1. Innledning og bakgrunn for forslagene
Proposisjonen viser til at det er et mål at flest mulig skal få mulighet til å delta i arbeidslivet, fremfor å være passive trygdemottakere. Undersøkelser viser at jo lengre tid man er ute av arbeidslivet, desto vanskeligere er det å komme tilbake. Den samlede trygdeperioden for personer som står i fare for å falle ut av arbeidslivet på grunn av sykdom, skade eller lyte, bør kortes ned. Endringene som legges frem i proposisjonen skal bidra til at disse raskere skal kunne komme tilbake i arbeid. Det er lagt vekt på endringer som sikrer at flere får tilbud om aktive, arbeidsrettede tiltak på et tidligere tidspunkt enn i dag. Parallelt skjermes grupper med behov for lengre og mer tilrettelagte tiltak.
Forslagene er en oppfølging av St.prp. nr. 1 (2003-2004) Arbeids- og administrasjonsdepartementet.
Som bakgrunn for forslagene viser proposisjonen til at det i løpet av de siste årene har vært en betydelig økning i antall personer som mottar attføringsytelser. Fra 1999 til 2002 økte antall personer med slike ytelser med 33 pst. Utgiftene til attføringsytelsene har økt relativt sett sterkere enn antallet yrkeshemmede de siste årene.
Tilgjengelig informasjon viser at av yrkeshemmede som påbegynner yrkesrettet attføring, var nesten halvparten enten registrert som ledige eller som mottakere av en sykdomsrelatert ytelse tre år før attføringen startet. Undersøkelser viser at sannsynligheten for uføretrygding øker kraftig med lengden av sykemeldingsperioden. Tilsvarende svekkes muligheten for å komme tilbake i jobb.
Aktive tiltak, særlig i form av yrkesrettet attføring, iverksettes i de fleste tilfellene for sent i sykdomsforløpet. Mange brukere har behov for tettere oppfølging og mer helhetlig bistand tidligere.
Et høyt antall yrkeshemmede har i dag bl.a. sammenheng med at mange er lang tid på attføring. 58 pst. av de yrkeshemmede registrert i Aetat i 1. halvår 2003 hadde vært registrert over ett år. Økningen har bl.a. sammenheng med at insentivene for rask gjennomføring av attføring i gjeldende regelverk, er svake. Det er for eksempel ingen varighetsbegrensninger i retten til å motta ytelser i forbindelse med utdanning under yrkesrettet attføring. Andelen av yrkeshemmede som har utdanning som tiltak har økt de siste årene. Mange har fått finansiert lange utdanninger gjennom attføringstiltak. Det er ikke klare indikasjoner på at utdanning av lengre varighet øker overgangen til arbeid i større grad enn noe kortere utdanningsløp. I tillegg kan økning av utdanning som attføringstiltak indikere at ordinær utdanning i økende grad blir finansiert av folketrygden.
Alle disse forholdene kan bidra til å motvirke målet om å komme raskt tilbake til arbeidslivet.
Samlet vil forslagene som fremmes i denne proposisjonen motvirke at ordinær utdanning finansieres ved folketrygdens midler og øke insentivene for rask overgang til arbeid. Raskere overgang til arbeid er gunstig for den enkelte og kan på noe sikt gi betydelige samfunnsøkonomiske gevinster.
