Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heie­ren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, viser til at det i proposisjonen foreslås å overføre finansieringsansvaret for syketransport, herunder oppholdsutgifter og utgifter til nødvendig ledsager for pasienter som reiser til behandling i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, fra folketrygden til de regionale helseforetaka. Videre foreslås det at ansvaret for transport av helsepersonell overføres til de regionale helseforetak og kommunene på en slik måte at de regionale helseforetaka får ansvaret for transport av helsepersonell i spesialisthelsetjenesten, mens kommunene får ansvaret for transport av helsepersonell i kommunehelsetjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at Stortinget ved behandlinga av statsbudsjettet for 2003 vedtok følgende:

"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med oppfølgingen av Hagen-utvalget (finansieringssystemet i spesialisthelsetjenesten) forberede overføring av finansieringen av syketransport fra Rikstrygdeverket til de regionale helseforetakene."

Flertallet er tilfreds med at Regjeringen gjennom fremleggelsen av Ot.prp. nr. 66 (2002-2003) følger opp dette vedtaket.

Flertallet er opptatt av å stimulere til behandling nær pasientens bosted når dette både er til fordel for pasienten og kan representere reduserte utgifter til syketransport. Flertallet mener at dagens finansieringsordning der den instans som utløser utgifter - i dette tilfellet spesialisthelsetjenesten - ikke samtidig har finansieringsansvaret, kan være til hinder for rasjonelle behandlingsløsninger og et kostnadseffektivt transporttilbud.

Flertallet viser til at utgifter til syketransport som i dag dekkes av Rikstrygdeverket, har hatt en betydelig vekst de siste åra. I 2002 utgjorde disse utgiftene 1,543 mrd. kroner, og veksten i løpende kroner var på 13 prosent fra 2001 til 2002.

Flertallet mener at ved å overføre finansieringsansvaret til de regionale helseforetaka, vil det være mulig å dempe denne kostnadsveksten. Flertallet viser i denne sammenheng til tidligere gjennomførte forsøk med ansvarsoverføring gjennom et prøveprosjekt som ble gjennomført tidlig på 90-tallet. I dette prosjektet overtok sju fylkeskommuner ansvaret for syketransport på frivillig basis, og resultatet viste at det gjennomgående var en lavere utgiftsvekst til syketransport i prøvefylkene enn i landet for øvrig.

Flertallet viser også til at flertallet i Hagen-utvalget som i desember 2002 la fram sin innstilling NOU 2003:1 om det framtidige finansieringssystemet i spesialisthelsetjenesten, også foreslår at ansvaret for syketransport overføres til de regionale helseforetaka, mens et mindretall i Hagen-utvalget går inn for at folketrygden fortasatt skal ha ansvaret for syketransport.

Flertallet viser videre til at et flertall av de høringsinstansene til NOU 2003:1 som uttalte seg om syketransport og transport av helsepersonell, stiller seg positivt til å overføre finansieringsansvaret til de regionale helseforetaka, bl.a. gjelder det de fem regionale helseforetaka.

Flertallet er opptatt av å legge til rette for og stimulere til et desentralisert behandlingstilbud for pasientene i spesialisthelsetjenesten. Gjennom en ordning der helseforetaka får det finansielle ansvaret for syketransport, legges det til rette for at helseforetaka må ta hensyn til de totale kostnadene knytta til pasientbehandlingen, også de kostnadene som relaterer seg til transport. Dermed kan det i mange tilfelle vise seg å være økonomisk fordelaktig å opprette eller opprettholde allerede eksisterende, desentraliserte behandlingstilbud. Flertallet mener dette vil være til fordel for pasientene. Slik ordningen er i dag, må mange pasienter, særlig kronisk syke, foreta hyppige og til dels lange og slitsomme reiser for å få nødvendig behandling. Gjennom å etablere desentraliserte behandlingstilbud der det er faglig forsvarlig, vil en - slik flertallet ser det - kunne oppnå en dobbelt positiv effekt. Pasientene vil bli spart for den belastningen lange og hyppige reiser er, samtidig som helseforetaka over tid vil kunne frigjøre midler som ellers ville bli brukt til syketransport til direkte pasientbehandling.

Flertallets hovedbegrunnelse for å gå inn for departementets forslag om overføring av finansieringsansvaret av syketransporten til helseforetaka er ikke primært å spare samfunnet for utgifter, men å frigjøre deler av de midlene som i dag brukes til syketransport, til økt innsats på pasientbehandling.

