7. Tidsbegrensning av perioden hvor det gis rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelser - folketrygdloven § 10-8
Som hovedregel ytes rehabiliteringspenger ikke sammenhengende i mer enn 52 uker. Departementet har gitt unntaksregler om forlengelse av rehabiliteringspenger i forskrift, og i henhold til forskriften kan det gjøres unntak i visse situasjoner: Unntaksbestemmelsene har ingen tidsbegrensning.
Det påpekes at i om lag 40 pst. av alle rehabiliteringspengetilfeller blir ytelsen forlenget etter unntaksbestemmelsene. Departementet mener at unntaksbestemmelsene bør være tidsbegrenset og uttaler at en tidsbegrenset ordning vil stimulere til tidligere avklaring og bedre mulighetene for et vellykket attføringsopplegg.
Ved å tidsbegrense unntaksbestemmelsene til 52 uker vil det være mulig å få sykepenger og rehabiliteringspenger i til sammen tre år. Departementet mener at dersom arbeidsevnen ikke bedres i løpet av denne tiden, vil ytterligere år med forlengelse av ytelsen kunne virke mot sin hensikt.
Departementet finner at det i noen særtilfeller bør være mulig å kunne forlenge ytelsen ytterligere. Dette gjelder ved meget alvorlige sykdomstilstander eller større skader hvor den medisinske behandlingen tar lengre tid, for eksempel trafikkskader.
Departementet foreslår at det ikke foretas noen innstramming i vilkårene for å falle inn under unntaksbestemmelsene, men at det med unntak for tilfeller med meget alvorlige sykdomstilstander eller større skader hvor den medisinske behandlingen tar lengre tid ikke skal være anledning til å forlenge ytelsen i mer enn 52 uker. I løpende saker hvor ytelsen nærmer seg fristen på 52 uker, eller har vært gitt i mer enn 52 uker, foreslår departementet at det fastsettes en overgangsperiode på tre måneder.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. januar 2004. For løpende tilfeller som berøres av ordningen, vil departementet fastsette overgangsregler i forskrift.
Endringen antas å gi årlige mindreutgifter på om lag 210 mill. kroner. Endringen antas ikke å ha administrative konsekvenser av betydning.
Komiteen viser til at departementet foreslår en tidsbegrensning av perioden hvor det gis rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsen, til 52 uker.
Komiteen merker seg at departementet fremhever at en bør kunne forlenge ytelsene ytterligere i spesielle tilfeller der rehabiliteringsopplegget må forventes å ta lengre tid.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil understreke betydningen av en slik unntaksregel og at den må praktiseres med et rimelig skjønn.
Flertallet ber departementet følge utviklingen og på egnet måte melde tilbake dersom denne innstrammingen får uheldige konsekvenser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet kan ikke støtte innføringen av tidsbegrensning for hvor lenge man kan motta rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelser. Disse medlemmer er bekymret for at en slik begrensning vil kunne føre til at mange for tidlig overføres til yrkesrettet attføring med fare for å måtte falle tilbake på rehabilitering på grunn av sykdom. Disse medlemmer viser til St.prp. nr. 1 (2002-2003) der det er slått fast at det allerede i dag er en økning i tilbakefallstilfellene i perioden 1999-2002.
Disse medlemmer er også bekymret for at en reduksjon av muligheten til å oppnå medisinsk rehabilitering etter unntaksbestemmelsene kan føre til at flere mister ytelsen for tidlig og henvises til økonomisk sosialhjelp.
I et system med et helhetlig ansvar for brukeren, der både Aetat, trygdeetaten og sosialetaten er samlet og kan vurdere brukerens situasjon under ett, vil komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet imidlertid kunne vurdere den foreslåtte endringen fra Regjeringen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at ordninga med rehabiliteringspenger har til formål å hjelpe mennesker tilbake til arbeidslivet. For noen av disse vil det av ulike årsaker ta lengre tid å nå dette målet. Dersom en har en målsetting om å føre flest mulig tilbake til arbeidslivet, vil det derfor være feil vei å gå å gjøre ordningen mindre smidig og fleksibel for dem som trenger den. Disse medlemmer ønsker derfor at nåværende regler opprettholdes og vil gå imot forslaget om endring av folketrygdloven på dette punktet.