Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

Vedlegg: Merknader til de enkelte bestemmelsene

Som en følge av at fylkeskommunen ikke lenger får plikter etter sosialtjenesteloven, tas referansen til fylkeskommunale oppgaver i første ledd ut av bestemmelsen.

Ansvaret for annenlinjetiltak for rusmiddelmisbrukere tas ut av sosialtjenesteloven. I loven kapittel 7 omfattes da oppgaver som tilligger kommunen. Som en følge av at tilsynet med kommunens tjenester og virksomhet etter sosialtjenesteloven kapittel 7 foreslås samordnet med tilsynet med tjenester og virksomhet etter kapitlene 4 og 6A, utvides plikten til internkontroll med tjenestene og virksomheten tilsvarende. Se også merknadene til § 2-6. For å sikre at internkontrollplikten også omfatter hele kommunens virksomhet etter kapittel 6, endres bestemmelsen til også å omfatte dette kapittel.

Etter forslaget skal fylkeskommunen ikke lenger ha ansvar for noen deler av behandlingsapparatet for rusmiddelmisbrukere. Endringene i § 2-4 gjenspeiler dette.

Etter forslaget skal fylkeskommunen ikke lenger ha ansvar for noen deler av behandlingsapparatet for rusmiddelmisbrukere. Endringene i § 2-5 gjenspeiler dette.

Dagens bestemmelse hjemler fylkesmannens tilsyn med tjenester og virksomhet etter sosialtjenesteloven kapitlene 4 og 6A. Ansvaret for annenlinjetiltak for rusmiddelmisbrukere tas ut av sosialtjenesteloven. I loven kapittel 7 omfattes da oppgaver som tilligger kommunen. Bestemmelsen utvides til å hjemle tilsyn med kapittel 7. For å sikre at tilsynshjemmelen også omfatter hele kommunens virksomhet etter kapittel 6, endres bestemmelsen til også å omfatte dette kapittel. Tilsyn med de oppgaver som er flyttet fra sosialtjenesteloven kapittel 7 og fylkeskommunen til spesialisthelsetjenesteloven og de regionale helseforetakene, omfattes ikke av denne tilsynshjemmelen, men derimot av lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten. Tilsyn med disse tjenestene har tidligere vært hjemlet i sosialtjenesteloven § 7-9. Ved dette forslaget oppheves § 7-9, og alle tilsynshjemler i sosialtjenesteloven samles i § 2-6.

Hjemmelen til å gi forskrifter om tilsynet vil gjelde tilsvarende. Det forutsettes en samordning av tilsynet med tjenester etter de ulike kapitler. Det er forutsatt at tilsynet med kapittel 4 og 6A skal føres etter systemrevisjonsmetoden. Det samme forutsettes i forhold til kapittel 6 og 7. Det skal bemerkes at tilsynsmetodikken er i stadig utvikling, og at det må tas høyde for utvikling også på dette feltet.

Fylkesmannens kompetanse til å gi pålegg om å rette opp forhold som kan ha skadelige følger for tjenestemottaker eller på annen måte er uheldig eller uforsvarlig, utvides tilsvarende.

Det vises til de generelle merknader i Ot.prp. nr. 54 (2002-2003).

Det skal bemerkes at formålet med individuell plan er å få til en mer langsiktig og helhetlig tenking i forhold til brukere som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Utarbeidelse av planen skal skje i samarbeid med andre tjenesteytere og brukeren selv. For at formålet med planen skal oppnås, bør planen revideres dersom hensynet til brukeren og brukerens behov tilsier det. Dette kan for eksempel være tilfellet ved innleggelse i og/eller ved utskrivning fra opphold i institusjon etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd nr. 5.

Annet ledd er endret slik at det tydeliggjøres at et behandlingsopplegg kan omfatte alle tjenester og ytelser loven gir hjemmel for. Det er viktig at personer med rusmiddelproblemer i praksis får tilgang til de tjenester som vil kunne dekke den enkeltes hjelpebehov. I tillegg vil sosialtjenesten for eksempel samarbeide med primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste, mens henvisningen til spesialiserte sosiale tjenester og omsorg i og utenfor institusjon er tatt ut av bestemmelsen som en følge av at disse tidligere fylkeskommunale tjenestene foreslås overførest til spesialisthelsetjenesten. Det vises til spesialisthelsetjenesteloven § 3-12. Etter denne bestemmelsen vil sosialtjenesten, som legen, ha adgang til å henvise til tjenester som nevnt i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd nr. 5 (tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk).

