Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra Høyre, Ivar Kristiansen, Michael Momyr og Erlend Nornes, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide og Olaf Gjedrem, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, viser til at departementet i Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) fremmer forslag om ny konsesjonslov. I tillegg til proposisjonen vises det til brev til komiteen fra statsråd Sponheim, datert 22. oktober 2003 og 5. november 2003 (vedlagt). Komiteen viser for øvrig til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor.

Lovens formål

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at hensikten med konsesjonsloven er å sørge for at landets knappe jordbruksareal holdes i hevd av mange kompetente næringsutøvere til det beste for samfunnet. På denne måten er loven også et viktig virkemiddel for å skape grunnlag for bosetting som gir levedyktige lokalsamfunn. Samtidig skal loven bidra til å unngå maktkonsentrasjon av eiendomsretten gjennom at landbruksarealer ikke skal havne kun på et fåtall hender. Flertallet vil også understreke at loven skal bidra til å sikre et prisnivå på landbrukseiendommer som sikrer at de som virkelig er interessert i å drive og forvalte ressursene på en gård, settes i stand til å forrente kjøpet gjennom driften på gården.

På denne bakgrunn støtter flertallet departementets forslag til formålsparagraf.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil imidlertid understreke at disse hensynene må ivaretas i resten av lovverket for å opprettholde blant annet dagens konsesjonsregler og prisregulering av landbrukseiendommer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet sier seg enig med Regjeringen i at det er behov for å få til lettelser i konsesjonsplikten blant annet gjennom en økning av arealgrensene. Disse medlemmer vil likevel understreke at de foreslåtte endringer vil få liten betydning i landbrukssammenheng. Det er grunn til å understreke at det er mange tiår siden 20 dekar hadde noe betydning i jordbrukssammenheng. På samme måte er det lenge siden 100 dekar skog og utmark genererte verdier av noe større betydning.

Disse medlemmer viser til at konsesjonslovgivningen, også med de endringer som foreslås, innebærer i prinsippet en klar tilsidesettelse av eiendomsretten. Dette er svært betenkelig fordi eiendomsretten er en av bærebjelkene i vårt demokrati, samtidig som den representerer den beste garantien for å oppnå en rasjonell disponering av begrensede ressurser. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme forslag om å oppheve konsesjonsloven. Dette vil styrke den enkeltes eiendomsrett, og derved redusere den makt politikere og byråkrater har bemektiget seg på bekostning av den enkelte borger.

Landbrukseiendom

Disse medlemmer mener konsesjonslovgivningen for landbrukseiendommer ikke fungerer som et tjenlig redskap som kan bidra til en fornuftig ressursutnyttelse i en helhetlig landbrukspolitikk. Disse medlemmer viser til at primærprodusentene i landbrukssektoren vil bli nødt til å ta større ansvar for egen inntekt i tiden fremover. Derfor må omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt, avvikles. Konsesjonsloven står sentralt i dette.

Prisregulering

Disse medlemmer viser til konsesjonslovens formålsparagraf som skal tilgodese et behov for regulering av og kontroll med omsetningen av fast eiendom. Disse medlemmer vil hevde at prisreguleringen har gitt kunstig lave priser på en del eiendommer samt motarbeidet både omsetning, vedlikehold og kvalitetsskjøtsel av eiendommene. Veier, bygninger og tekniske anlegg settes ikke i stand fordi eierne ikke får investeringene kompensert før ved et eventuelt salg. På denne bakgrunn vil dissemedlemmer at ordningen med prisregulering avskaffes. Markedsprisen bør derfor legges til grunn ved omsetning av landbrukseiendommer.

Disse medlemmer viser til at det finnes erfaringer med opphevelse av prisreguleringen både fra Finland og Sverige. Erfaringen etter dereguleringen for eksempel i Sverige beskriver at det med et fungerende marked fastsettes eiendomspriser som gjenspeiler eiendommens reelle verdi. Videre blir eiendomsstrukturen mer robust, prisene og det lokale eierskapet øker. Dissemedlemmer mener det bør trekkes veksler på erfaringsgrunnlaget fra våre naboland som et grunnlag for en liberalisering av lovverket i Norge.

Boplikt

Disse medlemmer minner om at lovgivningen med personlig boplikt og regulering av eien­domsprisen har til hensikt å styrke bosettingen og sikre at yngre personer etablerer seg i landbruket. Disse medlemmer er av den oppfatning at den sterke reguleringen av eiendomsmarkedet i Norge med personlig boplikt og prisregulering ikke har hatt noen positiv effekt for bosettingen. Mye tyder på at det er blitt færre bosatte bruk enn det en ville hatt uten regulering av eiendomsmarkedet. Dissemedlemmer mener bygdenes hovedproblem er mangel på nyskapning og nye arbeidsplasser. Fri prisdannelse for landbrukseiendommer, bortfall av konsesjonsbegrensninger og boplikt vil være viktig virkemidler for å gi nytt liv til distriktene.

