1. Sammendrag
- 1.1 Hovedinnholdet i proposisjonen
- 1.2 Bakgrunnen for og arbeidet med lovrevisjonen
- 1.3 Lovens formål
- 1.4 Konsesjonspliktens omfang
- 1.5 Disposisjoner som likestilles med erverv av fast eiendom
- 1.6 Unntak på grunnlag av eiendommens karakter
- 1.7 Unntak på grunn av erververens stilling
- 1.8 Særregler for utenlandsboendes erverv av fritidseiendom
- 1.9 Aksjeerverv
Proposisjonen inneholder forslag til ny konsesjonslov ved erverv av fast eiendom. En foreslår at gjeldende lov av 31. mai 1974 nr. 19 oppheves, og at den nye loven erstatter denne. I tillegg til dette inneholder proposisjonen forslag om opphevelse av kravet i jordloven og skogbruksloven til jord- og skogbruksfaglig kompetanse i kommunene, samt noen bestemmelser i skogbruksloven som gjelder kommuneskog. Departementets høringsnotat er inntatt som vedlegg til proposisjonen.
I ny lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom foreslår departementet:
1. at hensynet til miljøet og fremtidige generasjoners behov skal gå fram av formålsbestemmelsen.
2. at erverv av ubebygde enkelttomter til bolig- eller fritidshus kan skje uten konsesjon dersom tomta enten ligger i område som i kommuneplan, reguleringsplan eller bebyggelsesplan etter plan- og bygningsloven er utlagt til byggeområde, og hvor tomteinndelingen er foretatt eller godkjent av bygningsmyndighetene, eller dersom tomta ikke er større enn 2 dekar. Departementet foreslår at konsesjonsfriheten ved slike erverv skal være betinget av at tomta bebygges innen 5 år. Betingelsen i dagens lov om at erververen og hans nærmeste familie ikke kan eie tomt fra før, faller bort i forslag til ny lov.
3. at erverv av andre ubebygde eiendommer kan skje uten konsesjon dersom eiendommen ligger i område som i reguleringsplan er regulert til annet enn landbruksområde, eller den ligger i område som i kommuneplanen er lagt ut til byggeområde. Departementet foreslår at konsesjonsfriheten ved slike erverv skal være betinget av at erververen ikke foretar bruksendring i strid med plan.
4. at erverv av bebygd eiendom ikke større enn 100 dekar kan skje uten konsesjon dersom ikke mer enn 20 dekar av eiendommen er fulldyrket. Departementet foreslår at konsesjonsfriheten ved slike erverv skal være betinget av at erververen ikke foretar bruksendring i strid med eventuell reguleringsplan. Det samme gjelder hvor eiendommen i kommuneplanens arealdel er lagt ut til byggeområde, eller til landbruks-, natur og friluftsområde.
5. at den lovbestemte boplikten ved nær slekts erverv endres tilsvarende forslaget til ny arealgrense i forslag 4.
6. at erverv av aksjer og parter i selskap med begrenset ansvar kan skje uten konsesjon.
7. at utenlandsboende kan erverve eiendom til fritidsformål uten konsesjon.
8. at bestemmelsen i gjeldende konsesjonslov om alminnelige forhold som taler mot konsesjon ikke videreføres i ny lov (gjeldende konsesjonslov § 7, den såkalte "spekulasjonsbestemmelsen").
9. at det lovfestes nærmere kriterier for skjønnsutøvelsen ved avgjørelsen av saker som gjelder landbrukseiendom. Departementet foreslår å innarbeide momenter fra jordlovens formålsbestemmelse, lovfeste gjeldende praksis som innebærer at det kan legges vekt på at sameie i landbrukseiendom som hovedregel er en uheldig eierform, samt lovfeste at det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar.
10. at priskontrollen oppheves for alt annet enn landbruk.
Når det gjelder erverv av eiendom som er eller har vært brukt som helårsbolig, og som i henhold til lokale forskrifter faller inn under dagens regler om nedsatt konsesjonsgrense, foreslås:
1. at reglene om nedsatt konsesjonsgrense beholdes i den nye loven, og at de får anvendelse med de nye arealgrensene som går fram av forslag nr. 4 ovenfor.