Tredje ledd gir sosialtjenesten et ansvar for å sørge for midlertidige tiltak hvis egnet institusjonsplass ikke kan skaffes. Hvis det for eksempel er ventetid for den behandlingsform rusmiddelmisbrukeren har behov for og er innsøkt i, kan det være behov for støttetiltak i påvente av behandling. Et slikt midlertidig tiltak kan for eksempel være plass i en omsorgsinstitusjon.

Innleggelse med hjemmel i denne bestemmelsen skal skje i institusjon utpekt av regionalt helseforetak. Hjemmel for det regionale helseforetakets plikt til å utpeke en institusjon for dette formålet, overføres fra § 7-1a til spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a annet ledd. Henvisningen i § 6-2 første ledd til hjemmelsbestemmelsen er derfor endret.

Regulering av institusjonenes plikt til å varsle tilsynsmyndigheten om innleggelse overføres til spesialisthelsetjenesteloven § 3-13 og sjette ledd oppheves derfor.

Innleggelse med hjemmel i denne bestemmelsen skal skje i institusjon utpekt av regionalt helseforetak. Hjemmel for det regionale helseforetakets plikt til å utpeke en institusjon for dette formålet, overføres fra § 7-1a til spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a annet ledd. Henvisningen til hjemmelsbestemmelsen er derfor endret.

Regulering av institusjonenes plikt til å varsle tilsynsmyndigheten om innleggelse overføres til spesialisthelsetjenesteloven § 3-13 og syvende ledd oppheves derfor.

Endringen i første ledd skyldes at institusjon som kan stille vilkår om rusmiddelmisbrukers samtykke til tilbakeholdelse, vil være en institusjon utpekt av det regionale helseforetaket. Det er tatt inn i første ledd en henvisning til hjemmelsbestemmelsen for det regionale helseforetakets plikt til å utpeke slik institusjon.

Regulering av institusjonens plikt til å varsle tilsynsmyndigheten om innleggelse overføres til spesialisthelsetjenesteloven § 3-13 og tredje ledd siste punktum oppheves derfor.

Det fylkeskommunale ansvaret for behandling av rusmiddelmisbrukere overføres i sin helhet til staten ved det regionale helseforetaket. Bestemmelsen gjelder deler av det fylkeskommunale ansvaret og oppheves derfor.

Bestemmelsen hjemler et ansvar for fylkeskommunen for etablering og drift av institusjoner for rusmiddelmisbrukere. Dette ansvaret overføres til staten ved det regionale helseforetaket, jf. lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 2-1 første ledd nr. 5, og bestemmelsen oppheves derfor.

Bestemmelsen hjemler det regionale helseforetakets ansvar for å sørge for institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelmisbrukere etter §§ 6-2 til 6-3. Denne hjemmelen overføres til lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m., jf. § 2-1a annet ledd, og bestemmelsen oppheves derfor.

Bestemmelsen hjemler en plikt for fylkeskommunen til å utarbeide en plan for løsningen av de oppgavene som er nevnt i § 7-1. § 7-1 er opphevet og § 7-2 oppheves derfor også.

Bestemmelsen gjelder samarbeid mellom fylkeskommuner for å løse oppgavene etter loven. Disse oppgavene overføres i sin helhet til staten ved de regionale helseforetakene, og bestemmelsen oppheves derfor.

Bestemmelsen gjelder fylkeskommunens adgang til å inngå avtale med kommunale eller private institusjoner for å løse oppgavene etter loven. Disse oppgavene overføres i sin helhet til staten ved de regionale helseforetakene, og bestemmelsen oppheves derfor.

Endringen i denne bestemmelsen innebærer ingen endring av innholdet i bestemmelsen, men skjer som en følge av at §§ 7-3 og 7-4 oppheves. Bestemmelsen inneholdt en henvisning til disse bestemmelsene som ga kommunen en adgang til å samarbeide med andre kommuner og å inngå avtale med private eiere av boliger med heldøgns omsorgstjenester. Den reguleringen av kommunens adgang til slik samarbeid og slike avtaler som sto i de opphevede bestemmelsene, tas derfor inn i § 7-5 annet til femte ledd.

Bestemmelsen endres til ikke lenger å regulere inntak og utskriving i de institusjoner som ligger under det fylkeskommunale ansvaret som overføres til spesialisthelsetjenesteloven og de regionale helse­foretakene.