Flertallet registrerer at noen av høringsinstansene gir uttrykk for at det må være mulig å gjøre tilpasninger i dagens regelverk slik at utgifter til behandling og syketransport kan sees i sammenheng uten å overføre finansieringsansvaret fra folketrygden til helseforetaka. Flertallet kan vanskelig se hvordan en kan oppnå dette uten å følge prinsippet om at den instans som utløser utgiftene, også må ha ansvaret for å finansiere disse.

Flere av høringsinstansene til NOU 2003:1 - ikke minst flere pasientorganisasjoner - er opptatt av pasientenes rettigheter til syketransport i forbindelse med en evt. overføring av ansvaret fra folketrygden til helseforetaka. Flere av organisasjonene påpeker i sine høringsuttalelser at rett til syketransport skal opprettholdes som en rettighet som er uavhengig av bosted, og noen av organisasjonene går derfor inn for at denne rettigheten fortsatt må være knytta til folketrygdloven.

Flertallet viser til at departementet i proposisjonen legger til grunn at det er en forutsetning for ansvarsoverføringen at dagens rettigheter til syketransport skal videreføres gjennom å innarbeide denne rettigheten i pasientrettighetsloven.

Flertallet vil sterkt understreke at det ikke gjennom den foreslåtte ansvarsoverføringen må skje noen svekkelse av pasientenes rettigheter når det gjelder nødvendig syketransport, og forutsetter at pasientene i framtida skal ha like klare rettigheter når det gjelder syketransport gjennom pasientrettighetsloven som de i dagens ordning har gjennom folketrygdloven.

Flertallet viser til at trygdeetaten har etablert kjørekontorer og transportkonsulenter rundt om i landet som har som hovedoppgave å få til en mest mulig effektiv og samordna syketransporttjeneste. Slik flertallet ser det, er det viktig å ta vare på og videreføre den kompetansen som er opparbeida i kjørekontorene og hos transportkonsulentene. Flertallet støtter derfor departementets forslag om at de ansatte ved kjørekontorene og transportkonsulentene i samsvar med reglene om virksomhetsoverdragelse blir tilbudt videreføring av ansettelsesforholdet i regionale helseforetak eller helseforetak. På denne måten vil en nyttiggjøre seg allerede opparbeida kompetanse samtidig som de ansatte får beholde arbeidet sitt.

På samme måte mener flertallet det er fornuftig at de regionale helseforetaka fra 1. januar 2004 trer inn i de prisavtaler som i noen fylker er inngått med enkelte transportører.

Flertallet er kjent med at det i flere fylker og regioner er gjort mye godt arbeid i forhold til å samordne ulike skyss- og transportbehov som ulike offentlige instanser innafor et geografisk område har. Dette gir både rasjonelle transportløsninger og betydelige samfunnsmessige gevinster i form av økonomiske innsparinger på utgifter til transport. Flertallet forutsetter at de regionale helseforetaka når de nå får overført finansieringsansvaret for syketransporten, fortsetter deltagelsen i og videreutviklingen av slike samordningsløsninger, og ber departementet følge opp overfor de regionale helseforetaka at dette skjer.

Når det gjelder oppgjør med transportører og saksbehandlings- og utbetalingstjenester, foreslår departementet at dette fortsatt skal utføres av trygdeetaten i 2004. Flertallet er enig i dette. Det framstår som lite hensiktsmessig at de regionale helseforetaka skal etablere et eget forvaltningsapparat for å håndtere saksbehandling og utbetalinger overfor transportører og brukere. Derfor mener flertallet det må være riktig at de regionale helseforetaka fra 2004 kjøper disse tjenestene fra trygdeetaten.

I tråd med prinsippet om at den instans som utløser utgifter, også bør være ansvarlig for finansieringen, foreslår departementet at utgifter til transport av helsepersonell som i dag finansieres av folketrygden, blir belastet de regionale helseforetaka og kommunene. Flertallet støtter dette forslaget, men vil likevel understreke noen viktige problemstillinger og forutsetninger.

Noen av høringsinstansene er bekymra over at kommunene gjennom denne ordningen blir påført utgifter som de ikke før har hatt, uten at de samtidig blir tilført nødvendige midler til å betale disse. Flertallet har forståelse for denne bekymringen og vil derfor sterkt understreke at de midlene som brukes på transport av helsepersonell i kommunene gjennom folketrygden, må overføres fra folketrygden til kommunene for å sikre at kommunene får det nødvendige økonomiske grunnlag for å påta seg denne oppgaven.