2. at nære slektninger og besvogrede av overdrageren kan overta uten konsesjon dersom noen av dem som omfattes av slektskapsunntaket i lovutkastet § 5 første ledd nr. 1 har eid eiendommen i minst 5 år. Betingelsen gjelder ikke dersom eieren dør før tidsfristen er ute.
3. at hus under oppføring, og hus som enda ikke er tatt i bruk til helårsbolig, ikke kan overtas uten konsesjon dersom eiendommen er regulert til boligformål.
4. at det overlates til kommunene selv å velge om punkt 3 skal få anvendelse i deres kommune.
5. at det innføres en frist for tilflytting til slik eiendom.
6. at innholdet i bosettingskravet skal tilsvare innholdet i den lovbestemte boplikten i saker som gjelder landbrukseiendom. Departementet foreslår imidlertid at bosettingskravet ikke skal være personlig for erververen.
7. at det lovfestes en rekke kriterier som gjennom praksis er relevante ved avgjørelsen av om konsesjon skal gis eller ikke.
I St.meld. nr. 43 (1992-1993) Om praktiseringen av jord- og konsesjonslovgivningen og i Ot.prp. nr. 72 (1993-1994) Om ny jordlov, foreslo departementet at landbrukslovgivningen skulle gjennomgås med sikte på en oppdatering. Departementet foreslo da at en skulle gjennomgå jordloven, konsesjonsloven og jordleieproblematikken.
I St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, ble det så redegjort for en rekke forslag til endringer i konsesjonsloven. Ved lovendring 4. mai 2001 ble noen av disse endringene gjennomført. I Ot.prp. nr. 33 (2000-2001) som lå til grunn for Stortingets behandling, forutsatte en imidlertid at det måtte foretas en generell gjennomgang av loven i ettertid, med sikte på å fremme en proposisjon om endringene i løpet av våren 2003.
Næringslovutvalget var et fast regjeringsoppnevnt utvalg. Utvalget hadde som mandat å ta stilling til spørsmål av betydning for små og mellomstore bedrifter. I januar 1995 fremmet utvalget forslag til endringer i konsesjonsloven. Forslagene er, i den grad de fortsatt er aktuelle, omtalt i tilknytning til de enkelte forslag i denne proposisjonen.
Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital innen avtaleområdet. Omsetning av fast eiendom faller inn under traktatens bestemmelser om fri bevegelse av kapital. Avtalen har etter dette betydning for det offentliges kontroll med omsetning av eiendommer og rettigheter. Verken regelverk eller praksis kan innrettes slik at de direkte eller indirekte forskjellsbehandler nordmenn og andre EØS-borgere med hensyn til å sikre seg eiendomsrett eller bruk av arealene. Reglene må dessuten utformes slik at reguleringen ikke blir mer omfattende enn det som er nødvendig for å nå de nasjonale målene.
Det er en jevn nedgang i antall aktive driftsenheter i landbruket, mens antall landbrukseiendommer er stabilt. Som følge av dette har et økende antall eiendommer først og fremst funksjon som bosted og livsmiljø i arbeid og fritid. Det er viktig at ressursgrunnlaget på bygdene i større grad blir utnyttet til ulik næringsutvikling og til bosetting; også for borgere uten direkte tilknytning til primærnæringene. En ser det bl.a. som ønskelig at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom. Regjeringen ønsker på denne bakgrunn en utvidet og mer aktiv nærings- og bosettingspolitikk for disse eiendommene. Det er en økende etterspørsel etter mindre landbrukseiendommer, og regjeringen ønsker en friere omsetning av disse. Det er derfor nedfelt i Sem-erklæringen at konsesjonsgrensen skal heves til 20 dekar fulldyrket mark og 80 dekar annet areal.
Behovet for regler som regulerer eier- og bruksforhold må ses i lys av de endringene som er skjedd i samfunnet når det gjelder styring av arealbruk etter andre lovregler, f.eks. gjennom regler etter plan- og bygningsloven. Etablert praksis som det er ønskelig å holde fast ved, bør i større grad enn i dag omtales i lovteksten.
