3. Om å åpne for konkurranseutsetting av kommunal revisjon
Drøftelsen i proposisjonen om prinsippet om å åpne for konkurranseutsetting av revisjonen er i stor grad en gjengivelse av de vurderinger som ble gjort i kommuneproposisjonen våren 2002 - og høringsnotatet - nærmere knyttet opp til lovforslaget. Hovedvekten er lagt på en prinsipiell vurdering og vektlegging av at spørsmålet om konkurranseutsetting må være opp til kommunene selv å avgjøre.
Departementet viser til at prinsippet om kommunalt selvstyre ligger til grunn for norsk kommuneforvaltning. Dette viser seg blant annet ved at kommunenes kompetanse (myndighet) er negativt avgrenset. Dette innebærer at når man ser bort fra de lovpålagte oppgaver, er det i stor utstrekning opp til kommunene selv å avgjøre hvilke tjenester som skal tilbys innbyggerne. Det viser seg også ved at en kommune har relativt stor frihet til å organisere virksomheten slik som den selv finner det hensiktsmessig. Bortsett fra området for den egentlige offentlige myndighetsutøvelse, er det også betydelig rom for å overlate til private tilbydere å utføre oppgaver som kommunene har ansvar for. Relativt få områder er skjermet for konkurranseutsetting.
Det er således ikke adgangen til konkurranseutsetting som behøver spesiell begrunnelse. Det som etter departementets oppfatning trenger særskilt begrunnelse, er hvorfor det eventuelt ikke skal være adgang til konkurranseutsetting.
Departementet er kommet til at det ikke kan legges til grunn at det er alminnelig anerkjente prinsipielle grunner som taler mot at det skal åpnes for konkurranseutsetting av kommunal revisjon. Når det ikke kan påvises avgjørende prinsipielle betenkeligheter, bør prinsippet om kommunal autonomi være svært tungtveiende.
Etter departementets oppfatning blir dette også et spørsmål om hensiktsmessighet - nærmere bestemt hva som vil være egnet til å fremme en best mulig kommunal egenkontroll. Denne målsettingen må også ses på bakgrunn av at staten har en klar interesse i at revisjonen i lokalforvaltningen ordnes på en forsvarlig måte. Den sentrale rolle kommunene har som ledd i den samlede offentlige forvaltning og tjenesteyting, gjør at staten har et ansvar for å påse at den kommunale revisjonsordning er betryggende.
Viktigere enn om den som utfører arbeidet er offentlig eller privat ansatt, er imidlertid at vedkommende har de nødvendige kvalifikasjoner, og at innholdet i det revisjonsarbeid som skal gjøres er tilstrekkelig definert i de krav som gjelder for revisjonsoppgavene.
Departementet ser ikke grunn til å tvile på at aktørene i et marked for revisjon av kommuner vil satse ressurser på å kunne tilby kommunene de tjenester som kreves. Departementet legger til grunn at en markedssituasjon vil gi et godt klima for å bygge opp kompetansen slik at kommunal revisjon kan møte framtidens utfordringer.
Det har fra enkelte hold vært hevdet at et privat revisorfirma som eventuelt får i oppdrag å revidere kommuner, vil få betydelig innsikt i både politiske prosesser og personsensitive opplysninger i kommunen. Hensynet til konfidensialitet vil bli ivaretatt gjennom strenge taushetspliktregler. Dersom kommunens ledelse ikke ønsker at et privat revisorfirma skal få innsyn i politiske eller personsensitive opplysninger i kommunen - eller av andre grunner ikke ønsker å gi slike oppdrag til private revisjonsfirma - vil den kunne ta slike hensyn når den vurderer om revisjonen skal konkurranseutsettes, og eventuelt heller velge å ansette egne revisorer. Dersom slike hensyn ikke eksisterer, eller ikke er tungtveiende nok, bør det åpnes for konkurranseutsetting.
