Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

19. Endringer i merverdiavgifts­lovgivningen

Nedenfor fremmes de lovendringer som er nødvendige som følge av Regjeringens forslag om å innføre merverdiavgift på persontransport med lav merverdiavgiftssats på 6 pst. fra 1. mars 2004.

Det foreslås også endringer i reglene som gjelder formidling av persontransport, opplysninger om rutegående persontransport og innenlandsk ferging av kjøretøyer. Bakgrunnen for dette er den nære sammenhengen mellom slike tjenester og tjenester som gjelder persontransport.

Som ledd i forslaget om å gjøre persontransporttjenester merverdiavgiftspliktige kan det prinsipielt være gode grunner til også å ta infrastrukturtjenester knyttet til transport inn under avgiftsområdet. Dette gjelder blant annet tjenester fra Avinor kommunale havner og Jernbaneverket. Regjeringen foreslår imidlertid ikke å ta slike tjenester inn i avgiftsområdet i denne omgang. Dette vil kreve ytterligere utredninger av blant annet provenykonsekvenser.

Merverdiavgiftsunntaket for persontransporttjenester gir opphav til en rekke avgrensningsproblemer og konkurransevridninger som vil kunne løses ved at unntaket oppheves. Dersom det samtidig innføres en ny lav merverdiavgiftssats på 6 pst. for slike tjenester, vil man ved siden av et enklere regelverk legge til rette for at billettprisene forblir uendret eller noe redusert.

Nedenfor gis det en nærmere begrunnelse og redegjørelse for forslaget. Spørsmål knyttet til enkelte særskilte problemstillinger drøftes også. Etter Regjeringens forslag om å oppheve unntaket for merverdiavgift i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 9, vil merverdiavgiftsplikten for persontransport fremgå av hovedregelen om merverdiavgiftsplikt på omsetning av tjenester etter merverdiavgiftsloven § 13. Det er imidlertid nødvendig å vurdere behovet for andre endringer i merverdiavgiftsloven som følge av forslaget om at persontransport skal omfattes av den generelle avgiftsplikten på omsetning av tjenester. En slik vurdering er foretatt nedenfor, og det foreslås i den forbindelse enkelte lovendringer. Innføringen av en lav merverdiavgiftssats på persontransport nødvendiggjør også endringer i Stortingets plenar­vedtak om merverdiavgift. Forslag til endringer i Stortingets plenarvedtak er fremmet i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Den nærmere beskrivelse av de budsjettmessige konsekvensene av forslagene som fremmes, redegjøres også for i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

Komiteen viser til sine merknader nedenfor under det enkelte punkt.

Ved å innføre lav merverdiavgiftssats på persontransport blir det nødvendig å avgjøre hvilke tjenester som skal anses som persontransport. Dette vil være avgjørende for avgrensningen av området for den lave merverdiavgiftssatsen. Nedenfor pekes det på en del sentrale momenter i denne vurderingen illustrert med enkelte eksempler.

Persontransport kan skje med ulike transportmidler, og i de fleste tilfeller vil det ikke være noe problem å avgjøre om noe er en persontransporttjeneste eller ikke. Det kan imidlertid oppstå avgrensningsspørsmål, og i disse tilfellene må det tas utgangspunkt i hva som er naturlig språklig forståelse av uttrykket der det vil være et sentralt moment om reisemomentet er av underordnet betydning eller ikke. Således vil f.eks. karusellturer turer i berg- og-dal-baner, rafting, hundekjøring, hesteriding (ikke hestedrosje) og lignende ikke anses som persontransport selv om slike tjenester inneholder et visst reisemoment. I mange av disse tilfellene vil dessuten transporten eller kjøringen utføres av deltakerne selv og ikke av transportøren. For øvrig vil mange av de nevnte tjenestene i dag være omfattet av spesielle unntak i merverdiavgiftsloven, jf. merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 5, 11 og 12.

Utleie av biler og andre kjøretøyer uten fører anses naturlig nok ikke som en persontransporttjeneste, men som en utleietjeneste, og avgiftsberegnes dermed etter den normale merverdiavgiftssatsen for utleie av varer. Dersom man leier bil med fører, vil imidlertid dette anses som persontransport da forholdet nærmest kan sammenlignes med en drosjetjeneste.

Ambulansetransporter og andre syketransporter med særskilt innrettet transportmiddel ville etter definisjon av persontransport i utgangspunktet vært omfattet av den lave satsen, men i stedet unntas slike tjenester på linje med helsetjenester, jf. merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 1.

Med persontransport forstås ved siden av transport av passasjerer også bagasje som disse tar med seg på reisen. Det kan imidlertid tenkes at man tar med bagasje utover det normale og at det må betales ekstra for dette. I så fall vil den ekstra delen utgjøre varetransport og ikke persontransport. Betaling for ekstra bagasje på f.eks. en fly- eller togreise vil således følge de vanlige reglene for varetransport.

Når det gjelder ferging av kjøretøyer med sjåfør vises det til særskilt omtale av dette nedenfor.

I mange tilfeller vil passasjerene måtte betale ekstra for sitteplass, eller det er nødvendig å overnatte på reisen (nattog båt med lugar o.l.). Dette vil imidlertid inngå som en del av persontransporttjenesten og dermed også beskattes etter den lave merverdiavgiftssatsen. Men dette vil ikke gjelde ved kjøp av pakketurer o.l. hvor man ved siden av persontransport kjøper normale overnattingstjenester (hotell, hytteovernatting osv.). Her vil man måtte skille ut hvor stor del av vederlaget som gjelder persontransporten. Bare den delen som refererer seg til dette, vil være omfattet av den lave merverdiavgiftssatsen for persontransport.

På flyreiser innenlands har det vært vanlig å inkludere servering av mat og drikke i reisen. Enkelte bussruter tilbyr også gratis kaffe og te til passasjerene. I tilfeller hvor serveringen utgjør en så liten del av hele tjenesten, vil det ikke være naturlig å splitte opp tjenesten i en del persontransport og en del servering. I stedet vil dette anses som en omkostning ved omsetning av persontransporttjenesten. Dette gjelder imidlertid ikke dersom det betales særskilt for mat og drikke om bord.

Likeledes vil guidetjenester som ytes i forbindelse med en persontransport måtte skilles ut som en egen (unntatt) tjeneste dersom det betales særskilt vederlag for denne tjenesten, jf. merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 11.

Transport med skiheiser blir i dag tolket som persontransport i tråd med det finanskomiteen mente i forbindelse med behandlingen av merverdiavgiftsreformen 2001, jf. Innst. O. nr. 24 (2000-2001) s. 14. Regjeringen vil imidlertid ikke endre reglene på dette området nå, og det foreslås derfor videreført et særskilt unntak fra avgiftsplikt for skiheisene. Det samme gjelder transport med kabelbaner og lignende. Dette unntaket vil imidlertid bli vurdert nærmere med sikte på likestilling med annen persontransport. Det vises til forslag til lov om endring i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 9.