Landbruksdepartementet vil peke på at det ved revisjon av konsesjonsloven også må legges vekt på effektivitet. Regler som ikke gir ønsket samfunnsgevinst bør oppheves eller endres på en slik måte at de bedre kan bidra til en arealbruk som er gagnlig for samfunnet. I en framtidig konsesjonslov bør det som nå være hjemmel for å gi forskrifter hvor det kan gjøres unntak fra hovedreglene, men det bør for øvrig tilstrebes at sentrale unntaksbestemmelser i gjeldende forskrifter innarbeides i loven. Administrasjonen av konsesjonssystemet må knyttes til effektive, enkle kontrollrutiner hvor en tar hensyn til hvilke virkninger dette har for offentlig økonomi og administrasjon og for avtalepartene i en eiendomshandel.
Landbruksdepartementets vurdering av endringsbehovet har samlet sett ført til at en ser behov for å utarbeide en ny konsesjonslov til erstatning for lov 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon ved erverv av fast eiendom. Forslagene fører til at den nye loven i hovedsak vil få praktisk betydning ved erverv av ubebygde landbruksarealer og større bebygde landbrukseiendommer.
Basert på de premissene som er omtalt ovenfor, formet departementet ut et høringsnotat der en redegjorde for lovforslaget. Notatet ble sendt ut på høring 15. mai 2002. Høringsfristen gikk ut 2. september 2002. Innen 13. november hadde departementet mottatt 211 uttalelser. Uttalelsene kom fra 9 departementer, 9 fylkesmenn, 13 fylkeslandbruksstyrer, 2 fylkesting, 159 kommuner og 19 "andre". Mange av høringsinstansene har gitt grundige og svært omfattende kommentarer til høringsnotatet. Høringsinstansene har i hovedsak svart direkte på de spørsmål og forslag som ble fremsatt, og hovedtyngden av dem har sluttet seg til de fleste forslagene. Dette gjelder bl.a. at formålsbestemmelsen beholdes omtrent som i dag, at konsesjonspliktens omfang reduseres for arealer som ikke kan karakteriseres som landbruksarealer, og at loven stiller som vilkår for konsesjonsfrihet at søkers formål ikke er i strid med plan etter plan- og bygningsloven. Et stort flertall bekrefter at det er behov for å lovfeste de skjønnsmomentene som ble nevnt i høringsnotatet, og for å styrke rekkevidden av reglene om nedsatt konsesjonsgrense. Det er imidlertid stor uenighet mellom høringsinstansene i forhold til forslag nr. 2 og 5. Det konkrete innholdet i høringsinstansenes innspill er omtalt fortløpende i proposisjonen i tilknytning til departementets behandling av de enkelte forslagene.
I høringsnotatet foreslo Landbruksdepartementet at det sentrale målet for loven, som i gjeldende lov, skal være å sikre et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet. Formålene innebærer at lovens virkemidler kan nyttes både for å styre eierforhold og bruk av arealet.
Departementet foreslo likevel enkelte endringer. En pekte på at hensynet til miljøet er fremhevet i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling som en viktig del av landbrukspolitikken, og at hensynet burde synliggjøres i formålsparagrafen på samme måte som i jordloven. Videre ga departementet uttrykk for at det ikke er behov for den uttrykkelige opplistingen av ulike landbruksnæringer som finnes i gjeldende formålsbestemmelse.
Jordressursen er grunnleggende for all biologisk produksjon og mangfold, og Norge har knapphet på arealer som kan brukes til jordbruksproduksjon. Det må legges til grunn et langsiktig føre-var-perspektiv ved forvaltningen av jordsmonnet som ressurs. Dette kan sikre framtidige generasjoners tilgang på mat. Langsiktig bevaring av jordressursene er derfor en del av den nasjonale miljøvernpolitikken. Grunnloven § 110 b pålegger statlige myndigheter å ta hensyn til miljøet. Ved bruk og vern av arealer må en forholde seg til samfunnsnytte sett i et langsiktig tidsperspektiv. Etter departementets syn bør både hensynet til miljøet, herunder jordvernet, og til fremtidige generasjoner, reflekteres i ordlyden i konsesjonslovens formålsbestemmelse på en måte som er forenlig med den betydning disse hensynene har for arealbruken i dagens samfunn. Begge hensynene bør innarbeides tydelig i lovgivningen, noe de fleste høringsuttalelsene slutter seg til.