Denne bestemmelsen ble vedtatt i forbindelse med Rusreform I (Ot.prp. nr. 3 (2002-2003)) og regulerer spesialisthelsetjenestens plikt til å varsle sosialtjenesten dersom utskriving fra tvangsinnleggelse bør medføre sosiale tjenester. Bestemmelsen er flyttet til spesialisthelsetjenesteloven § 3-15. Dersom vedkommende ønsker det, skal spesialisthelsetjenesten også varsle sosialtjenesten ved utskrivinger fra andre innleggelser etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd nr. 5 (tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk).

Bestemmelsen regulerer fylkeskommunens samarbeid med andre, og oppheves da fylkeskommunens oppgaver ved forslaget her flyttes til spesialisthelsetjenesteloven og de regionale helseforetakene.

Bestemmelsen endres slik at henvisningen til tiltakene på fylkeskommunens plan, dvs. de oppgaver som overføres til spesialisthelsetjenesten, fjernes.

Bestemmelsen oppheves. Tilsynshjemmelen flyttes til § 2-6. Se merknadene til denne bestemmelsen. Se også merknadene til §§ 2-1 og 7-10. Tilsyn med de oppgaver som er flyttet fra sosialtjenesteloven kapittel 7 og fylkeskommunen til spesialisthelsetjenesteloven og de regionale helseforetakene, omfattes ikke av denne tilsynshjemmelen, men av lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten.

§ 7-10 regulerer forholdet til private institusjoner og boliger som ikke er tatt inn på plan. Bestemmelsen foreslås videreført med en del endringer. Bestemmelsen innebærer blant annet at det kan gis forskrifter om at slike institusjoner skal stå under tilsyn etter § 2-6, og underlegges plikt til internkontroll etter §§ 2-1 og 2-4. I praksis gjelder bestemmelsen for private institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester som benyttes av kommunen.

§ 7-11 omhandler rettigheter under opphold i institusjon og boliger med heldøgns omsorgstjenester. Bestemmelsen opprettholdes, og gjøres via spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 gjeldende for spesialisthelsetjenestens tiltak etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd nr. 5. Annet ledd annet punktum og tredje ledd omhandler kun rettigheter i institusjon dersom inntaket er skjedd med hjemmel i §§ 6-2 til 6-3. Ansvar for institusjoner som kan ta inn personer med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 til 6-3, er flyttet til spesialisthelsetjenesten. Bestemmelsene i annet ledd annet punktum og tredje ledd oppheves derfor, men videreføres i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14.

Bestemmelsen endres slik at den ikke omfatter de tiltak som omfattes av det ansvar som flyttes til spesialisthelsetjenesten.

I og med at ansvaret for annenlinjetjenester for rusmiddelmisbrukere flyttes ut av sosialtjenesteloven, oppheves bestemmelsen om annenlinjeplasser for akutthjelp. Bestemmelsen videreføres i spesialisthelsetjenesteloven § 3-1a.

Bestemmelsen endres til ikke lenger å omfatte de tiltak som flyttes fra sosialtjenesteloven til spesialisthelsetjenesteloven, herunder institusjoner som skal kunne ta inn personer med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 til 6-3. Tilsvarende hjemmel til å gi forskrifter om kvalitet i tjenestene, finnes i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a femte ledd.

I og med at ansvaret for annenlinjetjenester for rusmiddelmisbrukere flyttes ut av sosialtjenesteloven, tas henvisningen til disse tjenestene ut av bestemmelsen.

Bestemmelsen slår fast at fylkeskommunen har plikt til å yte hjelp etter lovens bestemmelser til alle som oppholder seg i fylkeskommunen. I og med at fylkeskommunens oppgaver mht til rusmiddelmisbrukere overføres til de regionale helseforetakene, oppheves bestemmelsen.

Bestemmelsen slår fast at regionalt helseforetak har plikt til å yte hjelp etter lovens bestemmelser til rusmiddelmisbrukere i helseregionen. Bestemmelsen ble vedtatt i forbindelse med Rusreform I (Ot.prp. nr. 3 (2002-2003)) for å korrespondere med bestemmelsen i § 10-2, jf. ovenfor. Når de bestemmelser som gir plikter for de regionale helseforetak mht rusmiddelmisbruk, nå flyttes til spesialisthelsetjenesteloven, oppheves bestemmelsen.

Etter denne bestemmelsen kan tvister om hvilken kommune/fylkeskommune som har ansvaret for å yte tjenester etter loven, jf. §§ 10-1 og 10-2, bringes inn til fylkesmannen for avgjørelse. Bestemmelsen videreføres, med den endring at bestemmelsen kun vil gjelde tvister mellom kommuner, ettersom fylkeskommunens oppgaver overføres til de regionale helseforetakene.

