2.1 Generelt

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Liv Skaaheim, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, viser til at det har vært en betydelig og kontinuerlig økning i bruken av alternativ behandling i landet vårt over en lengre periode, spesielt de siste 15-20 årene. Dette har også gitt seg utslag i økende innspill til Stortinget fra både utøvere av alternativ behandling og fra brukere av alternativ behandling, samtidig som det fra ulikt hold fra tid til annen har blitt reist spørsmål ved effekten av alternativ behandling. Et sentralt spørsmål har også vært problemstillinger omkring seriøs og ikke-seriøs behandling og behandlere.

Komiteen ser at spennet i synet på alternativ behandling går fra de som mener at regelverk bør endres slik at alternative behandlingsformer skal gis større anerkjennelse og mulig integrering i det ordinære helsetjenestearbeidet, og til de som hevder at alternativ behandling er å anse som en virksomhet som er uvitenskapelig og med udokumentert effekt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke at gruppen av alternative behandlere er svært uensartet. En del behandlere har lang utdannelse innenfor det feltet der de utfører behandling. Men noen alternative behandlere mangler enhver form for formalkompetanse, og de metodene som benyttes i slike tilfeller, må med rette kunne kalles uvitenskapelige. Hvordan alternative behandlere betraktes, avhenger dermed etter disse medlemmers syn ikke bare av øynene som ser, men i vel så stor grad av hvorvidt den behandlingen som gis, har en faglig forankring, og dermed hvorvidt det tilbudet som gis, framstår som et verdifullt supplement til den tradisjonelle medisinske behandlingen.

Komiteen viser til at det er noe uklart hvor mange alternative behandlere som praktiserer i Norge, men ut fra oppgaver fra organisasjonene selv kan en trolig anta at tallet er ca. 5 000 organiserte alternative utøvere. Av disse er det ca. 1 500 autorisert helsepersonell.

Komiteen ser av publiserte undersøkelser om bruk av alternativ behandling, bl.a. Aarbakke-utvalgets undersøkelse, at om lag en tredjedel av den norske befolkning oppgir å ha benyttet alternativ behandling. En undersøkelse gjennomført av Senter for helseadministrasjon i 1998 viste at 37 prosent av de spurte oppga å ha benyttet alternativ behandling. (I begge disse nevnte undersøkelsene inngår behandling hos kiropraktor i tallmaterialet, selv om denne behandling ut fra gjeldende definisjon av alternativ behandling ikke hører hjemme der.) Komiteen viser til at bruk av alternativ behandling innenfor den etablerte helsetjenesten er meget beskjeden. I en undersøkelse gjort blant Den norske lægeforenings medlemmer viser at 4 prosent av legene praktiserte akupunktur, mens 1 prosent praktiserte en av de andre terapiformene.

Komiteen mener at omfanget av bruken av alternativ behandling tilsier at det er behov for en grundig gjennomgang av i hvor stor grad og på hvilken måte offentlige myndigheter gjennom ulike virkemidler, både rettslige og ikke-rettslige, skal regulere eller gripe inn i området for alternativ behandling. Komiteen viser til at Stortinget og skiftende regjeringer har tatt initiativ til en mer aktiv holdning til området alternativ behandling. En kan her vise til at det allerede i Innst. S. nr. 120 (1988-1989), Helsepolitikken mot år 2000 – Nasjonal helseplan, ble understreket behovet for en gjennomgang av hvilken plass "alternativ medisin" burde ha innenfor et samlet helsevesen. Sosialkomiteen fulgte også opp temaet under behandlingen av St.meld. nr. 37 (1992-1993) i Innst. S. nr. 118 (1993-1994).

Under Stortingets behandling av St.meld. nr. 50 (1993-1994), Samarbeid og styring – Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste, gikk sosialkomiteen nærmere inn på området alternativ behandling, og Stortinget fattet en rekke såkalte romertallsvedtak vedrørende alternativ behandling. Dette var åpenbart en av grunnene til at Sosial- og helsedepartementet i 1997 oppnevnte Aarbakke-utvalget som fikk i oppdrag å utrede ulike sider ved "alternativ medisin".

Etter at utvalget la fram sin innstilling ved slutten av 1998, har så utvalgets innstilling vært ute på en meget omfattende høringsrunde med over 140 innkomne høringsuttalelser. Den proposisjonen som Helsedepartementet nå har lagt fram, er således et resultat av denne langvarige og nokså omfattende prosess.

Komiteen slutter seg til departementets syn om behovet for politikkutforming knyttet til særlig to hovedspørsmål slik det uttrykkes i proposisjonen s. 87:

• "1. Hvilke myndighetskrav skal stilles til alternativ behandlingsvirksomhet som utøves i det private marked utenom den ordinære helsetjenesten, og hvordan kan myndighetene for øvrig bidra til at de viktigste hovedhensyn blir ivaretatt?

• 2. I hvilket omfang og på hvilken måte kan og bør det skje en form for integrering av alternativ behandling med den ordinære helsetjenesten?"

Komiteen er kjent med at den rettslige reguleringen av alternativ behandling-området varierer noe fra land til land, men at forskjellen mellom de nordiske land er relativt liten.

Komiteen viser til at det i proposisjonen redegjøres for en rekke ulike alternative terapi- og behandlingsformer. Området er preget av at det er svært vanskelig både for myndigheter og for befolkningen å oppnå oversikt over hva som tilbys av alternativ behandling, men både i Aarbakke-utvalgets innstilling og i Helsehåndboka 2002-2003 utgitt av Alternativt nettverk finnes nokså fullstendige oversikter.

Komiteen legger til grunn at de forslag som er framlagt i proposisjonen, tar sikte på å favne om alle alternative behandlingsformer hva angår krav til ansvarlighet, sikkerhet, redelighet m.m.

Komiteen viser til at det vil være den enkelte person sitt frie valg å avgjøre hvilken behandlingsform en velger. Komiteen støtter derfor en av hovedkonklusjonene i proposisjonen om at forbrukerperspektivet må legges til grunn for politikkutformingen av feltet, samtidig som myndighetene gjennom både rettslige og ikke-rettslige beslutninger må sikre forbrukerne mot at personer som får alternativ behandling, blir utsatt for helsefare eller kan bli forledet til behandling som kan være direkte hensiktsløs.

