den valgfrihet som Norge således har med hensyn til å innføre EUs regler, mener jeg derfor at det i forslaget til nytt regelverk er gjort en grundig vurdering og avveining med hensyn til hvilke prosessuelle regler og sanksjonsregler som bør innføres i den norske konkurranseloven.

4. NHO legger til grunn at forslaget til §§ 13 og 21 om prøving i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning sikrer politisk styring i enkeltsaker. Derfor bør Stortinget kunne vurdere å innføre en uavhengig klagenemnd, som regulær klagein...

Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 Om statlige tilsyn, jf. Innst. S. nr. 222 (2002-2003) ble det enighet om ikke å foreta endringer i ordningen for klagebehandling i inneværende Stortingsperiode. Dette innebærer blant annet at forslaget fra Konkurranselovutvalget om et politisk uavhengig fagorgan i konkurransesaker - Konkurransenemnda - bortfaller, og at departementet fortsatt skal være klageinstans for vedtak fattet av Konkurransetilsynet. Innenfor denne rammen, og for i størst mulig grad å sikre konkurransemyndighetene faglig uavhengighet, er det foreslått å lovfeste at Konkurransetilsynet ikke kan instrueres om avgjørelsen i enkeltsaker. Med samme begrunnelse er det også foreslått at departementet ikke kan omgjøre tilsynets vedtak med mindre dette påklages eller det er ugyldig. Verken Konkurransetilsynet som førsteinstans eller departementet som klageinstans kan vektlegge andre hensyn enn konkurransehensyn i sine vedtak. Alle disse forslagene, kombinert med forslaget om at politisk overprøving ut i fra annet enn konkurransehensyn legges til Kongen i statsråd, innebærer en større grad av faglig uavhengighet for Konkurransetilsynet enn det som er tilfellet i dag. Samtidig er politisk overprøving ut fra andre samfunnshensyn enn konkurranse lagt til Kongen i Statsråd og dermed er de politiske avveiinger mer synliggjort i forslaget til ny konkurranselov enn etter systemet i gjeldende lov.

Jeg vil også peke på at alle tyngre sanksjoner i loven, også Konkurransetilsynets vedtak om overtredelsesgebyr, kan prøves direkte for domstolene.

Samlet sett mener jeg derfor at forslaget til ny konkurranselov fører til god forutsigbarhet for næringslivet.

5. NHO foreslår at det tas inn en egen bestemmelse tilsvarende forvaltningsloven § 11 om Konkurransetilsynets veiledningsplikt i den nye konkurranseloven.

Forvaltningslovens bestemmelser gjelder også i forhold til vedtak som vil bli fattet etter den nye konkurranseloven. Således er det unødvendig å gjenta en slik bestemmelse i forslaget til ny lov. Det er heller ikke hensiktsmessig å forsøke å presisere innholdet i denne plikten nærmere i selve loven. Den bør sees i sammenheng med behovet for veiledning, tilsynets øvrige oppgaver og tilgjengelig ressurser til enhver tid.

6. NHO vil at det i forbindelse med omtalen av vedtak om påbud om opphør i lovforslaget § 12 presiseres at Konkurransetilsynet er underlagt forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsling.

Forvaltningslovens regler gjelder også her, jf. omtalen under punkt 5 ovenfor, og jeg mener således det ikke er behov for en slik presisering som NHO her foreslår.

7. NHO mener det er uklart om foretakenes egne vurderinger om hvilke endringer som er mest hensiktsmessig, bør tillegges vekt ved Konkurransetilsynets påbud om opphør etter lovforslaget § 12.

I Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) punkt 6.6.3 er det utrykkelig sagt at departementet er enig i det syn NHO ga uttrykk for i sin høringsuttalelse at dersom det finnes alternative måter å etterleve bestemmelsen på, må foretakene ha stor grad av frihet til å velge hvordan de vil tilpasse seg. Men i konkrete tilfeller kan det være nødvendig for tilsynet å pålegge spesiell atferd for å sikre at bestemmelsene etterleves. Det er imidlertid også presisert at de alminnelige krav til forholdsmessighet vil legge begrensninger på hvilke tiltak som tilsynet kan pålegge foretaket.

