Sammendrag

Straffeloven har ingen generell bestemmelse som skjerper strafferammen ved gjentakelse. I de fleste tilfeller er rammen den samme uansett om gjerningspersonen tidligere er domfelt eller ikke. Men en del straffebud skjerper straffen ved gjentakelse. Mange av dem gjelder vinnings-, volds- og seksualforbrytelser.

I høringsnotatet foreslo departementet å skjerpe straffen for gjengangerkriminalitet. Departementet ga uttrykk for at en slik straffskjerpelse kunne gjennomføres gjennom regler om minstestraff, gjennom reglene om deldom eller gjennom en generell straffskjerpelsesbestemmelse. Departementet ba om høringsinstansenes syn på hvilken ordning som var å foretrekke.

Utgangspunktet for departementets høringsnotat var at straffen for gjengangerkriminalitet bør skjerpes. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, er enige i det. Enkelte mener derimot at det ikke er behov for en straffskjerpelse, og at dagens strafferammer under enhver omstendighet er vide nok.

Etter departementets oppfatning er straffskjerpingen som har skjedd de senere år ikke alltid tilstrekkelig overfor visse gjengangere. Især gjelder dette for dem som til stadighet begår vinnings-, volds- og seksualforbrytelser, til stor skade og ulempe for andre. Overfor denne gruppen må samfunnet kunne reagere strengt. Både individualpreventive og allmennpreventive hensyn taler med tyngde for det. Høyesterett har i flere sammenhenger gitt uttrykk for at en straffskjerpelse gjennom rettspraksis bør skje skrittvis. Endres loven, vil domstolene kunne fastsette den ønskede straff uten å gå skrittvis frem. Departementet holder fast ved at straffen for gjengangerkriminalitet bør skjerpes.

En måte å skjerpe straffen for gjengangerkriminalitet på, er å innføre minstestraffer. I høringsnotatet ble dette alternativet klart avvist. Alle de høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet er enige med departementet i at det ikke bør innføres regler om minstestraff ved gjentakelse. Departementet fremmer på denne bakgrunnen ikke forslag om dette.

Et annet av alternativene i høringsnotatet knyttet seg til straffelovens regler om deldom (dvs. en dom på fengselsstraff som skal være delvis ubetinget, delvis betinget).

Ingen av høringsinstansene var uenige i at reglene om deldom allerede er tilstrekkelige. Departementet er enig i at det ikke alltid er grunn til å gjøre deler av straffen betinget, slik det også går frem av høringsnotatet. En eventuell økt bruk av deldom vil imidlertid ikke uten videre innebære noen reduksjon av straffenivået. Bruken av deldom må ses i sammenheng med forslaget om å heve straffenivået ved gjentakelse. Tanken er at hele eller deler av den skjerpede straffen kan gjøres betinget, ikke den delen av straffen som uansett ville blitt idømt. Etter departementets syn er det derfor heller ikke naturlig å begrense bruken av deldom til vinningsforbrytelsene.

De fleste høringsinstansene støtter departementets forslag om å innføre en generell straffskjerpelsesbestemmelse. De fleste støtter også departementets forslag til utforming av bestemmelsen.

Det første spørsmålet som oppstår ved utformingen av en straffskjerpelsesbestemmelse, er hvilke straffbare handlinger som - sammenholdt med det eller de lovbrudd som gjerningspersonen tidligere er domfelt for - skal anses som gjentakelse. De nåværende bestemmelsene om gjentakelse har alltid en eller annen begrensning i form av at det kreves lovbrudd av samme art. En slik begrensning har etter departementets mening gode grunner for seg. Det er først og fremst individualpreventive hensyn som gjør det naturlig å reagere strengere mot tilbakefallsforbryteren enn mot førstegangsforbryteren. Lovutkastet til en generell straffskjerpingsregel ved gjentakelse bør på denne bakgrunnen inneholde en form for kvalifikasjon, og departementet fastholder dette forslaget også etter høringsrunden.