Høringsrunden har etter departementets vurdering ikke frembrakt tungtveiende og vesentlige motforestillinger mot forslaget om å åpne for konkurranseutsetting, eller det konkrete innholdet i lovforslaget som skal legge til rette for dette. Departementet er derfor i hovedsak blitt stående ved den vurdering som fremgår av høringsnotatet, og fremmer i proposisjonen forslag om lovendringer som legger til rette for at kommunene selv kan bestemme om revisjonen skal konkurranseutsettes.
Lovforslaget er imidlertid på bakgrunn av innspill fra høringsinstansene dels justert og dels utbygd på noen punkter.
Når det i proposisjonen foreslås å åpne for at kommunene kan konkurranseutsette revisjonen, betyr ikke dette at det foreslås en total omlegging av regimet for kommunal revisjon. Det er ikke tale om å pålegge kommunene å konkurranseutsette revisjonen, men om å legge til rette for at de kommunene som ønsker det selv kan avgjøre om de vil konkurranseutsette revisjonen. De kommuner og fylkeskommuner som ønsker å beholde revisjonen i egen regi, vil ha full anledning til det, innenfor rammen av det som følger av regelverket om offentlige anskaffelser og konkurranselovgivningen.
Regelverket for kommunal revisjon vil på samme måte som i dag være forankret i kommuneloven - ikke i revisorloven. Revisorloven gjelder ikke for revisjon av kommuner. Spørsmål knyttet til revisjon av virksomheter som har revisjonsplikt etter revisorloven, er ikke berørt i proposisjonen.
Det vil på samme måte som i dag bli gitt forskrifter om kommunal revisjon med hjemmel i kommuneloven, og innholdet i det revisjonsarbeid som skal gjøres i kommunene, vil i hovedtrekk være det samme som før.
Den mer prinsipielle diskusjon om hvorvidt den som har et ansettelsesforhold til den som revideres kan anses for å være mer eller mindre uavhengig i forhold til kommunen enn en revisor som ikke er ansatt i kommunen, ser departementet ikke grunn til å ta opp i proposisjonen. Det ligger til grunn for departementets lovforslag at revisorer ansatt i kommuner og fylkeskommuner anses for å ha den tilstrekkelige uavhengighet til å utføre revisjonsarbeidet.
Departementets lovforslag inneholder de mest grunnleggende bestemmelser om hvem som skal velge revisor for kommunen, hva revisors hovedoppgaver skal være, krav til revisors uavhengighet, taushetsplikt og rett til innsyn, samt bestemmelser om kontroll med kommunale selskaper. Departementets lovforslag representerer likevel en vesentlig utvidelse av kommunelovens bestemmelser om revisjon sammenlignet med dagens ordning.
I en situasjon der det åpnes for at kommunene kan velge å sette revisjonsoppdrag ut til andre aktører, vil det måtte tas stilling til om det bare skal åpnes adgang til å sette ut de oppgaver som i dag ligger til kommunerevisjonen samlet, eller om det skal være anledning til å fordele ulike revisjonsoppdrag på flere aktører som utfører arbeidet under selvstendig faglig ansvar.
Departementet tar utgangspunkt i at det bør tilstrebes å legge opp til en fleksibel ordning der kommunene i størst mulig grad gis anledning til selv å vurdere hvilken revisjonsordning den ønsker. Med mindre tungtveiende faglige grunner tilsier at betenkelighetene ved å dele ulike revisjonsoppdrag på flere aktører er så store at det vil være klart uforsvarlig, vil departementet holde fast ved dette utgangspunktet. Høringsrunden har ikke brakt fram vesentlige faglige innvendinger som gir grunn til å avskjære kommunene fra å vurdere dette selv.
Dersom det skal åpnes for adgang til å ha en annen revisor for kommunale foretak (KF) enn den revisor som reviderer kommunens årsregnskap, vil det kreve endringer i forskriften om årsregnskap mv. for kommunale foretak. Dette gjelder bl.a. regler om dokumentasjon og oppbevaring, om transaksjoner mellom kommunen og foretaket og om årsoppgjør. Departementet tar sikte på at endringer i forskriften om foretakenes regnskap kan foretas i løpet av 2003.
