8. Andre forslag som ble tatt opp under høringen
- 8.1 Bør de grunnleggende rettigheter synliggjøres gjennom en rettighetskatalog?
- 8.2 Endring i barneloven § 31 om barnets rett til å bli hørt
- 8.3 Synliggjøring av artiklene 28 - retten til utdanning og 29 - målsettinger for utdanningen
- 8.4 Valgfri protokoll 25. mai 2000 om barn i væpnet konflikt
- 8.5 Endringer i utlendingsloven
- 8.6 Andre forslag som er kommet opp under høringsrunden
I høringsbrevet vurderte departementet om Barnekonvensjonens bestemmelser om de sentrale og grunnleggende rettigheter burde innarbeides gjennom en rettighetskatalog. Det ble likevel ikke foreslått å lovfeste en slik rettighetskatalog. I Norge har vi ingen lov som gjelder generelle rettigheter for barn hvor en slik katalog ville passe inn.
Det er bare to høringsinstanser som har uttalt seg om dette spørsmålet i høringsrunden, og som begge støtter departementets syn på at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste en slik rettighetskatalog i dag.
Departementet fastholder at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste en rettighetskatalog av den type som er nevnt i høringsbrevet. Når Barnekonvensjonen nå foreslås inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven, vil dessuten Barnekonvensjonen i seg selv framstå som en rettighetskatalog i norsk lov.
I høringsbrevet ba departementet om høringsinstansenes syn på forskjellige forslag som kunne styrke barnets rett til å bli hørt, herunder om dagens 12-årsgrense burde senkes. Et stort flertall av høringsinstansene som uttalte seg om spørsmålet, ønsket å senke aldersgrensen for barnets ubetingede rett til å bli hørt i barneloven.
Forslag om å senke aldersgrensen i barneloven § 31 til 7 år ble fremmet for Stortinget 20. desember 2002, jf. Ot.prp. nr. 29 (2002-2003).
I høringsbrevet ble det foreslått flere endringer i privatskoleloven for å synliggjøre artikkel 28 og 29 bedre. Det ble foreslått å lovfeste opplæringsplikten, rådgivningsplikten og bestemmelsene om reglement og disiplin i skolen. Videre ble det foreslått å lovfeste målsetninger for utdanningen slik de er angitt i artikkel 29.
Flertallet av høringsinstansene støttet disse forslagene.
Regjeringen har foreslått at disse bestemmelsene tas inn i ny friskolelov, jf. Ot.prp. nr. 33 (2002-2003).
I høringsnotatet ble det foreslått endringer i straffeloven § 104 a første ledd for å synliggjøre protokollens artikkel 4. Endringen er for øvrig også nødvendig for at norsk rett skal oppfylle protokollens krav.
Dette forslaget ble fremmet for Stortinget 12. april 2002, jf. Ot.prp. nr. 61 (2001-2002), og bestemmelsen ble endret ved lov 28. juni 2002 nr. 54.
Flere høringsinstanser påpeker at det også bør gjøres endringer i utlendingsloven for å synliggjøre Barnekonvensjonen bedre, og enkelte kommer med konkrete forslag til lovendringer.
Kommunal- og regionaldepartementet nedsatte et utvalg 14. desember 2001 for å revidere utlendingsloven. Det framgår klart av mandatet at utvalget skal ta stilling til på hvilken måte FNs Barnekonvensjon skal innarbeides i utlendingsloven. Utvalgets frist er 31. desember 2003.
Departementet finner det mest hensiktsmessig at utvalget kan foreta en samlet vurdering av hvordan Barnekonvensjonen skal innarbeides i norsk lov, og vil ikke foreslå endringer i utlendingsloven nå. Justisdepartementet har imidlertid oversendt de relevante høringsuttalelsene til Kommunal- og regionaldepartementet, som har videresendt dem til utvalget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er høyst nødvendig at enslige mindreårige asylsøkere behandles på lik linje med norske barn. I den forbindelse vises det til Budsjett-innst. S. nr. 5 (2001-2002) hvor komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslo at enslige mindreårige asylsøkere skal være et ansvar for barnevernet og ha et tilbud på lik linje med norske barn under omsorg fra barnevernet. Dersom dette hadde blitt vedtatt, ville plasseringsvedtak bli fattet etter barnevernloven, og asylmottakene for barna ville bli omgjort til institusjoner som fyller vilkårene i barnevernloven. Disse medlemmer mener det er beklagelig at forslaget ikke fikk flertall, og ser fram til innstilling fra Utlendingslovutvalget som legges fram i slutten av året.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er kjent med at det er nedsatt et utlendingslovutvalg, og er glad for at Barnekonvensjonen er en del av mandatet til dette utvalget. Dette medlem mener det er særdeles viktig at Norge endrer både lover og praksis som hindrer barn i å bli hørt og som kolliderer med prinsippet i artikkel 3 om hensynet til barns beste. Dette medlem er selvsagt klar over at det er Kommunaldepartementet og kommunalkomiteen som har det overordnede ansvaret i disse sakene. Dette medlem mener likevel at justiskomiteen har et særskilt ansvar for å følge med på dette feltet, da flere spørsmål berører vårt ansvarsområde, blant annet fordi justiskomiteen har ansvar for innarbeiding av FN-konvensjoner som Norge har ratifisert. Eksempler på at barns beste ikke alltid ivaretas, finner man i saker der (som regel mannlige) ikke-norske statsborgere med barn i Norge blir utvist fra landet som en følge av kriminelle handlinger, eller der (som regel mannlige) ikke-norske statsborgere med barn i Norge blir skilt før tre år er gått, og til tross for at grunnlaget for oppholdstillatelsen er falt bort, er blitt værende i landet. Foreningen for Fangers Pårørende (FFP) mener det er grunn til å tro at Norge bryter sine internasjonale forpliktelser i noen slike utvisningssaker, fordi barns beste ikke er en del av vurderingsgrunnlaget. Dette medlem mener det må utredes om utvisning og bortvisning av utlendinger etter utlendingslovens kapittel 5, bør være en vurdering domstolene tar, og ikke et forvaltningsvedtak. Slik er det i Sverige. Dette medlem fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa utrede om kompetansen til å utvise og bortvise utlendinger etter utlendingslovens kapittel 5, bør overføres til domstolene."