Det neste spørsmålet som oppstår, er hvor mye strafferammen bør heves i gjentakelsestilfellene. Forslaget til endring i § 62 ble vedtatt ved lov 10. januar 2003 nr. 2, som trådte i kraft straks. Departementet mener at det kunne være naturlig å heve strafferammen like mye som etter forslaget om endring av § 62. Dette henger særlig sammen med hensynet til et enkelt og oversiktlig lovverk. Regelverket vil bli enklest og mest oversiktlig hvis den samme multiplikator brukes i alle straffskjerpelsestilfeller. Multiplikatoren bør derfor etter departementets syn være den samme med mindre andre hensyn taler imot. Det kan departementet ikke se at det gjør i dette tilfellet. Skal en straffskjerpelse ha noe for seg på de områder hvor en har ansett det særlig ønskelig å skjerpe straffen, må rammen heves med mer enn det halve, siden det på disse områder allerede er særlige straffskjerpelsesregler som gir anvisning på en tilsvarende skjerpelse. En multiplikator et sted mellom en halv og en hel gang synes komplisert.

Det siste spørsmålet som oppstår, er hvilket forhold det bør være mellom hjemlene for straffskjerpelse på grunn av henholdsvis konkurrens og gjentakelse: Bør reglene kunne virke sammen, slik at strafferammen økes både på grunn av konkurrens og på grunn av gjentakelse? Etter departementets syn gir ikke høringen grunnlag for en annen løsning enn det høringsnotatet bygget på. Strafferammen skjerpes etter begge bestemmelser når vilkårene for det er oppfylt. Den doble skjerpingen innebærer ikke at den tiltalte blir idømt dobbel straff. Retten må her som ellers utmåle straffen etter alminnelige straffutmålingsprinsipper. Som regel ligger den utmålte straffen langt fra den øvre strafferammen.

Når det gjelder 6-årsgrensen i § 61, fastholder departementet også forslaget i høringsnotatet. De individualpreventive hensyn som bærer en straffskjerpelse for gjengangere, får mindre gjennomslagskraft desto lenger tilbake i tid den forutgående straffbare handlingen ligger. Et sted bør det trekkes en grense. Etter departementets syn er det neppe til å unngå at en slik grensedragning undertiden kan gi utslag som virker noe tilfeldige, selv om man også i de tilfeller som faller utenfor bestemmelsen, etter omstendighetene vil kunne legge en viss vekt på det tidligere straffbare forholdet ved straffutmålingen. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet som ledd i oppfølgingen av NOU 2002: 4 Ny straffelov.

Departementet har ikke under høringen mottatt synspunkter på hvorvidt straffebud i spesiallovgivningen bør endres. Departementet har etter høringen oppfordret alle de andre departementene til å vurdere om det bør gjøres endringer i straffebud som faller innenfor deres ansvarsområder. Bare Landbruksdepartementet har gitt uttrykk for et behov for en slik endring, se utkastet til endring i veterinærloven § 37. For øvrig foreslås det i denne omgangen ingen endringer i reglene om gjentakelsesstraff i spesiallovgivningen. Disse reglene vil dermed bli videreført, og vil som spesialbestemmelser gå foran den generelle straffskjerpelsesregelen i utkastet til straffeloven § 60.

For så vel en ren betinget fengselsstraff som for delvis betinget dom er hovedregelen i dag at det skal fastsettes en prøvetid på to år. I særlige tilfeller kan det settes en lengre prøvetid, men prøvetiden kan ikke være over fem år. Gjentatte lovbrudd av samme art vil kunne være et slikt særlig tilfelle som åpner for å fastsette en prøvetid på inntil fem år. For å synliggjøre dette er det imidlertid et spørsmål om ikke bestemmelsen om prøvetid bør endres, slik at denne muligheten går klarere frem av loven. I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes syn på spørsmålet.

De fleste av de høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter forslaget.

Etter departementets syn gir høringen støtte for å endre straffeloven i samsvar med forslaget i høringsnotatet. Den eneste høringsinstansen som går imot forslaget, er KROM, som viser til at endringsforslaget innebærer et stort inngrep overfor den domfelte. Departementet er ikke enig i det. Også etter gjeldende rett er gjentakelse blant de momenter som kan lede til at prøvetiden settes til mer enn to år. Den foreslåtte endringen innebærer derfor ikke noen endring av gjeldende rett, selv om den rent faktisk vil kunne lede til at prøvetiden blir noe lengre.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser at det er hensynet til den individualpreventive effekt som i hovedsak begrunner den foreslåtte lovendring. Flertallet mener at domstolene særlig innenfor volds-, vinnings- og seksualforbrytelser utmåler for lave straffer for gjengangere, og at det derfor er nødvendig med en lovendring som markerer Stortingets ønske om et høyere straffenivå for slike kriminelle.