Når det gjelder forvaltningsrevisjon har departementet vanskelig for å se at betenkelighetene ved at denne oppgaven utføres av en annen enn den som er ansvarlig for årsregnskapet, er så store at muligheten bør avskjæres i lov. Forvaltningsrevisjon skiller seg fra tradisjonell regnskapsrevisjon. Videre er forvaltningsrevisjon etter sin karakter prosjektbasert.
Kommunen kan velge å fortsette dagens ordning, med egne - i hovedsak interkommunale - revisjonsenheter. De kommunene som har en egen revisjonsenhet - i hovedsak de store kommunene og de fleste fylkeskommunene - kan velge å fortsatt ha det i framtiden, eller sette oppgavene ut til aktører i markedet, enten disse måtte være kommunalt eller privat eid.
De kommunene som ønsker å fortsette - eller etablere et nytt - interkommunalt samarbeid om revisjon, står fritt til å benytte de tilgjengelige sammenslutningsformer - så som interkommunale selskaper, aksjeselskaper o.a. - med unntak av kommuneloven § 27.
Departementets lovforslag er heller ikke til hinder for at en kommunerevisor kan gis anledning til å overlate deler av revisjonsarbeidet til en annen revisor/revisjonsfirma, uten at det innebærer en fullstendig konkurranseutsetting av revisjonen i form av at ansvaret for hele eller deler av revisjonsarbeidet overlates til andre aktører. Revisjonsarbeidet vil i et slikt tilfelle bli utført på den kommunalt (eller interkommunalt) ansatte revisors ansvar. Slik kan det også etableres et samarbeid mellom kommunerevisjonsenheten og andre aktører.
En del høringsinstanser gir uttrykk for at forslaget om å åpne for konkurranseutsetting kan føre til at distriktsrevisjonsenheter blir oppløst, og at dette vil innebære at det ikke vil finnes andre alternativer enn private firma i enkelte regioner. Departementet viser til at avhengig av hvor mange kommuner som vil benytte seg av en mulighet til å konkurranseutsette revisjonen, vil dette føre til endringer i den struktur med interkommunale revisjonsenheter som eksisterer i dag. I en situasjon hvor det åpnes for at kommunene selv kan avgjøre hvordan en vil organisere revisjonen, ligger det imidlertid i sakens natur at det vil være lite aktuelt å gjennomføre noen overordnet statlig styring av dette - utover de mekanismer vedrørende uttreden og oppløsning av interkommunale enheter som det er vist til i høringsnotatet.
Når det gjelder revisjon og kontroll på skatteinnfordringsområdet, er det ikke foreslått å åpne for å konkurranseutsette dette området. Bestemmelsene om kontroll og revisjon på dette området hører under Finansdepartementet og Skattedirektoratet, og kontroll og revisjonsansvaret er her delt mellom Riksrevisjonen og dagens kommunerevisjonsenheter. For å kunne åpne for å konkurranseutsette dette området ville det vært nødvendig å etablere spesialregler om uavhengighet/objektivitet/konfidensialitet. Disse reglene ville måtte være så strenge at de i praksis ville utelukke private revisorer/firma fra å revidere dette området. Det er departementets vurdering at det bør sperres for det - når dette likevel er realiteten. Det foreslås at kontroll og revisjon av kommunenes skatteoppkrevingsfunksjon overtas av staten.
Konsekvensene av denne statsovertakelsen vil bli omtalt i kommuneproposisjonen for 2004 og i St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Finansdepartementet.
En forsvarlig statlig ordning for kontroll og revisjon på dette området vil etter departementets mening kunne være etablert i løpet av første halvår 2004.
Nødvendige endringer i skattebetalingsloven fremmes i Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) med virkning fra 1. juli 2004. Fra samme dato oppheves Skatteinstruks for kommunerevisorene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at departementet foreslår å åpne for konkurranseutsetting av kommunal revisjon. Flertallet går imot dette forslaget.
