Ot.prp. nr. 86 (2002-2003) Om lov om endringer i patentloven og planteforedlerloven (gjennomføring av EUs patentdirektiv i norsk rett mv.) - Spørsmål fra Næringskomiteen

Det vises til Næringskomiteens brev 4. november 2003, der Justisdepartementet blir bedt om å gi sin vurdering av uttalelsene i et dokument fra Fridtjof Nansens institutt med tittelen "Gjennomføring av patentdirektivet - Nye juridiske forskningsresultater".

Flere av problemstillingene som reises i dokumentet fra Fridtjof Nansens institutt, har stått sentralt i debatten om EUs patentdirektiv både i Norge og internasjonalt. Det er positivt at også instituttet har engasjert seg med sikte på å bidra til å løse disse problemstillingene på en best mulig måte. Dokumentet bringer imidlertid ikke noe vesentlig nytt. Jeg vil nedenfor kommentere de problemstillingene som knytter seg til selve lovforslaget.

Den nærmere bakgrunnen for problemstillingene er omtalt i St.prp. nr. 43 (2002-2003). Når det gjelder instituttets redegjørelse for bakgrunnen og beskrivelsen av det internasjonale rammeverket, vil jeg peke på at instituttets redegjørelse for Norges folkerettslige forpliktelser ikke er fyllestgjørende.

Til punkt 1: Restriktiv praksis for vurdering av patentvilkårene og for utforming av patent

1. I dokumentet punkt 1.2 er det uttalt at det er i både samfunnets og den enkeltes næringsdrivendes interesse at patentkravene treffer det nye i oppfinnelsen så godt som mulig. Jeg er enig i dette. Bioteknologien skaper særlige utfordringer i den forbindelse som Patentstyret må ta høyde for i saksbehandlingen. I odelstingsproposisjonen er det redegjort for hvordan patenteringsvilkårene skal praktiseres.

Det hevdes i dokumentet at det vil knytte seg "betydelige vanskeligheter til å skulle velge en restriktiv linje" ved praktiseringen av vilkårene for patentering. Dette begrunnes bl.a. med at det er vanskelig å fastslå hvor streng en avgjørelse er sammenliknet med tidligere avgjørelser, fordi den enkelte sak skal vurderes individuelt. Instituttet synes dessuten å hevde at det finnes liten veiledning om vurderingen, bl.a. fordi det ikke er vanlig at patentgranskerne beskriver den normen som ligger til grunn for deres vurderinger. På denne bakgrunn anføres det at ønsket om en restriktiv praksis bør reflekteres tydeligere i lovteksten.

2. Instituttet har rett i at den enkelte patentsøknad må vurderes individuelt. Avgjørelsen er basert på juridisk bindende vilkår som er presisert i forarbeidene mv. i tråd med alminnelig nordisk rettstradisjon. Ettersom vurderingen ofte er komplisert, vil det være en utfordring for Patentstyret å sikre at avgjørelsene bygger på den samme normen når det gjelder oppfinnelseshøyde mv. Dette er imidlertid en utfordring som Patentstyret møter også i dag. Den kan uansett ikke løses effektivt ved presiseringer av lovteksten, men må tas høyde for ved utformingen av Patentstyrets administrative rutiner.

Norge arbeider også internasjonalt med problemstillinger knyttet til bl.a. praktiseringen av patenteringsvilkårene.

Patentstyret har utarbeidet omfattende retningslinjer for praktiseringen av patenteringsvilkårene og utformingen av søknaden. Et utdrag av gjeldende retningslinjer er vedlagt til orientering. Disse vil bli vurdert oppdatert i lys av Stortingets behandling av saken. Slike utfyllende retningslinjer ligger også til grunn for saksbehandlingen hos de fleste andre lands patentmyndigheter.

Avgjørelsen av en patentsøknad skal begrunnes, se lov 2. juli 1910 nr. 7 om Styret for det industrielle Retsvern § 10 første ledd og forvaltningsloven §§ 24 og 25. Denne begrunnelsen kan gi veiledning for senere saker. Også praksis fra klagebehandling i Patentstyrets annen avdeling vil kunne bidra til en enhetlig praksis.

Patentmyndighetene i alle EØS-stater offentliggjør patentsøknader og avgjørelser. Både denne offentliggjøringen og det internasjonale samarbeidet på området gjør det mulig å holde rede på utviklingen i utenlandsk patentpraksis.

3. For å gi ønsket om en restriktiv praksis en klarere forankring i loven, foreslås det i dokumentet å lovfeste at patentkravet skal spesifisere "hva som er det nye og det som har oppfinnelseshøyde i og med oppfinnelsen", se dokumentet punkt 1.3. Det hevdes at Norge står fritt til å lovfeste dette i patentloven § 39 fordi patentdirektivet ikke regulerer utformingen av patentkravene.