Flertallet vil påpeke at lovforslaget medfører at en i straffeloven får en generell regel om straffskjerpelse ved gjentakelse, og at de fleste særbestemmelser om slik straffeskjerpelse i loven oppheves. Det ønskes en straffskjerpelse for gjengangere innen vinnings-, volds- og seksualforbrytelser. Flertallet er kjent med at det vesentlige av slik kriminalitet begås av gjengangere. Mange av dem utvikler seg til å bli notoriske kriminelle uten respekt for andres integritet, helse eller eiendom. Svært mange mennesker får ødelagt sine liv av slike kriminelle.

Flertallet har merket seg at de fleste høringsinstansene som uttaler seg er enige i forslaget om at straffen for gjengangerkriminalitet bør skjerpes.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at lovforslaget fortsatt gir domstolene betydelig frihet i straffeutmålingen. Utmåling av straff er å påføre andre et så alvorlig onde at automatikk ikke bør avløse det gode dommerskjønn. Det vil være opp til den dømmende rett å bestemme om den skjerpede straff skal tas ut gjennom en lengre ubetinget fengselsstraff eller om retten, for den som har passert grensen til å få en betinget dom, i stedet gir straffeskjerpelsen i form av en betydelig betinget fengselsstraff i tillegg til den ubetingede del. Et slikt tillegg - som i noen tilfeller blir en meget betydelig del - kan være en kraftig markering til gjengangeren om å avstå fra en videre kriminell løpebane. En slik form for gjengangerstraff vil kunne styrke straffens individualpreventive virkning betydelig, i tillegg til at den også vil ha en allmennpreventiv effekt.

Disse medlemmer støtter også forslaget om utvidet prøvetid opp til fem år for gjengangere. En utvidet prøvetid kan nettopp være påkrevd for de gjengangere som får slike deldommer.

Når det gjelder vinningsforbrytelser, er disse medlemmer oppmerksom på at straffeskjerpelse ved gjengangerkriminalitet kan slå uheldig ut overfor rusmisbrukere som finansierer sitt forbruk med kriminalitet. En rusmisbrukers straffbare handlinger er ikke mindre straffverdig enn om den samme handling ble begått av en rusfri person. Argumentet om den individualpreventive effekt ved straffeskjerpelse har imidlertid ikke samme virkning i forhold til rusmisbrukere. Disse medlemmer ser derfor positivt på at tiltak overfor rusmisbrukere er et satsningsområde for Regjeringen, og vil understreke at målrettede tiltak overfor denne gruppe kriminelle er viktige for å hindre gjentakelse.

Disse medlemmer vil understreke at straffedømte rusmisbrukere trenger behandling for sin avhengighet. Disse medlemmer anser at også kriminalomsorgen kan brukes som en plattform til en rehabilitering av rusmisbrukere som dømmes til fengsel for annen kriminalitet. Det var derfor viktig at Regjeringen i siste statsbudsjett markerte økt bruk av soning i behandlingsinstitusjon (§ 12 soning).

Disse medlemmer vil fremheve at bruk av deldom i gjengangertilfelle ikke skal medføre noen reduksjon i selve straffenivået. Det vil således være i strid med hensikten med lovendringen hvis domstolene i stedet utmålte kortere ubetinget straff med tillegg av en betinget del.