Flertallet mener at en hovedmålsetting med endringer av den kommunale revisjonsordningen må være å sikre best mulig tjenester for brukerne. Flertallet er av den oppfatningen at forslaget om å konkurranseutsette revisjonsordningen verken vil føre til mer effektive tjenester eller bedre kvalitet i utførelsen av den. Flertallet mener at det med det forslaget for kommunal revisjonsordning som foreligger, er en åpenbar fare for økt byråkratisering, og en mindre effektiv og dermed dyrere tjeneste. Flertallet kan ikke se at det tjener brukerne. Flertallet mener derfor at den foreslåtte lovendringen er unødvendig.
Flertallet viser til at hensynet til uavhengighet og objektivitet er grunnleggende for enhver kontrollinstans. Det som imidlertid er særlig krevende med hensyn til kommunal revisjon, er forholdet til den lokale kommunale forvaltningen. Flertallet er av den oppfatning at kunnskap om lokale forhold er et klart fortrinn ved utøvelse av kommunal revisjon. Dette ivaretas på en svært tilfredsstillende måte med dagens ordning. Flertallet er kjent med den rådgivende funksjon som dagens revisjonsordning har både for kommunenes administrative og politiske ledelse og for innbyggerne. Flertallet er redd for at denne tryggheten går tapt med det forslag som er framlagt.
Flertallet viser til at forslaget gjør det mulig å konkurranseutsette hele eller deler av kommunal revisjon, likevel slik at det skal være én ansvarlig revisor for kommunens årsregnskap. Dette betyr at en og samme kommune kan ha én revisor for kommunens årsregnskap, en annen for et kommunalt foretak og igjen andre revisorer for hvert enkelt forvaltningsrevisjonsoppdrag (prosjekt). I tillegg kommer at det kan velges egne revisorer for ulike mindre attestasjonsforhold som eksempelvis regnskapet over pasientmidler ved kommunale institusjoner.
Flertallet mener en slik ordning vil være uheldig av flere grunner. Kommunene vil miste den synergi som følger av at revisor må ha god kjennskap til totaliteten for å utføre en kvalitativt god revisjon. Dessuten kan det bli uklart ansvarsforhold mellom de ulike revisorene i tilfeller der forhold ikke er avdekket eller ikke tatt opp.
Flertallet er kjent med at for å gjennomføre revisjon av årsregnskapet må revisor sette seg inn i hvilke forhold som representerer en risiko for kommunen. På den måten vil revisjon av årsregnskapet kunne gi viktige bidrag for gjennomføring av andre revisjonsoppgaver. Dersom dette er forhold som ligger utenfor den aktuelle revisors ansvarsområde, kan vedkommende velge å bringe dette fram for kommunens kontrollutvalg. Dette vil både omfatte forhold som gjelder regnskapsrevisjon og andre forhold som hører inn under forvaltningsrevisjon. Kommunens revisor har følgelig et ansvar for å vurdere totaliteten for kommuneoppdraget. Dersom kritiske forhold kommer for en dag, og dette ikke er vurdert av revisor og kontrollutvalget, vil det være betimelig både å stille spørsmål og få svar på hvordan revisor har vurdert forholdet. Flertallet er bekymret for at med den foreslåtte modellen vil et slikt ansvarsforhold kunne bli uklart og dermed problematisk. Det kan også oppstå situasjoner der ulike revisorer, ut fra ulikt ståsted og manglende totaloversikt, vurderer forholdene ulikt og gir delvis motstridende rapporter til kontrollutvalget.
Flertallet mener at den foreslåtte ordningen kan føre til uklare ansvarsforhold, en manglende totaloversikt over kommunens virksomhet, at uheldige forhold ikke blir avdekket i tide samt føre til uutnyttet synergi mellom de ulike revisjonsoppgavene.
