Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sylvia Brustad, Rolf Terje Klungland og Synnøve Konglevoll, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland og Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet, Hans Seierstad, viser til at proposisjonen er en (naturlig) oppfølging av St.meld. nr. 38 (2002-2003) "Om olje og gassvirksomheten". I denne meldingen skisseres to utviklingsbaner med olje- og gassproduksjon fra norsk kontinentalsokkel frem mot og lenger enn 2050 (utviklingsbanen og forvitringsbanen).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at en forutsetning for dette tidsperspektivet i den langsiktige utviklingsbanen med betydelig olje- og gassproduksjon som skisseres, er oljepriser på et rimelig nivå, og at olje- og gassnæringen og myndighetene satser på å utvikle petroleumsressursene på en kostnadseffektiv måte. Flertallet slutter seg til en olje- og gasspolitikk som tar sikte på å realisere denne utviklingsbanen, og har merket seg at Olje- og energidepartementet foreslår de fremlagte lovendringene for å bidra til realisering av den langsiktige utvik­lingsbanen for petroleumsvirksomheten og en best mulig ressursforvaltning.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at utviklingen tyder på at en del av petroleumsvirksomheten og en del av anleggene i forbindelse med utvinning av olje og gass i dag legges til anlegg på land. Dette kan gjøre utbygging og drift enklere.

Komiteen viser til at forslagene til endringer i petroleumsloven av 29. november 1996 nr. 72 tar sikte på at virkeområdet for loven utvides til også å omfatte utnyttelse av petroleum som foregår på land, dersom dette er nødvendig for eller er en integrert del av utvinning eller transport av petroleum.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er viktig å sikre en effektiv utnyttelse i alle deler av produksjonskjeden, fra den produserte petroleum tas ut av feltet til den er lastet på skip eller ført i rørledning til kjøper. For at oljeselskapene skal ha de rette incentiver i lete-, utbyggings-, og driftsfasen, er det således viktig å sikre transport- og behandlingsløsninger for olje og gass på vilkår som ikke stenger for at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter realiseres.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, slutter seg til en politikk hvor selskapenes fortjeneste fra petroleumsvirksomheten bør tas ut på feltet og ikke i infrastrukturen. Det er viktig å legge til rette for verdiskaping, blant annet ved å hindre monopolistisk adferd i rørledninger og andre anlegg som er nødvendige for at utvinningen skal foregå på en rasjonell og fornuftig måte. Samtidig er det etter dette flertallets mening også viktig at eierne av slike rørledninger og anlegg oppnår en rimelig avkastning på investert kapital. En regulert avkastning vil gi det nødvendige incentiv til investeringer i slike anlegg, samtidig som incentivene til leting og økt utvinning fra de produserende feltene styrkes og den totale verdiskaping økes.

Komiteen slutter seg til at petroleumsloven må legge til rette for en helhetlig myndighetsregulering og et styringssystem for å sikre mest mulig effektiv og samfunnsøkonomisk lønnsom ressursutnyttelse, som gjelder uavhengig av hvor petroleumsvirksomheten faktisk foregår og hvor de tilknyttede innretningene er plassert. Komiteen slutter seg derfor til at virkeområdet for petroleumsloven endres til også å omfatte utnyttelse av petroleum som foregår på land, dersom utnyttelsen av denne er nødvendig for eller inngår som en integrert del av utvinning eller transport av petroleum.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, merker seg også at lovendringene vil klargjøre at endringer i tidligere godkjente tariffer og andre vilkår skal kunne fastsettes av departementet i visse tilfeller. Flertallet går imidlertid ut fra at dette ikke skal komme i konflikt med den nødvendige langsiktighet i rammebetingelsene for oljevirksomheten, som utbyggere og rettighetshavere er avhengige av for sin langsiktige planlegging. Det er en forutsetning at virksomhet på land som opererer i markedet nedstrøms, som for eksempel metanolanlegget på Tjeldbergodden, ikke påvirkes negativt konkurransemessig overfor utlandet.

