Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, mener at lovfesting av pasientrettigheter er et viktig virkemiddel for å nå målsettingen om at hele befolkningen skal ha lik tilgang på helsetjenester av god kvalitet. Å styrke pasientenes rettsstilling gjennom en egen pasientlov var i så måte et viktig skritt når det gjelder likebehandling og riktig prioritering innenfor helseområdet.

Komiteen mener at det er et viktig skritt videre på denne veien å pålegge helsetjenesten å fastsette en individuell frist for når pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp, det vil si de alvorligst syke pasientene, senest skal få behandling. En frist som fastsetter når helsehjelpen skal ytes, vil medvirke til at det kommer klarere frem om prioriterte pasienter venter på behandling utover det som er medisinsk forsvarlig. Det å skulle fastsette en medisinskfaglig basert individuell frist som binder helsetjenesten utad, vil også kunne øke oppmerksomheten når det gjelder det kliniske prioriteringsarbeidet.

Komiteen har merket seg at departementet foreslår at helsetjenesten skal informere de aktuelle pasientene om når behandlingsfristen går ut. Behandlingsfristen vil få større reell betydning for pasientene når de får et konkret tidspunkt som de kan forholde seg til og innrette seg etter.

I de tilfellene spesialisthelsetjenesten bryter den individuelt fastsatte behandlingsfristen, mener komiteen at det er viktig at pasientene sikres behandling et annet sted.

Komiteen mener at lovfesting av en ny pa­sientrettighet som gir pasientene mulighet til å kreve behandling ved annen offentlig eller privat helsetjeneste i riket eller i utlandet for det offentliges regning i tilfelle brudd på den individuelle fristen, på en effektiv måte vil kunne sikre pasientenes rett til behandling. En slik rettighet vil styrke pasientenes posisjon og øke pasientenes innflytelse overfor spesialisthelsetjenenesten og dermed kunne bidra til en mer pasientorientert spesialisthelsetjeneste.

Komiteen mener at en pasientrettighet som gir krav på behandling i utlandet når helsetjenestene i riket mangler nødvendig kompetanse eller av andre årsaker ikke kan tilby behandling etter internasjonalt anerkjent medisinsk metode, vil kunne bedre enkelte alvorlig sykes situasjon, gi større trygghet for hjelp ved sykdom og spare dem for å fremme søknad for trygdemyndighetene, noe som enkelte pasienter nok har kunnet oppleve som en belastning i en vanskelig livssituasjon. At denne søknadsbehandlingen faller bort, vil dessuten bidra til mindre byråkrati.

Komiteen viser til de vurderingene som foretas for å avgjøre om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp, og om det skal fastsettes en individuell frist for behandling, foretas som en integrert del av de kliniske og tekniske prøvene og undersøkelsene og medisinskfaglige vurderingene som legespesialister og annet helsepersonell foretar av pasienten. I flere sammenhenger har det kommet opp at det er uklart i hvilken grad forvaltningsloven gjelder for avgjørelser som tas i klinisk arbeid. I tillegg er det innbyrdes forholdet mellom saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og helselovgivningen uklart.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er først og fremst beregnet på tradisjonell forvaltningsvirksomhet. Når helsepersonell må arbeide innenfor rettslige rammer som både er krevende og uklare, mener komiteen at det kan føre til feil bruk av ressurser og unødig byråkratisering som ikke er til beste for pasienten. Pasienten er best tjent med at helsepersonellets ressurser benyttes til medisinskfaglig arbeid. Helselovgivningen har dessuten særlige regler som er bedre tilpasset den kliniske situasjonen, og som sikrer at pasientenes interesser blir ivaretatt i forhold til bl.a. informasjon, medvirkning og rett til å klage. Komiteen vil derfor fremsette et forslag om at forvaltningsloven i alle fall ikke skal omfatte avgjørelser som treffes etter pasientrettighetsloven kap. 2, og peker på at denne løsningen også gjelder innen kommunehelsetjenesten der forvaltningsloven ikke gjelder for vedtak om rett til helsehjelp. Komiteen ser at dette ikke nødvendigvis løser alle problemstillinger som kan tenkes å oppstå i forholdet mellom forvaltningsloven og helselovgivningen. Selv om forvaltningslovens saksbehandlingsregler ikke synes godt egnet innenfor helsetjenestene, ser komiteen, liksom departementet, behov for at pasienter som ikke får rett til nødvendig helsehjelp eller rett til å kreve behandling innen et bestemt tidspunkt, må få informasjon om klageadgang, klagefrist og klageinstans. Komiteen vil derfor i tillegg fremsette et forslag om en tilføyelse i pasientrettighetsloven kap. 2 som klargjør at pasientene skal ha informasjon om klageadgang, klagefrist og for hvem klage kan fremsettes.