Bestemmelsen regulerer hvilken kommune som er ansvarlig for å utføre de oppgaver som er lagt til kommunen etter loven. I annet ledd slås det fast at det er den kommune som har reist tvangssak, som er ansvarlig for iverksetting av vedtaket. Det vil også være denne kommunen som har ansvar for tjenester etter sosialtjenesteloven under og etter oppholdet, jf. sosialtjenesteloven § 6-1 fjerde ledd. Endringen i ordlyden innebærer ingen endring med hensyn til hvilken kommune som er ansvarlig for tjenester etter loven, men er foretatt for å signalisere at kommunen ikke skal ha ansvar for innholdet i behandlingen under institusjonsoppholdet i spesialisthelsetjenesteinstitusjon.

Bestemmelsen slår fast at den enkelte fylkeskommune skal sørge for de bevilgninger som er nødvendige for å yte de tjenester og sette i verk tiltak som fylkeskommunen har ansvar for etter denne loven. I og med at alle fylkeskommunens oppgaver overføres til spesialisthelsetjenesten, oppheves denne bestemmelsen.

Bestemmelsen oppheves, da de fylkeskommunale oppgaver som bestemmelsen regulerte finansieringen av, er tatt ut av sosialtjenesteloven. Tjenestene er nå omdefinert til spesialisthelsetjeneste, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd nr. 5. Finansieringen av tjenestene vil derfor følge samme regler som den øvrige spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven kapittel 5.

Bestemmelsen oppheves, da de fylkeskommunale oppgaver som bestemmelsen regulerte finansieringen av, er tatt ut av sosialtjenesteloven.

Bestemmelsen, som ble vedtatt i forbindelse med Rusreform I (Ot.prp. nr. 3 (2002-2003)), oppheves, da de oppgaver for regionalt helseforetak som bestemmelsen regulerer finansieringen av, tas ut av sosialtjenesteloven.

I og med at fylkeskommunen ikke lengre skal ha oppgaver etter sosialtjenesteloven, er henvisningen til fylkeskommunen tatt ut.

De regionale helseforetakenes ansvar for å sørge for spesialisthelsetjeneste etter denne bestemmelsen er utvidet til også å omfatte ansvar for å sørge for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, jf. første ledd nr. 5. Med dette er hele det tidligere fylkeskommunale ansvaret etter sosialtjenesteloven § 7-1 overført til staten ved de regionale helseforetakene. Tjenestene er samtidig omdefinert fra å være sosiale tjenester til å være spesialisthelsetjenester. Dette innebærer blant annet at tjenestene reguleres av spesialisthelsetjenesteloven på samme måte som den øvrige spesialisthelsetjenesten, og at tjenestene vil være omfattet av den generelle helselovgivningen som gjelder all helsetjeneste, for eksempel pasientrettighetsloven, helsepersonelloven og pasientskadeloven.

En del av institusjonene som var omfattet av overføringen til helsetjenesten, hadde ved overføringen en lav bemanningsfaktor når det gjelder helsepersonell sammenlignet med den øvrige spesialisthelsetjenesten. Det kan derfor være behov for å vurdere om det er hensiktsmessig å tilføre disse tjenestene en større grad av helsefaglig kompetanse. Dette kan eventuelt gjøres ved å stille kvalitetskrav til tjenestene i forskrifter gitt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a femte ledd.

En del av ansvaret etter § 1-2a første ledd nr. 5 består i å sørge for plasser som kan ta imot rusmiddelmisbrukere med hjemmel i sosialtjenestelovens bestemmelser i §§ 6-2, 6-2a og 6-3. Bestemmelsen i § 6-2 gir hjemmel til å treffe vedtak om at personer som utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk, skal kunne holdes tilbake i institusjon uten samtykke dersom hjelpetiltak etter sosialtjenesteloven § 6-1 ikke er tilstrekkelig. Bestemmelsen i § 6-2a gir hjemmel til å holde tilbake gravide rusmiddelmisbrukere i institusjon uten deres samtykke under hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom hjelpetiltak etter sosialtjenesteloven § 6-1 ikke er tilstrekkelig. Når en rusmiddelmisbruker blir tatt inn i en institusjon på grunnlag av eget samtykke, gir bestemmelsen i sosialtjenesteloven § 6-3 institusjonen adgang til å stille som vilkår at misbrukeren kan holdes tilbake i opptil tre uker etter inntaket. Dersom det med oppholdet i institusjonen tas sikte på behandling eller opplæring i minst tre måneder, kan rusmiddelmisbrukeren holdes tilbake i opptil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake.

