3. Utfordringer - behov for nytt regulatorisk rammeverk
En viktig premiss for liberaliseringen av telemarkedene fra 1998 var ønsket om å videreføre en utvikling med reduksjon i teleprisene og legge til rette for et forbedret tjenestetilbud. Departementet mener at det er mulig å hente ut flere gevinster blant annet i form av bedre tjenester og lavere priser dersom konkurransen i markedet styrkes. Det er et viktig bidrag til Norges konkurranseevne å kunne videreføre vår posisjon med internasjonalt sett lave priser.
Samferdselsdepartementets vurdering er at konkurransen i markedet fortsatt ikke er tilfredsstillende. Dersom markedet fungerer bedre, er det mulig å hente ut flere gevinster blant annet i form av bedre tjenester og lavere priser.
Hovedformålet med gjeldende regulering har vært å bidra til en overgang fra et rettslig monopol til et marked med konkurranse. Dette har vært gjort ved å legge til rette for etablering av konkurranse og sikre etablering av nye aktører. Samferdselsdepartementet mener at det sektorspesifikke regelverket har fungert tilfredsstillende som et overgangsregelverk. Utfordringene for regelverket har imidlertid vært å ha tilstrekkelig fleksibilitet til å håndtere den raske teknologiske og markedsmessige utviklingen som skjer nasjonalt og internasjonalt i telesektoren.
Endringer som følge av teknologiutviklingen, liberaliseringen og økt etterspørsel etter digitale tjenester har ført til at tradisjonelle grenser mellom IT-sektoren, mediesektoren og telesektoren gradvis viskes bort. Sammensmeltningen, ofte omtalt som konvergens, innebærer at utviklingen går i retning av en integrert informasjons- og kommunikasjonsteknologisektor (IKT-sektor). Tjenestene endres slik at det blir mindre klart skille mellom IT-, kringkastings- og teletjenester, det blir mer interaktivitet og brukerne kan få flere valgmuligheter. Konvergens mellom sektorene fører også til at strukturer endres på tvers av sektorer, og at det er sterkere innslag av internasjonal konkurranse.
Teknologi- og markedsutviklingen gjør det nødvendig å oppdatere og omarbeide den norske regulering for elektronisk kommunikasjon, herunder teleloven, og sørge for at den omfatter hele området for elektronisk kommunikasjon. Den nye loven om elektronisk kommunikasjon vil være et bedre styringsredskap for å ivareta de telepolitiske målene og målene for IT-politikken slik de er nedfelt i Regjeringens eNorge-plan. Effektive kommunikasjonstjenester av høy kvalitet er en viktig innsatsfaktor for næringsliv i alle deler av landet. Rimelig tilgang til slike tjenester er av stor betydning både for næringsliv, offentlig forvaltning og husholdninger.
EU-landene ser et nytt regelverk innenfor elektronisk kommunikasjon som en avgjørende forutsetning for å kunne realisere sine eEurope-planer.
Komiteen viser til at hovedmålet med nåværende regulering har vært å bidra til en overgang fra monopol til et marked med konkurranse. Komiteen mener det er viktig at det i denne ekomloven blir lagt grunnlag for forutsigbar langsiktighet for utviklingen av elektronisk kommunikasjon. Komiteen mener at det som følge av konvergens og internasjonalisering er nødvendig med en omarbeiding av den norske reguleringen av elektronisk kommunikasjon, slik at loven omfatter alle typer elektronisk kommunikasjon.
Komiteen mener at effektive kommunikasjonsløsninger av høy kvalitet og til lavest mulig pris er en viktig innsatsfaktor for næringslivet, offentlig forvaltning og husholdninger i hele Norge.
Komiteen er enig med departementet om at det nye regelverket må ivareta blant annet:
Den raske utviklingen innenfor teknologi og marked (konvergens).
Prinsippet om teknologinøytralitet og minimumsregulering.
Å sikre riktig balanse mellom rettssikkerhet/forutsigbarhet for aktørene og nødvendig fleksibilitet for reguleringsmyndighetene.
Ta opp i seg og finne løsninger på regulatoriske forbedringspunkter som er identifisert i det eksisterende regelverket.
Legge til rette for nye markeder, nye aktører og bærekraftig konkurranse.
