1. Sammendrag
- 1.1 Innledning
- 1.2 Bakgrunnen for endringsforslaget
- 1.3 Vilkår for rett til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende
- 1.4 Når retten til svangerskapspenger inntrer. Svangerskapspengenes størrelse
Barne- og familiedepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd. Endringene gjelder rett til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende. Forslaget er en oppfølging av behandlingen av statsbudsjettet for 2003 der Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag om å gi selvstendig næringsdrivende kvinner rett til svangerskapspenger med virkning fra 1. juli 2003 (St.prp. nr. 1 (2002-2003)).
Bakgrunnen for budsjettforslaget var behandlingen av Dokument nr. 8:81 (2001-2002), jf. Innst. S. nr. 165 (2001-2002).
Det foreslås at retten til svangerskapspenger skal være betinget av at arbeidsmiljøet innebærer risiko for fosterets utvikling, under henvisning til de samme risikofaktorer som gravide arbeidstakere er beskyttet mot i lover og forskrifter. Risikovurderingen skal foretas av lege eller jordmor i samråd med kvinnen selv. Den gravide kvinnen skal konkretisere hvilke risikofaktorer i hennes virke som hun anser kan være til skade for fosterets utvikling, og hun skal vurdere om hennes virke kan tilrettelegges slik at risikofaktorene opphører. Dersom risiko er konstatert og mulighet for tilrettelegging ikke er til stede, oppstår rett til svangerskapspenger. Det foreslås at frilansere skal gis rett til svangerskapspenger etter tilsvarende vilkår.
Det fremmes forslag om at retten til svangerskapspenger, på samme måte som for arbeidstakere, skal inntre når kvinnen må slutte i arbeid. Det skal ikke gjelde en ventetid for å få rett til å få utbetalt svangerskapspenger. Det fremmes videre forslag om at beregningen av svangerskapspengenes størrelse skal foretas på samme måte som for sykepenger og at den frivillige tilleggsforsikringen om utvidet dekningsgrad også skal omfatte svangerskapspenger.
Svangerskapspenger ytes til friske gravide kvinner som må slutte i arbeid på grunn av at arbeidsmiljøet kan være skadelig for fosteret. Svangerskapspenger må holdes atskilt fra sykepenger som er betinget av at kvinnen er arbeidsufør på grunn av sykdom. Retten til svangerskapspenger er hjemlet i folketrygdloven § 14-13. Rett til svangerskapspenger opphører tre uker før fødselen, da det fra dette tidspunktet ytes fødselspenger etter bestemmelsene i folketrygdloven §§ 14-3 til 14-10.
Etter gjeldende regler er retten til svangerskapspenger tilpasset arbeidstakere. Av forarbeidene fremgår det at det var snakk om en utvidet rett til fødselspenger for gravide arbeidstakere i risikofylt arbeidsmiljø.
Retten til svangerskapspenger gjelder i utgangspunktet for arbeidstakere. En trygderettskjennelse av 11. februar 2000 trekker imidlertid i motsatt retning. Etter Trygderettens oppfatning hadde kvinnen krav på svangerskapspenger. Retten uttalte at retten til svangerskapspenger er generell og ikke betinget av at man er arbeidstaker.
Problemet for selvstendig næringsdrivende er at deres arbeidsforhold under graviditet normalt ikke er regulert i lov eller forskrift. Trygdeetaten har mottatt flere henvendelser fra selvstendig næringsdrivende som ikke får svangerskapspenger. Slik regelverket er i dag, har kvinnens status som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende betydning for retten til svangerskapspenger. Hensikten med svangerskapspenger er først og fremst å verne fosteret mot uheldig påvirkning. Gjeldende regelverk mangler en bestemmelse som uttrykkelig omfatter selvstendig næringsdrivende.
Etter departementets oppfatning bør vilkårene for rett til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende i størst mulig utstrekning følge vilkårene som gjelder for arbeidstakere. Det er rimelig at arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende har den samme beskyttelse mot forhold i arbeidsmiljøet som kan innebære risiko for fosterets ve og vel.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at retten til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende skal ta utgangspunkt i tilsvarende risikofaktorer som arbeidstakere er beskyttet mot i bestemmelser i lov eller forskrift. Dette vil gjelde alle forhold ved arbeidsmiljøet som kan innebære helseskade for fosteret. Det settes altså i prinsippet ingen begrensninger for hvilke forhold ved arbeidsmiljøet som kan anses å skape risiko.
