2. Rettslig plassering mv.
Etter gjeldende rett er hvitvaskingsregelverket plassert i finansvl. § 2-17 og § 2-17a. Det er gitt utfyllende regler i forskrift 14. februar 1994 nr. 118 om legitimasjonskontroll og tiltak mot hvitvasking av penger (hvitvaskingsforskriften).
Regjeringen foreslår å plassere regler om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. i egen lov, jf. forslag til lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven).
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurdering.
Etter Regjeringens syn bør loven ha en formålsbestemmelse. En formålsbestemmelse vil bl.a. kunne ha betydning for tolkningen av lovens øvrige innhold. Etter Regjeringens vurdering er det imidlertid vanskelig å presist definere hva som er lovens formål i en lovbestemmelse. Det er en risiko for utilsiktede begrensninger i regelverkets rekkevidde. Regelverket om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger skal ivareta flere hensyn. Den primære hensikten med regelverket er å hindre at kriminelle kan nyte godt av profittmotivert kriminalitet. Videre skal reglene bidra til å spore opp midlenes opprinnelse og dermed gjøre det mulig å avdekke den kriminelle handlingen utbyttet er generert fra, som igjen gjør det mulig å finne ut hvem som står bak de straffbare handlingene og hvitvaskingen. Reglene skal også bidra til å hindre at det skaffes til veie økonomiske midler til finansiering av terrorhandlinger, og at økonomiske midler og finansielle tjenester stilles til rådighet for terrorister eller terrornettverk. Reglene skal også beskytte finansinstitusjoner og virksomheter mv. mot å bli utnyttet av kriminelle, med fare for tap av renommé, troverdighet, tillit og penger mv. På den annen side er reglene ikke ment til å avdekke eller hindre ulovlige forhold som ikke kan sies å ha en viss tilknytning til hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme.
Regjeringen har på bakgrunn av dette kommet til at det bør lovfestes en generell formålsbestemmelse. Regjeringen legger til grunn at formålet med loven er å forebygge og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger.
Det vises til lovforslaget § 1.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Regjeringen er i likhet med arbeidsgruppen i tvil om hensiktsmessigheten av å lovfeste en definisjon av "hvitvasking". Begrepet er i lovforslaget kun foreslått benyttet som et stikkord i angivelsen av lovens formål. Det er ikke benyttet i lovens materielle bestemmelser. Behovet for en definisjon er derfor begrenset. Når det gjelder forståelsen av begrepet "utbytte" i denne loven, legges det til grunn samme forståelse som etter straffeloven § 317. Regjeringen slutter seg etter dette til arbeidsgruppens vurdering, og foreslår ikke å lovfeste en definisjon av begrepet. Regjeringen slutter seg imidlertid til arbeidsgruppens uttalelse om innholdet i begrepet "hvitvasking", som bygger på endringsdirektivet art. 1 bokstav C:
"Med hvitvasking av utbytte menes bl.a. å bruke, konvertere, overdra, tilegne eller besitte formuesgoder eller å skjule eller tilsløre formuesgodenes reelle art, opprinnelse, plassering, råderett, bevegelser, eierforhold, samt forsøk på eller medvirkning hertil, når den som gjør det vet eller burde vite at formuesgodene stammer fra straffbare handlinger eller fra deltakelse i straffbare handlinger."
Opplistingen er ikke ment å være uttømmende.
Innholdet i bestemmelsene i straffeloven § 147 a (terrorhandlinger) og § 147 b (finansiering av terrorisme) er utfyllende omtalt i Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot terrorisme - gjennomføring av FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 28. september 2001), særlig punkt 7.8, kapittel 9 og 10, samt kapittel 15. Det vises også til rapportens punkt 2.1.5, hvor det bl.a. heter:
"Lovendringene gjennomfører FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme (terrorfinansieringskonvensjonen) og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 i norsk rett. Det er bl.a. vedtatt et nytt straffebud i straffeloven § 147 a, som uttrykkelig retter seg mot terrorhandlinger. Enkelte nærmere angitte straffbare handlinger skal nå anses som terrorhandlinger dersom de utføres med det forsett loven nevner. Videre er det gjort straffbart å inngå forbund (avtale) om å begå slike handlinger. Det er dessuten vedtatt et nytt straffebud i straffeloven § 147 b, som rammer finansiering av terrorisme. Bestemmelsen rammer det å skaffe til veie økonomiske midler eller stille finansielle tjenester til rådighet for terrorister eller terrornettverk. Endelig er det vedtatt nye regler om båndlegging av verdier som har tilknytning til terrorvirksomhet. Reglene innebærer at påtalemyndigheten på nærmere vilkår kan frata siktede rådigheten over formuesgoder, først og fremst for å forhindre fremtidige straffbare handlinger."