Komiteen viser til henvendelse fra Norske Skiheisers Forening til komiteen som peker på de positive virkningene det kan ha for konkurransesituasjonen og nyinvesteringer å bringe skiheiser mv. inn under momssystemet på linje med persontransport. Det vises videre til svar fra Finansdepartementet til komiteen hvor det heter at det vil ha positive avgiftstekniske konsekvenser å bringe skiheiser mv. inn i momssystemet.

Komiteen mener det vil være et bidrag til å styrke norske vintersportssteders konkurransemuligheter i turistmarkedet å innlemme skiheiser mv. i momssystemet med samme sats som for persontrafikk.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, fremmer følgende forslag:

"I lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endring:

I

§ 5b første ledd nr. 9 oppheves.

II

Endringen under I trer i kraft straks med virkning fra og med 1. mars 2004."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2003-2004) , kapittel 4.4.4 vedrørende å inkludere skiheiser, kabelbaner og lignende i merverdiavgiftssystemet, samt å ta verneverdige fartøyer ut av merverdiavgiftssystemet.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"I lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift gjøres følgende endringer:

I

§ 5b første ledd nr. 9 skal lyde:

Transport av personer med verneverdige fartøy.

§ 5b første ledd nr. 10 skal lyde:

Formidling av personbefordring med verneverdige fartøy.

§ 5b første ledd nr. 16 skal lyde:

Tjenester som gjelder opplysninger om rutegående verneverdige fartøy.

§ 16 første ledd nr. 10 skal lyde:

Transporttjenester med verneverdig fartøy som består i ferging av kjøretøy.

§ 17 første ledd nr. 1 bokstav b skal lyde:

Skoleskip, verneverdig fartøy, marinefartøy til forsvaret og skip til bruk i forskning og værvarsling.

§ 17 tredje ledd ny bokstav d skal lyde:

Og transport med verneverdig fartøy som er nevnt under nr. 1."

Merverdiavgift er en avgift på innenlands forbruk av varer og tjenester. For å sikre at innenlands forbruk avgiftsbelegges og at forbruk i utlandet ikke pålegges norsk merverdiavgift (unngå ingen eller dobbel avgiftsberegning) har vi regler i merverdiavgiftsloven om eksport og import. Når det gjelder eks­port, er regelen at det ikke betales avgift av omsetning av varer og tjenester til utlandet, jf. merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr. 1 og forskrift 23. februar 1970 nr. 1 vedrørende omsetning av varer og tjenester til bruk i utlandet mv. (forskrift nr. 24). Det er også gitt visse avgiftsfritak ved eksportlignende tilfeller.

Eksportører av avgiftspliktige varer og tjenester har fradragsrett for inngående merverdiavgift på sine anskaffelser, selv om de ikke skal oppkreve merverdiavgift når varen eksporteres til utlandet eller tjenesten omsettes til utlandet (fritak med nullsats). Dette sikrer at det ikke er noen skjult norsk merverdiavgift ved eksport av slike varer og tjenester.

Som en følge av at det nå foreslås merverdiavgift på persontransport, vil alle virksomheter som driver persontransport til utlandet oppnå fradragsrett på anskaffelser til bruk i virksomheten. Dette betyr at den frivillige registreringsordningen for skipsrederier og flyselskaper i forskrift 14. september 1971 nr. 1 om frivillig registrering av skipsrederier og flyselskaper (forskrift nr. 48) ikke lenger vil få noen praktisk betydning, og at den derfor bør oppheves.

Ved merverdiavgiftsplikt på persontransporttjenester vil transport til eller fra utlandet (internasjonal persontransport) stå i en særstilling. I disse tilfellene benyttes det transportmidler som beveger seg mellom inn- og utland slik at man står overfor en blanding av innenlands og utenlands forbruk. I utgangspunktet kunne det tenkes at internasjonal persontransport avgiftsberegnes der transporten faktisk skjer i dette tilfellet dels i Norge og dels i utlandet. Dette er imidlertid vanskelig å gjennomføre i praksis, særlig hvor det skjer en (direkte) reise gjennom flere land. Ved siden av hensynet til praktikable regler er det også et siktemål at regelverket ivaretar hensynet til nøytralitet mellom ulike transportmidler i internasjonal trafikk og at regelverket på dette området samsvarer med de løsninger som er valgt i andre land.

Ved internasjonal varetransport skal det ikke betales merverdiavgift av transporttjenester her i landet når transporten av varen skjer direkte til eller fra utlandet, jf. merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr. 4. Begrensningen til transporttjenester her i landet har sin bakgrunn i at den øvrige del av transporten som skjer utenfor landet, blir avgiftsfri fordi tjenesten ikke anses som omsatt i Norge. Nærmere bestemmelser om dette eksportlignende fritaket er fastsatt i forskrift 26. mai 1970 nr. 3 om avgiftsfri transport direkte til eller fra utlandet (forskrift nr. 31). Som direkte transport i dette tilfellet regnes når det er sluttet avtale om sammenhengende transport av varer her i landet til et sted i utlandet eller omvendt. Lignende bestemmelser finnes i de fleste andre land.

Som et utgangspunkt mener Regjeringen at persontransport står i en noe annen stilling enn varetransport. Mens den alt overveiende del av varetransporten gjelder import eller eksport i næring, hvilket innebærer at vareeier ville hatt fradragsrett dersom merverdiavgift hadde påløpt, vil en stor del av persontransporten til og fra utlandet gjelde private reiser. Av konkurranse- og kontrollmessige grunner er det derfor ikke gitt at en bør ha like bestemmelser for person- og varetransport til og fra utlandet. Satt på spissen blir det spørsmål om rimeligheten av at en person som f.eks. reiser fra Trondheim til Strømstad i Sverige oppnår fullt avgiftsfritak for hele reisen, selv om den alt vesentlige del av transporten skjer innenlands, mens en person som reiser nesten tilsvarende distanse fra Trondheim til Halden, skal betale merverdiavgift. Det kan derfor reises spørsmål om ikke avgiftsfritaket for den innenlandske del av reiser til og fra utlandet bør begrenses.

Regjeringen har imidlertid kommet til at den mest hensiktsmessige løsningen for blant annet å ivareta hensynet til nøytraliteten i regelverket samlet sett, er at all direkte persontransport til eller fra utlandet fritas for beregning av utgående merverdiavgift, dvs. også den innenlandske delen av slik transport. Dette vil trolig også gi den mest praktikable regelen, og den vil dessuten være i samsvar med regelverket i flere EU-land som har avgiftsplikt på persontransport, herunder Sverige og Finland.

At den innenlandske delen av en internasjonal reise ikke skal avgiftsberegnes, reiser enkelte spørsmål i forhold til avgiftsberegningen ved transport av transitt- og transferpassasjerer. Det forekommer f.eks. at en person først reiser med fly fra Trondheim til Oslo og deretter fortsetter med samme eller et annet fly til utlandet. Spørsmålet er om reisen mellom Trondheim og Oslo skal anses som (del av) en direkte transport til utlandet eller ikke.