Flertallet vil videre peke på de store forskjellene mellom norske kommuner når det gjelder geografi, avstander, bosettingsmønster og kommunikasjoner. Dette vil medføre store forskjeller i utgifter til transport av eget helsepersonell mellom kommuner som ellers har likt folketall. Slik flertallet ser det, er det på denne bakgrunn viktig at det blir tatt hensyn til slike ulikheter når overføringene til kommunene til denne oppgaven skal foretas.

Flertallet vil også peke på at noen kommuner samarbeider med andre instanser for å få til samordna transportløsninger. Som et eksempel på det kan nevnes Flora kommune i Sogn og Fjordane, som er i gang med et samarbeidsprosjekt med Helse Førde om båttransport der de inkluderer både ambulanse, sjuketransport og transport av helsepersonell i det eksi­sterende båtrutesystemet i regionen. Det er også tenkt inkludert andre transportbehov som for eksempel transport til arbeid og skole.

Flertallet vil oppmuntre til slike samordna løsninger der lokale forhold ligger til rette for det, og vil understreke at overføring av finansiering av transport av helsepersonell til helseforetaka og kommunene ikke må være til hinder for slike samarbeidsløsninger.

Flertallet vil understreke at de regionale helseforetaka må samarbeide med kommunene i planleggingen for å sikre behovet for skyss av kommunehelsetjenestens personell. Flertallet forutsetter at det er de regionale helseforetaka som inngår kontrakter og står for det økonomiske oppgjøret med båteierne og på denne måten tillegges et hovedansvar for opprettelse og drift av ambulansebåter som også utfører annen transporttjeneste.

Flertallet forutsetter videre at kommunene på samme måte som i dag gis rett til å bruke disse båtene til skyss av sitt helsepersonell, og at den enkelte kommune betaler regionalt helseforetak for sin bruk av båtene.

Flertallet forutsetter at de regionale helse­fore­takas overordna ansvar når det gjelder ambulansebåter som også driver syketransport og transport av helsepersonell, samt kommunenes rett til å benytte slike båter til skyss av eget helsepersonell, presiseres i forskriftene til loven slik det framkommer av helseministerens brev av 31. oktober 2003 til Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe.

Flertallet registrerer at det er presisert i proposisjonen at forslaget om å overføre finansieringsansvaret for skyss av helsepersonell til kommunene og de regionale helseforetaka kun innebærer en overføring av finansieringsansvaret for transport av helsepersonell, og at det ikke legges opp til noen endringer i helsepersonellets materielle rettigheter i forhold til å få dekket sine reiseutgifter. Spørsmålet om reisegodtgjørelse for helsepersonell reguleres i dag i folketrygdloven § 5-19. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt nærmere retningslinjer i "Forskrift om stønad til dekning av utgifter til skyss i forbindelse med reise for å foreta undersøkelse eller behandling". Denne forskriften angir vilkårene for dekning av reiseutgifter og hvordan godtgjørelsen beregnes.

I proposisjonens forslag til ny bestemmelse i kommunehelsetjenesteloven § 5-1 er det ikke inntatt en tilsvarende forskriftshjemmel. Det er heller ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor det ikke skal videreføres en forskriftshjemmel tilsvarende den man i dag har i folketrygdloven § 5-19. Flertallet antar at dette skyldes en inkurie siden det i proposisjonen gis klart uttrykk for at man ønsker å videreføre dagens materielle rettigheter i forhold til å få reiseutgifter dekket.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene skal § 5-1 nytt fjerde ledd lyde:

Departementet gir nærmere forskrifter om dekning av reiseutgifter for behandlingspersonell, og kan gi bestemmelser om dekning av reiseutgifter i andre tilfeller enn nevnt i tredje ledd. Videre kan det gis bestemmelser om fast skyssgodtgjørelse til behandlingspersonell.