Komiteen støtter derfor et av de overordnede prinsipper i loven om alternativ behandling der det entydig sies at behandling av alvorlige sykdommer eller lidelser ikke skal utøves av andre enn helsepersonell. Dette betyr også slik det er uttrykt i lovforslaget, at medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter, kun skal utøves av helsepersonell. Komiteen viser ellers til de utfyllende fortolkninger som knytter seg til lovparagrafen på dette punkt, og gir sin tilslutning til disse.

Komiteen viser til at det i proposisjonen er godtgjort at omfanget av alternativ medisin øker, noe som betyr at stadig flere pasienter ønsker denne behandlingsformen som et alternativ eller supplement til ordinær helsehjelp.

Komiteen er enig med departementet når det legges opp til at tiltakene på området deles i to hovedinnretninger. Den ene går på andre virkemidler enn rettslig regulering, og den andre delen knytter seg til behovet for rettslig regulering av alternativ behandling.

Komiteen mener i likhet med departementet at den rettslige reguleringen foretas i en egen lov, som også vil erstatte en noe foreldet kvaksalverlov. Alternativet til egen lov ville være å bygge den rettslige reguleringen inn i et eget kapittel i helsepersonelloven. En egen lov for alternativ behandling vil tydeliggjøre de rammer som både behandlere og pasienter har å forholde seg til, og skulle gi de samme muligheter for samarbeid mellom det ordinære helsevesen og alternative behandlere der et slikt samarbeid er ønskelig.

Komiteen vil også utrykke at ønsket om å oppnå større grad av integrering mellom alternativ behandling og ordinær helsetjeneste og samarbeid mellom behandlerne i begge områder, trolig oppnås best gjennom utenomrettslige tiltak. Sentralt i lovgivningen vil være å ivareta pasientenes sikkerhet og beskytte dem mot risiko. Samtidig må en legge til grunn hensynet til pasientens frie valg til behandlingstilbud og gi befolkningen mulighet til å ta trygge og reelle valg. Komiteen mener at disse hensyn best ivaretas gjennom kombinasjonen av utenomrettslige og rettslige virkemidler.

Komiteen deler også departementets syn på at både rettslige og ikke-rettslige forslag som foreslås nå, kan være starten på en utviklingsprosess der en vurderer nye tiltak, lover og retningslinjer når ny kunnskap og bredere erfaringsgrunnlag fra dagens rettstilstand og praksis foreligger. Myndighetsstyringen må ta mest mulig utgangspunkt i ny viten om forskning, dokumentasjon, standardisering av utdanning, den faglige utdanning, den faglige utvikling innenfor terapi- og behandlingsformene, pasientinformasjonsspørsmål, klageregler osv.

Komiteen vil likevel understreke behovet for at myndighetene er aktive medspillere til alternative behandlere og legger til rette både organisatorisk og økonomisk for utvikling og dokumentasjon og til samspill mellom ulike grupperinger og det ordinære helsevesen.

Komiteen har merket seg at departementet foreslår at det opprettes et kontaktforum mellom organisasjoner av alternative behandlere, brukerorganisasjoner og myndighetene. Komiteen har også merket seg at departementet tilrår statlig støtte til et felles sekretariat for utøverorganisasjonene. Komiteen støtter begge disse forslag.

Komiteen mener at er et sterkt behov for å utvikle gode holdninger både til samarbeid og til respekt for hverandres kunnskaper og erfaringer slik at mulige helsegevinster ikke går tapt fordi en utelukker at noe kan være nyttig.

Forrige sosialkomités studietur til Kina omkring tradisjonell kinesisk medisin var i det minste med på å bryte ned barrierer i forståelsen av forebyggende helsearbeid, men førte også trolig til en økende erkjennelse av at svarene på god behandling nødvendigvis ikke er gitt kun gjennom skolemedisinske konklusjoner.

Komiteen sier seg tilfreds med at det nå endelig foreligger en lovproposisjon for regulering av alternativ medisin/behandling. Komiteen viser til at Aarbakke-utvalget avga sin innstilling etter innspill fra Stortinget så tidlig som i 1998, og slik komiteen ser det, er det på høy tid at det legges frem en lov for alternativ behandling på bakgrunn av Aarbakke-utvalgets innstilling.

Komiteen viser til at alternativ behandling av ulikt slag blir stadig mer omseggripende i den norske befolkningen, og det finnes på markedet både seriøse og useriøse behandlere og behandlingsformer. Slik komiteen ser det, er det derfor særdeles viktig at vi nå får en lov som et stykke på vei legger grunnlaget for at det bedre kan skilles mellom de useriøse og seriøse tilbud som i dag finnes på markedet og den foreliggende stortingsmelding synes å imøtekomme dette.

Komiteen er også tilfreds med at proposisjonen legger opp til å gjennomføre tiltak av utenomrettslig karakter i tillegg til den rettslige reguleringen. Dette vil etter komiteens mening ha betyding for troverdigheten til den alternative medisinen og dens utøvere og gi en bedre trygghet og flere valgmuligheter til brukere av denne behandlingsformen. Komiteen vil i denne sammenheng særlig understreke betydningen av økt forskning på dette området. Komiteen sier seg også enig i at det etableres en offentlig informasjonsbank som både helsevesenet og brukerne kan forholde seg til.

Komiteen har merket seg at meldingen ikke legger opp til autorisasjon av alternative behandlere, men isteden vil utrede den faglige bakgrunnen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Ot.prp. nr. 27 (2002-2003), pkt. 6.1.4, der det fremgår at Sosial- og helsedirektoratet har foretatt en kunnskapsoppsummering i forhold til effekten av ulike alternative behandlingsformer. Denne gjennomgangen viser blant annet at akupunktur synes å ha effekt mot post-operativ kvalme hos voksne, mot kvalme etter cellegiftbehandling og smertebehandling etter tannkirurgi. Flertallet viser videre til at denne behandlingsformen også er benyttet i den offentlige helsetjenesten i en viss grad.