Når det gjelder flyging av transitt- og transferpassasjerer her i landet til eller fra utlandet, blir dette i dag behandlet som en direkte flytransport til utlandet dersom visse vilkår er oppfylt, jf. forskrift nr. 48 § 2. Med transitt- og transferflyging menes i dette tilfellet flyreise med påfølgende reise med samme fly (tran­sittpassasjerer) eller med annet fly (transferpassasjerer) når det på forhånd er inngått avtale om gjennomgående transport og den påfølgende flyreisen påbegynnes innen 24 timer og står i direkte forbindelse med den første reisen. Dette gjelder for øvrig uten hensyn til om reisen skjer med rute og/eller charterfly og uten hensyn til om den påfølgende reisen innebærer skifte av lufthavn såfremt vilkårene for øvrig er oppfylt.

Når det gjelder kravet til "direkte forbindelse" er det imidlertid foreslått at dette vilkåret presiseres ved at det i forskrift nr. 48 § 2 tilføyes et nytt tredje ledd som sier at "(E)n påfølgende flyreise vil stå i direkte forbindelse med en annen flyreise etter annet ledd når reisedokument (flybillett) og ombordstigningskort er utstedt fra første flyplass her i landet til endelig bestemmelsessted i utlandet eller omvendt; og all bagasje er sjekket inn fra start".

Regjeringen mener at reglene for flyging av transitt- og transferpassasjerer her i landet til eller fra utlandet bør videreføres på samme vilkår, men med tillegg av den presiseringen av "direkte forbindelse" som er foreslått.

Tilsvarende regler bør dessuten gjelde for transport med andre transportmidler enn fly slik som f.eks. buss og tog. Det må imidlertid være en forutsetning at transporten her i landet til eller fra utlandet skjer med samme type transportmiddel og at det av kontrollhensyn stilles tilsvarende strenge krav til at billetten må være utstedt fra første påstigningssted her i landet til endelig bestemmelsessted i utlandet eller omvendt; og at eventuell bagasje er sjekket inn fra begynnelsen av reisen.

Dette vil f.eks. ikke omfatte transport til flyplassen med tog, buss eller drosje, selv om reisen fortsetter umiddelbart videre med fly direkte til utlandet. Dersom slik transport inngår i en pakke sammen med direkte transport til utlandet, vil deler av denne pakken anses som vanlig innenlands transport og dermed følge reglene for dette.

Når det gjelder den nærmere avgrensningen av et fritak for den innenlandske delen av en direkte reise til eller fra utlandet, vil dette bli vurdert fastsatt i en egen forskrift.

Det vises til forslag til lov om endring i merverdiavgiftsloven § 16 første ledd nr. 4 første punktum.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag.

Utenlandske næringsdrivende som i forbindelse med direkte transport av varer til eller fra utlandet også utfører transport i Norge, er i prinsippet registreringspliktig for merverdiavgift her i landet. Skattedirektoratet har imidlertid etter forskrift 31. mars 1977 nr. 4933 om registrering av utenlandsk næringsdrivende ved representant mv. (forskrift nr. 71) § 7 fritatt utenlandske næringsdrivende for registreringsplikten i disse tilfellene. Ved innføring av merverdiavgift på persontransport bør utenlandske virksomheter som kun har persontransport i Norge som står i direkte forbindelse med transport til eller fra utlandet, fritas på samme måte.

Når det gjelder persontransport i Norge som ikke står i direkte forbindelse med transport til eller fra utlandet, vil dette stille seg annerledes. I disse tilfellene vil norske transportører måtte beregne merverdiavgift i Norge, og likhetshensyn tilsier at det samme bør gjelde utenlandske transportører.

Regjeringen mener derfor at utenlandske virksomheter som utfører transporttjenester i Norge - utover direkte transport til og fra utlandet - vil være registreringspliktige i Norge for denne omsetningen. Dette innebærer f.eks. at et utenlandsk busselskap som utfører en rundreise i Norge skal beregne merverdiavgift i Norge for den delen av reisen som gjennomføres i Norge. Dette tilsvarer for øvrig rettstilstanden i Sverige på dette området.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger.

Alle anskaffelser av varer og tjenester til bruk i virksomhet med persontransport blir i dag belastet med merverdiavgift med mindre det er gitt særskilte avgiftsfritak på anskaffelsen eller virksomheten er frivillig registrert for merverdiavgift (skipsrederier og flyselskaper), jf. forskrift nr. 48 til merverdiavgiftsloven.

Ved innføring av merverdiavgift på persontransport vil alle virksomheter som yter persontransporttjenester få fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser av varer og tjenester til bruk i denne virksomheten, jf. merverdiavgiftsloven § 21. Dette gjør det imidlertid nødvendig å endre merverdiavgiftsloven § 22 første ledd, jf. merverdiavgiftsloven § 14 annet ledd nr. 5 som fastslår at det ikke foreligger rett til fradrag for inngående merverdiavgift av varer og tjenester som anskaffes utelukkende til bruk i persontransport.

Det vises til forslag til lov om endring i merverdiavgiftsloven om opphevelse av § 14 andre ledd nr. 5.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag.

For en virksomhet som driver med persontransport vil en stor del av de totale anskaffelsene gjelde kjøp og drift av selve transportmiddelet. Etter hovedregelen for fradragsrett vil slike anskaffelser i utgangspunktet være fradragsberettiget. I forhold til personkjøretøyer vil imidlertid en slik fradragsrett gjøre det nødvendig med endringer i gjeldende bestemmelser som avskjærer fradragsretten for inngående merverdiavgift på anskaffelse og drift mv. av personkjøretøy. Etter gjeldende rett er fradragsretten avskåret for personkjøretøy uten hensyn til bruken. For yrkesmessig utleie av personkjøretøy er det gjort unntak fra denne bestemmelsen.

Dette spørsmålet er særlig aktuelt for drosjenæringen og busselskapene hvor en avskjæring av fradragsretten vil få langt større økonomiske konsekvenser enn for andre avgiftspliktige. Nøytralitetshensyn mellom de ulike transportnæringer tilsier at en slik avskjæring av fradragsretten for visse kjøretøyer oppheves. Det er et bærende prinsipp i merverdiavgiftssystemet at en avgiftspliktig næringsdrivende skal ha adgang til å løfte avgift av sine anskaffelser til bruk i den avgiftspliktige virksomheten. For drosjenæringen og busselskaper som bruker personkjøretøyer i sin virksomhet ville en slik avskjæring av fradragsretten trolig også ført til at prisene på disse transporttjenestene økte kraftig.

Regjeringen går derfor inn for at gjeldende bestemmelser endres slik at det gis fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelse og drift mv. av personkjøretøy til bruk i persontransportvirksomhet. Det samme må gjelde leie/leasing av personkjøretøyer til bruk i slik virksomhet.

Når det gjelder anskaffelse og drift mv. av personkjøretøy i virksomheter som ikke driver persontransportvirksomhet, vil dette stille seg annerledes. I disse tilfellene tilsier nøytralitetshensyn at det også her bør foreligge fradragsrett for inngående merverdiavgift ved anskaffelse og drift mv. av personkjøretøy. Det foreligger imidlertid etter Regjeringens mening betydelige kontrollproblemer som taler sterkt imot å endre regelverket på dette området. En slik fradragsrett for alle næringsdrivende som tar i bruk personkjøretøy i sin virksomhet, vil åpne for muligheter til uberettiget fradrag til privat forbruk som vanskelig lar seg kontrollere.

