Sammendrag

Spørsmålet er her om selve deltakelsen i en organisert kriminell gruppe kan være straffbar, uavhengig av om deltakeren kan knyttes til (andre) konkrete lovovertredelser. Et slikt straffansvar kan tenkes å følge av de særlige bestemmelsene i straffeloven §§ 104 a og 330. Straffansvar kan også oppstå etter de alminnelige reglene om medvirkning og forsøk. I proposisjonen gjøres det nærmere rede for rekkevidden av disse bestemmelsene.

Konvensjonen pålegger statene å kriminalisere deltakelse i visse organiserte kriminelle grupper og medvirkning til enkelte av de handlingene som gruppen begår. Statene har en viss frihet når det gjelder valg av gjennomføringsmåte. Konvensjonen inneholder to hovedelementer. Statene må enten kriminalisere det å inngå forbund om alvorlige straffbare handlinger, det vil si straffbare handlinger med en strafferamme på fengsel i fire år eller mer, eller det å delta aktivt i en organisert kriminell gruppe. Statene må i tillegg kriminalisere det å medvirke til gjennomføringen av straffbare handlinger som involverer en organisert kriminell gruppe. Uansett hvilken gjennomføringsmåte som foretrekkes, vil det være behov for lovendringer. Det er fordeler og ulemper ved begge gjennomføringsmåter, og departementet gjennomgår begge alternativene i høringsnotatet.

Høringsinstansene er delt i synet på hvilket gjennomføringsalternativ som bør foretrekkes. De er også delte i synet på utformingen av bestemmelsen.

Departementet mener at de beste grunner taler for forbundsalternativet, og har utformet lovforslaget i samsvar med det. Departementet viser til at denne bestemmelsen gir en klarere angivelse av området for det straffbare. En straffebestemmelse som retter seg mot deltakelse i organiserte kriminelle grupper, vil uvegerlig bli mer skjønnsmessig og vurderingspreget. I tillegg til at gjerningsbeskrivelsen vil kunne utformes på en mer presis måte, har dessuten både påtalemyndigheten og domstolene en viss erfaring med å anvende forbundsbestemmelser, som det fra før finnes flere av i straffeloven. En annen fordel ved forbundsalternativet er at den forberedelseshandlingen som i tilfelle rammes, vil knytte seg til en straffbar handling som gjerningspersonen selv skal begå eller medvirke til å begå. Den som deltar aktivt i en organisert kriminell gruppe vil derimot, slik forslaget i høringsnotatet var utformet, kunne straffes selv om vedkommende aldri har deltatt i gruppens kriminelle virksomhet, og kanskje tar avstand fra den. Forbundsalternativet er derfor også best i samsvar med det strafferettslige prinsippet om at den enkelte bare skal måtte svare for egne handlinger. Bestemmelsen bør begrenses til å gjelde forbund hvor minst én av partene har tilknytning til en kriminell gruppe. Departementet legger til grunn at en slik kvalifikasjon er forenlig med konvensjonen. Bestemmelsen bør også ramme forbund om å begå allmennfarlige forbrytelser, eller forbrytelser mot liv, legeme og helbred, selv om handlingen ikke er økonomisk motivert.

Etter konvensjonen artikkel 5 nr. 1 bokstav b skal konvensjonsstatene kriminalisere det å medvirke til gjennomføringen av straffbare handlinger som involverer en organisert kriminell gruppe, og som kan straffes med fengsel i minst fire år. I høringsnotatet ble gjennomføringen av denne bestemmelsen drøftet.

Alle de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet mener at det er unødvendig med en særskilt medvirkningsbestemmelse i utkastet til § 162 c. Departementet antar på denne bakgrunn at det foreløpig ikke er behov for en slik bestemmelse, men vil komme tilbake til spørsmålet om utviklingen skulle gi grunn til det.

Departementet foreslår at strafferammen for overtredelse av utkastet til straffeloven § 162 c første og annet ledd bør være fengsel inntil 4 år. I høringsnotatet reiste departementet spørsmålet om det likevel kunne være grunn til å åpne for bruk av enkelte ekstraordinære etterforskningsmetoder.