For så vidt gjelder den medisinske risikovurderingen, foreslår departementet at retten til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende skal være betinget av at risikofaktorene er dokumentert. Dette innebærer at en selvstendig næringsdrivende skal pålegges å konkretisere de faktorene ved arbeidssituasjonen som hun mener kan innebære risiko for fosteret. I tillegg skal det være foretatt en medisinsk konstatering av at disse faktorene kan medføre risiko for fosterets utvikling. Departementet foreslår at risikovurderingen, som for arbeidstakere, foretas av lege eller jordmor, fortrinnsvis i forbindelse med svangerskapskontrollen. For svangerskapskontrollen betyr dette at tilsvarende risikovurderinger som i dag foretas overfor arbeidstakere, skal foretas overfor selvstendig næringsdrivende.
I høringsnotatet foreslo departementet at bestemmelsen i folketrygdloven § 14-13 nåværende tredje ledd skal gis tilsvarende anvendelse for selvstendig næringsdrivende. Departementet uttalte at det ikke bør gjelde ventetid for rett til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende. Hensynet til vernet av den gravide kvinnen og fosterets ve og vel taler klart for at retten til ytelsen ikke bør utsettes når risiko for fosteret er konstatert og kvinnen har vurdert at tilrettelegging ikke er mulig.
Departementet opprettholder forslaget om at folketrygdloven § 14-13 nåværende tredje ledd skal gis tilsvarende anvendelse for selvstendig næringsdrivende og at det ikke skal gjelde ventetid for rett til svangerskapspenger.
Etter § 14-13 nåværende tredje ledd inntrer retten til svangerskapspenger fra det tidspunkt kvinnen er "pålagt å slutte i arbeidet". Departementet foreslår at ordlyden endres slik at retten inntrer når kvinnen "må slutte i arbeidet". For selvstendig næringsdrivende og frilansere skal formuleringen "må slutte i arbeidet" forstås som tidspunktet når risikofaktorene er dokumentert og hun ikke har funnet det mulig å tilrettelegge sitt virke.
Departementet viser til at sosialkomiteen i Innst. S. nr. 165 (2001-2002) la til grunn at ytelsene ved svangerskapspenger til selvstendig næringsdrivende bør tilsvare nivået som gjelder for sykepenger for denne gruppen, dvs. 65 pst. av beregningsgrunnlaget, jf. folketrygdloven § 8-34 første ledd. Å gi selvstendig næringsdrivende rett til 100 pst. dekning vil for øvrig bryte med reglene om selvstendig næringsdrivendes rettigheter etter folketrygdloven. Hvorvidt disse reglene bør endres, må vurderes på bredere basis og ikke i forhold til svangerskapspenger alene. Departementet fastholder sitt forslag om å gi § 14-13 nåværende fjerde ledd tilsvarende anvendelse for selvstendig næringsdrivende.
Etter folketrygdloven § 8-36 har selvstendig næringsdrivende adgang til å tegne tilleggsforsikring for å oppnå bedre dekning fra folketrygden. Forsikringsordningen omfatter ikke svangerskapspenger, og selvstendig næringsdrivende som i dag kan motta svangerskapspenger, får kun 65 pst. av grunnlaget selv om de har tegnet forsikring.
I høringsnotatet foreslo departementet at den frivillige tilleggsforsikringen også burde komme til anvendelse på svangerskapspengeområdet etter de samme vilkår som gjelder for fødselspenger. Dette vil innebære at 100 pst. dekning kan oppnås etter enten 1. eller 17. dag forutsatt av at forsikringen er tegnet minst 10 måneder før fødselen.
Når det gjelder fristen for å tegne forsikring, foreslår departementet at forsikringen skal komme til anvendelse for svangerskapspenger etter samme frist som gjelder sykepenger etter § 8-36 andre ledd. Dette innebærer at forsikringen må være tegnet senest fire uker før stønadstilfellet oppstår.
På svangerskapspengeområdet må fristen forstås slik at forsikringen må være tegnet minst 4 uker før risikofaktorene er dokumentert og kvinnen ikke har funnet det mulig å tilrettelegge sitt virke.