Vedlegg 2: Brev fra Helsedepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 23. oktober 2003
Jeg viser til brev av 16. oktober 2003 vedrørende ovennevnte og har følgende kommentarer til spørsmålene:
Det vises til § 31 Kompensasjonsordninger og de kommentarer til lovutkastet som en finner i proposisjonen på side 166.
Kan en tenke seg at det er andre aktører i verdikjeden som ville kunne bli omfattet av denne bestemmelsen, eller vil en begrense det til primærproduksjonen?
Bestemmelsen hjemler ulike ordninger som reduserer den økonomiske belastningen med å etterleve visse pålegg i henhold til matloven. Det er bare ordninger innenfor primærproduksjonen som er omfattet av forslaget slik det er utformet, og en utvidelse vil betinge at teksten endres. Ordningene som bestemmelsen hjemler, er fremforhandlet i jordbruksavtalen, og de fremmer i det vesentligste næringshensyn. Ordningene er i dag bare delvis hjemlet i jordloven, og for å sikre et klart hjemmelsgrunnlag, er det foreslått å hjemle dem i matloven.
Slike ordninger blir ikke ansett aktuelle for aktører utenfor primærproduksjonen. Matloven skal først og fremst sikre trygg mat for forbrukerne. I alminnelighet må næringen selv ta ansvar for å levere matvarer som er i tråd med regelverket. Næringshensynet og hensynet til trygge matvarer kan lett komme i konflikt med hverandre. Av hensyn til tilliten til regelverket på matområdet, har det derfor vært ønskelig å begrense rekkevidden av næringshensynet.
Fra Fiskeri og Havbruksnæringens landsforening og Næringsmiddelbedriftenes landsforening har vi fått følgende forslag til endring av § 13 Adgang til sted, bistandsplikt, prøveuttak m.v. De foreslår at teksten etter siste komma i fjerde ledd bør erstattes med et eget punktum, slik: "Annet punktum i første ledd skal gjelde tilsvarende."
Begrunnelsen er at de vanskelig kan se at enhver borger skal ha plikt til å gi uhindret tilgang til tilsynsmyndighet i eget hjem basert på et helt generelt vilkår, som lovteksten sier: "når det er nødvendig for å ivareta Norges internasjonale forpliktelser."
Adgangen til å foreta undersøkelser hos private ut fra hensynet til internasjonale forpliktelser var ment å være en sikkerhetsventil for å fange opp situasjoner som ikke omfattes av de to andre alternativene i fjerde ledd (smittsom dyresykdom, planteskadegjører), men der avtaler Norge er bundet til, forutsetter at norske myndigheter treffer relevante tiltak. Et eksempel er der noen holder storfe eller sau uten at det skjer som ledd i virksomhet. Alle storfe og sau skal i henhold til EU/EØS- regelverket være merket og registrert uavhengig av om dyreholdet er ledd i noen virksomhet. For å ha hjemmel til å kunne kontrollere at merkeplikten er overholdt, må tilsynsmyndigheten ha adgang også hos private. Alternativet om adgang hos private for å ivareta internasjonale forpliktelser kan derfor ikke fjernes.
Den foreslåtte endringen fra Fiskeri og Havbruksnæringens landsforening går på et annet forhold, nemlig spørsmålet om utenlandske inspektørers deltakelse ved inspeksjoner i Norge. En presisering i fjerde ledd av at slik deltagelse er tillatt, er unødvendig, da det allerede av innledningen til fjerde ledd, går frem at ”enhver har tilsvarende plikt som virksomheter etter første til tredje ledd” osv. At utenlandske inspektører skal ha rett til å være med når tilsynsmyndigheten besøker andre enn virksomheter, følger allerede av denne formuleringen, jf første ledd.
Forbrukerrådet har i åpne høringer i komiteen foreslått at forbrukernes rett til erstatning må være direkte hjemlet i Matloven, og ikke som i dag bare i produktansvarsloven. I den forbindelse viser de til den danske loven om erstatningsansvar.
Vi har forstått at dette også ble tatt opp av Forbrukerrådet i høringsrunden, men at departementet ikke valgte å ta det inn i lovforslaget.
Hva er departementets begrunnelse for at dette ikke skal hjemles i Matloven?
I dag er erstatningsansvaret for produkter generelt, herunder mat som ikke oppfyller relevante krav i lovgivningen, regulert i Produktansvarsloven. I tillegg vil det alltid kunne søkes om erstatning på annet grunnlag, f eks dersom den som rammes, kan bevise at det foreligger skyld (culpa) hos den som produserer eller omsetter maten. Ingen av dagens lover på matområdet regulerer erstatning til forbruker, og det har ikke tidligere fremkommet synspunkter på at denne rettstilstanden burde endres.
På denne bakgrunn var ikke spørsmålet om erstatning til forbruker vurdert særskilt i høringsnotatet om matloven. Som en følge av Forbrukerrådets innspill, ble spørsmålet om erstatning imidlertid vurdert, men departementet fant ikke grunn til å inkludere slike regler i forslaget. Begrunnelsen var at det ikke ville være naturlig å ta inn et så komplisert spørsmål i lovforslaget når dette ikke hadde vært utredet tidligere og lagt frem i høringsrunden.
At problemstillingen er komplisert illustreres av følgende: En gruppe mennesker kan spise nøyaktig den samme maten, men det er kanskje bare én av deltakerne som blir syk, for eksempel fordi vedkommende har et dårligere immunsystem, har et mer ømfiendtlig tarmsystem etc. Å skille ut hva som skyldes maten, hva som skyldes andre årsaker eller faktorer hos vedkommende selv, eller et samspill av maten og andre årsaker, kan være vanskelig. Det vil kunne medføre økt ressursbruk for eksempel hos leger og laboratorier uten at en nødvendigvis greier å komme frem til et klart resultat.
Det ville derfor være svært vanskelig å etablere vilkår for hvor meget som skal til for at et slikt erstatningsansvar utløses. Forbrukerrådet foreslår at ansvaret skal være objektivt, antagelig for å omgå slike problemer. Et objektivt ansvar vil imidlertid kunne få følger for så vel pris som tilgjengelighet ved at produsenter / restauranter vil forsøke å beskytte seg mot et slikt omfattende ansvar. Dette kan for eksempel skje ved at man ikke ønsker å tilby / servere mat til bestemte grupper.
Forbrukerrådets forslag innebærer en vesentlig rettsendring. Dersom Stortinget skulle komme til at forbrukerens rett til erstatning i forbindelse med mat bør utvides, er det mitt syn at dette krever en nøye utredning. Det er heller ikke selvsagt at et slikt forhold bør reguleres i matloven. Det pekes i den forbindelse på at den danske loven Forbrukerrådet viser til, er en generell lov om erstatningsberegning og ikke en lov om hva som utløser erstatningsansvar. Den danske loven er derimot samme type lov som norsk lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr 25.