I proposisjonens pkt. 13.5.2 påpekes det imidlertid at det verken for akupunktører eller homøopater er offentlig godkjente utdanningstilbud, og det foreslås derfor en utreding av utdanningsfeltet for disse behandlingsformene i første omgang. Flertallet slutter seg til dette.

Komiteen viser til at departementet bl.a. sier:

"Ukyndig bruk av legemidler, urter, droger eller lignede, kan medføre alvorlig helserisiko. Hvem som kan forskrive slike er også regulert i legemiddellovgivningen."

Komiteen vil påpeke den store utbredelsen vi i dag har av kosttilskudd og naturmidler, hvor man har en forvaltningspraksis som i prinsippet forbyr informasjon om disse produktene. Det er nærmest umulig for alternative behandlere å skaffe seg kvalitetssikret kunnskap om de produkter de anbefaler i sin praksis. Komiteen legger derfor til grunn at de retningslinjer som er angitt i Innst. O. nr, 53 (2002-2003) fra komiteen i forbindelse med Ot.prp. nr. 55 (2001-2002) om kvalitetssikring av hele kosttilskudd og naturmiddelmarkedet, blir iverksatt av departementet snarest mulig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, finner det tilfredsstillende at departementet gjennom utredning tar stilling til autorisasjon av nye grupper. Flertallet vil påpeke at kvaliteten på behandlingen vil være avhengig av at den som utfører behandlingen, oppfyller visse formalkrav til kompetanse. Eksempelvis vil effekten av akupunktur variere ut fra i hvilken grad behandleren har gjennomgått en lengre utdanning eller kun har gjennomgått et kort kurs i forkant. Effekten må også antas å påvirkes av i hvilken grad behandleren på forhånd har annen relevant helsefaglig utdanning.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det først vil være gjennom formalkrav til de som utfører behandlingen, at det kan sikres belegg for at den behandlingen som gis, har god effekt. En generell godkjenning av naprapater, osteopater eller akupunktører som ikke samtidig setter klare krav til hvilken formalkompetanse som skal foreligge, vil etter disse medlemmers syn kunne være egnet til å villede forbrukerne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet stiller seg spørrende til hvorfor departementet ikke også vil utrede den faglige bakgrunnen for akupunktører og homøopater. Disse medlemmer mener at enkelte alternative behandlere, som nevnt naprapater, osteopater samt akupunktører og homøopater, over lang tid i Norge har tilbudt alternativ behandling med god effekt for den enkelte pasient ved ulike lidelser. For disse grupper mener disse medlemmer at det kanskje er unødvendig med ytterligere større utredninger om fagligheten og forsvarligheten av deres faglige bakgrunn og behandlingsutøvelse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at når proposisjonen ikke legger opp til autorisasjon av enkelte alternative behandlingsgrupper, er det selvfølgelig logisk at proposisjonen heller ikke reiser spørsmålet om offentlig refusjon for utførelse av alternativ behandling. Når det imidlertid gjelder akupunktører med helsefaglig bakgrunn som eksempelvis leger, så gis det en refusjon, men forutsetningen er da at akupunkturbehandlingen er en del av det samlede behandlingsopplegg for den enkelte pasient. På disse medlemmer virker en slik vurdering noe urettferdig, idet et stort antall kvalifiserte akupunktører uten helsemedisinsk bakgrunn også utøver akupunktur i Norge på et høyt, faglig nivå. Disse burde etter disse medlemmers mening også ha krav på refusjon, særlig i de tilfeller hvor pasienter henvises fra helsepersonell til akupunktør slik man ser praktisert i enkelte andre europeiske land, eksempelvis Storbritannia.

2.2 Seriøse og useriøse behandlere

Komiteen vil understreke at en av de forannevnte "bestillinger" som Stortinget gjennom sine vedtak har gjort, gikk ut på å legge til rette for å skille mellom seriøse og useriøse behandlere, en oppgave som ikke uten videre er entydig. Komiteen viser til at både Aarbakke-utvalget og Sosial- og helsedirektoratets gjennomgang av tilgjengelig dokumentasjon tydeliggjør at det kan være vanskelig å legge tilgjengelige forskningsresultater til grunn for å kunne skille mellom seriøse og useriøse utøvere. I proposisjonen vises det til at det kun er én til to terapiformer der det finnes objektiv dokumentasjon for effekt. Dette vil etter komiteens mening måtte bety at slik dokumentasjon ikke er egnet til en slik grensegang som både er ønskelig og nødvendig. Komiteen viser til at departementet foreslår andre typer tiltak som kan ha betydning for en slik grensegang, bl.a. mer og utvidet forskningsaktivitet, dokumentasjonsarbeid, registerordning der medlemmer i godkjente organisasjoner frivillig kan registrere seg, etablering av informasjonsbank, utredning om enkelte utdanninger, oppretting av et kontaktforum mellom organisasjonene og myndighetene og opprettelse av en sekretariatsfunksjon.

Komiteen viser til departementets forslag om å opprette et kontaktforum mellom organisasjonen av alternative behandlere, brukerorganisasjoner og myndigheter, og dessuten et felles sekretariat for utøverorganisasjonene. Komiteen er enig i dette og at organisasjonene etter en tid skal ha dette ansvaret selv slik som andre sammenlignbare profesjoner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet understreker behovet for en samordning av bransjen. Bransjen framstår i dag som uoversiktlig med over 40 utøverorganisasjoner i tillegg til mange små skoler og kursfirma. Dette gjør samspill vanskelig både innad i bransjen og ikke minst i kontakt med myndighetene. Innspill overfor myndigheter fra mange enkeltorganisasjoner og utøvere kan ha svekket gjennomslagskraft, samtidig som myndighetene må forholde seg til en sprikende og dårlig organisert bransje.

Disse medlemmer har merket seg at det i proposisjonen tas til orde for en mer hensiktsmessig samordning av bransjen. Det vil også være vanskelig for den enkelte lille utøverorganisasjon å kunne håndtere store og komplekse utfordringer både innenfor egen medlemsmasse og i forhold til det offentlige rom, bl.a. i forhold til en god og aktiv myndighetskontakt.