Etter § 2-1a annet ledd skal de regionale helse­foretakene peke ut hvilke institusjoner i det enkelte helseforetak som kan ta imot rusmiddelmisbrukere med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a og 6-3. Etter sosialtjenesteloven § 6-1, jf. § 10-4, er sosialtjenesten i den kommunen der rusmiddelmisbrukeren oppholder seg ansvarlig for å vurdere om det skal reises sak, og i tilfelle å reise sak etter §§ 6-2 og 6-2a dersom det er nødvendig. Vedtak om tilbakeholdelse etter §§ 6-2 og 6-2a treffes av fylkesnemnda for sosiale saker etter saksbehandlingsregler i sosialtjenesteloven kapittel 9. Dersom vilkårene er oppfylt, kan sosialtjenesten treffe midlertidig vedtak etter sosialtjenesteloven § 6-2 fjerde ledd eller § 6-2a femte ledd. Forslag til endelig vedtak skal da sendes fylkesnemnda innen to uker. Sosialtjenesten i den kommunen som har reist sak er ansvarlig for iverksetting av vedtaket, jf. sosialtjenesteloven § 10-4 annet ledd. Dette innebærer blant annet at sosialtjenesten for eksempel må påse at rusmiddelmisbrukeren blir brakt inn til institusjonen for behandling. De regionale helseforetakene er ansvarlig for å gjennomføre fylkesnemndas vedtak.

På grunn av overføringen av ansvaret til de regionale helseforetakene er det i tillegg til endringene i § 2-1a, vedtatt følgende nye bestemmelser i spesialisthelsetjenesteloven; § 3-1a som gir hjemmel til å gi forskrifter om de regionale helseforetakenes ansvar for å opprette plasser for akutt behandling av rusmiddelmisbruk, § 3-12 om helseinstitusjoners plikt til å vurdere henvisning fra sosialtjenesten til behandling for rusmiddelmisbruk, § 3-13 om varsel til tilsynsmyndigheten ved innleggelse i helseinstitusjon med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a og 6-3, § 3-14 om adgang til tilbakeføring ved rømming fra behandling for rusmiddelmisbruk m.m., § 3-15 om varsel til sosialtjenesten ved utskrivning dersom dette bør medføre tiltak fra sosialtjenesten og § 6-4 om adgangen til å innhente bistand fra politiet for å fullbyrde vedtak eller vilkår etter sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a og 6-3.

Bestemmelsen gir hjemmel for Kongen til å fastsette forskrifter om at de regionale helseforetakene skal ha plasser for akutt behandling av rusmiddelmisbruk. Bestemmelsen erstatter den tidligere bestemmelsen i sosialtjenesteloven § 7-13 som gav hjemmel til å fastsette tilsvarende plikt for fylkeskommunen. Det er ikke ment å gjøre endringer i hjemmelen utover endringen av pliktsubjektet.

Etter denne bestemmelsen plikter institusjoner innen spesialisthelsetjenesten å vurdere henvisninger fra sosialtjenesten dersom henvisningen gjelder tjenester som er beskrevet i § 2-1a første ledd nr. 5, det vil si tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. Bestemmelsen innebærer at sosialtjenesten i kommunen har samme adgang til å henvise til denne type behandling som leger har.

I annet ledd er det gitt en hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere regler om henvisning fra sosialtjenesten, herunder kan det gis nærmere regler om samarbeidet mellom lege og sosialtjeneste når det gjelder henvisning.

Bestemmelsen i § 3-13 pålegger helseinstitusjoner som mottar rusmiddelmisbrukere til innleggelse med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a om å varsle Helsetilsynet i fylket om innleggelsen uten ugrunnet opphold. Varsel skal på samme måte gis dersom en rusmiddelmisbruker går direkte over fra innleggelse etter §§ 6-2 eller 6-2a til innleggelse på grunnlag av samtykke etter sosialtjenesteloven § 6-3.

De regionale helseforetakene vil være ansvarlig for gjennomføringen av tvangsvedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a og samtykke etter § 6-3. Tjenestene der rusmiddelmisbrukerne legges inn etter disse bestemmelsene vil være spesialisthelsetjeneste, jf. § 2-1a første ledd nr. 5. Statens helsetilsyn og Helsetilsynet i fylket vil derfor være ansvarlig for tilsyn med denne virksomheten i henhold til lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten. Varsel etter § 3-13 skal derfor sendes Helsetilsynet i fylket.

