2. Bakgrunn for lovforslaget
Stortingsrepresentant Siv Jensen fremmet 4. februar 2002 følgende forslag i Dokument nr. 8:52 (2001-2002):
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet slik at loven gir banken et mål om prisstabilitet, banken får full frihet i bruk av pengepolitiske virkemidler, referansen til "de økonomisk-politiske retningslinjer fastlagt av statsmyndighetene" tas bort, banken pålegges en årlig eller halvårlig rapporteringsplikt til Stortinget, Regjeringen fratas retten til å treffe vedtak om bankens virksomhet, referanser til kronens internasjonale verdi, kursordning og kursleie tas bort og foreleggelsesplikten tas bort. Det tas inn i loven at medlemmer av hovedstyret må ha bred og god innsikt i samfunnsøkonomiske spørsmål og være uavhengige i forhold til partipolitiske og næringsøkonomiske særinteresser."
I Innst. S. nr. 117 (2001-2002) går det frem at flertallet i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ikke bifaller de endringsforslagene som fremsettes i Dokument nr. 8:52 (2001-2002). Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, viser i innstillingen til at finansministeren "vil vurdere enkeltheter i det aktuelle regelverket nærmere, og at han tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en slik vurdering i løpet av 2002", jf. brev av 25. februar 2002 fra finansministeren til finanskomiteen. Det samme flertallet uttaler videre at det konstaterer at det i Innst. S. nr. 229 (2000-2001) om retningslinjer for den økonomiske politikken ikke var flertall for å be regjeringen ta initiativet til å gå gjennom loven om Norges Bank, blant annet for å vurdere om det er behov for endring i sentralbankens stilling.
Denne tidsplanen har blitt forskjøvet, jf. nærmere omtale i St.meld. nr. 8 (2002-2003) Kredittmeldinga 2001 punkt 5.1.5:
"Av Innst. S. nr. 117 (2001-2002) følgjer det at departementet her mellom anna vil vurdere nærare enkelte sider ved regelverket om Noregs Banks stilling, oppnemningspraksis av bankens hovudstyre, samt gi ei meir generell utgreiing av relevant regelverk og praksis i andre land det er naturleg å samanlikne seg med. Departementet ser det som ein fordel at forslag og vurderingar blir oversendt Stortinget samla i ein lovproposisjon om endringar i sentralbanklova m.v. Eit slikt samla lovforslag må sendast på høyring før endeleg handsaming i departementet. Lovproposisjonen vil difor ikkje kunne fremjast før årsskiftet. Departementet tar sikte på å leggje fram ei samla drøfting av forslag som blir tatt opp i Dokument 8:52 (2001-2002) og Innst. S. nr. 117 (2001-2002) til våren, slik at Stortinget kan handsame saka i vårsesjonen."
Finanskomiteen tok dette til etterretning i Innst. S. nr. 88 (2002-2003) kapittel 5.
Penge- og kredittutvalget drøftet valg av virkemidler i pengepolitikken, jf. NOU 1989:1 Penger og kreditt i en omstillingstid. Utvalget påpekte at direkte reguleringer er blitt mindre effektive og indirekte virkemidler mer effektive, og uttalte i den anledning (s. 23):
"Normalt bør direkte reguleringer unngås.
Utvalget påpeker at man bør bruke indirekte virkemidler for å regulere renten og kredittvolumet. Men utvalget utelukker ikke at det kan oppstå helt spesielle situasjoner der det er berettiget å ta i bruk direkte reguleringer, men da bare for meget korte perioder. Derfor tar utvalget ikke opp noe generelt forslag om å fjerne de hjemler kredittloven gir for å bruke direkte reguleringer, men forutsetter at behovet for lovhjemmel for de ulike virkemidlene blir vurdert nærmere ut fra de spesielle hensyn som måtte foreligge."
Om valutareguleringen uttalte utvalget (s. 24):
"Utvalget mener at kredittpolitiske hensyn tilsier at valutareguleringen som ordinært virkemiddel ikke bør opprettholdes særlig lenge. Bakgrunnen er særlig at reguleringen er blitt lite effektiv, samt hensynet til norske bedrifters konkurransevilkår.
Utvalget mener at myndighetene også i fremtiden bør ha lovhjemmel for å benytte valutaregulering som et beredskapstiltak, særlig for å kunne regulere destabiliserende kapitalbevegelser. Det bør utredes nærmere hvordan en slik beredskapslovgivning bør utformes."