Disse medlemmer har også fått inntrykk av at de aller fleste organisasjonenes økonomi er svak og hemmer god utvikling, både faglig og organisatorisk.

Disse medlemmer mener med bakgrunn i disse forhold og erfaringene så langt at myndighetene må bidra til at bransjen kan finne en organisasjonsform som er mer hensiktsmessig, målrettet og tidsriktig. Disse medlemmer vil derfor anmode departementet om i samarbeid med bransjen å starte et arbeid med sikte på å få opprettet en hovedorganisasjon for organisasjonene i bransjen, gjerne som en paraplyorganisasjon med den enkelte utøverorganisasjon som "særforbund" i hovedorganisasjonen. Et mønster kan være idretts-Norges organisering i paraplyen "Norges idrettsforbund" med underliggende, men selvstendige "særforbund". En slik hovedorganisasjon kan ivareta fellesinteressene for alle utøverne.

Disse medlemmer mener at det ville være av stor betydning både for bransjen selv og for myndighetene at bransjen kan opptre som samordnet. Det kan gi bedre og mer ordnet myndighetskontakt, og myndighetene kan på sin side lettere ta opp forhold med bransjen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med bransjen for alternative behandlere ta initiativ til å få opprettet en hovedorganisasjon for bransjen."

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener prinsipielt at det bør overlates til bransjen selv å organisere seg på en måte som den finner hensiktsmessig.

2.3 Begrepsbruk

Komiteen har merket seg at departementet har valgt begrepet "alternativ behandling." Det redegjøres bredt for begrepsalternativene i kap. 3 i proposisjonen med henvisning både til andre lands begrepsbruk og til en rekke høringsuttalelser. De tre mest aktuelle alternativene syntes å være:

• Alternativ medisin

• Alternativ behandling

• Komplementær og alternativ behandling

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil ikke gå inn i en ny og bred drøfting av begrepsmulighetene. Alternativ behandling kan ofte være et supplement til skolemedisinsk behandling, men pasientene mottar ofte kun behandling hos alternative behandlere utenfor skolemedisinen. Dette betyr at "komplementær og alternativ behandling" trolig vil være den mest dekkende beskrivelsen. Dette begrepet er imidlertid noe langt og uhensiktsmessig. Begrepet "alternativ medisin" kan, slik det utrykkes i proposisjonen, gi et noe innskrenkende inntrykk av hva feltet faktisk dekker, men har på den annen side meget bred dekning internasjonalt.

Flertallet sier seg enig i departementets valg av begrepet "alternativ behandling", da dette er enkelt og rettslig synes å dekke feltet på en tilfredsstillende måte.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at alternativ behandling ofte kan være et supplement til skolemedisinsk behandling, men befolkningen mottar ofte behandling kun hos alternative behandlere utenfor skolemedisinen. Dette betyr at den best dekkende beskrivelsen trolig ville være "komplementær og alternativ behandling", eller "komplementær og alternativ medisin". Begrepet "komplementær og alternativ medisin" ville være langt mer i samsvar med det som benyttes om disse behandlingsformene i andre land i Norden, i Europa, i USA m.fl. Begrepet "alternativ behandling" dekker ikke bredden i behandlingstype eller behandlingsforløpene, selv om en i dette begrepet definerer inn at alternativ behandling også skal omfatte behandlinger med et komplementært siktemål.

Disse medlemmer viser også til at det nasjonale senteret for forskning i Tromsø innen alternativ medisin har navnet "Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin" med forkortelsen NAFKAM. Navnet er slik det kom fram i den åpne høringen i komiteen, valgt for best mulig å beskrive området senteret arbeider med. Selv om begrepet "alternativ medisin" er et enkelt og forståelig begrep for befolkningen, så er det grunn til å anta at en ny og mer dekkende betegnelse over tid vil innarbeide seg både i fagmiljø og i befolkningen.

Disse medlemmer viser til at begrepsbruken drøftes både i miljøer for alternative behandlere og hos skolemedisinske utøvere. Noen ønsker å reservere ordet "medisinsk" til skolemedisinske behandlingsformer. Etter en total vurdering der en ønsker å finne forståelse hos begge ovennevnte grupper, vil disse medlemmer foreslå at en skal bruke begrepet "komplementær og alternativ behandling", og at dette inngår i alle paragrafer der proposisjonens forslag er "alternativ behandling".

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov om alternativ behandling av sykdom mv. byttes betegnelsen "alternativ behandling" ut med betegnelsen "komplementær og alternativ behandling" i alle lovens paragrafer der betegnelsen "alternativ behandling" er brukt."

2.4 Forskning og dokumentasjon

Komiteen har merket seg en rekke tiltak av ikke-rettslig karakter som foreslås på for eksempel områder som angår forskning, dokumentasjon, utdanning og opplæring, kvalitetssikring av utdanninger innen alternativ behandling m.m.

Komiteen har merket seg at en av de sterkeste ankepunkter mot alternativ behandling er mangelen på dokumentert effekt.

Komiteen mener at den store økningen i bruk av alternativ behandling bl.a. kan begrunnes i misnøye med helsetjenesten både faglig og i måten pasienter fra tid til annen hevder de blir møtt på. På den positive side synes det åpenbart at folks tro på og erfaringer fra alternativ behandling tilsier at de velger slike behandlingsformer ut fra disse behandlingsformers fortrinn. Også forskning om økningen i befolkningens bruk av alternativ behandling, holdningsmessige spørsmål og integrering i ordinær helsetjeneste er både interessant og nødvendig. Komiteen ser derfor stort behov for øket forskningsinnsats og systematisk tilgang på andre lands forskning. Komiteen støtter derfor opprettelsen av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) og behovet for utvidelsen av driften der for å styrke det vitenskapelige miljøet. Forskningen innenfor alternativ medisin bør ha bredest mulig inngang til effektbegrepet, og samtidig ha sterkt fokus på befolkningens bruk av alternativ behandling. NAFKAM vil også kunne ivareta viktige rådgiveroppgaver overfor myndigheter, befolkningen, helsearbeidere og alternative behandlere. Kunnskapsoppbygging er derfor av aller største betydning.