Bestemmelsen i første ledd er en overføring av tilsvarende tidligere bestemmelse i sosialtjenesteloven § 7-11 annet ledd annet punktum. Overføringen til spesialisthelsetjenesteloven er ikke ment å innebære noen endringer i bestemmelsens materielle innhold.

Etter annet ledd skal bestemmelsene i sosialtjenesteloven § 7-11 og forskrifter som er gitt med hjemmel i § 7-11, gjelde tilsvarende for tjenester som nevnt i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a første ledd nr. 5, det vil si tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. Forskrifter med hjemmel i § 7-11 er gitt i forskrift 4. desember 1992 nr. 915 til lov om sosiale tjenester m.v. kapittel 5. Disse forskriftene må justeres noe slik at bestemmelsene tilpasses de endringene som er gjort gjennom overføringen av fylkeskommunens tidligere ansvar til de regionale helseforetakene.

Bestemmelsen i tredje ledd er en overføring av tilsvarende tidligere bestemmelse i sosialtjenesteloven § 7-11 tredje ledd. Overføringen til spesialisthelsetjenesteloven er ikke ment å innebære noen endringer i bestemmelsens materielle innhold.

Dersom utskrivning fra en tjeneste som nevnt i § 2-1a første ledd nr. 5, det vil si tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, bør medføre tiltak fra sosialtjenesten, skal denne ha varsel om utskrivningen i god tid på forhånd. Utskrivningen skal da planlegges og forberedes i samarbeid mellom sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten, jf. sosialtjenesteloven § 7-6a. Varsel etter denne bestemmelsen skal som hovedregel bare sendes dersom pasienten ønsker det. Det kreves imidlertid ikke samtykke fra pasienten for å varsle sosialtjenesten ved utskrivning etter innleggelse med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a. Ved slik utskrivning skal sosialtjenesten alltid varsles.

Bestemmelsen gjør unntak fra helsepersonells taushetsplikt, blant annet etter helsepersonelloven § 21, for at helsepersonell skal kunne innhente bistand fra politiet til å fullbyrde tvangsvedtak og vilkår etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 til 6-3. Adgangen til å gi ut taushetsbelagte opplysninger til politiet er begrenset til bare å gjelde i den utstrekning dette er nødvendig for at politiet skal kunne gi slik bistand. Bestemmelsen fastsetter også at politiet har plikt til å gi spesialisthelsetjenesten slik bistand. Etter sosialtjenesteloven § 8-9 har politiet tilsvarende plikt til å yte bistand til sosialtjenesten dersom det er behov for det ved sosialtjenestens iverksetting av tvangsvedtak.

Det tas sikte på å sette endringene i kraft fra 1. januar 2004. Tidspunktet er valgt fordi endringene i Rusreform I (Ot.prp. nr. 3 (2002-2003)) også er ment å tre i kraft 1. januar 2004.

På bakgrunn av at hele det fylkeskommunale ansvaret etter sosialtjenesteloven § 7-1 foreslås flyttes til staten ved de regionale helseforetakene, er det naturlig å ha felles overgangsregler for den del av fylkeskommunens ansvar som ble vedtatt overført ved behandlingen av forslagene i Ot.prp. nr. 3 (2002-2003) og for den del av fylkeskommunens ansvar som behandles her. Det foreslås derfor at overgangsbestemmelsene i nr. 2 til nr. 11 i romertall III i lov 28. februar 2003 nr. 14 om endringer i lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. og i enkelte andre lover skal gjelde tilsvarende for de fylkeskommunale formuesposisjoner som overføres ved forslaget her.

Dette innebærer at man ved virksomhetsoverdragelsen ikke skiller mellom de to reformene, men anvender det samme sett overgangsbestemmelser for begge reformene. Dette innebærer blant annet at det etter overgangsbestemmelsen nr. 7 kun skal oppnevnes én nemnd. Denne nemnda skal behandle alle saker, uavhengig av om de formuesposisjoner saken omhandler er knyttet til den del av det fylkeskommunale ansvaret som ble overført til staten ved de regionale helseforetak ved lov 28. februar 2003 nr. 14 eller om de er knyttet til den del av det fylkeskommunale ansvaret som overføres til staten ved de regionale helseforetakene ved dette forslaget.

Forrige kapittel