I brev 13. mars 2002 til Fremskrittspartiets stortingsgruppe med kopi til finanskomiteen, opplyste finansminister Per-Kristian Foss at departementet i tiden fremover vil følge opp arbeidet med en lovteknisk opprydding i bestemmelser i penge, kreditt- og valutalovgivningen.
Finansdepartementet sendte 18. januar 2003 ut et høringsnotat om endringer i sentralbankloven og opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven, med frist 15. februar 2003 for å gi merknader.
Departementet ba om høringsinstansenes syn på om den gjeldende praksis for oppnevning til hovedstyret bør videreføres eller om det er behov for endringer, og i så fall hva disse endringene nærmere bør gå ut på. Etter dagens praksis skjer oppnevning til hovedstyret etter forslag fra de politiske partienes stortingsgrupper etter styrkeforholdet på Stortinget. Departementet drøftet videre om det er behov for noe økt offentlighet i tilknytning til Norges Banks rentebeslutninger og om regjeringen bør få lovhjemmel til å fastsette nærmere regler om dette. Det ble også tatt opp om en bør utvide kretsen av personer som etter loven ikke kan oppnevnes til hovedstyret eller representantskapet (habilitetsreglene).
Departementet har ved høringsnotatet foretatt en gjennomgang av sentralbankloven med sikte på å modernisere loven på enkelte punkter. Det ble i tråd med dette foreslått endringer i lovens regler om:
Norges Banks avdelinger.
Representantskapets oppgaver.
Adgangen for Norges Bank til å yte kreditt til staten og andre enn banker.
Adgangen til å gi forskrifter om plassering av valutareservene.
Departementet foreslo i høringsnotatet å oppheve valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven. Forslaget var basert på Finansdepartementets høringsnotat om dette fra 1996. I høringsnotatet fra 2003 står det bl.a. om dette:
"Departementet tar med dette opp igjen forslagene i høringsnotatet fra 1996 om opphevelse av valutareguleringsloven og penge- og kredittreguleringsloven. Departementet anser at saken i det vesentlige står i samme stilling nå som i 1996/97. Vi tar derfor sikte på å basere oss på merknadene fra høringsinstansene som kom inn da. Høringsinstansene er likevel velkomne til å komme med nye eller supplerende merknader."
Enkelte punkter ble likevel tatt opp til fornyet vurdering:
Regulering av forretningsmessig omsetning av valutabetalingsformidling med utlandet (vekslingskontorer mv.)
Regler om opplysningsplikt og taushetsplikt
Valutaposisjonsreguleringen
Finansdepartementet sendte 24. oktober 1996 på høring et høringsnotat om opprydding i bestemmelser i penge-, kreditt- og valutalovgivningen mv. med høringsfrist 20. mars 1997. Dette høringsnotatet fulgte som elektronisk vedlegg til høringsnotatet fra 2003, og høringen av det er del av grunnlaget for lovforslaget.
Høringsnotatet fra 1996 var utarbeidet av Finansdepartementet med bistand fra Norges Banks administrasjon. I høringsnotatet ble det foreslått å oppheve lov 14. juli 1950 nr. 10 om valutaregulering (valutareguleringsloven) og lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene (penge- og kredittreguleringsloven) og å videreføre deler av bestemmelsene i disse lovene i sentralbankloven. Lovforslag på bakgrunn av disse forslagene i høringsnotatet er ikke tidligere fremmet for Stortinget.
I høringsnotatet fra 1996 ble det også foreslått enkelte andre endringer i sentralbankloven, bl.a. om adgang for Norges Bank til å sette bort virksomhet og til å skille ut virksomhet i egne selskaper. Lovforslag på bakgrunn av disse forslagene i høringsnotatet ble fremmet for Stortinget i Ot.prp. nr. 96 (1998-1999), jf. også Innst. O. nr. 13 (1999-2000) og lovendring av 17. desember 1999 nr. 95.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at forslaget til endring av sentralbankloven er en naturlig modernisering av loven og en tilpasning til den internasjonale utviklingen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at retningslinjer for pengepolitikken ble lagt om 29. mars 2001, og at det innebar en klargjøring av sentralbankens rolle. Dette flertallet viser til at et bredt flertall i Stortinget tok de nye retningslinjene til etterretning, jf. Innst. S. nr. 229 (2000-2001). Dette flertallet legger stor vekt på langsiktighet og forutsigbarhet i pengepolitikken.