Flertallet viser til at Regjeringen ikke går inn for å opprette et statlig tilsynsorgan. Høringsrunden viste at høringsinstansene gjennomgående har gitt uttrykk for at de ønsker etablert en statlig tilsynsordning (offentlig kvalitetskontroll).
Flertallet er kjent med at revisjon er et område der bruker/kjøper av informasjonen ofte har liten kunnskap om kvaliteten på arbeidet som ligger bak revisors uttalelse. På grunn av ulike mål og press på pris og kostnadsnivå kan dette føre til at kvaliteten av revisjonsarbeidet reduseres. Den siste tids skandaleoppslag om revisjonsbransjen viser dette med all tydelighet.
Flertallet viser til at det i forslaget er beskrevet at kontrollutvalget skal føre tilsyn med revisor. Det heter videre:
"Dersom dette tilsynet skulle kunne bli tilstrekkelig effektivt ville det forutsette en betydelig kompetanse i kontrollutvalget eller dets sekretariat."
Flertallet er kjent med at Norges Kommunerevisorforbund (NKRF) har etablert en frivillig forbundsbasert kvalitetskontroll. Denne ordningen gjelder bare for forbundets medlemmer. Den norske Revisorforening (DnR) har en tilsvarende ordning for sine oppdragsansvarlige medlemmer, men denne ordningen gjelder oppdrag som faller innenfor revisorlovens område og vil ikke, uten endringer, omfatte revisjon av kommuner. Flertallet mener derfor at en slik frivillig kvalitetskontroll ikke vil omfatte alle aktørene og derfor ikke gi et tilstrekkelig grunnlag for sikkerheten. I tillegg vil den kunne skape ulike konkurranseforhold mellom markedsaktørene.
Flertallet viser til proposisjonen (kap. 4.11, s. 66) der det beskrives at det i forskrift vil bli stilt nærmere krav til innholdet av kommunal revisjon, og nærmere kvalifikasjonskrav til den som skal kunne ta revisjonsoppdrag for kommuner. Det legges til grunn at kvalifikasjonskrav sammen med bransjebaserte kvalitetskontroller i den innledende fase skal være tilstrekkelig til å sikre kvaliteten på det kommunale revisjonsarbeidet.
Det ligger i sakens natur at forskriftsinnholdet om krav til revisjonsarbeidet ikke kan bli veldig spesifikt. Dessuten vil det neppe være mulig å si noe helt spesifikt om revisjonsomfanget i en forskrift. Hva som kommer av kvalifikasjonskrav er foreløpig ukjent, men det lanseres en idé om at det ikke trengs å stille noen krav til den som utfører/har ansvaret for forvaltningsrevisjon.
Flertallet mener at hvis det ikke etableres en tilsynsordning, risikerer en at revisjonen av kommunene blir svekket. Ved å opprette en statlig tilsynsordning vil et av argumentene for å skille sekretariatsfunksjonen fra revisjonen også falle bort, og en slipper den merkostnaden det vil påføre kommunene. Det bør vurderes om eksempelvis Kredittilsynet kan ha en slik tilsynsoppgave.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om opprettelse av en ordning for tilsyn med revisjon i kommunene. Regjeringen bes fremme forslaget i vårsesjonen 2004."
Flertallet viser til at det i proposisjonen fremgår at kontroll og revisjon av skatteoppkrevingsfunksjonen overtas av staten, og at konsekvensene av dette omtales i St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Finansdepartementet.
Flertallet er sterkt bekymret over de konsekvenser en slik omlegging vil ha. Kommunenes Sentralforbund skriver i sitt brev av 7. april 2003 til Kommunal- og regionaldepartementet følgende:
"KS vil sterkt framheve at det også i framtida må være et kommunalt ansvar å besørge revisjon av egne inntekter. En evt. overføring av revisjon av skatteregnskapet til staten vil ikke bare bryte med et slikt prinsipp, men høyst sannsynlig gi mindre omfattende revisjon (alternativt dyrere revisjons- og kontrollordninger), og mindre korrekt og effektiv skatteinnfordring."