Komiteen har merket seg at departementet mener at klage over spesialisthelsetjenestens avgjørelser om hvorvidt en pasient har rett til behandling i utlandet, bør behandles av en uavhengig klagenemnd som departementet ikke kan instruere i faglige spørsmål.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at med den utformingen som §§ 2-1 og 2-2 er gitt i forslaget, vil en vurdering eller avgjørelse om nødvendig helsehjelp samtidig framstå som noe som blir et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. En konsekvens av dette vil etter disse medlemmers syn være at vedtaket vil måtte begrunnes som et enkeltvedtak, og vedtaket, eventuelt også fristfastsettelsen, vil være påklagbart til fylkeslegen etter pasientrettighetsloven kap. 7. Dersom fristen ikke overholdes, vil det være en ny klagerett, foreslått i § 7-2 andre ledd til en egen nemnd.

Etter disse medlemmers syn er det helt nødvendig å få avklart hvilke saksbehandlingsregler, begrunnelsesplikter mv. som skal gjelde for den vurderingen som skal gis etter § 2-2 samt fristfastsettingen, gjennom spørsmål til departementet om dette.

Disse medlemmer viser til vedlagte kopi av brev fra Sosialistisk Venstreparti til helseministeren datert 17. november 2003 samt svar fra helseministeren datert 20. november 2003. Disse medlemmer mener derfor at proposisjonen må sendes tilbake til departementet for fornyet behandling. Dette er disse medlemmers primære standpunkt, men med bakgrunn i at et flertall ikke støtter dette synet, vil disse medlemmer subsidiært støtte de lovendringsforslag som søker å rette opp de angitte svakheter ved proposisjonen.

Komiteen mener at den lovfestede retten til fritt sykehusvalg på en god måte sikrer pasientene medbestemmelse i viktige helsemessige avgjørelser. Dessuten kan ordningen bidra til bedre utnyttelse av ressursene innen sykehussektoren. Det er derfor viktig at flest mulig pasienter har denne rettigheten.

Komiteen fremholder at det er en prioritert målsetting å bedre situasjonen når det gjelder tilgangen til behandling innen psykiatrien i sin helhet og særlig innen barne- og ungdomspsykiatrien. Innlemmelse av barne- og ungdomspsykiatrien i ordningen med fritt sykehusvalg kan være et bidrag til bedre ressursutnyttelse innen dette området. Dessuten mener komiteen at det er særlig viktig at denne pasientgruppen tas på alvor og likestilles med andre grupper når det gjelder pasientrettigheter, herunder når det gjelder adgangen til å utøve medbestemmelse i forhold til hvor de skal få behandling når det er aktuelt å velge mellom flere tilbud. Utøvelsen av denne rettigheten vil i praksis måtte skje i samråd med det aktuelle helsepersonellet og foreldrene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at de private sykehusene er en viktig ressurs og et viktig korrektiv til den offentlige helsetjenesten. Innlemmelse av alle grupper private sykehus i ordningen med fritt sykehusvalg, uansett om de eies av private organisasjoner, helsepersonell eller det står andre private interesser bak, vil gi pasientene mer omfattende og differensierte valgmuligheter. Det vil også kunne gi en bedre utnyttelse av de samlede ressurser i både den private og offentlige delen av sykehussektoren. At pasientenes rettigheter når det gjelder sykehusvalg utvides, vil kunne øke de offentlige sykehusenes motivasjon til å legge vekt på pasientenes ønsker og egendefinerte behov.