Regjeringen finner ikke grunn til å ta inn en forklaring av hva som menes med "terrorfinansiering", da dette begrepet som nevnt er forklart nærmere i Ot.prp. nr. 62 (2001-2002).
Regjeringen foreslår å ta inn en definisjon av "rapporteringspliktig" i lovforslaget. Det vises til at begrepet benyttes som et koblingsord i flere av lovens materielle bestemmelser. Det foreslås at det i lovteksten fastsettes at det med rapporteringspliktige menes virksomhet eller person som nevnt i § 4, jf. lovforslaget § 2 nr. 1.
Arbeidsgruppen legger til grunn en vid tolkning av transaksjonsbegrepet og foreslår at det skal omfatte enhver overføring, formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder. For eksempel anses åpning av konto og søknad om lån som en transaksjon. Arbeidsgruppen foreslår imidlertid ikke at det lovfestes en definisjon av begrepet "transaksjon".
Etter Regjeringens syn bør pliktene etter loven avgrenses så klart og tydelig som mulig. En definisjon kan bidra til å klargjøre rapporteringsplikten. Det anses derfor nødvendig å definere innholdet i begrepet "transaksjon" i loven. En slik legaldefinisjon vil også kunne presisere at transaksjonsbegrepet må tolkes vidt i denne sammenheng.
Regjeringen slutter seg ikke til Kredittilsynets forslag om å erstatte "transaksjon" med "aktivitet". Etter Regjeringens vurdering er "aktivitet" et for vidtrekkende begrep som kan forstås på flere ulike måter. Det vises videre til at undersøkelses- og rapporteringsplikten etter svensk og dansk rett er knyttet til "transaksjoner", og at dette er i tråd med direktivet og internasjonale anbefalinger (FATFs alminnelige anbefalinger).
Det foreslås etter dette at med "transaksjon" skal det forstås enhver overføring, formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder, jf. lovforslaget § 2 nr. 2.
Ovennevnte gir imidlertid bare generelle utgangspunkter ved tolkningen av transaksjonsbegrepet. Det vises til at begrepet vil reise ulike tolkningsspørsmål i forhold til de ulike rapporteringspliktige. Begrepet skal tolkes vidt, jf. ovenfor. Generelt vil Regjeringen påpeke at begrepet også omfatter transaksjoner som allerede er foretatt. Dette antas bl.a. å ha betydning for revisorer, regnskapsførere og advokater. Videre vil fremtidige transaksjoner kunne omfattes. Det er ikke et vilkår at den rapporteringspliktige blir bedt om å delta i gjennomføringen av den aktuelle transaksjonen for at rapporteringsplikt skal inntre. Det vises for øvrig til omtalen av de enkelte rapporteringspliktige nedenfor, hvor det gis enkelte retningslinjer for tolkningen i tilknytning til de ulike situasjoner som kan oppstå. Ytterligere veiledning kan eventuelt gis i forskrift eller i rundskriv.
Det vises til lovforslaget § 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger og forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser i forbindelse med forklaringen av begrepet "terrorfinansiering" til merknad under punkt 1.2.
Utgangspunktet er at loven gjelder for rapporteringspliktige som er etablert i Norge. Dette vil også omfatte filialer av utenlandske virksomheter som er etablert i Norge. Det foreslås å presisere dette i lovteksten. Regjeringen anser en slik løsning å være fullt ut i samsvar med våre EØS-forpliktelser, jf. lovforslaget § 3 første ledd.
Regjeringen har merket seg uttalelsene fra Justisdepartementet om lovens anvendelse for Svalbard og Jan Mayen. Regjeringen foreslår derfor en hjemmel for Kongen til å fastsette forskrift om lovens anvendelse for Svalbard og Jan Mayen og til å eventuelt fastsette særregler, jf. lovforslaget § 3 andre ledd.
Det vises til lovforslaget § 3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.