Komiteen mener at NAFKAMs etablering i Tromsø må forsterkes med ytterligere ressurser, og at en vurdering av opprettelsen av satellittmiljø ved andre universitet må komme i neste omgang. Ettersom det nå er etter måten små ressurser, så må ikke disse splittes opp, noe som klart kan svekke kraft og faglighet i det allerede etablerte miljø. Men det må etter hvert være et mål å spille på og utnytte andre fagmiljøer.

Komiteen understreker også behovet for forbedret informasjonsvirksomhet både for å gi befolkningen reelle valg og for å gi helsetjenesten god tilgang på informasjon om alternative behandlingsformer.

Komiteen mener at den informasjonsbank som det internasjonale Cochrane-samarbeidet utgjør, ikke er tilstrekkelig. Komiteen mener derfor at det må opprettes en informasjonsbank i Norge, og da gjerne tilknyttet miljøet rundt NAFKAM. Komiteen overlater til departementet å komme tilbake til Stortinget med forslag om organisatorisk forankring av en slik informasjonsbank.

2.5 Utdanning

Komiteen viser til at opplæring og utdanning innenfor feltet alternativ behandling er en stor utfordring. Utdanninger som leder fram til autorisasjon av helsepersonell skal være basert på dokumentert kunnskap. Utdanningsfeltet for alternative behandlere er ikke regulert av offentlige myndigheter, og utdanning på dette feltet preges naturlig nok av svært stor variasjon både i innhold og lengde. All utdanning foregår med ytterst få unntak i privat regi.

Komiteen mener det er gode grunner til at kunnskap og informasjon om alternative behandlinger også bør tilbys i utdanninger som leder fram til autorisasjon som helsepersonell, for å gi disse en viss innsikt i behandlingsformer og effekt. Dette skal selvsagt ikke ha som siktemål at dette helsepersonellet skal være i stand til selv å utføre alternative behandlingsformer. Komiteen ber derfor departementet foreta en vurdering av på hvilken måte og i hvilket omfang utdanningsinstitusjonene kan undervise om alternative behandlingsformer.

Komiteen viser til at som nevnt foran, er utdanningsfeltet innen alternativ behandling preget av meget stor variasjon. Utdanningsfeltet er også preget av at det stort sett er selvregulert innenfor hver behandlingsgruppe. Komiteen mener at selv om utdanningen i framtiden i all hovedsak også må basere seg på nåværende ordninger, så er det behov for tiltak som kan bidra til kvalitetssikring også sett ut fra et forbruker- og pasientsynspunkt.

Komiteen mener at utøverorganisasjonene gjennom insentiver fra myndighetene selv også i framtida må utvikle utdanningsfeltet der behovet for et mer enhetlig utdanningsfelt bør være sentralt.

Det foreslåtte kontaktforumet vil være en viktig arena for samspill mellom myndigheter og utøverorganisasjonen også når det gjelder utdanningsspørsmålet.

Uavhengig av dette forumet så vil det innenfor området alternativ behandling være minst like stort behov som i den ordinære helsetjenesten for å ivareta hensynet til at pasientene kan gjøre opplyste valg og føle reell sikkerhet i behandlingssituasjonene.

Komiteen mener at gjennom utøverorganisasjonenes framtidige krav til medlemmer som vil bli registrerte utøvere i den foreslåtte registerordning, så vil dette også vær et avgjørende bidrag til at de som tilbyr utdanning, legger tydelige faglige krav til grunn.

Komiteen mener at følgende viktige elementer bør inngå i enhver utdanning på området:

• Sikre at gjennomført utdanning betyr kvalifikasjon innen faget og personlig skikkethet til å utøve virksomheten.

• Sikre en veiledet og kvalitativ praksisperiode.

• Sikre at utøverne kjenner nødvendig lovverk innenfor helselovgivning, markedsføring og forbrukerlovgivning.

• Et bevisst forhold til behovet for forskning.

• Et opplegg for etterutdanning for alle registrerte utøvere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, ber departementet gjennom den formaliserte kontrakten det nå legges opp til bl.a. gjennom det foreslåtte kontaktforumet, å utrede og vurdere om det kan etableres en felles grunnutdanning for flest mulige behandlingsformer og så en spesialisering mot ulike terapier.

Flertallet ber også departementet ta initiativ overfor høyskolene for først å kartlegge høyskolenes planer om utdanninger innenfor alternative behandlingsformer og dernest i samråd med de alternative utøvernes organisasjoner, vurdere hvordan en gjennom både offentlige og private utdanningsinstitusjoner kan sikre gode utdanningstilbud.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at utdanningstilbud på dette området primært ikke bør være et offentlig ansvar. Myndighetene har heller ikke faglige forutsetninger for å foreta en vurdering av om det skal opprettes en felles grunnutdanning, og i så fall hva denne eventuelt skal inneholde.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener ut fra det som er dagens situasjon, at det er et reelt behov for å utvikle større krav til mange av de private utdanningsmiljøene, slik at disse i større grad oppfyller krav som kan sammenlignes med offentlige høyskoler med hensyn til organisering og faglig styring.

Flertallet mener også at utdanningene bør ha et innhold som gir kunnskap på et bredt område innenfor helse og samfunn. For flere terapiformer vil det måtte være aktuelt å legge nivået minst på høyskolenivå.

Flertallet mener at departementet bør vurdere å være en medspiller til alternativ behandler-bransjen. Dette kan bl.a. gjøres ved at det blir opprettet et halvoffentlig utdanningsråd som kan settes sammen av representanter for utøverorganisasjonene, de private utdanningsinstitusjonene i bransjen og offentlige myndigheter.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til et formalisert halvoffentlig utdanningsråd innen bransjen for alternative behandlere, delvis finansiert av det offentlige. Rådet settes fortrinnsvis sammen av representanter fra utøverorganisasjonene, de private utdanningsinstitusjonene innen bransjen og fra offentlige myndigheter."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at mer formålstjenlig enn etablering av et utdanningsråd innen bransjen for alternative behandlere, vil være dialog med bransjen (for eksempel gjennom det foreslåtte kontaktutvalget) og å overlate til bransjen selv å utvikle faglige standarder for de ulike utdanningene. Myndighetene har ikke faglig kompetanse til å vurdere hva som bør inngå i de ulike utdanninger, og hva som ut fra en faglig vurdering må sies å være et "forsvarlig" faginnhold.