Det er således klart at det skal legges vekt på foretakenes egne vurderinger ved valg av tiltak ved påbud om opphør.

8. NHO er av den oppfatning at strukturelle tiltak i forslaget til § 12 ikke bør kunne pålegges foretakene. Subsidiært mener NHO at det bør utformes en forskriftshjemmel for slike regler, og at forskriften lages på et senere tidspunkt etter en bredere ...

Forslaget om at Konkurransetilsynet skal kunne pålegge strukturelle tiltak er begrunnet med at det i enkelte tilfeller ikke er tilstrekkelig å pålegge et foretak å opphøre med den ulovlige atferden. Det vil være tilfelle når de ulovlige forhold er en direkte følge av selskapets struktur, og det vil da være nødvendig å pålegge endringer i denne. Forslaget er nærmere begrunnet i pkt. 6.6.4 i proposisjonen.

Etter EØS-avtalen vil ESA få kompetanse til å ilegge strukturelle tiltak overfor foretakene. Dersom forslaget i § 12 faller bort, vil således ESA og Konkurransetilsynet kunne gi påbud om strukturelle forpliktelser bare i tilfeller der samhandelen er påvirket og EØS-reglene kommer til anvendelse. Det er viktig at pålegg om strukturelle tiltak også kan nyttes overfor foretak i skjermet sektor, dvs. i de tilfeller der EØS-avtalens konkurranseregler ikke gjelder.

Etter min vurdering fører NHOs forslag således ikke til noen god løsning. Jeg kan heller ikke se at det å utsette reguleringen til et senere tidspunkt i form av en forskrift, vil kunne føre til noen endring i dette. Jeg gjør imidlertid oppmerksom på at det i proposisjonen punkt 6.6.4 uttrykkelig er sagt at konkurransemyndighetene vil bruke bestemmelsen med forsiktighet inntil det har utviklet seg en praksis i EU/EØS.

9. NHO mener forslaget til § 14 om at adgang til å gi forskrift om konkurransefremmende tiltak bør fjernes av hensyn til forutberegnlighet for næringslivet.

Som anført i punkt 6.6.8 i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004) vil forbudene i utkastet til §§ 10 og 11 omfatte de fleste tilfeller som det har vært aktuelt å gripe inn overfor etter gjeldende konkurranselov § 3-10. Det kan likevel ikke utelukkes at det kan forekomme atferd som faller utenfor de nye forbudene, men som det av hensyn til konkurransen i markedet likevel vil være ønskelig å forby. Således er det behov for en forskriftshjemmel som åpner opp for regulering av de generelle rammebetingelsene i et marked med mangelfull konkurranse, hvis dette skulle vise seg nødvendig ut fra lovens formål.

Bestemmelsen er en forskriftshjemmel. Det innebærer at det ikke kan gripes inn direkte imot konkurranseskadelig atferd i enkelttilfeller, slik NHO synes å mene. En forskrift må på vanlig måte høres, og det er således vanskelig å forstå at den er en trussel mot forutberegnligheten for næringslivet.

10. NHO mener at foretakene selv må kunne velge forvalter i forslaget til § 16, og at loven bør utvides til å omfatte forvalters godtgjørelse slik at systemet ikke gir insentiver til "rovfakturering."

Konkurransetilsynet bør oppnevnte forvalter av hensyn til størst mulig grad av nøytralitet. Videre mener jeg det ikke er hensiktsmessig å regulere forvalters godtgjørelse nærmere i selve loven. Det vil medføre at endringer her må forelegges Stortinget hver gang. Spørsmålet om hvorvidt det bør fastsettes konkrete krav til forvalters godtgjørelse vil bli vurdere nærmere i forbindelse med varslede forskrifter om forvalter.