Disse medlemmer viser til forskningsprosjektet - Offentlig regulering av eiendomsmarkedet og verdiskapning i norske landbruk - der professor Norman Aanesland og forsker Olaf Holm blant annet konkluderer med at personlig boplikt og prisregulering fører til lavere investeringer og annen aktivitet i bygdene. Dissemedlemmer konstaterer at departementet ikke har dokumentert at boplikten har en positiv effekt på bosettings-, nærings- og samfunnsutviklingen i distriktene. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at boplikten må vurderes ut fra sin faktiske virkning, ikke sin tilsiktede virkning, og ber om at det gjennomføres en uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning for bosettingen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning for bosettingen, annen aktivitet og utvikling i distriktene."

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"A

Ot.prp. nr. 79 (2002-2003) - om lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. - bifalles ikke.

B

Vedtak til lov

om opphevelse av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven)

I

Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) oppheves.

II

Lovvedtaket trer i kraft 1. januar 2004."

Konsesjonspliktens omfang

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til brev til komiteen fra statsråd Sponheim, datert 22. oktober 2003, som var et svar på henvendelse fra næringskomiteen datert 13. oktober 2003. Spørsmålet gjaldt hvilke konsekvenser EU-dommen om personlig boplikt (dom i EF-domstolen avsagt 23. september 2003 i sak C-452/01, Margarethe Ospelt og Schlössle Weissenberg Familienstiftung) vil ha for Norge.

Flertallet er enig med det statsråden sier i brevet til komiteen om at "det er mulig å opprettholde den personlige boplikten med de samme reglene som i dag - (...) også etter EF-domstolens avgjørelse".

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke betydningen av at departementet i oppfølgingen av dommen i EF-domstolen i sammenheng med NOU 2003:26 Om odels- og åsetesretten fastholder prinsippet om personlig boplikt som hovedregel.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Landbruksdepartementets fortolkning av Ospelt-dommen som er forelagt komiteen pr. brev av 22. oktober 2003. Disse medlemmer mener brevet er tvetydig og vitner om høy usikkerhet med hensyn til hvilke konsekvenser dommen vil ha for norsk rettspraksis. Disse medlemmer vil fraråde at brevet vedlegges komitéinnstillingen eller på annen måte får direkte påvirkning på lovens forarbeider, før en nøyere vurdering er gjennomført.

Unntak på grunnlag av eiendommens karakter

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det i Innst. O. nr. 61 (2000-2001) var et flertall for å heve konsesjonsgrensen fra 5 dekar til 20 dekar. Vedtaket ble satt i kraft fra 1. januar 2001.

Flertallet viser til at sentrumsregjeringen, bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, fremmet forslag om å heve konsesjonsgrensen for landbrukseiendommer fra 5 til 15 da, i St.meld. nr. 19 (1999-2000) framlagt av daværende landbruksminister Kåre Gjønnes (Kristelig Folkeparti).

I innstillingen til St.meld. nr. 19 (1999-2000), Innst. S. nr. 167 (1999-2000) skrev komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet:

"Flertallet viser til at departementet foreslår å heve arealgrensen ved konsesjonsfritt erverv av bebygd eiendom fra 5 til 15 dekar ut fra hensynet til at dette vil gi økt utbud av landbrukseiendommer og dermed legge til rette for økt bosetting. Flertallet er opptatt av at dette hensynet balanseres mot andre hensyn knyttet til eierskap av arealer.

Flertallet vil peke på at eiendomsrett er et knapt gode. At denne retten spres på flest mulig gir en betydelig maktfordeling i samfunnet. Flertallet mener et størst mulig antall eiendommer bør fanges opp av det forvaltningssystemet konsesjonsloven legger grunnlag for. Dette innebærer ikke bare en eiendomsrett, men også en eiendomsplikt for den som erverver landbrukseiendom. Flertallet mener likevel at arealgrensen bør økes til bebygd eiendom med et totalareal på 20 dekar."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at den siste reguleringen av konsesjonsgrensene skjedde i 2001. Effekten av denne reguleringen er det vanskelig å slå fast da den kun har vært gjeldende i 2 år. Viser i denne sammenheng til brev fra statsråden av 22. oktober 2003. Disse medlemmer viser til at det nå også er kommet en NOU 2003:26 om odels- og åsetesretten hvor arealgrensene for odel også er berørt. Disse medlemmer vil derfor ikke endre konsesjonsgrensene nå, men ser det som naturlig å komme tilbake til spørsmålet om endrede konsesjonsgrenser i forbindelse med behandlingen av odelsloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti støtter forslaget til ny lov og viser til at forslaget om økt arealgrense i konsesjonsloven er helt i samsvar med landbrukspolitiske mål om friere omsetning av landbrukseiendommer, nedfelt i Sem-erklæringen, Samarbeidsregjeringens politiske grunnlag. Disse medlemmer mener forslaget bidrar til styrket eiendomsrett og bedre tilrettelegging for næringsutvikling knyttet til landbruket.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er av den oppfatning at med den korte tiden gjeldende grenser har vært i funksjon, er det ikke mulig å si noe sikkert om konsekvensene i forhold til de hensyn konsesjonsreglene skal sikre. Det er oppsiktsvekkende at departementet uten noen form for konsekvensanalyse av forrige endring allerede nå foreslår å heve grensene kraftig.