Videre uttaler Norsk Kommunerevisorforbund følgende i brev av 4. april 2003, til Finansdepartementet:
"Avstanden fra dagens revisjonsopplegg og til dette forslaget kan se ut til å bli markant. Dersom vår antakelse er riktig, vil omleggingen rent faktisk medføre at skatteinnstruksens pålegg ikke vil bli gjennomført årlig. I tillegg vil dette føre til at grunnlaget for ca. 1/3 av kommunenes inntekter heller ikke vil være gjenstand for en årlig revisjon.
Vi finner også grunn til å peke på at det her legges opp til en statlig overtakelse av kontroll med kommunale inntekter før den varslede utredningen av alle sidene ved skatteinnkrevingen er gjennomført."
Flertallet vil påpeke at statlig overtakelse av revisjon av skatteregnskapene vil innebære en vesentlig svekkelse av kontrollomfanget grunnet i vesentlighetsbetraktninger. Dersom Riksrevisjonen skal overta revisjonen av skatteregnskapet vil de etter eget utsagn, jf. brev til Finansdepartementet av 1. april 2003, legge skatteetatens samlede regnskap til grunn. De uttrykker at kommunenes skatteregnskap "anses som delregnskaper til skatteetatens samlede regnskap". Grensen for hva som er vesentlig vil følgelig bli satt i forhold til skatteetatens samlede regnskap. Den enkelte kommunes skatteregnskap vil ikke bli revidert hvert år. Videre vil beløpsgrensen for hva som er vesentlig i kommunal sammenheng være betydelig lavere enn tilsvarende når en betrakter skatteetatens samlede regnskap. I praksis kan det bety at feil som ville ført til negativ revisjonsberetning for den aktuelle kommunes skatteregnskap, ikke nødvendigvis behøver å føre til noen reaksjoner for skatteetatens samlede regnskap. I mange tilfeller vil feilene heller ikke bli oppdaget. Redusert kontrollomfang fra Riksrevisjonens side vil i noen grad kunne kompenseres av økt kontroll fra skattefogden, men da som et ledd i skatteetatens interne kontroll og ikke som uavhengig revisjon.
Flertallet vil understreke at dette kan medføre dårligere kontroll med offentlige midler, og finner en lovendring som går i en slik retning svært uheldig.
Flertallet vil påpeke at den foreslåtte endringen vil bryte med prinsippet om at kommunen selv skal ha ansvaret for revisjon av egne inntekter.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at departementet foreslår å åpne for konkurranseutsetting av kommunal revisjon.
Disse medlemmer viser til at kommunal revisjon er et av meget få områder hvor det hittil ikke har vært tillatt for kommunene å benytte konkurranseutsetting. Disse medlemmer vil understreke at det er kommunenes frie og selvstendige valg hvorvidt de ønsker å benytte konkurranseutsetting eller ikke. Videre vil disse medlemmer påpeke at det er forbud mot konkurranseutsetting av en tjeneste som må begrunnes særskilt, ikke at det skal være tillatt å konkurranseutsette. Disse medlemmer kan ikke se at det her foreligger noen grunn til at så ikke skal være tillatt for de kommuner som ønsker det.
Disse medlemmer mener det er viktig at departementet legger prinsippet om det kommunale selvstyret til grunn i utformingen av lovforslaget om konkurranseutsetting av kommunal revisjon. Det fremgår av lovforslaget at kommunene står fritt til selv å velge hvordan man vil organisere sin revisjonsordning.
Disse medlemmer er enig i at kommunene må stå fritt til selv å få velge om man enten vil ha egne ansatte revisorer, velge interkommunale revisjonsordninger, bruke private revisorer eller foretrekke en kombinasjon av disse alternativene.
Disse medlemmer vil understreke at det i lovforslaget ikke er tale om å pålegge kommunene å konkurranseutsette revisjonen, men at det, kun legges opp til at de kommuner som selv ønsker det kan velge å konkurranseutsette hele eller deler av revisjonen.