Regjeringen foreslår derfor at man opprettholder gjeldende bestemmelser som avskjærer fradragsretten for inngående merverdiavgift på anskaffelse og drift mv. av personkjøretøyer. Dette vil imidlertid ikke gjelde ved anskaffelse og drift mv. av slike kjøretøyer til bruk i virksomhet med videresalg av personkjøretøy, persontransportvirksomhet og yrkesmessig utleievirksomhet. Begrensningen i fradragsretten for personkjøretøyer vil også gjelde inngående merverdiavgift på vederlag for leie/leasing av personkjøretøyer slik at man ikke kan unngå disse begrensningene ved å leie/lease i stedet for å kjøpe. De fleste EU-land har også visse begrensninger i fradragsretten ved anskaffelse mv. av personkjøretøyer.

Når det gjelder motorvogn registrert som buss, anses slike i dag etter merverdiavgiftsloven og forskrift 25. oktober 1971 nr. 2 om avgrensning av uttrykket "personkjøretøyer" (forskrift nr. 49) § 1 nr. 5 som personkjøretøy. Regjeringen mener imidlertid at det ikke er like stor grunn til å avskjære fradragsretten når en virksomhet anskaffer et slikt kjøretøy. En virksomhet som f.eks. anskaffer en buss for å transportere ansatte mellom arbeidssteder til flyplass osv., bør således få fradrag for inngående merverdiavgift ved en slik anskaffelse. Slike kjøretøyer vil være mindre egnet til privat bruk, og faren for sammenblanding og manglende kontrollmuligheter vil derfor ikke være til stede i samme grad som tilfellet er ved anskaffelse og drift av andre personkjøretøyer. Når det gjelder mindre busser, vil disse være mer egnet til privat bruk enn større busser og det er derfor grunn til fortsatt å avskjære fradragsretten ved anskaffelse av slike personkjøretøyer. Den nærmere avgrensningen mellom mindre og større busser i denne sammenheng bør trolig sees i forhold til den avgrensningen man har foretatt med hensyn til engangsavgiften på slike motorvogner.

En utvidelse av retten til fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser av personkjøretøy til virksomheter som nevnt ovenfor, vil for øvrig gjøre det nødvendig med en tilsvarende utvidelse av tilbakeførings-/bindingsreglene i forskrift 24. januar 1989 nr. 58 om beregning av merverdiavgift på personkjøretøyer som er anskaffet eller uttatt til bruk i yrkesmessig utleievirksomhet (forskrift nr. 90). Dette innebærer at personkjøretøyer anskaffet til bruk i drosjevirksomhet vil bli omfattet av reglene om bindingstid i forskrift nr. 90.

Det er ikke uvanlig at varebiler og andre kjøretøyer som ikke er personkjøretøy brukes til persontransport også av andre enn de som omsetter persontransporttjenester. Dette gjelder også etter at man fra 1. april 2001 fikk endrede krav til lastekapasitet for varebiler.

Fradragsretten for inngående merverdiavgift på anskaffelse og drift mv. av varebiler gjelder i dag bare varebiler som brukes til varetransport i avgiftspliktig virksomhet. Dersom varebilen benyttes dels til avgiftspliktig varetransport og dels til ikke-avgiftspliktig persontransport, skal det foretas en forholdsmessig fordeling av inngående merverdiavgift etter antatt bruk, jf. merverdiavgiftsloven § 23. Dette betyr f.eks. at en snekker som benytter en varebil til å frakte seg selv mellom to byggeplasser, etter dagens regelverk ikke får fradrag for inngående merverdiavgift på f.eks. drivstoff til denne kjøringen. Dersom vedkommende i tillegg frakter en viss mengde varer/verktøy, vil imidlertid forholdet anses som varetransport og dermed være fradragsberettiget.

Ved innføring av merverdiavgiftsplikt på persontransport, vil Regjeringen foreslå at man skal få fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser og drift av slike kjøretøyer også der disse brukes til persontransport. Dette vil blant annet oppheve det ovennevnte skillet mellom varetransport og persontransport. En forutsetning er imidlertid fortsatt at bruken av kjøretøyet skjer i virksomheten slik at det ikke vil foreligge fradragsrett for private reiser slik som reiser mellom hjem og arbeidssted.

Det vises til forslag til lov om endring i merverdiavgiftsloven § 14 nytt tredje ledd og § 22 første ledd nr. 3.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag.

Regjeringen har vurdert om det skal gjelde begrensninger i fradragsretten ved kjøp av persontransporttjenester slik tilfellet som nevnt er for anskaffelse og drift av personkjøretøy. Dette spørsmålet gjelder ikke fradragsretten til virksomheter som yter persontransporttjenester, men altså de som kjøper slike tjenester.

Selv om et stort antall reiser vil skje til privat bruk og det dermed vil være en betydelig fare for sammenblanding mellom slike reiser (private reiser) og reiser til bruk i avgiftspliktig virksomhet (forretningsreiser), er Regjeringen av den oppfatning at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å foreslå særskilte bestemmelser med sikte på å avskjære fradragsretten for inngående merverdiavgift på kjøp av persontransporttjenester til bruk i virksomheten. Dette gjøres heller ikke i Sverige og Finland.

For det første er incitamentet til urettmessig å karakterisere en privat reise som en forretningsreise redusert ved at merverdiavgiftssatsen på persontransporttjenester er satt til 6 pst.

For det andre antar Regjeringen at de fleste virksomheter vil vegre seg for å betale de ansattes private reiser. Selv om arbeidsgiveren betaler reisen, vil det bare være reiser som faktisk er til bruk i virksomheten som vil være fradragsberettiget, jf. merverdiavgiftsloven § 21. Det vil f.eks. ikke foreligge fradragsrett for inngående merverdiavgift på utgifter til en reise mellom hjem og arbeidssted, selv om denne betales av den avgiftspliktige næringsdrivende og merverdiavgiften kan legitimeres ved bilag.

For det tredje vil kravene til salgsdokumentets innhold måtte utformes slik at misbruk av fradragsretten i disse tilfellene vil være vanskelig. Som følge av at billetter og reisedokumenter vanligvis ikke er utformet som ordinære salgsbilag, er det imidlertid nødvendig å utforme nærmere bestemmelser om legitimasjon for å godtgjøre at transporttjenesten faktisk har vært til bruk i en avgiftspliktig virksomhet. Regjeringen vil se nærmere på dokumentasjonsreglene særlig i lys av arbeidet som foregår med ny bokføringslov.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger.

Omsetning er definert i merverdiavgiftsloven som levering av vare eller ytelse av tjeneste mot et vederlag. Også byttehandel anses som omsetning, jf. merverdiavgiftsloven § 3 nr. 3. Definisjonen av omsetning forutsetter med andre ord en gjensidig bebyrdende transaksjon - ytelse mot motytelse.