11. NHO foreslår at den generelle meldeplikten i forslaget til § 18 fjernes. Subsidiært anmoder NHO Stortinget om ikke å behandle de nye fusjonskontrollbestemmelsene før man har sett hvordan meldepliktspørsmålet er tenkt utformet i forskrift.

Jeg vil her kort vise til at begrunnelsen for forslaget er konkurransemyndighetenes behov for å kunne oppdage foretakssammenslutninger som har konkurranseskadelige virkninger i lokale og smale markeder, se punkt 7.5.4 i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004). Disse kan bare oppdages i tide ved at det fastsettes en generell meldeplikt. Videre vises det til det vil bli utarbeidet en forskrift for å begrense den alminnelige meldeplikten. På den måten vil foretakssammenslutninger som åpenbart ikke vil føre til en vesentlig begrensning av konkurransen, bli unntatt fra meldeplikten.

Jeg minner videre om uttalelsene i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004) om at det vil legges til rette for at melding skal kunne foretas elektronisk.???

12. For å sikre foretakenes rett til kontradiksjon vil NHO ha regler i forslaget til § 25 som gir bedriftene rett til å beholde kopier av dokumenter som er beslaglagt ved bevissikring. NHO understreker at når ESA håndhever EØS-avtalen artikkel 53 og 54...

I den nye konkurranseloven er det foretatt en avveining mellom hensynet til etterforskningen og hensynet til kontradiksjon. Denne har resultert i at det av etterforskningsmessige grunner er åpnet opp for at Konkurransetilsynet kan ta med seg originaldokumenter uten at foretaket får beholde en kopi. Imidlertid må tilsynet foreta en vurdering av om det vil være et uforholdsmessig inngrep for foretaket om de tar med seg originaldokumenter. Videre har også det kontrollerte foretak rett til innsyn i de dokumenter som tilsynet har innhentet eller beslaglagt, dersom dette kan skje uten skade eller fare for etterforskningen eller tredjemenn. Et avslag på innsyn kan bringes inn for retten. Forslaget er således en klar forbedring i forhold til dagens regelverk, der den kontrollerte ikke får innsyn sakens dokumenter før saken er ferdigbehandlet.

Videre er bestemmelsen om bevissikring i ny konkurranselov foreslått å gjelde tilsvarende i forslaget til ny EØS-konkurranselov. Mer generelt foreslås like saksbehandlingsregler uansett om Konkurransetilsynet håndhever nasjonal konkurranselov eller EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Med andre ord er det bare i de tilfeller hvor ESA håndhever EØS-avtalen artikkel 53 og 54 overfor norske foretak at det vil være ulikheter i reglene om bevissikring.

13. NHO foreslår at Konkurransetilsynets adgang til databeslag reguleres direkte i loven.

I punkt 9.3.4 (Nærmere om databeslag) i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004) gis det utrykk for at forslaget til § 25 om bevissikring må tolkes på samme måte som den tilsvarende bestemmelsen i straffeprosessloven § 203, og videre omtales i hvilke tilfelle tilsynets kan gjøre beslag. Det er således etter min oppfatning verken hensiktsmessig eller behov for å regulere Konkurransetilsynets adgang til å gjøre databeslag nærmere i selve lovteksten.

14. For i tilstrekkelig grad å ivareta rettsikkerheten til bedriftene foreslår NHO en bestemmelse om at bevissikring normalt ikke bør begynne før foretakets advokat er kommet til stedet.

Jeg er enig med NHO på dette punkt, og viser til at heller ikke forvaltningsloven gir partene rett til å kreve granskingen utsatt til advokaten er kommer til stedet. En advokat har ingen selvstendig funksjon under bevissikringen som ikke kan ivaretas på et senere tidspunkt. Videre er det liten grunn til å ha andre regler i konkurranseloven enn de som følger av forvaltningsloven.