Alle de høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet, støtter forslaget om å utvide adgangen til teknisk sporing og kommunikasjonskontroll som ikke er avlytting.

Høringen bekrefter at det vil være et behov for å bruke etterforskningsmetodene teknisk sporing og kommunikasjonskontroll som ikke er avlytting i slike saker. Er de øvrige vilkårene oppfylt, særlig kravet om at inngrepet ikke må være uforholdsmessig, er det etter departementets syn heller ikke betenkelig å åpne for bruk av de aktuelle metodene ved etterforskning av saker etter utkastet § 162 c. Ikke minst gjelder det dersom den forbrytelsen avtalen gjelder, er svært alvorlig. Departementet viser for øvrig til de argumentene som har kommet frem under høringen og fremmer forslag i tråd med synspunktene foran.

Komiteens merknader

Komiteen vil påpeke at det er en kjensgjerning at organisert kriminalitet er vanskeligere å bekjempe enn annen kriminalitet. Miljøene er gjerne lukkede og praktiserer ofte en hard indre justis. Komiteen ønsker derfor å tillate bruk av ekstraordinære etterforskningsmetoder ved skjellig grunn til mistanke om brudd på ny straffeloven § 162 c, og støtter forslaget til endring i straffeprosessloven §§ 202 b første ledd og § 216 b første ledd bokstav b.

Komiteen mener det er positivt at Regjeringen fremmer forslag om endring i straffeloven overensstemmende med FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet. De organiserte kriminelle opererer ofte på den internasjonale arena, og av den grunn er det viktig med tilsvarende straffebestemmelser som andre land.

Komiteen er kjent med at det er vanskelig å angi eksakt omfanget av den organiserte kriminaliteten i Norge. Dette til tross opplyses det fra politifaglig hold at utviklingen på området er bekymringsfull. Organisert kriminalitet utgjør en større trussel mot samfunnet og den enkelte enn annen kriminalitet. Ofte er det ingen tradisjonell fornærmet som oppdager og anmelder slik kriminalitet, typisk vil det være slik ved narkotikahandel. Kriminaliteten blir derfor lett skjult i de kriminelle nettverk, noe som ikke minst gir politiet helt andre utfordringer enn mer tradisjonell kriminalitet. Bekjempelse av slik kriminalitet krever derfor et bredere spekter av virkemidler. For å ramme den organiserte kriminalitet er det nødvendig med en straffetrussel rettet mot selve nettverket som sådan, før de enkelte handlinger blir utført. Dette vil også muliggjøre at politiet kan arbeide pro-aktivt ikke minst gjennom spaning, infiltrasjon og bruk av utradisjonelle metoder. Komiteen har i vesentlig grad vektlagt disse forhold i sin vurdering av forslag til ny straffeloven § 162 c.

Komiteen har merket seg at høringsinstansene var delt i spørsmålet om ny straffeloven § 162 c skulle utformes som en forbundsbestemmelse eller om den skulle utformes som et forbud mot deltakelse i kriminelle grupper. Etter komiteens oppfatning vil en forbundsbestemmelse være å foretrekke, da den best vil være i samsvar med det strafferettslige prinsipp om at den enkelte bare skal svare for egne handlinger. Den forberedelseshandling som rammes av en forbundsbestemmelse vil knytte seg til en straffbar handling som gjerningspersonen selv skal begå eller medvirke til å begå, og komiteen vurderer en slik tilknytning som helt sentral ved avgjørelsen av hvilke handlinger som skal straffereguleres. Videre er det etter komiteens oppfatning en fordel at påtalemyndigheten og domstolene har erfaring med å anvende forbundsbestemmelser som det fra før finnes flere av i straffeloven.