2.6 Rettslig regulering

Komiteen viser til at det i proposisjonen foretas en grundig gjennomgang av behovet for ny og mer tidsmessig lovregulering enn det "kvaksalverloven" nå inneholder (lov av 19. juni 1936 nr. 9 om innskrenking i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur).

Komiteen gir sin støtte til departementets forslag om en ny egen lovgivning for å regulere alternativ behandling.

Komiteen understreker at sentralt i loven er de begrensninger som fastsettes når det gjelder adgangen for de som ikke er helsepersonell til å behandle alvorlige sykdommer og lidelser, og forbudet mot å behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer og forbud mot medisinske inngrep eller behandling som kan medføre helserisiko.

Komiteen merker seg at det verken i lovtekst eller i de særskilte merknader til den enkelte paragraf om alvorlighet, er noen oppramsing av hvilke spesifikke sykdommer og lidelser det i lovteksten siktes til. Dette vil også etter komiteens mening vært bortimot en umulighet.

Komiteen støtter at det i denne sammenheng må foretas en helhetsvurdering av hva som er å anse som alvorlig sykdom basert på kriterier som hvor smertefull sykdommen normalt er, hvor syk pasienten normalt er eller vil bli, om sykdommen vil medføre funksjonsnedsettelse eller invaliditet, om sykdommen vil medføre tap av kroppsfunksjoner og sanser. Det må videre vektlegges i hvilken grad sykdommen kan behandles og om sykdommen bare kan behandles av høyt spesialisert helsepersonell.

Komiteen merker seg at det selvsagt ikke finnes absolutte svar, og gir derfor sin støtte til at det i loven også er naturlig med en viss grad av modifisering slik det går fram av § 7 andre ledd.

Dette vil innebære at alternativ behandling som har til hensikt å lindre symptomer på eller følger av sykdommen når dette ikke motvirker effekten av behandling pasienten får i den ordinære helsetjenesten, så er dette innenfor rammen av det nye lovverket. Det samme vil gjelde alternativ behandling som har til hensikt å lindre eller dempe eventuelle bivirkninger fra ordinær behandling.

Også alternativ behandling som gjøres for å styrke pasientens immunforsvar eller mobilisere pasientens egne "selvhelbredende" krefter, vil være innenfor lovens ramme.

2.7 Autorisasjon

Komiteen er kjent med at flere grupper av alternative behandlere har søkt om å bli autorisert etter lov om helsepersonell som trådte i kraft 1. januar 2001. Det er nå autorisert 27 helsepersonellgrupper.

Komiteen mener i likhet med departementet at spørsmålet om autorisasjon henger nøye sammen med kvalitet og innhold i de ulike utdanningene.

Komiteen viser i denne sammenheng til både det som uttrykkes i proposisjonen og til komiteens merknader når det gjelder behovet for utredninger og gjennomgang av utdanningsfeltet.

Komiteen vil peke på at en autorisasjon av nye grupper etter helsepersonellovgivningen vil stille disse grupper overfor de samme krav, rettigheter og plikter som nåværende autorisert helsepersonell, bl.a. kravet til forsvarlighet.

Komiteen viser til at det i forbindelse med utarbeidelsen av lov om helsepersonell ble gjort rede for hvilke kriterier som måtte være oppfylt før det kunne være aktuelt med autorisasjon av nye helsepersonellgrupper.

Følgende kriterier ble nevnt:

• Hensynet til pasientens sikkerhet.

• Utdanningsnivået til yrkesgruppen.

• Innhold i yrkesutøvelsen.

• Internasjonale reguleringer.

Komiteen vil imidlertid framheve at en autorisasjon innebærer klare rettigheter og plikter for utøveren og konkrete reaksjonsmuligheter fra både myndighetssiden og fra utøvernes medlemsorganisasjon.

En autorisasjon vil ha som en hovedhensikt å sikre et minimum av kvalifikasjoner for grupper av helsepersonell og dermed redusere risiko for feilbehandling og feildiagnostisering.

Komiteen vil også legge til grunn at en autorisasjon også betyr at det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på at behandlingsmetoden har effekt.

Komiteen vil også vektlegge at dersom nye grupper autoriseres, så vil disse utøvernes organisasjoner på en bedre måte enn i dag kunne slå ned på utøvere som opptrer uetisk eller uforsvarlig.

Komiteen ser at det kan være gode grunner til å autorisere flere grupper som i dag gir alternativ behandling. Komiteen mener at både utøverorganisasjonene selv og departementet må arbeide videre med dokumentasjon på behandlingsform og effekt og utdanningens faglige innhold og omfang med sikte på at nye grupper evt. kan autoriseres som selvstendige helsepersonellgrupper etter helsepersonelloven.

Komiteen gir sin tilslutning til at departementet foretar en slik utredning for osteopati og naprapati i forhold til kiropraktikk og fysioterapi.

Komiteen mener at manuell terapi naturlig må inn i samme vurderingen, da alle manuelle terapeutene har full utdanning som fysioterapeuter. Dette betyr at departementet må utvide mandatet for utredningen slik at også spørsmål om særskilt autorisasjon av manuellterapeuter blir omfattet av vurderingen.