Dersom det foreligger omsetning av en vare eller tjeneste vil det i utgangspunktet foreligge en plikt for selgeren til å beregne og betale merverdiavgift av vederlaget for varen eller tjenesten.

Innføring av merverdiavgiftsplikt på omsetning av persontransporttjenester vil ikke innebære noen endring av disse reglene, men fordi store deler av persontransportnæringen i dag mottar offentlige tilskudd/overføringer, vil dette være en viktig praktisk problemstilling på dette området.

Det kan i enkelte tilfeller være vanskelig å avgjøre om det foreligger omsetning mellom det offentlige organet som yter tilskuddet og den (transportøren) som mottar tilskuddet. Spørsmålet blir om det kan sies at det offentlige kjøper en persontransporttjeneste i disse tilfellene. Hvorvidt det som ytes blir omtalt som betaling, tilskudd, overføring eller lignende, bør imidlertid ikke ha noen betydning i denne vurderingen.

Om det foreligger omsetning, vil bero på en helhetsvurdering hvor et vesentlig moment vil være om det offentlige har krav på en konkret gjenytelse slik at kravet til gjensidighet er oppfylt. I denne vurderingen vil man blant annet måtte legge vekt på om:

  • tjenesten som tilskuddet er knyttet til, er spesifisert med hensyn til resultatene som skal oppnås

  • den som yter tilskuddet, har rett til å påvirke utformingen av tjenesten som tilskuddet skal dekke

  • den som mottar tilskuddet, har fått dette etter konkurranse med andre (f.eks. anbud)

  • den som yter tilskuddet, har rett til erstatning eller kompensasjon dersom tjenesten blir mangelfullt utført.

Regjeringen antar at de fleste "tilskudd" som ytes på dette området, er for generelle til at det kan sies å foreligge en konkret gjenytelse.

Det er ikke uvanlig at offentlig støtte innen transportsektoren brukes for å oppnå prisreduksjon overfor tredjemann. Det er imidlertid ikke vanlig å anse dette som omsetning slik at beregningsgrunnlaget for merverdiavgiften er den reduserte prisen som tredjemann betaler. Hvis støtten i stedet hadde blitt overført direkte til tredjemann, ville imidlertid beregningsgrunnlaget for avgiften blitt den ordinære prisen.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger.

Forslaget om lav merverdiavgiftssats på persontransporttjenester vil også gjelde der en virksomhet yter persontransport som underleverandør til en annen transportør. Dersom den lave satsen bare skulle omfatte omsetning til kunden i siste ledd, kunne det oppstått problemer med å fastslå hvem som utgjør siste ledd. Ved siden av dette avgiftstekniske hensynet, er det også en kontrollmessig forenkling å ha lav sats i alle omsetningsledd av en persontransporttjeneste (i den grad slike tjenester omsettes i flere ledd). Dette er også slik det gjøres for den reduserte satsen på næringsmidler.

Komiteen tar dette til orientering.

I forbindelse med innføring av merverdiavgift på omsetning av persontransporttjenester vil det oppstå enkelte spørsmål i forbindelse med persontransport som blir bestilt eller betalt før endringslovens ikrafttredelse, men hvor selve gjennomføringen/reisen skjer etter dette tidspunktet. Det avgjørende for avgiftsplikten i disse tilfellene vil være når tjenesten anses levert, jf. merverdiavgiftsloven § 74. Dette vil være tidspunktet tjenesten utføres på og f.eks. ikke bestillings- eller betalingstidspunktet. Det skal med andre ord beregnes merverdiavgift på alle reiser som gjennomføres 1. mars 2004 eller senere uavhengig av om bestilling eller betaling har skjedd før dette tidspunktet.

Når det gjelder forhåndsbetalte reiser/billetter der reisetidspunktet ikke er kjent for selgeren på forhånd - f.eks. fleksikort som selges av Oslo sporveier - vil det imidlertid være umulig for selgeren å vite om reisen(e) gjennomføres før eller etter lovens ikrafttredelse. Det samme gjelder billetter som gjelder et begrenset tidsrom, men som må stemples av kunden i en automat før den benyttes. I disse tilfellene vil Regjeringen av praktiske hensyn foreslå at det ikke beregnes merverdiavgift for noen del av omsetningen av slike kort som foretas før 1. mars 2004. Det er for det første grunn til å anta at prisen på kollektivtransport snarere vil reduseres enn økes som følge av forslaget om merverdiavgift på persontransport, og at det derfor ikke vil være så interessant å kjøpe opp store mengder av slike kort på forhånd. Dessuten vil dette bare gjelde kort som selges før 1. mars 2004 og det er grunn til å anta at disse også vil ha begrenset varighet av hensyn til senere takstendringer osv.

Når det gjelder billetter og kort som er gyldige i en på forhånd kjent periode - f.eks. årskort og halvårskort som selges før 1. mars 2004 - vil man derimot kunne henføre omsetningen til før og etter ikrafttredelsestidspunktet.

Et annet spørsmål knytter seg til reiser som starter før lovens ikrafttredelse, men som avsluttes etter dette tidspunktet. Dette kan gjelde alt fra drosjetransport som begynner og slutter like før og etter midnatt, til båttransport langs kysten som starter før og pågår flere dager etter ikrafttredelsen. Regjeringen vil foreslå at det ikke skal beregnes merverdiavgift på slike reiser som påbegynnes før lovens ikrafttredelse selv om den avsluttes etter dette tidspunktet. Det er imidlertid en forutsetning at det dreier seg om en og samme reise.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger.

Avgiftsplikt på persontransport taler for at formidling av persontransport også bør komme innenfor merverdiavgiftssystemet. Hvis ikke, vil virksomheter som yter formidling av persontransport få andre konkurransevilkår enn virksomheter som yter persontransport og som forestår billettsalget direkte overfor kundene. For å unngå konkurransevridninger på dette området foreslår Regjeringen derfor at formidling av persontransport blir gjort avgiftspliktig med samme merverdiavgiftssats som for persontransport.

Ved avgiftsplikt både på persontransport og formidling av persontransport vil merverdiavgift på provisjonen for formidlingen kunne føres til fradrag hos transportørene, turoperatørene, reisearrangørene osv. Merverdiavgiften vil dermed ikke føre til økte omkostninger for leverandørens persontransporttjenester eller føre til konkurransevridninger mellom reisebyråenes virksomhet med formidling av persontransport og transportørenes virksomhet direkte overfor kundene. Avgiftsplikt på formidlerens tjenester vil dermed skape mer nøytralitet i avgiftssystemet, også fordi formidlere vil kunne fradragsføre inngående merverdiavgift på egne anskaffelser til bruk i formidlingsvirksomheten.

Virksomheter som i tillegg til å formidle persontransport arrangerer egne reiser eller selger reiser i eget navn, vil dessuten bli avgiftspliktige for denne omsetning ved at persontransport kommer innenfor avgiftsområdet. Det kan også tenkes at reisebyråer påtar seg konsulentoppdrag hvor de setter sammen reiseopplegg osv. og dermed vil de også kunne være avgiftspliktige for omsetning av konsulenttjenester.