Det er fastsatt i gjeldende konsesjonslov § 2 at erverv av fast eiendom utløser konsesjonsplikt med mindre det er gjort unntak fra plikten i loven, eller i medhold av den. Konsesjonspliktens omfang bør avspeile samfunnets behov for og ønske om å kontrollere omsetningen av fast eiendom. Dersom det er enighet om at kontrollbehovet er redusert for enkelte arealgrupper, står en overfor et valg mellom helt å unnta slike erverv fra konsesjonsplikt eller etablere en eller annen mellomform hvor kontrollen delvis er i behold.
Departementet mener det er grunnlag for å utvide konsesjonsfriheten. Spørsmålet om utformingen av reglene i form av positiv eller negativ avgrensing av hva som skal utløse konsesjonsplikt, er et hensiktsmessighetsspørsmål, og må bl.a. ses i sammenheng med hvilke endringer et slikt systemskifte fører til på kontrollsiden.
Etter departementets vurdering er forslagene til endringer i konsesjonspliktens omfang så omfattende at det kan være lettere enn tidligere å "speilvende" lovens ordlyd. Med dette som bakgrunn antar Landbruksdepartementet at en positiv avgrensning kan knyttes til arealtyper, eventuelt kombinert med arealets størrelse. Departementet mener imidlertid at det ikke er ønskelig å speilvende kriteriene knyttet til erververens stilling. En slutter seg på dette punktet til Justisdepartementets syn som er referert i proposisjonen.
Myndigheten til å avgjøre konsesjonsspørsmålene foreslås, som i loven fra 1974, lagt til Kongen. Hensynet til en planmessig konsesjonspolitikk og til en konsekvent og enhetlig praktisering av loven har betydning for hvem som i praksis bør utøve denne myndigheten. I St.meld. nr. 19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå, er det lagt til grunn at avgjørelsesmyndigheten skal delegeres til kommunene. En ønsket å legge til rette for at kommunen i større grad enn før kan bli en landbrukspolitisk aktør hvor mer myndighet og ansvar ville kunne gi større nærhet til borgerne og brukerne slik at den enkelte næringsutøver også fikk større mulighet og anledning til å påvirke egen utvikling.
Visse disposisjoner er etter gjeldende konsesjonsloven § 3 likestilt med erverv, og rettighetshaveren må søke konsesjon ved stiftelse eller overdragelse av slik rett, herunder nærmere angitte rettigheter som gjelder eiendom som ligger i strøk som i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven er avsatt til fornyelsesområde. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det fortsatt er behov for slike regler i konsesjonsloven, eventuelt om virkemidlene i plan- og bygningsloven dekker behovet for regulering på dette området. I lovutkastet som ble sendt ut på høring var bestemmelsene sløyfet. Departementet mottok samlet 52 innspill knyttet til spørsmålet om å oppheve den utvidede konsesjonsplikten i fornyelsesområder. En har ikke mottatt innspill som gjelder andre deler av bestemmelsen.
8 av de 42 kommunene som har uttalt seg, mener at det er behov for bestemmelsene om utvidet konsesjonsplikt i saneringsstrøk. Formålet med den utvidede konsesjonsplikten var å legge til rette for at kommunen skulle ha anledning til å gripe inn med bruk av forkjøpsrett. Bestemmelsen som regulerer fornyelse av boligområder er nå tatt inn i plan- og bygningsloven. Kommunens forkjøpsrett etter konsesjonsloven ble opphevet i 2001. Koblingen til reguleringsplanen gir imidlertid mulighet for vilkår/avslag i de tilfeller erververen/rettighetshaver skal nytte eiendommen i strid med plan. Denne koblingen er ikke avhengig av en egen bestemmelse om utvidet konsesjonsplikt i saneringsområder, og koblingen er beholdt i forslaget til ny konsesjonslov. Endringene innebærer etter departementets syn at bestemmelsene i gjeldende konsesjonsloven §§ 3 og 5 har mistet sin praktiske betydning.
Forskriftshjemlene i gjeldende lov gir rom for å fastsette nærmere regler om hvilke rettigheter som medfører konsesjonsplikt. Etter departementets vurdering dekker hjemmelen i § 2 behovet for forskriftshjemler om konsesjonsplikt. Forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 3 første ledd kan følgelig sløyfes i ny lov.