Dette flertallet vil peke på at et flertall på Stortinget er enig i at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones verdi nasjonalt og internasjonalt, og samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. Dette flertallet konstaterer at med denne omleggingen har Norges Bank fått et større ansvar for å stabilisere den økonomiske utviklingen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreker at finans-, penge-, struktur- og inntektspolitikken skal virke sammen for å nå målet om stabile rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk utvikling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker at finanspolitikken må brukes aktivt for å utjevne svingningene i økonomien og for å virke konjunkturstabiliserende. Samtidig bør en være varsom med å legge for store byrder på pengepolitikken, da dette over tid vil kunne føre til en styrket krone som igjen vil svekke konkurranseutsatt sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er generelt positive til endringene som Regjeringen foreslår, men mener Finansdepartementet burde benyttet anledningen til å klargjøre Norges Banks pengepolitiske mandat. Problemet med mandatet, som ble fastsatt av Regjeringen 29. mars 2001, er at selv om man slår fast at Norges Banks operative målsetting er en inflasjonsrate på 2,5 pst., så inneholder forskriften også en innledende programformulering hvor målet om prisstabilitet tilsynelatende sidestilles med målsettinger om kursstabilitet og hensynet til den realøkonomiske utviklingen.
Selv om Norges Banks tolkning av mandatet har vært klart fra første dag, ser disse medlemmer at sentralbanken gang på gang utsettes for angrep fra politikere og organisasjonslivet med den begrunnelse at banken fokuserer for mye på den operative målsettingen og ikke tar i betraktning forskriftens innledende og bredere formulering. Dette skaper problemer mht. pengepolitikkens troverdighet, og det bakes inn en viss risikopremie i norske renter. Disse medlemmer henviser for øvrig til standpunkt i Dokument nr. 8:52 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til omleggingen av pengepolitikken 29. mars 2001. Disse medlemmer advarte mot en omlegging som medførte en større vektlegging av inflasjonen, på bekostning av øvrige forhold i økonomien. Disse medlemmer konstaterer at omleggingen ikke har vært en suksess, at omleggingen med større uavhengighet for sentralbanken og større fokus på inflasjonsstyring har medført en for sterk krone målt mot andre valutaer og en akselererende arbeidsledighet. Ikke alt kan forklares med omleggingen av pengepolitikken, men norsk økonomi har i perioden etter omleggingen ikke trukket i samme retning. Disse medlemmer vil understreke at sentralbanken har vektlagt inflasjonsprognosene som har vært for pessimistiske, og medflørt renteøkninger det ikke har vært grunnlag for. Det kan nå fastslås at inflasjonen på to års sikt fra omleggingen har vært 1,6 pst., og ikke 2,5 pst. som var målet. Dette har medført en unødvendig sterk innstramming, som igjen har medført en rekordsterk valuta. Disse medlemmer har ved en rekke anledninger understreket at det i mandatet er tre andre forhold enn inflasjon, som er omtalt. Det er valutakurs, sysselsetting og produksjon, og disse medlemmer etterlyser et sterkere fokus på disse forhold. Disse medlemmer vil understreke at et sterkere fokus på helheten i mandatet, og ikke en ensidig vektlegging av inflasjonen, ville ha medført en mindre dramatisk utvikling innen norsk økonomi og arbeidsliv.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil vise til Senterpartiets forslag i Dokument nr. 8:4 (2002-2003) (jf. Budsjett-innst. S. I (2002-2003) kap. 2.3) fra Odd Roger Enoksen, Marit Arnstad og Morten Lund om å presisere Norges Bank sitt mandat i pengepolitikken slik at inflasjonsmålet balanseres i forhold til målet om en stabil kronekurs og hensynet til produksjon og sysselsetting. Dette medlem mener utviklingen høsten 2002 og i inneværende år har vist at Norges Bank ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til situasjonen i næringslivet, og at rentenivået har blitt holdt alt for høgt alt for lenge. Dette har medført at kronekursen har holdt seg på et skadelig høgt nivå alt for lenge, noe som har gitt store deler av norsk næringsliv meget store konkurranseulemper. Det viser seg i ettertid at prisstigningen har holdt seg betydelig under inflasjonsmålet på 2,5 pst. selv om importprisene har holdt seg på et høgere nivå enn kronekursen skulle tilsi. Dette medlem vil fastholde at Norges Bank ikke har fulgt den renteinstruks som Stortingets flertall har sluttet seg til på en god nok måte, og konstaterer at stadig flere av det samfunnsøkonomiske fagmiljø etter hvert har sluttet seg til en slik vurdering. Dette medlem mener praktiseringen av renteinstruksen må endres slik det ble foreslått i Dokument nr. 8:4 (2002-2003).