De begrensninger som foreslås er i hovedsak knyttet til skolegang som attføringstiltak.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til merknader og forslag i finansinnstillingen og i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at over 110 000 mennesker er uten arbeid, og utsiktene de neste årene er at arbeidsledigheten skal forbli høy. Det er derfor behov for en langt mer offensiv politikk for å få folk i arbeid og for å bygge opp kompetanse hos de arbeidsløse. I tillegg er 85 000 undersysselsatt og 298 794 er uførepensjonister. Dette er en økning i antall uførepensjonister på 3,2 pst. fra september 2002.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er tilfreds med at Regjeringens helhetlige politikk, historisk sett, har brukt kort tid på å angripe hovedårsakene til den stigende arbeidsledigheten. Økningen i arbeidsledigheten har sitt utspring i den svake internasjonale konjunkturen og den særnorske kostnadsutfordringen de senere årene som følge av dyre lønnsoppgjør, høy rente og sterk kronekurs. Disse medlemmer har merket seg at det nå er gryende optimisme i næringslivet og at de siste tallene fra Statistisk sentralbyrå allerede nå viser en nedgang i arbeidsledigheten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at siste år er det 20 000 færre funksjonshemmede som deltar i arbeidslivet. Hittil i 2003 er det registrert en økning på om lag 9 pst. sammenlignet med gjennomsnittlig beholdning i 2002. Det tilsier at det må en kraftigere innsats til fra myndighetenes side.
Flertallet vil påpeke at Regjeringen helt har unnlatt å utrede erfaringer fra og effekter på økonomien og livssituasjonen til brukere etter kuttene i ordningene i 2003, og i budsjett for 2004 foreslås ytterligere innskrenkninger i mulighetene til attføringer og ytelser.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, oppfatter at endringene som foreslås begrunnes i at ytelsene må være så små som mulig slik at økonomisk fattigdom tvinger folk ut i dårlig betalte og usikre jobber.
Dette flertallet vil vise til Ot.prp. nr. 102 (2002-2003) side 20, som omtaler omleggingene og der det står:
"Generelt vil lav stønad kunne medvirke til at flere fortsetter i arbeid når dette er mulig framfor å søke om trygd."
Dette flertallet mener denne strategien er feil og vil føre til at flere mislykkes og havner i varig uføretrygd.
Dette flertallet vil påpeke at uføre og folk på attføring har behov for medisiner og andre tjenester. Disse blir etter forslag fra Regjeringen over 900 mill. kroner dyrere.
Regjeringen har foreslått en rekke usosiale kutt. Til sammen 6 177 mill. kroner. Samtidig har Regjeringen rundhåndet delt ut gaver til de rikeste. Til sammen 4 930 mill. kroner. Dette flertallet viser til tiltaksplan mot fattigdom der summen av tiltak har en ramme på 335 mill. kroner. Sett sammen med kuttene i ytelser og økninger i egenandeler kommer svært mange av dem med dårligst råd dårligere ut enn før.
Dette flertallet vil vise til i Innst. S. nr. 104 (2001-2002) der Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité uttalte i forbindelse med Riksrevisjonens undersøkelse om uførepensjon og yrkesrettet attføring:
"Komiteen understreker betydningen av at den enkelte ikke demotiveres som følge av manglende skreddersøm av attføringsopplegg."
og videre at:
"Komiteen vil understreke at den enkelte stønadsmottakers motivasjon er en forutsetning for at et attføringsløp skal kunne lykkes. Komiteen mener derfor at brukerens synspunkter og ønsker må tillegges stor vekt når individuelle handlingsplaner utarbeides."
Dette flertallet opplever at Regjeringen ikke ivaretar dette perspektivet og Stortingets enstemmige anbefaling i sitt forslag til innstramminger i regelverket.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil påpeke at Regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2004 selv påpeker at det er ennå noe tidlig å belyse effektene av regelverksendringen og unntaksbestemmelsene. Flertallet påpeker at målet er flere vellykkede attføringsopplegg og at reglene og praksis må innrettes på dette.
Flertallet er enig i at tilbudet må bli mer skreddersydd og tilpasset den enkeltes behov og muligheter. Dette tilsier behov for større fleksibilitet i håndteringen av regelverket for lengden på og innholdet i en attføringsprosess, og ikke innstramming.
Flertallet viser til sine respektive merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004) om Regjeringens forslag i St.prp. nr. 1 (2003-2004) om reduksjon av perioden med rett til attføringspenger i ventetid på høvelig arbeid og forslag om at yrkesrettet attføring skal vurderes så tidlig som mulig.