Reisebyråer som formidler overnattingstjenester eller guidetjenester, vil imidlertid ikke være avgiftspliktig for denne delen av virksomheten. Samtidig vil de heller ikke ha fradragsrett for inngående merverdiavgift på anskaffelser til denne delen av virksomheten.

Ved å innføre en lav merverdiavgiftssats på formidling av persontransport, blir det nødvendig å avgjøre når man står overfor slik formidling. Dette vil være avgjørende for avgrensningen av området for den lave merverdiavgiftssatsen.

Når det gjelder skillet mellom de tilfeller hvor man opptrer som formidler av persontransport og de tilfeller hvor man handler i eget navn eller selv står for transporten, vil det som påpekt overfor ikke være like avgjørende å skille mellom formidlingen og selve persontransporten siden begge deler er omfattet av den samme merverdiavgiftssatsen.

De som formidler persontransport, skal for det første beregne merverdiavgift med lav sats av den provisjonen som belastes oppdragsgiverne. Dessuten skal det beregnes slik merverdiavgift når disse tar direkte betalt av de reisende i form av gebyrer for bestilling av persontransporttjenester.

I de tilfeller hvor det formidles pakketurer der det ved siden av persontransport inngår andre tjenester (overnatting, servering, guiding) må det foretas en fordeling slik at det bare beregnes merverdiavgift etter lav sats for den delen av vederlaget som utgjør formidling av persontransport.

Lav merverdiavgiftssats på formidling av persontransport nødvendiggjør for øvrig endringer i Stortingets plenarvedtak om merverdiavgift. Forslag til endringer i Stortingets plenarvedtak er fremmet i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

Formidling av persontransport til og fra utlandet må ses i sammenheng med Regjeringens forslag om at det ikke skal beregnes utgående merverdiavgift på direkte persontransport til eller fra utlandet, herunder av den innenlandske delen av slik transport. Av samme hensyn som taler for at formidling av persontransport blir avgiftspliktig på samme måte som selve persontransporttjenesten, vil Regjeringen foreslå at det heller ikke skal beregnes utgående merverdiavgift av formidling av direkte transport til og fra utlandet. Tilsvarende regler finner man også i svensk rett.

Det vises til forslag til lov om endring i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 10.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag.

Når det er foreslått at persontransport og formidling av persontransport kommer innenfor avgiftsområdet, vil sammenhengen mellom disse tjenestene og tjenester som gjelder opplysninger om rutegående persontransport, tilsi at disse tjenestene igjen blir avgiftspliktige. Dersom slike tjenester fortsatt skal holdes utenfor avgiftsområdet, vil det oppstå kumulasjon av merverdiavgift mellom tilbyderne og mottakerne av disse tjenestene.

Regjeringen foreslår på denne bakgrunn at unntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 16 oppheves. Det foreslås imidlertid ikke å innføre lav merverdiavgiftssats på disse tjenestene. Bakgrunnen for dette er at virksomheter som driver med persontransport vil ha fradragsrett for inngående merverdiavgift ved kjøp av slike tjenester. Det antas at private i liten grad kjøper slike tjenester.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag.

Innføring av lav merverdiavgiftssats på persontransport gjør det nødvendig å se på dagens fritak for ferging av kjøretøyer blant annet fordi det kan bli nødvendig å skille mellom hva som skal anses som ferging av kjøretøyer og persontransport.

Regjeringen mener det i utgangspunktet vil være uheldig dersom ferging av kjøretøyer skal ha en lavere merverdiavgiftssats (nullsats) enn den som skal gjelde for persontransport (6 pst.). Det vil f.eks. medføre at man må betale høyere merverdiavgift for passasjerer i bilen eller personer som ikke følger med noe kjøretøy.

Regjeringen foreslår derfor at ferging av kjøretøy og persontransport skal følge samme merverdiavgiftssats. Alle fergebilletter vil dermed være omfattet av den lave merverdiavgiftssatsen på 6 pst. Dette vil dessuten være en enkel regel å praktisere for alle parter.

Dette vil kunne gi en viss merbelastning for fergeselskapene ettersom de nå er innenfor avgiftssystemet med nullsats. Det foreslås derfor at riksvegfergene blir kompensert for dette gjennom økt budsjettstøtte. Det vises til nærmere omtale i Stortingsproposisjonen. Innføringen av en lav merverdiavgiftssats for ferging av kjøretøyer nødvendiggjør også endringer i Stortingets plenarvedtak om merverdiavgift.

Det vises til forslag til lov om endring i merverdiavgiftsloven om opphevelse av § 16 første ledd nr. 10.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag.

Ved å innføre merverdiavgift på persontransport med lav merverdiavgiftssats på 6 pst., skal virksomheter som driver med persontransport beregne 6 pst. merverdiavgift på sin omsetning av persontransporttjenester samtidig som de vil kunne trekke fra all inngående merverdiavgift på kjøp av varer og tjenester (som normalt er pålagt 24 pst. merverdiavgift). Det er nærliggende å anta at utslagene av et slikt forslag kan bli litt forskjellig for ulike deler av persontransportnæringen, og at de virksomheter med store avgiftspliktige anskaffelser kombinert med store generelle offentlige tilskudd som ikke skal avgiftsberegnes, vil ha de største fordelene av forslaget. Avgiftsplikt med 6 pst. vil innebære en avgiftslettelse på knapt 500 mill. kroner årlig for persontransporten samlet. For en nærmere redegjørelse og de ulike beregninger på de ulike transportområdene vises for øvrig til St.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

Når det gjelder de administrative konsekvenser for næringen, vil forslaget for det første medføre at virksomheter som ikke allerede er registrert i merverdiavgiftsmanntallet, må registreres. Imidlertid vil mange virksomheter allerede være registrert i avgiftsmanntallet fordi de driver annen avgiftspliktig virksomhet (som f.eks. varetransport). Antall nye registreringer vil trolig først og fremt komme fra drosjenæringen hvor det finnes et stort antall mindre selvstendige næringsdrivende.

Ved siden av selve registreringen må virksomhetene levere avgiftsoppgjør. Det antas at de fleste virksomhetene benytter elektroniske systemer til regnskapsføringen, og slike systemer vil kunne håndtere et avgiftsoppgjør uten behov for større tilpasninger.

For virksomheter som i dag driver kombinert virksomhet i forhold til avgiftsplikten, dvs. persontransport i kombinasjon med annen avgiftspliktig virksomhet (f.eks. varetransport), vil som nevnt forslaget medføre klare administrative forenklinger ved at man slipper problemene ved fordelingen av inngående merverdiavgift ved fellesanskaffelser.

Merverdiavgift på persontransport vil få betydning for arbeidet med merverdiavgiftsmanntallet. På grunnlag av søk i Enhetsregisteret har Skattedirektoratet antatt at forslaget om merverdiavgift på persontransport vil medføre ca. 9 500 nye enheter i manntallet. For fylkesskattekontorene vil dette medføre en engangsinnsats for å få registrert alle enhetene. I tillegg vil det bli normalt vedlikehold av manntallet.