I patentforskriften 20. desember 1996 nr. 1162 § 15 første ledd nr. 3 er det fastsatt at patentkravet skal inneholde "en angivelse av det nye og særegne for oppfinnelsen", jf. vedlegg. Om nødvendig skal patentkravet også beskrive den teknikken som oppfinnelsen er ny i forhold til (teknikkens stilling), se § 15 første ledd nr. 2. Gjeldende norsk regelverk er derfor i tråd med forslaget i dokumentet. Det er ikke behov for å endre loven.

Patentloven § 39 og forskriften § 15 er for øvrig formulert i samsvar med den europeiske patentkonvensjonen 5. oktober 1973 (EPC) artikkel 69 nr. 1 og praksis under konvensjonen. Det følger av EØS-avtalen protokoll 28 artikkel 3 nr. 4 at EFTA/EØS-statene "i sin lovgivning [skal] følge de materielle bestemmelser i Konvensjonen av 5. oktober 1973 om europeiske patenter". I dette ligger det begrensninger i hvordan de norske bestemmelsene kan utformes.

Til punkt 2: Patentering av planter og dyr

Problemstillinger knyttet til patenters bredde har stått sentralt i debatten om patentdirektivet.

At praksis ifølge odelstingsproposisjonen skal være restriktiv, vil motvirke at patentbeskyttelsen strekkes for langt. Det forutsettes at Patentstyret vil legge vekt på de klare forarbeidsuttalelsene om dette. Jeg er derfor ikke enig i påstanden i instituttets dokument om at forarbeidsuttalelsene "bare i liten grad" vil være forpliktende.

I proposisjonen er det ikke foreslått særregler om omfanget av patenter på planter og dyr. Direktivet gir ikke rom for å fravike de generelle prinsippene for patentering som gjelder på andre områder, se odelstingsproposisjonen s. 30 annen spalte.

Det vises ellers til merknadene til punkt 1.

Til punkt 3: Avbøtende tiltak knyttet til fordelingsvirkninger av direktivet

1. Lovforslaget § 8 b inneholder regler om opplysningsplikt for opprinnelsen av det biologiske materialet som oppfinnelsen bygger på. Reglene skal bl.a. gjøre det lettere å kontrollere om materialet er innhentet i samsvar med biodiversitetskonvensjonens bestemmelser om rådighet over egne genressurser og samtykke til uttak av slike ressurser.

Biodiversitetskonvensjonen legger til grunn at statene, i henhold til FN-pakten og prinsippene i folkeretten, har suveren rett til å utnytte sine egne ressurser. Statene står fritt til å bestemme om det skal innføres et krav om samtykke for tilgang til genressursene. Det kan stilles vilkår for å gi samtykke.

Statene kan altså gi fri tilgang til ressursene. Opplysningsplikten er primært ment som et redskap for å lette gjennomføringen av rådighetsprinsippet med hensyn til land som har ønsket å regulere tilgangen. En plikt til å opplyse om det er innhentet samtykke også i tilfeller der staten gir fri tilgang, vil gi lite mening. Ettersom vilkårene for tilgang til genressurser varierer, kan man heller ikke lovfeste et generelt krav om at patentsøkeren skal dokumentere at det er inngått avtale om utbyttefordeling.

2. Som anført i dokumentet punkt 3.2, kan det være vanskelig å finne ut om opplysningsplikten er brutt. Dette skyldes bl.a. at det samme genet kan finnes i mange stater, og at identifisering av genmateriale er teknisk komplisert.

Det kan være grunnlag for å iverksette etterforsk­ning hvis det kommer inn konkrete tips. Ettersom patentsøknaden blir offentlig tilgjengelig, vil opprinnelseslandet eller utenforstående ha mulighet til å undersøke nærmere om opplysningene om opprinnelse er korrekte. Internasjonalt finnes det flere eksempler på at konkrete patenter har vært kritisert av NGO"er eller andre interesserte på bakgrunn av at oppfinnelsen f.eks. er basert på tradisjonell kunnskap eller ikke er ny.

3. I dokumentet fra instituttet foreslås det at ansvaret for å håndheve bestemmelsen om opplysningsplikt legges til andre enn politiet.

Jeg vil for min del frarå at kompetansen til å etterforske mulige straffbare overtredelser av opplysningsplikten, legges til andre enn politiet.

4. Biodiversitetskonvensjonen gjelder på bred basis og ikke bare ved patentering. De mest omfattende tiltakene for å gjennomføre målsettingene i bio­diversitetskonvensjonen, må derfor ligge utenfor patentlovgivningen. Slike tiltak utredes av biomangfoldlovutvalget, som ble opprettet ved kongelig resolusjon 20. april 2001. Utvalget ventes å avgi sin innstilling i løpet av 2004.

I lys av utvalgets utredning kan det bli aktuelt å vurdere ytterligere patentrettslige tiltak for å styrke gjennomføringen av målsettingene i biodiversitetskonvensjonen. Slike patentrettslige tiltak må ses i sammenheng med tiltak på andre områder.