Utgangspunktet i konsesjonsloven § 2 er, som nevnt, at erverv av fast eiendom utløser konsesjonsplikt med mindre det er gjort unntak fra plikten i loven selv, eller i medhold av den. En sentral gruppe unntak bygger på objektive kriterier ved den eiendommen som omsettes, for eksempel eiendommens størrelse eller reguleringsstatus.
Gjeldende konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1 innebærer at erverv av ubebygd enkelttomt til bolig- eller fritidsformål i hovedsak skjer uten konsesjonsbehandling.
Erverv av ubebygde arealer som ikke kan karakteriseres som enkelttomter medfører i hovedsak konsesjonsbehandling. I gjeldende konsesjonslov er det imidlertid gjort unntak fra konsesjonsplikten ved visse erverv fra kommuner eller kommunale tomteselskap. Kommuner og fylkeskommuner er dessuten etter konsesjonsloven § 6 første ledd nr. 4 gitt unntak fra konsesjonsplikten ved visse erverv. Ut over dette er det i forskrift fastsatt unntak basert på reguleringsstatus og arealstørrelse.
Konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 2 gjelder unntak for bebygd eiendom. Bestemmelsen ble endret 4. mai 2001. Endringen trådte først i kraft 1. september 2001, og gjaldt erverv av alle typer eiendommer; for eksempel bolig-, fritids-, nærings- og landbrukseiendom. Hovedinnholdet i endringen var at arealgrensen ved erverv av bebygd eiendom ble hevet fra 5 til 20 dekar. I de nye reglene er det bl.a. en forutsetning for konsesjonsfriheten at erververen ikke skal foreta bruksendring i strid med planen. Det er videre en forutsetning at jordbruksarealet på eiendommen holdes i hevd, jf. påbudet i jordloven § 8. Reglene har ikke vært i funksjon i så lang tid at det er mulig å si noe om de erfaringene som er gjort etter at de ble innført.
I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at konsesjonspliktens omfang bør avspeile samfunnets behov for, og ønske om, å kontrollere omsetningen av fast eiendom. Departementet mente det er grunnlag for å utvide konsesjonsfriheten både ved erverv av ubebygd og bebygd eiendom.
Samfunnsinteressene som begrunner konsesjonsbehandling ved erverv av tomter er flere. Et hensyn er å sikre en samfunnsgagnlig fordeling av tomter til bolig- og fritidsformål. Et annet hensyn knytter seg til kommunenes interesse av at tomtene bygges ut i en takt som svarer til de planer og grunnlagsinvesteringer som kommunene legger til grunn for utviklingen i lokalsamfunnet. Et tredje hensyn er knyttet til vern av arealer til andre formål slik som landbruksdrift og friluftsliv. Det er et mål at reglene om konsesjonsplikt ved erverv av enkelttomter skal balansere alle disse hensynene på en måte som ivaretar samfunnets behov. Et stort flertall av høringsinstansene slutter seg til at konsesjonsfriheten ved erverv av enkelttomter til bolig- eller fritidshus utvides til å gjelde uavhengig av hvor mange tomter familien eier fra før. Departementet foreslår i tråd med dette at det foretas en slik endring. Endringen bør gjelde uavhengig av reguleringsstatus. I forhold til gjeldende regler innebærer forslaget at konsesjonsbehandlingen av erverv av tomt nummer to faller bort.
Høringsinstansene bekrefter at det er en risiko for at mange tomter kan bli liggende ubrukte i lang tid. Skal fortetting være mulig i praksis, må kommunene sikres mulighet til å kreve utbygging av tomter. Etter departementets oppfatning bør disse hensynene i et langsiktig perspektiv gis så stor vekt at det bør oppstilles som et vilkår for konsesjonsfrihet at tomta skal bebygges innen en bestemt tidsfrist. Departementet er imidlertid enig med Den norske advokatforening i at innholdet i en byggefrist bør klarlegges gjennom forarbeider og rundskriv. For at den lovbestemte fristen ikke skal bli for tyngende, bør den være så romslig at det blir mulig å bebygge den innen utløpet av fristen. 5 år anses å være romslig nok til at dette lar seg gjennomføre.
Departementet foreslår videre at arealgrensen på 2 dekar i gjeldende lov beholdes i den nye loven.