Komiteen har videre merket seg det særlige ansvar og myndighet som kan tillegges operatøren for oppstrøms gassrørledningsnett og tilknyttede anlegg. Komiteen er videre tilfreds med påpeking av det ansvar rettighetshaverne har for å forebygge drift- og leveranseavbrudd som følge av bevisste anslag mot innretninger i virksomheten, og presiseringen av helse-, miljø- og sikkerhetsregelverket i petroleumsvirksomheten. Som en betydelig aktør i det internasjonale olje- og gassmarkedet har Norge et medansvar for forsyningssikkerheten. I dag er den mest relevante trusselen mot forsyningssikkerheten endret fra fare for krig til fare for bevisste skadehandlinger som terroraksjoner, spionasje, sabotasje og ulike former for krigslignende handlinger. Komiteen slutter seg til at det tas inn en ny bestemmelse i petroleumsloven for å styrke beredskapen i forhold til slike handlinger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at landanlegg som i utgangspunktet blir omfattet av lovendringen, men som ikke lenger er nødvendig for eller inngår som en integrert del av utvinning eller transport av petroleum, skal falle ut av lovens virkeområde. Flertallet har merket seg at det i § 1-4 er åpnet for å ta slike spørsmål opp med departementet.

Flertallet har videre merket seg at samtykke til anlegg og innretninger på land etter § 4-3 i hovedsak bør gis uten tidsbegrensning.

Komiteen vil understreke at ny § 4-9 ikke må oppfattes slik at den gir departementet anledning til å overprøve Stortingets intensjoner i Innst. S. nr. 198 (2000-2001) om eierskap i Statoil og fremtidig forvaltning av SDØE, der flertallet skriver:

"Flertallet mener det er viktig å sikre klare ansvarsforhold i spørsmål som knytter seg til helse, miljø og sikkerhet. Det tilsier et enhetlig ansvar for drift av rørledninger og transportrelaterte anlegg.

Flertallet mener at transportselskapet for å kunne fylle den rollen det er tiltenkt, bl.a. å sikre en best mulig ressursforvaltning, har styring og kontroll med anlegg som er av avgjørende betydning for transport av gass. Selskapets oppgaver må omfatte systemdrift, lisensadministrasjon og overordnet tilsyn med den samlede norske transportinfrastrukturen.

Flertallet mener det er ønskelig at endringene i transportorganiseringen ikke har unødige skadevirkninger for Statoil. Derfor legges det opp til at alle tekniske driftsoppgaver fortsatt kan utføres av de organisasjonene som utfører dette i dag, slik proposisjonen legger opp til.

Flertallet viser dessuten til St.prp. nr. 36 (2000-2001) der det fremgår at det nyopprettede transportselskapet på Bygnes fortsatt skal styre gasstrømmene gjennom rørledningsnettet, og således ha hånd om transporten av 90 % av den norske gassen til kontinentet. Dette innebærer således at arbeidsplassene i tilknytning til dagens driftsorganisasjon på Bygnes og Kårstø bevares."

Komiteen mener at kravet om at operatørene på norsk sokkel skal ha kontor i Norge, har bidratt til å utvikle et sterkt petroleumsmiljø i Norge som har høy kompetanse og fremtidsrettet teknologi. Dersom dette kravet fravikes, kan det norske petroleumsmiljøet etter hvert svekkes, noe som etter komiteens syn vil være svært uheldig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener videre at det må være tungtveiende grunner som må ligge til grunn dersom kravet i § 10-2 skal fravikes. Hensynet til helse, miljø og sikkerhet må være spesielt tungtveiende, samt at vilkårene for aktører på norsk sokkel må være likeverdige.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet kan ikke støtte forslaget om å gi fullmakt til kongen om å fravike kravet i lovens § 10-2 første ledd om egen organisasjon i Norge. Dette ikke minst med bakgrunn i at det kan føre til en svekkelse av tilstedeværelsen, samt en utflytting fra Norge. Det vil ikke være i samsvar med den tradisjon Norge har på dette området, og vil kunne svekke Norges styring med selskaper som med denne lovjusteringen ikke lenger har organisasjon i landet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i behandlingen av St.meld. nr. 38 (2001-2002) Olje- og gassvirksomheten i Innst. S. nr. 87 (2002-2003), hvor de påpekte at petroleumsvirksomheten må ta utgangspunkt i at olje og gass er ikke-fornybare ressurser som må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Investerings- og utvinningsnivået må ta hensyn til miljøet og ansvaret for kommende generasjoner. Videre belyste disse medlemmer den åpenbare målkonflikten mellom Norges Kyoto-forpliktelser og Regjeringens beskrivelse av og ambisjoner for petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Disse medlemmer mener dette er den største utfordringen man står overfor i petroleumsvirksomheten, og petroleumsloven bør tilpasses denne erkjennelsen.

