Vedlegg: Brev fra Landbruksdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 2. desember 2003
Det vises til Deres brev av 2. desember 2003, vedrørende spørsmål om konsekvensene av endringsforslaget som Regjeringen har fremlagt, i forhold til dobbeltkompetanse og dyrevernnemndenes fremtidige arbeidssituasjon.
Lovendringsforslaget tar sikte på at dyrevernnemndene skal utøve samme myndighet som i dag, slik næringskomiteen forutsatte ved behandlingen av St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd. Departementet ønsker imidlertid å gi Mattilsynet generell kompetanse, slik at tilsynet kan treffe enkeltvedtak også overfor den som påfører andres dyr, eierløse dyr eller viltlevende dyr unødig lidelse. Erfaring har vist at forvaltningen trenger virkemidler også overfor andre enn dyreeiere/innehavere. På dette punktet legges det ikke opp til dobbeltkompetanse, da det ikke er foreslått å utvide den personkretsen som dyrevernnemndene har myndighet over.
Forslaget om å legge tilsyns- og tiltakskompetansen til departementet er basert på at myndigheten vil bli delegert til den utøvende forvaltningen, det vil si Mattilsynet og dyrevernnemndene.
Dobbeltkompetanse etter dyrevernloven er prinsipielt sett ikke et nytt fenomen. I dag har distriktsveterinæren tilsyns- og vedtakskompetanse etter forskrifter gitt med hjemmel i dyrevernloven. Det vil si at man har fått, og i stadig økende grad får, dobbeltkompetanse etter hvert som det utarbeides slike forskrifter. Dette er i tråd med intensjonen i dyrevernlovens § 25 som er hjemmelsgrunnlaget for distriktsveterinærens myndighet. Innen få år forventer man å ha forskriftsregulert praktisk talt samtlige former for næringsmessige dyrehold av vesentlig omfang i Norge, jf. mål og tiltak i Stortingsmeldingen om dyrehold og dyrevelferd.
Bakgrunnen for å trekke Statens dyrehelsetilsynet/Mattilsynet i større grad inn i det lokale dyrevernarbeidet, må ses i lys av at konkrete krav i forskriftsform reduserer behovet for legmannsskjønnet. Dette henger sammen med at en stadig større del av dyrevernforvaltningen baseres på vitenskaplig kunnskap (etologisk, biologisk, veterinærfaglig med mer), noe som reduserer behovet for skjønnsutøvelse.
Det kommer stadig strengere krav fra brukere og publikum om inngående kunnskap om rettsanvendelse og saksbehandlingsregler. Ved Stortingets behandling av Stortingsmeldingen om dyrehold og dyrevelferd, fremkom det ikke innvendinger mot å gi Mattilsynet generell myndighet etter dyrevernloven.
Departementet tar sikte på at potensielle problemer som følge av dobbeltkompetanse skal forebygges gjennom utferdigelse av instruks og/eller forskrift og retningslinjer. Hittil har ikke dobbeltkompetanse vært et problem, noe som kan ses i lys av de tette koblingene som det er mellom distriktsveterinærer og nemndene. Dette forebygges også ved at distriktsveterinæren fortsatt skal ivareta sekretærfunksjonen for nemnda.
Spørsmålet om nemndenes fremtidige arbeidssituasjon vil avhenge av flere forhold, blant annet antall nemnder og en vurdering av hensiktsmessige arbeidsfordeling mellom nemnd og tilsyn ut fra lokale forhold. Dette spørsmålet gjør seg imidlertid gjeldende uavhengig av nevnte lovendringsforslag og er en løpende problemstiling i forhold til gjeldende rett, blant annet som følge av budsjettmessige disposisjoner og av i hvilken grad distriktsveterinæren/Mattilsynet lokalt bør føre tilsyn etter forskriftene.
Det er også grunn til å minne om at nemndarbeidet er basert på at det skal kunne gjøres i tillegg til ordinært arbeid, noe som tilsier at nemndene har begrenset kapasitet og tilgjengelighet. En må uansett ikke etablere en arbeidssituasjon for nemndene som innebærer at de på fritiden skal dekke et større distrikt og arbeidsomfang enn det som er rimelig å kreve.
Departementet legger til grunn at lovendringsforslaget ikke skal medføre en prinsipiell endring i nemndenes arbeidssituasjon, og at nemndene og Mattilsynet må samhandle, for å oppnå et hensiktsmessig og rasjonelt tilsyn.