En ny, lav merverdiavgiftssats på 6 pst. vil dessuten medføre at det må gjennomføres endringer i programvaren MVA 3. Endringene vil ha konsekvenser for en rekke sentrale moduler i systemet som må tilpasses den nye satsen. Disse endringene vil imidlertid få betydning dersom man senere ønsker å benytte samme merverdiavgiftssats på andre områder enn persontransport. Dessuten vil forslaget få enkelte konsekvenser for den elektroniske leveringstjenesten for merverdiavgift, ved siden av at det blir nødvendig med endringer i det sentrale oppgavemottaket som leser papiroppgaver maskinelt (for de avgiftspliktige som ikke leverer avgiftsoppgavene elektronisk).

For selve oppgavebehandlingen vil forslaget medføre økt arbeid med blant annet behandling av forespørsler som følge av feil i oppgavene, behandling/attestering av eventuelle tilgodeoppgaver og oppgavekontroll.

Skattedirektoratet har anslått engangskostnadene ved forslaget til å utgjøre 12 mill. kroner og de årlige driftskostnadene til 600 000 kroner. I tillegg kommer 2,6 årsverk i forbindelse med ekstraordinær innsats ved registreringen og 8,2 årsverk til ordinær drift.

Komiteen tar dette til orientering.

Regjeringen foreslår at den generelle beløpsgrensen for registrering i merverdiavgiftsmanntallet økes fra 30 000 kroner til 50 000 kroner med virkning fra 1. januar 2004.

En heving av grensen vil innebære forenklinger både for de næringsdrivende og for avgiftsmyndighetene. Mange små næringsdrivende vil slippe de forpliktelser de i dag er pålagt etter merverdiavgiftslovgivningen, herunder forpliktelser vedrørende registrering og oppgaveinnsendelse. For avgiftsmyndighetene innebærer dette en administrativ fordel, særlig i forbindelse med lettelser i manntallsføringen og oppgavebehandlingen.

For at omsetning av varer og tjenester skal utløse plikt til å beregne merverdiavgift, må omsetningen skje som ledd i næringsvirksomhet. En heving av grensen vil derfor i tillegg innebære færre vanskelige grensedragninger i forbindelse med spørsmålet om det foreligger næringsvirksomhet.

Provenyeffekten av en slik endring vil være om lag 400 mill. kroner. Den positive provenyeffekten som oppstår ved en heving av registreringsgrensen, skyldes særlig at små næringsdrivende ofte leverer oppgaver der fradragsberettiget inngående merverdiavgift overstiger utgående merverdiavgift slik at de får tilbakebetalt avgift fra staten.

En heving av den generelle registreringsgrensen til 50 000 kroner vil ifølge tallmateriale innhentet fra Skattedirektoratet, resultere i at om lag 48 000 næringsdrivende som i dag er registrert i merverdiavgiftsmanntallet, tas ut av registeret. Etter merverdiavgiftsloven § 28 fjerde ledd er utgangspunktet nå som tidligere at en allerede registrert virksomhet hvor omsetning og uttak synker under registreringsgrensen, skal stå i manntallet i minst to hele kalenderår etter at omsetning og uttak har sunket under registreringsgrensen. Ved vurderingen etter fjerde ledd er det den til enhver tid gjeldende beløpsgrense i bestemmelsens første ledd som legges til grunn. Dette innebærer at virksomheter som ved en vurdering etter 1. januar 2004 har hatt omsetning under 50 000 kroner i minst to hele kalenderår, skal tas ut av registeret.

Regjeringen viser til forslag til endring av merverdiavgiftsloven § 28 første ledd første setning. Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. januar 2004.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Kystpartiet, slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil foreslå at ny omsetningsgrense settes til 40 000 kroner for derved å spare 29 000 mindre næringsdrivende for et betydelig inntektstap. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov om merverdiavgift gjøres følgende endring:

§ 28 første ledd første setning skal lyde:

Registrering skal skje når den næringsdrivendes omsetning og avgiftspliktige uttak av varer og tjenester til sammen har oversteget 40 000 kroner i en periode på 12 måneder."

I praksis er det vanlig at en assistenttannlege leier kontor, utstyr og eventuelt tannhelsesekretær hos eieren av en tannlegepraksis. I en del tilfeller behandler assistenttannlegen også praksiseiers pasienter. Som vederlag for disse tjenestene betaler assistenttannlegen en prosentandel av innbetalt pasienthonorar.

Helsetjenester er unntatt merverdiavgiftsplikt etter merverdiavgiftsloven. Unntaket omfatter også varer og tjenester som leveres som et naturlig ledd i ytelsen av en helsetjeneste. Dette gjelder imidlertid kun levering av varer og tjenester til pasienten fra den som yter helsetjenesten. Omsetning av andre varer og tjenester ellers mellom selvstendig næringsdrivende helsepersonell omfattes heller ikke av unntaket. Det gjelder også mellom selvstendig næringsdrivende helsepersonell i samme praksis.

Leieforholdet mellom assistenttannlegen og praksiseier omfattes dermed ikke av merverdiavgiftsunntaket for helsetjenester. Andre unntak kan imidlertid komme til anvendelse. Utleie av fast eiendom er eksempelvis unntatt avgiftsplikt. Det samme gjelder utleie av helsepersonell. Utleie av varer/utstyr har imidlertid vært merverdiavgiftspliktig fra innføringen av merverdiavgift i Norge. Dette gjelder også når utleien skjer mellom selvstendige næringsdrivende helsepersonell som yter unntatte helsetjenester. Dersom assistenttannlegen mot vederlag nyter godt av å kunne benytte praksiseiers pasientportefølje, kan også dette utløse avgiftsplikt.

I Dokument nr. 8:95 (2002-2003) ble det lagt fram et privat lovforslag som gikk ut på å endre merverdiavgiftsloven slik at den type utleie som er beskrevet ovenfor ikke lenger skal være avgiftspliktig. Departementet gav i sitt svarbrev utrykk for at man i samarbeid med Skattedirektoratet ville se nærmere på hvordan et slikt unntak kunne utformes. Det ble videre uttalt at unntaket også måtte omfatte andre grupper av selvstendig næringsdrivende helsepersonell som organiserer seg på tilsvarende måte.

Stortinget vedtok 28. mai 2003 å vedlegge forslaget protokollen. I Innst. S. nr. 211 (2002-2003) uttaler imidlertid finanskomiteen:

"at den difor er glad at finansministeren i sitt svar­brev skriv at han har sett i gong eit arbeid med tanke på å få eit unntak for tenester som vert ytt mellom sjølvstendige næringsdrivande tannlegar i samme praksis.

Komiteen er likevel også av den meining at innføring av særordningar for einskilde grupper av næringsdrivande er uheldig, og er såleis einig i at det må setjast klåre avgrensingar for eit slikt fritak. Komiteen ser og at ei slik særordning i tillegg må gjelde andre grupper sjølvstendige næringsdrivande helsepersonell som organiserer seg på tilsvarande måte. Komiteen har merka seg at finansministeren vil sjå nærmare på dette og komme tilbake med forslag om unntak i samband med statsbudsjettet for 2004."