Redd Barna har foreslått at prinsippet om ikke-diskriminering, jf. artikkel 2, og prinsippet om barnets beste, jf. artikkel 3, bør komme bedre til uttrykk i norsk lovgivning, og nevner spesielt barnevernloven og kommunehelsetjenesteloven ved sidene av utlendingsloven.
Barnevernloven § 1-2 annet ledd fastslår at barnevernloven gjelder for alle som oppholder seg i riket. Etter departementets syn innebærer denne bestemmelsen sammen med det forvaltningsrettslige prinsippet om at det ikke skal skje usaklig forskjellsbehandling, et diskrimineringsforbud.
Etter kommunehelsetjenesteloven § 2-1 har enhver rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han eller hun bor, eller midlertidig oppholder seg. Dette er en rett som gjelder uavhengig av om personene har norsk statsborgerskap eller ikke, eller har lovlig opphold her i landet. Det er heller ikke adgang til å frata noen retten til nødvendig helsehjelp på noe annet diskriminerende grunnlag. Departementet ser derfor ikke at det er behov for å endre kommunehelsetjenesteloven på dette punktet.
Med henvisning til artikkel 7 om barns rett til identitet, mener Statens ungdoms- og adopsjonskontor at adgangen til anonym sæddonasjon må fjernes. Spørsmålet om anonym sæddonasjon er drøftet i St.meld. nr. 14 (2001-2002) Evaluering av lov om medisinsk bruk av bioteknologi. Helsedepartementet drøfter her de forskjellige hensyn for og mot anonym sæddonasjon, og konkluderer med at anonymiteten bør oppheves. Helsedepartementet har sendt spørsmålet på høring og vil fremme en proposisjon om endringer i lov om medisinsk bruk av bioteknologi i løpet av våren. Her vil det bli foreslått at anonymiteten oppheves og at barnet får rett til opplysninger om donor.
Aksjonsgruppen barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre ber i sin høringsuttalelse om at det innføres straff for "samværsnekt". Etter gjeldende rett kan en avgjørelse om samværsrett gjennomføres ved tvangsbot. For en viss tid kan namsretten fastsette en stående tvangsbot, som skal gjelde hver gang samværsretten ikke blir respektert. Departementet vurderer ikke å innføre straff som sanksjonsmiddel i disse sakene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener Norge må gjøre langt mer for å sikre barn med funksjonsnedsettelser sine rettigheter og muligheter til å fungere best mulig i samfunnet, i fellesskap med sine jevnaldrende. Flertallet mener Regjeringa må synliggjøre Barnekonvensjonen i lovverk som angår disse barna.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa foreta en gjennomgang av lovverk og praksis som angår barn med funksjonsnedsettelser, med sikte på å synliggjøre Norges forpliktelser etter FNs Barnekonvensjon."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti understreker at Regjeringen ved kgl.res. den 29. november 2002 nedsatte et lovutvalg som skal vurdere behovet for en egen antidiskrimineringslov for bedre å sikre de funksjonshemmedes rettigheter - ikke minst ut fra våre internasjonale forpliktelser - og i så fall utarbeide forslag til en slik lov. Arbeidet med å styrke rettighetene til barn med funksjonsnedsettelser vil stå sentralt i dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg FNs komité for barnets rettigheter sine anbefalinger til Norge i komiteens 24. møte. Disse medlemmer har spesielt merket seg anbefalingene hva gjelder barn av foreldre som sitter i fengsel, barn med psykiske lidelser, og tilbudene til barn over 15 år som har begått straffbare handlinger. Disse medlemmer mener det trengs en ytterligere gjennomgang av lovverket for å synliggjøre Barnekonvensjonen flere steder, og det fremmes derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa gjennomgå lovverket på nytt på områder FNs komité for barnets rettigheter anbefaler Norge å se nærmere på, med sikte på å synliggjøre Barnekonvensjonen flere steder."