Komiteen forutsetter at det foretas en utredning også for andre grupper som kan være aktuelle, og der det foreligger dokumentasjon på at behandlingsmetoden er virksom, slik det også er redegjort for i proposisjonen, der akupunktur og homøopati spesielt nevnes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at departementet ønsker en utredning av utdanningsfeltet når det gjelder akupunktur og homøopati. Flertallet støtter dette og viser til hva som ellers er sagt i merknaden og i proposisjonen om utdanning og profesjonalisering av bransjen, også som grunnlag for eventuell autorisasjon for utøverne.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet er kjent med at flere grupper av alternative behandlere eksempelvis akupunktører, naprapater og osteopater samt homøopater, bør vurderes gitt autorisasjon etter lov om helsepersonell. Bruk av akupunktur som behandling for ulike lidelser og særlig i forbindelse med smertelidelser, har økt sterkt i hele den vestlige verden og ikke minst i Norge de seneste år. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at akupunktur ble brukt på Rikshospitalet da prinsesse Märtha Louise nylig fødte sin datter istedenfor annen smertestillende og konvensjonell behandling under fødselen. Disse medlemmer er også kjent med at akupunktur av Verdens Helseorganisasjon (WHO) anses for å være en trygg behandlingsform når den utføres av godt utdannede behandlere som praktiserer etter trygge og solide standarder. WHO har også nylig publisert en analyse av forskning på akupunktur som gir meget positive konklusjoner. I Norge har det også de seneste år vært forsket på effekt av akupunktur på ulike lidelser, og det har vært offentliggjort flere artikler i så måte med positivt fortegn.

Disse medlemmer viser til at bruk av homøopater blant ulike pasientgrupper får større og større utbredelse i vårt land, og at denne gruppe alternative behandlere også bør være med i den vurderingen departementet skal gjøre med tanke på autorisasjon.

Disse medlemmer viser til at osteopati og naprapati får større og større utbredelse i Norge særlig i forhold til pasientgrupper med skjelett- og muskelsmerter, en lidelse som har vært sterkt økende i Norge de seneste år. Behandlingsformen som osteopatene og naprapatene gir, ligger tett opp til kiropraktisk behandling og fysioterapi. Kiropraktikere og fysioterapeuter er i dag autorisert med refusjonsordning fra Rikstrygdeverket. Det virker på disse medlemmer noe uforståelig da at osteopatene og naprapatene ikke skal få autorisasjon.

Disse medlemmer ser selvfølgelig problemet med at ulike former for alternativ behandling utføres av behandlere med ulik bakgrunn og ulik utdannelse både når det gjelder faglig innhold og studietid, og disse medlemmer mener i den sammenheng at skal man vurdere autorisasjon, bør det settes et minimumskrav til allmenn faglig utdannelse, faglig utdannelse og spesialutdannelse gjerne fastslått i antall studiesemestere ved anerkjente utdannelsessteder i inn- eller utland.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen inkludere akupunktører og homøopater i den utredningen som skal gjøres for osteopati og naprapati."

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å gi akupunktører autorisasjon i henhold til helsepersonelloven § 48 under forutsetning av at akupunktøren har en allmennutdannelse på høyskolenivå og videre forsvarlig spesialutdannelse i akupunktur."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å tillate refusjon til akupunktur som en selvstendig spesialitet uavhengig av om akupunktøren har en selvstendig helseprofesjon eller ikke."

2.8 Merverdiavgift

Komiteen viser til lov av 19. juni 1969 om merverdiavgift der det av lovens § 5b går fram at helsetjenester skal være fritatt for den generelle merverdiavgiftsplikten. Selv om det av lovteksten ikke går fram hvilke helsetjenester det siktes til, så går det fram av forarbeidet at det her menes helsetjenester utført av autorisert helsepersonell og tilbud som gis av det offentlige helsevesen.

Komiteen viser til praksis for unntaksbestemmelsen som i hovedsak innebærer at det helsepersonell som har autorisasjon eller lisens, ikke pålegges merverdiavgiftsplikt om de yter alternativ behandling.

Komiteen har merket seg at det ikke har noen betydning hvilken utdanning eller kompetanse vedkommende har innenfor alternativ behandling. På den annen side har alternative behandlere uten autorisasjon siden 1. juli 2001 måttet legge merverdiavgift på sine tjenester uavhengig av deres utdanningsbakgrunn, men med unntak av de som yter akupunktur eller homøopati.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at disse nevnte forhold kan virke meget urimelig ved at helsepersonell som yter alternativ behandling er fritatt for merverdiavgift, mens alternative behandlere som for eksempel utfører nøyaktig samme behandling, må legge merverdiavgift på tjenesten. Det kan ofte være slik at den autoriserte har langt lavere kompetanse på det alternative behandlingsområdet vedkommende praktiserer på, enn en utøver som kun driver alternativ behandling.

Flertallet har merket seg at departementet mener det er behov for en nærmere vurdering av ytterligere unntak fra merverdiavgiftsplikten. Dette støtter flertallet og viser også til en rekke innspill fra alternative behandlere. Det synes åpenbart urimelig at bare akupunktur og homøopati skal være unntatt selv om det ut fra lov og forskrifter er god begrunnelse for å frita disse.

Flertallet har selvsagt ingen mulighet til å gå inn i de detaljvurderinger som må gjøres, men forutsetter at departementet raskt vurderer hvilke kriterier som skal legges til grunn for å frita alternative behandlere for å kreve inn merverdiavgift på sine tjenester, og så gjennom forskrift bestemme hvilke alternative behandlingsformer som skal være fritatt for merverdiavgift.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener det er viktig slik departementet legger opp til, at merverdiavgiftsunntaket utvides til flere terapiformer.

Dette flertallet har merket seg at ut fra de kriterier som departementet selv nevner for unntak, så vil følgende terapier være de mest aktuelle: osteopati, naprapati, soneterapi (refleksologi), aromaterapi og ernæringsterapi og urtemedisin. Selv om disse terapiformene har stor utbredelse, så vil også andre terapiformer ut fra tungtveiende faglige argumenter være aktuelle, for eksempel klassisk massasje, psyko-orienterte terapiformer, kinesologi m.fl. Det er vanskelig å forsvare det som nå oppleves som urimelig både av forbruker og terapeut; at for eksempel en sykepleier eller fysioterapeut, med noen korte kurs i ulike terapier kan utføre alternative behandlinger uten å måtte plusse på merverdiavgift, mens en velkvalifisert utøver innen alternativ behandling med en utstrakt og veldokumentert utdanning og som kanskje jobber sammen med den samme sykepleieren/fysioterapeuten, må plusse på merverdiavgift til pasienten. For det første skaper dette konkurransevridning som verken er bra for pasienten, utøveren av profesjonen eller for den allmenne rettsoppfatning. For det andre er dette med på å undergrave en kvalitativ utvikling av terapeuter med hensyn til en kvalitetssikret utdanning (grunnutdanning og mellom- og etterutdanning). Det tredje, og kanskje det mest betenkelige, er at denne klare forskjellsbehandling som innebærer brudd på de mest elementære og grunnleggende konkurransevilkår, kan bidra til svart økonomi, herav skatteunndragelser og derav en snusket forretningsførsel blant dem som faller utenfor merverdiavgiftsunntaket. Dette kan skje med forskjellige behandlinger. For eksempel kan en utøver som har flere kvalifiserte profesjoner innenfor alternativ behandling, foreskrive behandlinger innenfor en terapi som gir unntak fra merverdiavgift. Det samme kan skje innenfor kontorfelleskap der det er flere behandlere og behandlingsformer.