I takt med utviklingen av plansystemet og kommunenes oppfølging av denne utviklingen, er konsesjonslovens virkemidler i dag mindre aktuelle for styring av arealbruken enn i 1974. Flertallet av høringsinstansenes syn på spørsmålet om en kobling mellom plan og konsesjon, bekrefter dette. Opprettholdes konsesjonsplikten utelukkende for å styre arealbruk i snever forstand, foretas det en dobbeltkontroll som må anses som unødvendig. Innenfor områder som er regulert eller lagt ut i plan kan konsesjonsbehandling likevel ha selvstendig betydning dersom det er behov for å vurdere det framtidige eierforholdet, eller framtvinge gjennomføring av eksisterende planer. Spørsmålet om plan er egnet til å erstatte konsesjonsbehandling avhenger av hvilken plantype arealet omfattes av, og av hvor viktig det er å styre arealbruk og eierforhold som ikke er regulert gjennom planen. Når det gjelder vurderingen av eierforhold, herunder ønsket i gjeldende lov om å unngå oppsamling av fast eiendom, uheldig kapitalplassering mv., mener departementet at det bør vises nøkternhet mht. hva en kan oppnå med gjeldende konsesjonsregler. En ser heller ikke grunnlag for å opprettholde konsesjonsplikt alene for å sikre at bare profesjonelle utbyggere skal få hånd om tomtearealer. Med dette som bakgrunn, mener Landbruksdepartementet at plan ved omsetning av visse typer ubebygd areal (ikke landbruksareal), kan være egnet til å erstatte konsesjonsbehandling.
Etter departementets mening er det ikke behov for noen arealgrense for konsesjonsfrihet for eiendom som omfattes av reguleringsplan eller kommuneplan. En arealgrense vil være tilfeldig valgt; den forteller i liten grad om behovet for kontroll er større eller mindre. Konsesjonsfriheten bør etter dette utvides til å gjelde erverv av ubebygde arealer som ligger i område som i reguleringsplan er regulert til annet enn landbruksområde, eller i område som i kommuneplanen er lagt ut til byggeområde. Landbruksdepartementet mener, i motsetning til det Miljøverndepartementet gir uttrykk for i sin høringsuttalelse, at det er ønskelig å oppstille som tilleggsvilkår at eiendommen ikke skal nyttes i strid med planen. Dette kan bidra til å redusere faren for rene spekulasjonsoppkjøp, og gir dessuten konsesjonsmyndighetene effektive sanksjonsmuligheter som skal sikre at eiendommen ikke tas i bruk til nye formål som ikke passer inn i planverket. Departementet foreslår etter dette konsesjonsfrihet ved erverv av ubebygde eiendommer (som verken er tomter eller landbruksarealer) hvor arealene ligger i område som i reguleringsplan er regulert til byggeområde, eller som ligger i område som i kommuneplanen er lagt ut til byggeområde. Konsesjonsfriheten er betinget av at erververen ikke foretar bruksendring i strid med planen. Dersom forslaget vedtas, vil en betydelig andel av de ca. 500-600 konsesjonssakene kommunene avgjør i dag unntas fra konsesjonsbehandling. Dette fører til sparte administrative kostnader for kommunene.
Ved erverv av ubebygd landbrukseiendom taler bl.a. hensynet i jordloven § 1 om driftsmessig gode løsninger for at det foretas en konsesjonsbehandling selv om arealet i henhold til reguleringsplan er regulert til landbruk. Eventuell konsesjonsfrihet bør etter dette ikke omfatte ubebygde landbruksarealer. Høringsinstansene har heller ikke kommet med merknader som tilsier at slike arealer bør kunne erverves uten konsesjon.
Forslagene til endring i konsesjonspliktens omfang bygger på et utgangspunkt om at reglene ikke bør være strengere enn det som er nødvendig. Hovedsynspunktet er at en bør legge til rette for økt frihet der dette er mulig. Sem-erklæringen bygger på at en ikke gikk langt nok mht. å heve arealgrensen for landbrukseiendommer gjennom endringen 4. mai 2001. Forslaget må sees som et ønske om å styrke bosettingen i distriktene, og oppnå regelforenklinger som kan lette borgernes hverdag, og redusere myndighetenes arbeidsomfang.