Komiteen uttaler også:

"Når det gjeld tannlegar er komiteen tilfreds med at finansministeren med heimel i merverdiavgiftslova § 70 etablerer ei avgrensa unntaksordning for utleige i dei nevnte tilfella."

På bakgrunn av stortingsbehandlingen besluttet Finansdepartementet ved vedtak av 8. juli 2003 å innvilge tannleger som leier ut utstyr mv. til en assistenttannlege et midlertidig fritak for plikten til registrering i avgiftsmanntallet med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 70.

Finansdepartementet har i samarbeid med Skattedirektoratet arbeidet med regelutformingen av et slikt unntak. Det viser seg at det er behov for å bruke noe lenger tid på dette arbeidet enn det som tidligere er varslet. Dette skyldes særlig at forslagene til nye regler etter Regjeringens vurdering bør sendes på alminnelig høring. Et forslag om å unnta utleie av varer mellom selvstendig næringsdrivende helsepersonell i samme praksis vil bli sendt på høring så snart som mulig.

Utsettelsen vil ikke få noen betydning i praksis.

Komiteen tar dette til orientering.

I forbindelse med behandling av Innst. S. nr. 86 (2002-2003) ba Stortinget Regjeringen om å foreta en rask utredning av merverdiavgiftsfritak for utleie og leasing av 0-utslippsbiler.

I merverdiavgiftsloven § 16 nr. 14 er det gitt fritak (0-sats) for omsetning av kjøretøy som bare bruker elektrisitet til fremdrift, jf. merverdiavgiftsloven § 63 første ledd første punktum som gir fritaket tilsvarende anvendelse ved innførsel. Fritaket omfatter ikke utleie/leasing og en utvidelse forutsetter derfor lovendring.

Merverdiavgiften er en generell forbruksavgift på varer og tjenester. Det er derfor betenkelig å bruke merverdiavgiftssystemet til å tilgodese de hensynene som ligger bak dagens fritak for el-biler. Det kan i denne sammenheng vises til at fritak fra plikten til å beregne utgående merverdiavgift ved omsetning av el-biler, samtidig som den avgiftspliktige har fradragsrett for all inngående merverdiavgift (0-sats) indirekte medfører en form for subsidiering gjennom avgiftssystemet.

Merverdiavgiftssystemet bør virke mest mulig nøytralt i forhold til valg av finansieringsform. I så måte er det uheldig at leasing og kjøp behandles forskjellig i avgiftssammenheng. Isolert taler dette for en likestilling. Ved en generell utvidelse av fritaket til også å omfatte leie og leasing vil det imidlertid oppstå en avgiftsmessig forskjell mellom salg og utleie/leasing av elektriske kjøretøyer i tilknytning til reparasjoner og vedlikehold. En person som eier et slikt kjøretøy, blir belastet med merverdiavgift på reparasjoner og vedlikehold. En utleier vil derimot ha rett til fradrag for inngående merverdiavgift ved kjøp av disse tjenestene, jf. merverdiavgiftsloven § 21. De faktiske kostnader knyttet til elektriske kjøretøy blir med dette noe lavere ved utleie/leasing, noe som kan innebære en konkurransevridning i disfavør av privat eie.

Med de unntak som oppstilles i avtalen selv, forbyr EØS-avtalens artikkel 61(1) medlemslandene å yte støtte som vrir eller truer med å vri konkurransen ved å begunstige enkelte foretak eller produksjon av enkelte varer dersom dette påvirker samhandelen mellom EØS-landene. Støtte omfatter statsmidler av enhver form, herunder avgiftsfritak.

Før en eventuell utvidelse av fritaket til også å gjelde utleie/leasing, må det avklares om dette er forenlig med EØS-avtalens bestemmelser om statsstøtte. I forhold til statsstøtteregelverket vil vurderingen i utgangspunktet falle likt ut for omsetning og utleie/leasing av el-biler. Finansdepartementet har i den sammenheng forelagt saken for Nærings- og handelsdepartementet og vil om nødvendig også ta saken opp med EFTAs overvåkningsorgan (ESA).

Regjeringen anbefaler på denne bakgrunn at spørsmålet om å innføre merverdiavgiftsfritak ved utleie og leasing av kjøretøy som kun benytter elektrisitet til fremdrift, utsettes til de EØS-rettslige sider av saken er avklart.

Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering.

I forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2003 ble det lagt til grunn at tjenester innen alternativ behandling skulle unntas fra merverdiavgift og at dette skulle iverksettes senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2003 innenfor de rammer Stortinget trakk opp. Etter forutgående høring ble forskrift 15. juni 2001 nr. 682 (Nr. 119) om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket for helsetjenester endret 1. juli 2003, slik at ytterligere fem alternative behandlingsformer ble unntatt fra merverdiavgiftsplikten. Dette da i tillegg til akupunktur og homøopati som allerede var unntatt. De nye unntatte behandlingsformene er naprapati, osteopati, soneterapi, aromaterapi, samt ernæringsterapi og urtemedisinbehandling. Ved vurderingen av hvilke behandlingsformer som burde unntas, ble det i samsvar med Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) punkt 7.15 lagt vekt på om behandlingsformene har stor utbredelse, om det foreligger vitenskapelig belegg eller systematisert kunnskap, om tjenesten er regulert i andre land eller om den anvendes av autorisert helsepersonell eller i helsetjenesten.

I forbindelse med forslaget om å utvide merverdiavgiftsunntaket for alternativ behandling med fem nye behandlingsformer, mottok departementet en rekke høringsinnspill. Det er nå foretatt en ytterligere gjennomgang av disse. I samsvar med de avgrensingskriterier som følger av Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. har Finansdepartementet i samarbeid med Helsedepartementet kommet til at også kinesiologi og klassisk (svensk) massasje kan unntas fra merverdiavgiftsplikten. Disse behandlingsformene er unntatt fra merverdiavgift fra 1. oktober 2003.

Som en oppfølging av Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv., har Helsedepartementet nå sendt på høring et forslag til forskrift om opprettelsen av en frivillig registerordning for utøvere av alternativ behandling. Høringsfristen er satt til 15. oktober 2003.

Forslaget til registerordning går i korte trekk ut på at Sosial- og helsedirektoratet godkjenner utøverorganisasjoner som oppfyller nærmere bestemte vilkår. Den enkelte utøver vil deretter kunne bli registrert i registerordningen såfremt det er dokumentert at vedkommende er medlem av en slik godkjent ut­øverorganisasjon og dernest oppfyller nærmere bestemte vilkår. Registeret skal opprettes ved Brønnøysundregistrene, og registerordningen skal være åpen både for personer som er helsepersonell etter helsepersonelloven og som utøver alternativ behandling, og andre som utøver alternativ behandling.

Når forskriften om en slik registerordning er trådt i kraft, vil det bli vurdert om unntak fra merverdiavgiftsplikten for alternative behandlingsformer kan knyttes opp mot denne. Et eventuelt forslag om dette vil bli sendt på alminnelig høring.

Komiteen tar dette til orientering.

Forrige kapittelNeste kapittel