Disse medlemmer har merket seg at Straffelovkommisjonen ikke ser behovet for en generell bestemmelse om straffeskjerpelse ved gjengangerkriminalitet. Hensynet til et konsekvent og oversiktlig lovsystem tilsier likevel etter disse medlemmers syn, at en slik bestemmelse innføres. Spesielt er det i forhold til vinnings-, volds- og seksualforbrytelser behov for en økning i straffenivået. En lovendring på dette området nå, vil etter disse medlemmers oppfatning ikke hindre at man igjen kan drøfte dette spørsmålet ved fremleggelsen av ny straffelov.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke overtredelser som skal rammes av gjengangerbestemmelsen i § 61, så er disse medlemmer enig i at det bør være et krav til straffeskjerpelse at den straffbare handling er av samme art som en tidligere er dømt for. Individualpreventive hensyn tilsier etter disse medlemmers syn også at det er gjentagelse av samme type forbrytelse som skal sees hen til ved gjengangerstraff. En eventuell mer generell regel om gjentagelse, uten krav til "samme art" vil etter disse medlemmers syn slå uheldig ut. En individualpreventiv effekt svekkes etter hvert som årene går fra første domfellelse, og en begrensning bakover i tid på seks år synes derfor etter disse medlemmers syn som hensiktsmessig.

Disse medlemmer støtter forslaget om at maksimumsstraffen i straffebudet forhøyes til det dobbelte hvis ikke straffebudet selv bestemmer noe annet.

Hva gjelder de enkelte særlige bestemmelser om gjentakelsesstraff, er disse medlemmer enig i at de i forhold til bestemmelsene i straffeprosessloven §§ 192, 195, 196 og 233 beholdes.

Reglene om endringer i straffeprosessloven § 53 om prøvetid er etter disse medlemmers syn et godt supplement til innføringen av straffeskjerpelse ved gjentatte lovovertredelser, og vil etter disse medlemmers mening ha en effekt i forhold til dem som er gjengangere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke Regjeringas forslag om ytterligere straffskjerping for gjentakelse av straffbare forhold av samme art. Disse medlemmer vil fremheve at en straffskjerping ved gjentakelse av samme type forbrytelser allerede eksisterer for en rekke lovbrudd, herunder vinnings-, volds- og seksualforbrytelser. I tillegg er det de siste årene skjedd en skjerping når det gjelder gjengangerkriminalitet, sist en høyning av konkurrenstilfellene fra 1,5 til 2 ganger den av forbrytelsene som er begått med den høyeste strafferammen. Disse medlemmer slutter seg derfor til Advokatforeningens synspunkter om at de eksisterende bestemmelser i straffeloven om straffskjerpelse ved gjentakelse er tilstrekkelig til å fastsette riktig straff ved gjentatt kriminalitet, også ved ønske om økt bruk av betinget fengsel som en del av straffen.

Disse medlemmer viser til at de som vil rammes av straffskjerpelsen i stor grad er rusavhengige personer som begår vinningskriminalitet for å skaffe penger til rusmidler. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at den individualpreventive effekt av straffeskjerping ved gjentakelse for denne forbrytergruppen er illusorisk. Disse medlemmer vil fremheve at soningskøen er stigende, jf. Revidert nasjonalbudsjett for 2003 kap. 430 der det opplyses at soningskøen var på 2 762 dommer pr. 31. mars 2003. I tillegg opplyser Norsk Statistikk 1997-2001 at antallet fengslede pr. 100 000 innbygger er svært mye høyere for Norge enn for de andre nordiske landene, Sverige og Finland har ca halvparten av det norske fangetallet pr. 100 000 innbygger. Disse medlemmer vil med dette utgangspunktet bemerke at tilnærmingen heller bør være å få ned fangetallet i stedet for Regjeringens bestrebelser for stadig å øke fangetallet og dermed også soningskøene.

Disse medlemmer mener straffedømte med rusproblemer har et spesielt behov for oppfølging under soningen. I dagens regelverk er det en åpning for soning i behandlingsinstitusjon gjennom § 12 i straffegjennomføringsloven. Beklageligvis begrenser bruken av dette seg på grunn av anstaltenes pressede økonomi, som igjen skyldes en kriminalomsorg uten tilstrekkelige økonomiske midler. Det er nødvendig å videreutvikle § 12-soning slik at det kan legges bedre til rette for rehabilitering av personer med rusproblemer. Regjeringen bør også se på om lovverket kan endres slik at det kan være mulig å idømme behandling på institusjon som alternativ til fengselstraff.

Disse medlemmer mener at for bedre å kunne dekke behovet for behandling under soning i fengsler, er det nødvendig med utbygging av institusjoner og programtilbud. Disse medlemmer mener videre at Justisdepartementet og Sosial- og Helsedepartementet sammen må utarbeide en klarere organisering av tilbudet der innsatte med rusproblemer får tilrettelagt rehabilitering under soning. En generell økonomisk styrking og satsing på kriminalomsorgen er nødvendig for å bedre kapasiteten i behandlingsinstitusjonene.