Komiteen mener at denne loven vil være avgjørende for å gjennomføre eNorgeplanene.
Komiteen mener at formålet med den nye loven er å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og framtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester.
Komiteen understreker viktigheten av at den nye loven gis tilstrekkelig fleksibilitet til å stimulere til å regulere framveksten av nye virksomheter og nye tilbud. Lovens formål og praktisering må gi sektoren mulighet for nytenkning.
Komiteen mener det er viktig at ekomloven stimulerer til investeringer slik at tilbudet i Norge innen elektronisk kommunikasjon er blant det fremste i verden. Det må være et overordnet mål at innovasjon og nyskapning skal gis gode rammevilkår innenfor den nye ekomloven.
Komiteen mener det er viktig at landets samlede ressurser i denne sektoren ses i sammenheng, slik at samfunnets samlede innsats nyttes fullt ut. Komiteen mener det er sentralt at det i denne sektoren blir laget planer for samordning. Dette vil spare samfunnet Norge for milliarder av kroner samt at det også vil gi den beste løsningen for brukerne.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, deler målsettingen om en bærekraftig konkurranse og ambisjonene om å gå over fra sektorregulering til regulering gjennom konkurranselovgivningen.
Flertallet vil samtidig peke på er det viktig å sikre en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Bærekraftig konkurranse kan defineres som et marked uten aktører med sterk markedsstilling. Nå skal det være opp til regulatoriske myndigheter å definere markeder og avgjøre om aktører har sterk markedsstilling, men med Norges geografi og bosettingsmønster kan det vise seg å være vanskelig å unngå aktører med sterk markedsstilling i visse markeder. Fastnettet og mobilnett kan være eksempler i så måte. Det kan også reises tvil om det er mulig og ønskelig å etablere flere landsdekkende fastnett og mobilnett, utover de som er bygget og er under utbygging. Å skulle regulere tilgangen til eksisterende fastnett og mobilnett slik at det stimulerer til bygging av flere landsdekkende nett, kan derfor være uhensiktsmessig. Regulatoriske myndigheter må fortsatt ha mulighet til bestemme vilkårene for tilgang til f.eks nettresurser. Myndighetene må her balansere hensynet til bærekraftig og virksom konkurranse slik at et en oppnår effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser.
Flertallet vil peke på at i Innst. S. nr. 192 (2002-2003) uttrykte en samlet komité følgende:
"Komiteen er usikker på om flere nett og økt nettkonkurranse vil føre til at behovet for regulering av mobilmarkedet helt vil bortfalle. Det vil fortsatt kunne være behov for regulering av visse former for tilgang og betingelser. Det er ønskelig at aktørene i størst mulig grad blir enig om dette på kommersielle vilkår, men Post- og teletilsynet vil ha en sentral rolle i fastsetting av vilkår så lenge mobilmarkedet er definert som et regulert marked og det er aktører med sterk markedsstilling i dette markedet.
Komiteen vil peke på at videreselgere, tjenesteleverandører og virtuelle operatører også kan være viktige aktører i det fremtidige mobilmarkedet for å bidra til innovasjon, konkurranse og verdiskapning i tillegg til nettoperatørene. Dette er aktører som vil være viktige og velkomne i det norske mobilmarkedet."
Flertallet forutsetter at eksisterende reguleringspolitikk blir videreført inntil ny er implementert, slik at en unngår et politikkvakuum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til sitt forslag om at "bærekraftig konkurranse" erstattes med "virksom konkurranse", og mener dette i større utstrekning dekker lovens intensjoner.
Komiteen sin medlem frå Senterpartiet viser til at konkurranse er eit viktig verkemiddel for å nå dei politiske måla innanfor elektronisk kommunikasjon, men konkurranse åleine er ikkje nok. Det kan vere nødvendig med statleg medfinansiering til utbygging av elektroniske nettverk i ulønsame område.
Komiteen vil vise til at de markedene som reguleres av ekomloven er preget av stor endringshastighet. Det er derfor vanskelig for myndighetene å skulle foreta detaljregulering gjennom lov, ettersom det å endre lover tar relativt lang tid og det er fare for å komme på etterskudd i reguleringsarbeidet. Det er derfor nødvendig og ønskelig å gi myndighetene anledning til å regulere gjennom forskrifter via hjemmel i loven.