Disse medlemmer viser til at det er juridisk uklart hva som rettmessig kan gjøres av rettighetshaveren til en utvinningstillatelse. Disse gis òg konsekvensutredes for leteaktivitet, men det er uklarhet knyttet til blant annet det offentliges erstatningsansvar hvis rettighetshaveren beslutter å bygge ut petroleumsforekomsten og ikke får tillatelse til å bygge ut og drifte feltet. Det er dermed en fare for at Stortinget settes i en tvangssituasjon og ikke har full handlefrihet ved det tidspunkt som skal gi den reelle beslutning om olje- og gassutvinning. Disse medlemmer mener dette usikkerhetspunktet burde utredes og de nødvendige endringer i petroleumsloven gjennomføres. Det er ikke klart definert i petroleumsloven hva en utvinningstillatelse er. I § 3-3 Utvinningstillatelse heter det:

"En utvinningstillatelse gir enerett til undersøkelse, leteboring og utvinning av petroleumsforekomster på områder som omfattes av tillatelsen. Rettighetshaver blir eier av den petroleum som produseres."

Dette står etter disse medlemmers mening i konflikt med følgende bestemmelser i § 4:

§ 4-4. Fastsettelse av produksjonsforløp m.v.

Departementet skal før eller samtidig med at godkjennelse gis i medhold av § 4-2 eller tillatelse gis i henhold til § 4-3, godkjenne produksjonsforløpet. Det kan fastsettes et annet produksjonsforløp enn det som følger av § 4-1 hvis hensynet til ressursforvaltning eller andre vesentlige samfunnshensyn tilsier det.

§ 4-5. Utsettelse av leteboring og utbygging

Departementet kan bestemme at leteboring eller utbygging av en forekomst skal utsettes. Bestemmelsene om forlengelse av tillatelsen, forlengelse av fristen for gjennomføring av arbeidsforpliktelsen og betaling av arealavgift i utsettelsesperioden i § 3-13 tredje, fjerde og femte ledd gjelder tilsvarende.

§ 4-2. Plan for utbygging og drift av petroleums­forekomster

Beslutter rettighetshaver å bygge ut en petroleumsforekomst, skal rettighetshaver forelegge for departementet til godkjennelse en plan for utbygging og drift av petroleumsforekomsten for utvinning av petroleum. (...)

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"§ 3-3 skal lyde:

En utvinningstillatelse gir enerett til undersøkelse og leteboring av petroleumsforekomster på områder som omfattes av tillatelsen. Rettighetshaver blir eier av den petroleum som produseres, dersom Stortinget vedtar plan for utbygging av drift av petroleumsforekomstene."

Disse medlemmer merker seg at "departementet legger til grunn at forslaget til endring av § 4-3 ikke innebærer noe inngrep i de rettigheter som følger av en utvinningstillatelse." Ut ifra problemstillingen ovenfor er det bra, men disse medlemmer er bekymret over at det kan innebære en miljømessig svekkelse av lovverket. Regjeringen legger opp til at man skal bruke § 4-3 (Særskilt tillatelse til anlegg og drift) og ikke § 4-2 (Plan for utbygging og drift av petroleumsforekomster) når man behandler landanlegg. § 4-3 er betydelig svakere enn § 4-2, og muligheten for en helhetlig behandling av utbyggingsprosjektet svekkes. Disse medlemmer påpeker at man ved denne endringen i behandlingen av landanlegg mister muligheten hjemlet i § 4-2 til å få en plan som inneholder "en beskrivelse av økonomiske, ressursmessige, tekniske, sikkerhetsmessige, nærings- og miljømessige forhold samt opplysninger om hvordan en innretning vil kunne disponeres ved avslutning av petroleumsvirksomheten. (...)"

Videre mister departementet muligheten til å "kreve at rettighetshaver foretar en nærmere redegjørelse for de miljømessige virkninger, mulig fare for forurensninger samt virkninger for andre berørte virksomheter for et større samlet område."

I proposisjonen skriver Regjeringen "det er derfor hensiktsmessig at en § 4-3 tillatelse kan gis for anlegg og drift av innretninger uten hensyn til om de inngår i utvinning eller utnyttelse". Disse medlemmer påpeker at dette åpner for at tillatelse kan gis for landanlegg uten tilknytning til en spesifikk petroleumsforekomst. Operatøren vil med dette lettere kunne presse gjennom utbygginger som skal forsyne landanlegget når anlegget står ferdig, uten å måtte søke etter, og dermed følge, normal saksgang.

På denne bakgrunn går disse medlemmer imot de foreslåtte endringene i § 4-2 og § 4-3.