Der bosettingshensynet gjør seg gjeldende har kommunene etter gjeldende regler mulighet til å innføre nedsatt konsesjonsgrense for å hindre at helårsboliger blir brukt til fritidsboliger. I forslaget til ny lov mener departementet at denne muligheten bør beholdes og regelverket styrkes.
Flere høringsinstanser peker på at forslaget til endring fører til at små landbrukseiendommer tas ut av rasjonaliseringsmarkedet. Departementet er enig i at relativt små bruk med svake bygningsressurser kan være aktuelle rasjonaliseringsobjekter. Det er en risiko for at slike eiendommer under den nye arealgrensen kan bli mindre aktuelle i markedet for tilleggsjord fordi prisen blir for høy. Dette gjelder trolig særlig i tettstedsnære strøk. De samfunnsmessige følgene av dette må imidlertid vurderes i lys av hvilken betydning eiendommene har som rasjonaliseringsobjekt. Kostnadene ved konsesjonskontroll må stå i rimelig forhold til de samfunnmessige fordelene som kan oppnås gjennom slik kontroll.
To høringsinstanser, Direktoratet for naturforvaltning og Friluftsrådenes Landsforbund, har påpekt at en heving av arealgrensen vil redusere mulighetene for å sikre allmennheten tilgang til friarealer, særlig i strandsonen på Østlandet og Sørlandet. Etter Landbruksdepartementets syn er gevinstene ved å sette vilkår, eventuelt avslå konsesjon på eiendommer med totalareal mellom 20 og 100 dekar hvor ikke mer enn 20 dekar kan være fulldyrket, ikke av et slikt omfang at konsesjonsplikten bør opprettholdes. Plan- og bygningsloven gir hjemmel for at kommunen kan regulere arealet til friluftsformål dersom allmennheten har behov for dette. Kommunen kan deretter ekspropriere arealet eller eiendommen, jf. samme lov § 35. Ordningen gir det offentlige mulighet for å tilegne seg de arealer det her er snakk om uten at en tar i bruk reglene i konsesjonsloven. Forslaget til endring vil dessuten føre til en betydelig regelforenkling i konsesjonsloven.
En arealgrense koblet til fulldyrka mark kan føre til at enkelte grunneiere vanhevder jorda slik at det ikke oppstår konsesjonsplikt. Kommunen har her et ansvar for å følge opp og pålegge tiltak som kan hindre vanhevd, jf. jordloven § 8. Sett på denne bakgrunn mener departementet at de reelle mulighetene for slik "omgåelse" av konsesjonsplikten vil få et begrenset omfang.
Dokument 8-forslaget fra stortingsrepresentantene Hedstrøm og Solholm om å unnta erverv av rene skogeiendommer fra konsesjonsplikten har ikke vært drøftet i høringsrunden, og det er heller ikke reist av høringsinstansene. Noen høringsinstanser, bl.a. NORSKOG, mener imidlertid at priskontrollen og boplikten bør oppheves. Etter departementets vurdering vil det imidlertid også være uheldig dersom en skal operere med to ulike forvaltningsregimer for erverv av skog, dvs. at rene skogeiendommer erverves uten konsesjon (og uten boplikt eller priskontroll), mens det oppstår konsesjonsplikt ved erverv av skog som ligger til en eiendom med jordbruksareal.
Regjeringen har foretatt en omlegging av virkemidlene i skogpolitikken. Omleggingen medfører bl.a. at skogeierne i større grad får ansvar for å opprettholde de langsiktige avvirkningsmulighetene i skogen. Skogeierne bør tilsvarende gis større handlefrihet ved avgjørelsen av til hvilken pris han eller hun skal kjøpe skog for. Gjennom justeringene som er beskrevet ovenfor er det ikke etablert konsesjonsfrihet ved erverv av rene skogeiendommer, men intensjonene i Dokument nr. 8:7 (2002-2003) om en større handlefrihet er langt på vei imøtekommet.
Gjeldende konsesjonslov inneholder en rekke unntak fra konsesjonsplikt basert på erververens stilling. I høringsnotatet ble det ikke fremmet forslag til endringer i gjeldende lov. Det ble imidlertid påpekt at grensen for bo- og driveplikt bør ses i sammenheng med forslaget til ny arealgrense ved erverv av bebygd eiendom.