Disse medlemmer kan ikke se noen særskilt tungtveiende prinsipielle, faglige eller andre viktige begrunnelser for å skulle nekte kommuner og fylkeskommuner å konkurranseutsette revisjonstjenester.
Disse medlemmer mener departementets forslag legger opp til en fleksibel ordning med stor grad av kommunal selvråderett.
Disse medlemmer ser ingen større problemer med at private får utføre kommunal regnskapsrevisjon. Regnskapsrevisjon er revisjon i tradisjonell forstand og er således uproblematisk å utføre for private revisorer.
Disse medlemmer ser heller ingen uoverkommelige problemer med at private revisorer kan utføre kommunal forvaltningsrevisjon, men mener allikevel at dette byr på nye utfordringer for private aktører.
Disse medlemmer vil allikevel ikke på det nåværende tidspunkt gå inn for å innføre en egen bransjeautorisasjon.
Disse medlemmer vil også åpne for mulighetene til at kommunale foretak kan ha en annen revisor enn den som reviderer årsregnskapet og ber departementet muliggjøre dette ved å foreta de nødvendige forekriftsendringer.
Disse medlemmer er av den prinsipielle oppfatning at det ikke er av avgjørende betydning om det er private aktører eller det offentlige i egen regi med offentlig ansatte som utfører en offentlig finansiert oppgave eller produserer offentlige velferds- og tjenestetilbud.
Disse medlemmer mener at virksom konkurranse mellom offentlige og private aktører er positivt. Konkurranse mellom ulike tilbydere er generelt sett et kvalitetsfremmende virkemiddel innenfor både privat- og offentlig virksomhet, og bidrar til å fremskaffe billigere og bedre varer og tjenester til forbrukerne. I et samfunnsøkonomisk perspektiv bidrar således økt konkurranseeksponering innenfor spekteret av offentlig tjenesteproduksjon til en bedre utnyttelse av fellesskapets ressurser. Optimal ressursutnyttelse kommer både brukere av offentlige tjenester og skattebetalere til gode i form av lavere produksjonskostnader og høyere kvalitet på varer og tjenester.
Disse medlemmer vil videre understreke at man bør ha en pragmatisk tilnærming til konkurranse som virkemiddel, det er således ikke alle områder som egner seg like godt for konkurranseeksponering. Disse medlemmer tilslutter seg av den grunn departementets syn om ikke å åpne for konkurranseutsetting av revisjon og kontroll på skatteinnfordringsområdet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at korrupsjonsskandalene på slutten av 1980-tallet ble spesielt vektlagt ved endringene av kommuneloven i 1992, og at hensynet til bekjempelse av dette var sentralt i arbeidet med utformingen av nytt lovverk. I arbeidet for bekjempelse av svart arbeid sendte KRD ved Rundskriv H-32/95 av 7. desember 1995 ut Skattedirektoratets retningslinjer for kontrollsamarbeid.
Flertallet viser til at det nå arbeides med en revisjon av Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Der fremgår videreføring av samarbeid med bl.a. kommunerevisjonen som ett av mange tiltak. Et slikt samarbeid vil ved den foreslåtte lovendringen bli vanskeligere.
Flertallet er bekymret over at lovendringen kan medføre at innsatsen mot korrupsjon og "svart arbeid" svekkes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. S. nr. 24 (2003-2004) fra finanskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Audun Bjørlo Lysbakken, Øystein Djupedal og Ågot Valle om tiltak mot økonomisk kriminalitet og uetisk atferd i næringslivet, om blant annet å vurdere å innføre et klart forbud mot at ekstern revisor ikke samtidig kan være rådgiver i samme selskap. Disse medlemmer mener spørsmål tatt opp i den forbindelse har klar relevans til åpning for privat revisorer som skal revidere kommunale regnskap og kryssende interesser som kan oppstå. Disse farene har Regjeringen ikke lagt vekt på, men legger ensidig vekt på å legge til rette for et nytt forretningsområde for private revisorer.