Flertallet har merket seg at de private sykehusene som skal kunne omfattes av ordningen med fritt sykehusvalg, må inngå avtaler med de regionale helseforetakene, og at disse avtalene må inngås etter konkurranse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det i pasientrettighetslovgivningen er forutsatt at begrepet "offentlige sykehus" omfatter privateide sykehus på de regionale helseplaner. Dette er private sykehus som eies og drives av ideelle organisasjoner, og som ikke driver sykehusvirksomhet på kommersiell basis. Disse medlemmer forutsetter at de prinsipper som følges for forhandling, reforhandling og utvidelse av avtaler mellom de regionale helseforetakene og sykehus drevet av ideelle organisasjoner, videreføres også for å ivareta ordningen om fritt sykehusvalg. Disse medlemmer mener at de regionale helseforetakene kan forhandle seg fram til kvalitet, kvantitet og god geografisk tilgjengelighet, som står i forhold til betaling for behandling.

Disse medlemmer ønsker generelt unntak fra konkurransereglene om offentlige anskaffelser for helse- og sosialtjenester og viser til at forholdet til frivillige organisasjoner skal sees nærmere på i forbindelse med evaluering av anskaffelsesregelverket i 2004.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til disse medlemmers forslag i Dokument nr. 8:11 (2003-2004) vedrørende fritak fra konkurransereglene om offentlige anskaffelser for helse- og sosialtjenester for frivillige, ideelle organisasjoner.

Komiteen viser til at i den senere tid er flere selvstendige sykehusvirksomheter omorganisert til én organisatorisk sykehusvirksomhet med felles ledelse. Flere har tatt opp spørsmålet om at slike endringer i sykehussektorens struktur vil kunne få konsekvenser for retten til fritt sykehusvalg, dvs. om det er opp til sykehuset å fordele pasienter mellom de geografiske enhetene innen sykehuset, eller om pasienten fremdeles vi ha rett til å velge at behandlingen skal foretas ved en av de tidligere selvstendige sykehusvirksomhetene. Komiteen mener at det ikke vil være akseptabelt at den lovfestede valgretten pasientene har, blir mer begrenset enn den reelle valgmuligheten mellom de behandlingsstedene som finnes.

Komiteen fremmer derfor forslag om at valgretten knyttes til enheter hvor den aktuelle behandling ytes.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) gjøres følgende endringer:

§ 2-2 annet ledd skal lyde:

Det skal vurderes om pasienten har en slik rettighet overfor spesialisthelsetjenesten som omtalt i § 2-1 annet ledd, og eventuelt fastsettes en slik frist som omtalt i samme ledd annet punktum. Pasienter som har en slik rettighet, skal underrettes om dette og om fristen. I underretningen skal pasienten også gis opplysning om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved å klage. Henvisende lege skal også underrettes.

§ 2-4 første ledd skal lyde:

Pasienten har rett til å velge på hvilket sykehus eller distriktspsykiatrisk senter, eller behandlingssted i en slik institusjon, behandlingen skal foretas. Det er en forutsetning at sykehuset eller det distriktspsykiatriske senteret eies av et regionalt helseforetak eller har avtale med et regionalt helseforetak som gir pasienten en slik valgrett.

Ny § 2-7 skal lyde:

Forvaltningslovens anvendelse

Forvaltningslovens regler gjelder ikke for vedtak som treffes etter dette kapitlet."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil i behandlingen av pasientrettighetsloven vise til Regjeringens politiske plattform, Semerklæringen, hvor det er nedfelt at man vil lovfeste pasientenes rett til behandling innen individuelle frister fastsatt på medisinsk grunnlag. Videre sier Semerklæringen at dersom fristen ikke overholdes, skal pasientene tilbys behandling ved private institusjoner eller i utlandet for det offentliges regning. Disse medlemmer betrakter lovforslaget fremmet av Regjeringen som dekkende i forhold til det som er nedfelt i Semerklæringen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet en rekke ganger har fremmet forslag i Stortinget om å gi pasienter en lovfestet rett til behandling ved annen offentlig eller privat helsetjeneste i riket eller i utlandet for det offentliges regning i tilfelle brudd på en individuelt fastsatt behandlingsfrist. Forslaget ble også fremmet i Innst. O. nr. 91 (1998-1999) da Stortinget behandlet lov om pasientrettigheter. I Dokument nr. 8:24 (2001-2002) fremmet stortingsrepresentantene John I. Alvheim og Harald T. Nesvik igjen et forslag om endring i pasientrettighetsloven med dette innholdet. Disse medlemmer vil særlig peke på at innføringen av en slik ordning vil være en effektiv måte å sikre pasientenes rett til behandling på. Pasientenes rett til eventuelt å kreve behandling i utlandet, vil gi spesialisthelsetjenesten sterkere motivasjon til å sørge for at pasienten får behandling innenfor den perioden som er medisinsk forsvarlig, og vil medvirke til å øke graden av pasientstyring av helsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til følgende vedtak fattet av Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at barn og unge med tiltak fra barnevernet skal ha lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri."

Disse medlemmer merker seg at departementet mener at å prioritere spesielle grupper vil bryte med pasientrettighetslovens grunnprinsipper, og at departementet derfor ikke vil fremme forslag om en lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri for barn og unge med tiltak fra barnevernet.

Disse medlemmer vil påpeke at den gjennomsnittlige ventetiden ved henvisning av barn og unge til psykiatrisk behandling ut fra departementets egne tall for 2002 og 2003 ligger på mellom 90 og 100 dager. Etter disse medlemmers syn er dette en uakseptabel lang ventetid. I de tilfeller der barn og unge med tiltak fra barnevernet henvises for psykiske og/eller rusmiddelrelaterte problemer, er det etter dissemedlemmers syn grunn til å tro at det foreligger særlig tungtveiende grunner for snarlig behandling.

Disse medlemmer mener at en behandlingsgaranti for barn og unge med tiltak fra barnevernet også kan bidra til å styrke det faglige samarbeidet mellom barnevernet og helsevesenet gjennom særlige forpliktelser for helsepersonell til å bistå i saker der barn og unge bistås av barnevernet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide en behandlingsgaranti der barn og unge med tiltak fra barnevernet gis en lovhjemlet rett til behandling for rus og psykiatri."

Komiteens medlem fra Senterpartiet har merket seg at pasientrettighetsloven fastsetter at retten til nødvendig helsehjelp er begrenset til å gjelde innenfor den kapasiteten og de økonomiske ressursene som finnes i den offentlig finansierte spesialistheletjenesten i riket og hos andre tjenesteytere som det regionale helseforetaket har inngått avtale med. Dette medlem vil understreke at det med et slikt forbehold er spesielt viktig at den offentlig finansierte spesialisthelsetjenesten har tilstrekkelig med ressurser til enhver tid. Det er viktig at behandlingskvaliteten og kapasiteten er god nok til å dekke befolkningens behov, og at dette tilbudet er desentralisert med fullverdige tilbud for en helhetlig behandling på de ulike sykehus. Spesielt viktig er det også etter dette medlems mening at tilbudene ikke blir spesialisert på en slik måte at det gjennom divisjonering og seksjonering går ut over samhandlingskjeder og fullverdige tilbud ved våre sykehus. En slik utvikling kan etter dette medlems mening ikke aksepteres da det vil svekke akuttberedskapen på en uforsvarlig måte. Dette medlem er enig i at det er viktig med klare pasientrettigheter for behandling og behandlingstid, men vil påpeke at et forsvarlig akuttmedisinsk tilbud når det virkelig gjelder, er et minst like sterkt og uomtvistelig krav til spesialisthelsetjenesten.

Dette medlem vil understreke at det er viktig å ha god oversikt og riktige kriterier for behov og muligheter når det gjelder behandling i utlandet for de pasienter som ikke har eller kan få et fullgodt og adekvat behandlingstilbud i Norge på grunn av manglende faglige ressurser og/eller kompetanse. Dette medlem er usikker på om den foreslåtte ordningen vil fungere tilfredsstillende, og mener ordningen bør følges nøye og evalueres etter kort tid slik at eventuelle svakheter kan rettes opp.