Forslaget til ny arealgrense ved erverv av bebygd eiendom, jf. lovutkastet § 4 nr. 4, gjelder erverv som foretas av alle erververe uavhengig av om de er nære slektninger eller ikke. Dette innebærer at nære slektninger kan overta bebygd landbrukseiendom inntil den nye arealgrensen uten at det oppstår konsesjonsplikt eller bo- og driveplikt. Lovutkastet angir mao. ikke strengere regler for boplikt ved overdragelser innen familie enn ved salg til utenforstående.
Ved erverv av bebygd eiendom vil arealgrensen for den lovbestemte bo- og driveplikten for nære slektninger ut fra forslagene som er inntatt i lovutkastet bli litt forskjellig fra arealgrensen for odlingsjord, jf. odelsloven § 2. Arealgrensen i lovutkastet til ny konsesjonslov er knyttet til 20 dekar fulldyrka mark, mens kravet til odlingsjord etter odelsloven bygger på 20 dekar jordbruksareal. Dette innebærer at det blir en annen arealgrense for den lovbestemte bo- og driveplikten for odelsberettigede, jf. odelsloven § 27 enn lovbestemt bo- og driveplikt for den som kan erverve konsesjonsfritt med hjemmel i lovutkastet § 4 første ledd nr. 4. I denne forbindelse kommer også hensynet til de øvrige odelsberettigede inn. Departementet mener imidlertid at ulempene for de odelsberettigede kan avdempes gjennom praksis i saker som gjelder søknad om dispensasjon fra bo- og driveplikt.
Gjeldende konsesjonsloven § 5a er et unntak fra konsesjonsfriheten etter gjeldende konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1 og 2 dersom erververen er utenlandsboende og eiendommen skal nyttes til fritidsformål. Bestemmelsen får anvendelse både ved erverv av bebygd og ubebygd eiendom. Bestemmelsen ble innført i forbindelse med inngåelsen av EØS-avtalen.
I høringsnotatet foreslo departementet at særregelen i konsesjonsloven § 5a om utenlandsboendes plikt til å søke konsesjon, skulle oppheves. Svært få fritidseiendommer er blitt overdratt til utenlandsboende, og i de tilfeller der utenlandsboende erverver fritidseiendom er svært få søknader avslått. Bestemmelsen har trolig hatt liten betydning for innenlandsboendes muligheter for å sikre seg fritidseiendom, og har heller ikke innvirket i særlig grad på prisnivået på slike eiendommer. Et stort flertall av høringsinstansene støtter forslaget til oppheving av gjeldende bestemmelse om konsesjon ved utenlandsboendes erverv av fritidseiendom. Opphevelse fører til at utenlandsboende likestilles med innenlandsboende også ved erverv av fritidseiendom.
Gjeldende konsesjonsloven § 4 fastsetter konsesjonsplikt ved visse aksjeerverv og ved omsetning av parter i andre selskap med begrenset ansvar. Bestemmelsens funksjon var opprinnelig å hindre omgåelser av konsesjonsplikten ved at eiendommen reelt sett skifter eier uten at det skjer en formell eiendomsoverdragelse. I høringsnotatet foreslo Landbruksdepartementet opphevelse av bestemmelsen om konsesjonsplikt ved erverv av aksjer, jf. konsesjonsloven § 4, da man var usikker på hvor stor samfunnsgevinsten ved konsesjonsbehandling er. Behovet for konsesjonsplikt ved erverv av aksjer er redusert fordi selskapet selv må ha konsesjon ved kjøp av eiendommen. I den forbindelse kan og bør det stilles konsesjonsvilkår som mer direkte gir den styring av arealbruk og eierforhold som er ønskelig, noe som også kan gjøres med sikte på fremtidige overtakelser.
Opphevelse av gjeldende bestemmelse om konsesjon ved aksjeerverv fører til at landbrukseiendommer eid av aksjeselskaper reelt sett kan skifte eiere uten at dette konsesjonsbehandles. Opphevelse vil også føre til at det ikke lenger kan gripes inn med hjemmel i konsesjonsloven dersom det omsettes aksjeposter i store selskaper som eier landbrukseiendom. Departementet antar at noen av eiendommene dette gjelder kan være av en betydelig størrelse. Statistikken som er beskrevet i proposisjonen gir imidlertid indikasjoner på at det er relativt få eiendommer der bestemmelsen har en reell betydning.