Disse medlemmer vil videre peke på at det verken i høringsnotatet eller i proposisjonen er gjort noe forsøk på å anslå hvor mange eiendommer som nå vil bli konsesjonsfrie. Tall som Norges Bondelag har hentet fra SSB viser at over 25 500 landbrukseiendommer vil bli konsesjonsfrie med departementet forslag. Dette er etter disse medlemmers mening åpenbart at det ville få store og uoversiktlige konsekvenser. Disse medlemmer går derfor mot forslaget om å heve dagens konsesjonsgrense på 20 dekar.

0-konsesjon

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil påpeke den mulighet kommunene har til å sette konsesjonsgrense 0. Det er vesentlig for utøvelsen av lokaldemokratiet at denne retten opprettholdes. Flertallet legger til grunn at de kommuner som velger å sette konsesjonsgrense 0, blir respektert og at kommunenes vedtak ikke undergraves ved en liberal fortolkning av unntaksreglene på dette punktet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringens forslag til konsesjonsregelverk beholder kommunenes adgang til å fastsette konsesjonsgrensene slik som i dag, dvs. upersonlig boplikt for alle boligeiendommer. Disse medlemmer sier seg uenig i dette, fordi erfaringene med ordningen er store problemer for lokalbefolkningen. Derfor bør boplikten for boligeiendom oppheves.

Disse medlemmer viser til en undersøkelse av Aanesland og Holm om de økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av boplikt som er innført i 76 norske kommuner. Ut fra totaltall og gjennomsnittstall for kommunene, synes boplikt å ha liten betydning. Det blir ikke flere bebodde helårsboliger i kommuner med boplikt. Boliger i kommuner med boplikt er like mye bebodd som i kommuner uten boplikt. Andelen av helårsboliger som blir fritidsboliger er større i kommuner med boplikt enn i kommuner uten. De fleste kommuner som innfører boplikt har som regel liten kontroll med det som foregår. Lovverket med konsesjonsloven og plan- og bygningsloven er komplisert og åpner for flere muligheter for å unngå boplikten. Eiendommen kan overføres til nære slektninger (slektsparagrafen), nye boliger kan bygges uten boplikt (ikke nullkonsesjon på ubebygd areal) og eiendommen kan leies bort mer eller mindre proforma ("lei en sørlending").

Disse medlemmer mener ordningen i tillegg har bidratt til å skape splid, uvennskap, angiveri og dårlig bomiljø. Et konsesjonslovverk som hjemler at lokalpolitikerne nærmest kan utøve tvangsbosetting og i ytterste konsekvens kan tvinge folk til å selge sin private eiendom, vil disse medlemmer karakterisere som et høyst upassende offentlig inngrep.

Kravet til jord og skogbruksfaglig kompetanse

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at departementet har foreslått å fjerne kravet til at det skal være jord- og skogbruksfaglig kompetanse i kommunene. Forslaget framstår etter flertallets oppfatnings som uheldig når det skjer samtidig med at departementet vil legge avgjørelsesmyndighet i alle konsesjonssaker og delingssaker til kommunene.

Det er viktig at kommunene som forvalter av flere økonomiske og juridiske virkemidler besitter jord- og skogsbruksfaglig kompetanse. For det første får landbrukskommunene større overføringer til kommunal landbruksforvaltning for å skape grunnlag for ny næringsutvikling og attraktive bosteder. Samtidig vil lav kompetanse sannsynligvis føre til flere klager og dårligere rettssikkerhet, noe som igjen fører til lengre saksbehandlingstid og behov for større kapasitet og mer kompetanse på fylkesnivå. Samfunnskostnadene ved en slik utvikling vil være store. Flertallet går derfor mot forslaget om å fjerne kravet til jord- og skogbruksfaglig kompetanse.