6. Påvirkningshandel
Begrepet påvirkningshandel er ikke innarbeidet i norsk dagligtale. Frem til i dag har begrepet heller ikke vært brukt i noen utstrekning i norsk strafferettslig terminologi. Utilbørlig påvirkningshandel i Europarådets forstand foreligger når en person som tilhører en beslutningstakers politiske parti, familie eller omgangskrets, eller som av andre årsaker er eller hevder å være i stand til å øve påvirkning på beslutningstakeren, utnytter sin stilling ved å kreve, motta eller akseptere et tilbud om en utilbørlig fordel. Personen som krever, mottar eller aksepterer fordelen (påvirkningsagenten), gjør seg skyldig i passiv påvirkningshandel. En person som gir eller tilbyr påvirkningsagenten en utilbørlig fordel, gjør seg skyldig i aktiv påvirkningshandel.
Europarådskonvensjonen pålegger statene å ha straffebestemmelser mot både aktiv og passiv påvirkningshandel.
Straffelovrådet foreslår at Norge forbeholder seg retten til ikke å gjennomføre artikkel 12 fullt ut i norsk rett, slik artikkel 37 åpner for. Begrunnelsen er at det kan være vanskelig å trekke grensen mellom legitim påvirkningsvirksomhet og de straffverdige påvirkningshandlingene artikkel 12 tar sikte på å ramme. Straffelovrådets utkast til ny straffeloven § 276 a fanger opp de fleste former for påvirkningshandel som er beskrevet i artikkel 12. Etter rådets oppfatning er det tvilsomt om det er behov for å kriminalisere påvirkningshandlinger som ligger utenfor forslaget.
I høringsbrevet ba departementet særskilt om høringsinstansenes syn på om artikkel 12 bør gjennomføres fullt ut i norsk rett. Departementet ba også om tilbakemeldinger på hvilken lovteknisk fremgangsmåte som eventuelt bør velges. Mange høringsinstanser deler Straffelovrådets oppfatning om at Norge bør forbeholde seg retten til ikke å gjennomføre Europarådskonvensjonen artikkel 12 fullt ut i norsk rett.
Etter departementets oppfatning fremstår en del påvirkningshandlinger som klart straffverdige. Et straffebud som rammer denne typen atferd, vil kunne gi et viktig signal, og forhåpentligvis kunne bidra til å forebygge nye tilfeller av utilbørlig påvirkningshandel. Om ikke annet må et slikt straffebud antas å bidra til en bevisstgjøring i forhold til disse problemstillingene.
Departementet ser at det kan oppstå vanskelige avgrensningsspørsmål i grenseområdet mellom straffbar og lovlig påvirkningsvirksomhet. Slike grensespørsmål oppstår imidlertid i forhold til en rekke straffebestemmelser. Etter departementets syn vil en reservasjon i forhold til Europarådskonvensjonen artikkel 12 kunne sende et uheldig signal til verdenssamfunnet. Europarådet var klar over at kriminalisering av påvirkningshandel er nytt for mange av medlemsstatene, men forsøkte gjennom denne bestemmelsen å bidra med et nytt strafferettslig virkemiddel til bruk i bekjempelsen av korrupsjon. Norge, som ønsker å fremstå som et foregangsland i kampen mot korrupsjon, bør følge opp dette initiativet. Departementet foreslår etter dette å innta en egen bestemmelse om utilbørlig påvirkningshandel i straffeloven § 276 c.
Passiv påvirkningshandel reguleres i departementets forslag til ny straffeloven § 276 c første ledd bokstav a, som setter straff for den som for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel for å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag. Den som gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel for å påvirke utføringen av stilling, verv eller oppdrag, kan straffes for aktiv påvirkningshandel etter bestemmelsens bokstav b.
Forslaget til ny straffeloven § 276 c går i flere relasjoner lenger enn Europarådskonvensjonen. Viktigst er det at forslaget ikke er begrenset til å gjelde utilbørlig påvirkning av beslutningstakere i offentlig sektor. Etter departementets oppfatning kan det forekomme klart straffverdige former for påvirkningshandel også i tilknytning til stillinger, verv eller oppdrag i private virksomheter og organisasjoner.
En annen forskjell mellom departementets forslag og konvensjonen ligger i at forslaget til ny § 276 c ikke forutsetter at selve påvirkningen må være utilbørlig. En tredje forskjell ligger i at departementets forslag ikke forutsetter at påvirkningsagenten påtar seg å påvirke "beslutningstakingen" til den som søkes påvirket. Det er tilstrekkelig at han eller hun foregir å ha til hensikt å forsøke å "påvirke utføringen av" en annens stilling, verv eller oppdrag, jf. utkastet til ny § 276 c.
Grensen mellom straffbare og ikke straffbare påvirkningshandlinger foreslås trukket ved at straffeloven § 276 c bare rammer "utilbørlige" fordeler. Også i forhold til denne bestemmelsen må utilbørlighetsstandardens nærmere innhold fastlegges av domstolene i tråd med det rådende moralsynet i samfunnet til enhver tid. Departementet antar at det bare vil være aktuelt å reagere med straff overfor klart klanderverdig opptreden.
Komiteen har merket seg at Straffelovrådet går inn for at Norge forbeholder seg retten til ikke å gjennomføre Europarådkonvensjonen artikkel 12 om påvirkningshandel, fullt ut i norsk rett. Komiteen ser at det kan gi et uheldig signal utad dersom vi gjør en slik reservasjon i henhold til artikkel 12, jf. konvensjonens artikkel 37. I tillegg har komiteen vektlagt at vi ved en reservasjon får et mindre effektivt lovverk enn den standarden Europarådkonvensjonen legger opp til. Komiteen støtter derfor forslaget til en ny straffeloven § 276 c.
Komiteen ser at det kan være vanskelig å trekke grensen mellom legitim påvirkningsvirksomhet på den ene side og de straffverdige påvirkningshandlingene på den annen. Selv om kriminalisering av påvirkningshandel er nytt, har problemstillinger om dette eksistert lenge. Etter komiteens syn må det avgjørende i grensedragningen mellom for eksempel legitim lobbyvirksomhet og korrupsjon som regel være om påvirkningsagenten har vært åpen overfor beslutningstakeren om de reelle forhold. Dette må også gjelde påvirkningshandel som skjer mot det private, for eksempel der påvirkningsagenten er gift eller venn med beslutningstaker som leder en veldedig organisasjon som skal fordele penger. Komiteen er derfor enig i Regjeringens utforming og utilbørlighetsvurderinger knyttet til ny straffeloven § 276 c.