Komiteen har merket seg at det i proposisjonen legges til grunn at det ikke skal være et krav for domfellelse etter ny straffeloven § 162 c at påtalemyndigheten kan føre bevis for hvilken konkret forbrytelse avtalen gjelder, så lenge den kan bevise at det gjelder en forbrytelse med en nedre strafferamme på minst 4 år. Komiteen antar at de fleste domfellelsene etter § 162 c vil bygge på at retten har funnet forbundet knyttet til konkrete forbrytelser. Komiteen er enig i at det derimot ikke bør være et krav til at forbrytelsen konkretiseres, men bemerker at hvis det ikke i det hele tatt er ført bevis for noen hovedgrupper av handlinger, vil det være vanskelig å føre tilstrekkelige bevis for domfellelse.

Komiteen viser til at i og med at norske borgere som hovedregel ikke kan utleveres til land utenfor Norden, jf. utleveringsloven § 2, er det etter komiteens mening viktig å sikre at nordmenn som overtrer § 162 c i utlandet, kan straffeforfølges i Norge og sone her. Det er videre hensiktsmessig at andre personer som overtrer nevnte bestemmelse kan straffes i Norge, uavhengig av hvor forbrytelsen er begått. Komiteen slutter seg derfor også til forslaget om å føye § 162 c til i oppregningen i straffeloven § 12 første ledd nr. 3 og 4.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at dersom Norge straffer organisert kriminalitet mildere enn andre europeiske land, kan dette medføre at kriminelle miljøer finner det hensiktsmessig å utøve sine ugjerninger her. En slik utvikling vil være sterkt uønsket.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg videre at Regjeringen påpeker at den generelle straffeskjerpelsesregelen bare vil utvide domstolenes fullmakter, ikke pålegge domstolene å ilegge en strengere straff i den enkelte sak enn det er grunnlag for. Disse medlemmer vil i den sammenheng påpeke Stortingets uttalelser om behovet for strengere straffer ved alvorlig kriminalitet, og spesielt der forholdet dreier seg om forbrytelser mot mennesker. Selv om domstolene alltid må ta utgangspunkt i straffegrunnlaget i det enkelte forhold, er det fra disse medlemmers ståsted et poeng at regelen om straffeøkning skal resultere i konkrete skjerpelser der det er begått organisert kriminalitet.

Disse medlemmer mener regelen om straffeskjerping som følge av at en organiserer sin kriminelle aktivitet i en form for forbund, bør være en generell straffeskjerpelse. Det fremstår som uforståelig at en ikke skal kunne se dette i sammenheng med reglene om gjentakelse og sammenstøt av forbrytelser. All den tid de som bedriver organisert kriminalitet erfaringsmessig foretar mer enn ett enkelt lovbrudd, kan det se ut til at Regjeringen ikke ønsker at reglene skal få betydning ut over de tilfellene der det dreier seg om bagatellmessige lovbrudd. Disse medlemmer ser organisert kriminalitet som et så alvorlig samfunnsproblem at det å inngå i organiserte grupper eller nettverk i seg selv må bety en utvidelse av maksimumsstraffen.

På denne bakgrunn ønsker disse medlemmer å stryke forslaget til ny § 162 c første ledd siste setning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det ville vært en fordel om departementet hadde utformet § 162 c i tråd med Advokatforeningens forslag, slik at bestemmelsen ble avgrenset til det å inngå forbund om nærmere bestemte straffbare handlinger, i stedet for å la strafferammen alene være avgjørende for om handlingene omfattes. Forslaget fra regjeringspartiene om å senke strafferammen i denne bestemmelsen fra fire til tre år (se kapittel 4), er etter dette medlems oppfatning en bekreftelse på at en slik variant ville vært klok. Å foreta en endring som beskrevet, nærmest over bordet, for å sikre seg at også tyveri (§ 257) og nå barnepornobestemmelsen (§ 204 første ledd) skal omfattes av bestemmelsene, er slik dette medlem ser det, uheldig. Dette medlem mener man i stedet bør nevne disse bestemmelsene eksplisitt, og det fremmes derfor følgende forslag:

”Straffeloven § 162 c første ledd første setning skal lyde:

Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 4 år, eller som rammes av §§ 204 første ledd eller 257, og som skal begås som ledd i virksomheten til en organisert kriminell gruppe, straffes med fengsel inntil 4 år, med mindre forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse. "