15. NHO advarer Stortinget mot å vedta regjeringens forslag til beviskrav i saker om overtredelsesgebyr jf. § 29. NHO mener at overtredelsesgebyr er å anse som straff og at det derfor må være tilsvarende beviskrav som i en straffesak. NHO "reiser spørs...

Beviskravet for ileggelse overtredelsesgebyr etter forslaget til ny konkurranselov vil være i samsvar med de alminnelige bevisregler som gjelder i sivile saker, og vil bli praktisert i tråd med iht Høyesteretts praksis. Dette bør således være tilstrekkelig i forhold til EMK. Beviskravet vil gjøre det lettere å få ilagt et overtredelsesgebyr og dermed øke forbudenes avskrekkende virkning. Det er viktig i konkurransesaker der det i utgangspunktet er vanskelig å bevise overtredelser.

16. NHO er av den oppfatning at forslaget i § 30 om straff som sanksjonsmiddel ved brudd på konkurransereglene bør fjernes, eventuelt reserveres for de alvorligste overtredelsene.

Jeg vil på dette punkt vise til omtalen i punkt 8.4.3 i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004) hvor betydningen av å beholde straffeansvaret som sanksjon mot alvorlige brudd på konkurranselovgivningen fremheves. På den annen side vil forslaget om overtredelsesgebyr overfor foretak i praksis kunne føre til at det ordinære straffeansvaret vil få en mer tilbaketrukket rolle.

IV. Spørsmål fra komiteen

Det er reist påstand om at forslaget til ny lov kan komme i konflikt med samvirkeorganisering. Videre mener næringen innen landbruket at det bør være unntak fra forbud mot pris- og markedssamarbeid mellom produsenter i primærnæringene.

Forslagene til forbudsbestemmelser i ny konkurranselov er ment å ramme konkurranseskaldelige handlinger av, eller samarbeid mellom, foretak. Det er uten betydning om vedkommende foretak er organisert som samvirkeforetak eller antar andre former, for eksempel aksjeselskap.

Utgangspunktet i Ot.prp. nr. 6 (2003-2004) er at norsk landbruks- og fiskeripolitikk ikke skal endres gjennom endringer i konkurranselovgivningen. Det er derfor foreslått å lovfeste i § 3 annet ledd en plikt for Kongen til å fastsette de unntak som er nødvendige for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken.

Den nye loven innebærer mer omfattende en forbudene i dagen lov. Det er ikke gitt at det er nødvendig med unntak fra de "nye" områdene for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken. Dette gjelder for eksempel forbudet mot innkjøpssamarbeid og forbudet mot utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. Den generelle inngrepsfullmakten til Konkurransetilsynet, någjeldende lov § 3-10, er ikke videreført i forslaget til ny konkurranselov. Etter den nye loven vil en derfor ikke kunne gripe inn mot uønsket atferd som ikke er nødvendig for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken, men som likevel ville vært unntatt gjennom brede unntak. Det er derfor viktig etter den nye loven at unntakene for landbruk og fiske er presist utformet.

Dette viser også at det er hensiktsmessig at unntakene fastsettes i forskrifter og ikke i selve loven. På den måten kan en fastsette tilstrekkelig presise unntak som samtidig er fleksible nok til å tilpasses utviklingen i landbruks- og fiskeripolitikken.

Arbeidet med utforming av et forslag til høringsutkast til unntaksforskrifter som nevnt pågår for tiden i interdepartementale arbeidsgrupper med deltakelse fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet. Målet med arbeidet er å få sendt et forslag på høring i vinter slik at unntaksforskriften kan være ferdig ved lovens ikrafttredelse 1. mai 2004.

For øvrig vises til omtale i punkt 4.4. i Ot. prp. nr. 6 (2003-2004) av spørsmålet om unntak for markeder eller grupper av næringsdrivende.