Dette flertallet mener det er viktig å legge opp til ordninger også på skatte- og avgiftssiden som gir ryddige forhold både for utøver, forbruker og myndigheter.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at unntak for momsplikt for helsepersonell bør knyttes til hvorvidt helsepersonellet har autorisasjon eller ikke. Dersom helsepersonell som har autorisasjon, utfører alternativ behandling, vil de i sin praksis være underlagt helsepersonelloven og ha forpliktelser i sin omgang med pasienten også ut fra pasientrettighetsloven, noe en alternativ behandler uten autorisasjon ikke vil ha. Etter disse medlemmers syn er det dermed rimelig å beholde et skille mellom autorisert og ikke-autorisert helsepersonell når det gjelder momsplikt. Med utgangspunkt i et slikt skille mener disse medlemmer at også akupunktører og homøopater uten autorisasjon skal være momspliktige.

2.9 Registerordning

Komiteen slutter seg til departementets forslag om at det lovfestes en frivillig registerordning for helsepersonell og andre som utfører alternativ behandling. Det legges opp til at departementet etter søknad godkjenner medlemsorganisasjoner for alternative behandlere i den forstand at medlemskap i organisasjonen gir grunnlag for å være med i registerordningen, dersom de vilkår som er foreslått for slik registrering, er oppfylt, bl.a. krav til god forretningsførsel som innsending og orden i årsoppgjør, næringsoppgaver, dokumentasjon av gyldig forsikring som også dekker eventuelt erstatningsansvar overfor pasientene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at departementet i samarbeid med organisasjonene må arbeide videre med spørsmålet om dokumentasjonsplikt. Flertallet viser til omtalen i proposisjonen om stor sprik med hensyn til organisering og kvaliteten innen utdanningen i bransjen, der variasjoner bl.a. synliggjøres gjennom omfanget av utdanning fra helgekurs til en mangeårig deltidsundervisning.

Flertallet mener at ett av hovedgrepene for å sikre en ryddigere og kvalitetsmessig bedre bransje går igjennom utdanninger som kan sikre kvaliteten hos behandlerne, og dermed en mer kvalitetssikret behandling. Dette gir igjen større trygghet for pasientene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener derfor at den foreslåtte registerordning også bør gjelde de private utdanningsinstitusjonene - i begrepet utdanningsinstitusjoner legges både skoler og kursfirmaer - og at dette tas inn i § 3 Registerordningen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov om alternativ behandling mv. skal § 3 lyde:

§ 3 Registerordning

Departementet gir forskrift om en frivillig registerordning for helsepersonell og andre som utøver alternativ behandling. Det samme skal gjelde for private utdanningsinstitusjoner innenfor alternativ behandlerbransje. Herunder kan det gis bestemmelser om:

• 1. gebyr ved registrering og

• 2. årlig avgift for opprettholdelse av registreringen."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at registerordningen er ment for utøverne (og indirekte deres organisasjoner). Det vises videre til at det ikke er utredet om den kan gjelde også for private utdanningsorganisasjoner, og om dette er hensiktsmessig eller ønskelig. Disse medlemmer vil understreke at dersom registerordningen skal utvides slik forslaget fra komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet legger opp til, må formålet med og regelverket for registerordningen omarbeides betydelig. Myndighetene har uansett ikke faglig kompetanse til å vurdere private utdanningsinstitusjoner med tanke på "godkjenning"/registrering, eller å fastsette krav som må være oppfylt for at utdanningsinstitusjonene skal kunne la seg registrere. Disse medlemmer går derfor imot forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiets medlemmer.

2.10 Sikring av pasientdata

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at i proposisjonen omtales forholdet til lov om behandling av personopplysninger og lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven). Disse medlemmer ber Helsedepartementet gjennom forskrift til § 2 Lovens virkeområde, begreper mv. sikre at disse forskriftene fanger opp prinsippene i lov om behandling av personopplysninger og lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger. For å lage hjemmel for slik forskrift fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"I lov om alternativ behandling av sykdom mv. skal § 2 sjette ledd lyde:

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om virkeområde, begreper mv."

Disse medlemmer anmoder departementet om at ivaretakelse av behandling av personopplysninger og behandling av helseopplysninger innen bransjen bør skje på en forsvarlig og elektronisk måte.

Disse medlemmer mener at på samme måte som bransjen må gjennom en profesjonalisering med hensyn til strukturendring og samordning, så må bransjen for å kunne betrakte seg som ryddig og seriøs, ha nødvendig sikring og behandling av pasientdata.

Disse medlemmer ber departementet vurdere om kravet til sikring (behandling av personopplysninger, helseregistre og helseopplysninger etc.) bør skje på elektronisk måte, dvs. et pålegg til bransjen om å utvikle eller knytte seg til en elektronisk programpakke med så vel egen som felles oppbevaring (felles server). Et eventuelt pålegg bør iverksettes snarest mulig etter at loven trer i kraft etter en kort overgangstid.

Disse medlemmer viser til det som er sagt ellers i innstillingen om å profesjonalisere bransjen slik at den samlet sett oppfattes og opptrer ryddig og med en mest mulig god etisk forankring. Klarhet og ryddighet i personopplysningsspørsmål vil etter disse medlemmers syn være et viktig bidrag.