§ 5-1 nåværende tredje ledd blir nytt femte ledd."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan ikke støtte Regjeringens forslag om å overføre ansvaret for syketransporten fra folketrygden til de regionale helseforetakene. Disse medlemmer er kjent med at det argumenteres med at det er viktig å stimulere til behandling nær pasientens bosted når dette både er til fordel for pasienten og en kan redusere det offentliges utgifter til syketransport. Dette er en målsetting som ingen er uenig i. Problemet med den endringen som foreslås i proposisjonen, er imidlertid at det er grunn til å frykte at ordningen "fritt sykehusvalg" kan bli begrenset, og da særlig knyttet opp mot godkjente private aktører. Det hevdes at dette ikke skal skje, men disse medlemmer frykter at så lenge de regionale helseforetakene har en så presset økonomisk situasjon som nå er tilfelle, vil dette i seg selv være en grunn til å forsøke å begrense antallet brukere. Dette kan gjøres på flere måter selv om en har en lovfestet rett til fritt sykehusvalg. Dette kan skje ved at det ikke gis god nok informasjon om de alternativer som finnes, eller at man for eksempel forsøker å overtale pasienten til å velge et annet sykehus enn det som var ønsket. Det er også grunn til å frykte at økonomiske innsparingstiltak kan settes foran hensynet til hvilket transportmiddel som er i samsvar pasientens helse og interesse.

Disse medlemmer er av den oppfatning at man ved overføring av ansvaret for syketransporten til de regionale helseforetakene er mer interessert i å få redusert utgiftene på dette området enn å sikre pasientene en reell valgfrihet blant sykehustjenester. Disse medlemmer vil sørge for at pasientene i fremtiden skal ha et reelt fritt sykehusvalg og en akseptabel reisemåte tilpasset den enkeltes behov. Dette gjøres best ved at ansvaret for syketransport fortsatt skal være regulert i folketrygden og administrert av trygdeetaten.

Disse medlemmer vil også påpeke at dersom Regjeringens forslag blir vedtatt, så vil dette medføre at pasientene mister en rettighet de i dag har i henhold til folketrygden.

Disse medlemmer vil stemme imot proposisjonens forslag om å overføre ansvaret for syketransport og reiseutgifter for helsepersonell til de regionale helseforetakene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at dagens ordning med deling av finansieringsansvar for syketransport og finansiering av helsetjenester har ført til unødvendig lange reiser for pasienter i enkelte tilfeller. Landsforeningen for nyrepasienter og transplanterte påpekte i sin høringsuttalelse til sosialkomiteen at lang reisetid gir betydelige tilleggsbelastninger for denne pasientgruppen i tillegg til at kostnadene blir unødvendig høye. Flertallet vurderer at Regjeringens forslag vil legge til rette for et mer desentralisert helsetilbud når dette er til fordel for pasientene.

Flertallet viser videre til at pasientrettighetsloven § 2-4 gir pasientene rett til å velge sykehus. Regjeringen har i Ot.prp. nr. 63 (2002-2003) foreslått å utvide pasientens rett til valg av sykehus til også å omfatte private sykehus som de regionale helseforetakene har avtaler med. Videre er valgfriheten foreslått utvidet til å gjelde for barne- og ungdomspsykiatrien. Flertallet påpeker at retten til fritt sykehus­valg ikke kan begrenses av økonomiske hensyn i forhold til syketransport. Det forutsettes at de regionale helseforetakene lojalt forholder seg til dette, samt at plikten til å veilede pasientene om deres rettigheter blir ivaretatt. Slik det fremgår av Regjeringens forslag, skal pasientenes rettigheter i forhold til dekning av transportutgifter videreføres uendret.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil sterkt understreke følgende forutsetninger for å endre finansieringsansvaret for syketransport og reiseutgifter til helsepersonell:

• Pasienten må få det beste tilbudet til behandling og reisetilbud til denne behandlingen uavhengig av kostnad.

• Helseforetakene og kommunene må bli tilført økonomi slik at transporttilbudene kan opprettholdes og utvikles, ikke minst kvalitativt, i alle deler av landet. Ulikhet når det gjelder geografi og bosetting, skal ikke ramme pasienten og dens pårørende. Derfor må det i statens tilskuddsordninger klart kompenseres for ulike avstands- og bosetttingsforhold.

• Etablerte ordninger som er fleksible og fungerer godt lokalt bl.a. i samarbeid med drosjenæringen, bør i størst mulig grad videreføres og utvikles.

Etter disse medlemmers mening må det også være en klar forutsetning at all transport som er knyttet til spesialisthelsetjenestene, blir finansiert av helseforetakene. I det siste er det skapt usikkerhet omkring dette, bl.a. gjelder det ambulansetjenesten i Finnmark. Videre er det etter disse medlemmers mening en klar forutsetning at der spesialisthelsetjenesten er med i behandlingstilbudet, skal finansieringsansvaret for transport og reiseutgifter dekkes av helseforetakene. Dette må også gjelde for enogenhalvlinjetjenesten og de såkalte distriktsmedisinske sentrene.