Etter disse medlemmers syn bør utfallet av dagens lovendringer for de med rusproblemer ikke bli lengre fengselsstraff, men reaksjon med et mer konstruktivt innhold. Domstolene bør derfor være varsomme med å bruke straffeskjerpingsregelen for gjengangere med store rusproblemer og som har begått kriminalitet i tilknytning til sitt rusproblem.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet slutter seg til Regjeringens oppfatning om at straffeskjerpingen som har skjedd de senere år ikke alltid har vært tilstrekkelig overfor visse gjengangere. På den bakgrunn er det naturlig at det foretas en konkret justering av dette.

Disse medlemmer merker seg at forslaget er at en skal kunne doble maksimumsstraffen, men at en tenker seg at den økte delen av straffen i det vesentlige skal resultere i betingede straffer.

Disse medlemmer deler Regjeringens syn på at det er behov for en økning av straffen for gjengangerkriminialitet. Likevel ser disse medlemmer det som noe sendrektig å starte med økte betingede straffer på det tidspunktet det allerede er konstatert at vedkommende er gjengangerkriminell. Bruken av en ekstra betinget straff som et individualpreventivt virkemiddel bør benyttes ved starten av en potensiell kriminell løpebane. En vil da kunne oppfordre på et tidlig tidspunkt til å avholde seg fra fremtidig kriminell aktivitet.

Når det gjelder forhøyelse av maksimumsstraffen, mener disse medlemmer at det er summen av de respektive straffbare handlingene som skal straffes. Disse medlemmer finner det underlig at innbrudd nr. 5 i praksis skal anses for å være mindre straffbart enn innbrudd nr. 2. Kvantumsrabatten for å begå flere lovbrudd er uforholdsmessig høy uansett om en øker strafferammen fra maksimum 1,5 ganger til 2,0 ganger.

Derfor vil disse medlemmer fremme følgende endring:

"Straffeloven § 61 første ledd første setning skal lyde:

Begår en tidligere domfelt person på ny en straffbar handling av samme art som han tidligere er dømt for, forhøyes den maksimale straff til 30 års fengsel, hvis ikke straffebudet selv bestemmer noe annet."

Selv om disse medlemmer ikke anser forslaget om å benytte betingede straffer på allerede vel etablerte gjengangere som det mest hensiktsmessige tiltaket, vil disse medlemmer likevel støtte dette subsidiært, da det er et skritt i riktig retning.

Disse medlemmer er ikke overbevist om at reglene om gjentagelsesstraff skal regnes fra første kriminelle handling etter fylte 18 år. Disse medlemmer ser det som naturlig også her å forholde seg til den kriminelle lavalder. Det er viktig å merke seg at ved den helhetsvurdering som domstolene skal legge til grunn ved straffeutmålingen, vil naturligvis en persons alder fortsatt bli tillagt den nødvendige vekt.

Disse medlemmer ser det som et problem at ny kriminalitet begås mens personer venter på en soningsplass. Først og fremst er det beklagelig at Regjeringen ikke har vist nok initiativ til å finne løsninger på å få avviklet soningskøen.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til de forslag Fremskrittspartiet har fremmet i budsjett og egne private forslag. Det er uansett uheldig for den allmenne rettsoppfatning at en kan være vitne til at dømte kriminelle begår ny kriminalitet etter at de har fått en rettskraftig dom og mens de venter på soning.

Disse medlemmer mener at en allerede ved en rettskraftig dom må være klar over de konsekvenser videre lovbrudd vil kunne medføre. Ikke minst bør forståelsen av at lovbrudd etter en rettskraftig dom må anses for å være fullstendig nye lovbrudd, og ikke bare en tilfeldig følge av de tidligere handlinger, være åpenbar. Da vil den naturlige konsekvens være at gjengangerstraff senest anses å gjelde fra rettskraftig dom. Dette selv om en burde oppfattet dette også på et langt tidligere tidspunkt.

Disse medlemmer fremmer forslag om at § 61 annet ledd første setning utgår.