Sammendrag

Barnekonvensjonen artikkel 20 omhandler statens plikter til å sørge for at barn som av forskjellige årsaker ikke kan tas vare på av familien, får et alternativt omsorgstilbud. Det gis eksempler på slike omsorgstilbud, og gis retningslinjer for hvilke vurderinger som skal foretas når slike alternative løsninger overveies.

Barnevernloven inneholder bestemmelser av betydning for barn som er kommet i situasjoner som er beskrevet i artikkel 20. Loven gir også anvisning på alternative omsorgsformer, som fosterhjemsplassering og institusjonsplassering. Det følger av barnevernloven at når barn skal plasseres utenfor hjemmet, f.eks. i fosterhjem, skal stedet velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø.

I høringsbrevet ble det foreslått å fastsette i barnevernloven § 4-15 første ledd at barneverntjenesten ved valg av plasseringssted også skal ta hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Ordlyden samsvarer med den norske oversettelsen av Barnekonvensjonen artikkel 20 nr. 3. Selv om det i praksis også i dag legges vekt på de momentene artikkel 20 nr. 3 viser til, ble det i høringsbrevet uttalt at en ved å synliggjøre kravet tydeligere i loven, vil kunne sikre at barnevernet i større grad tar hensyn til disse forholdene i sine vurderinger. Det ble imidlertid understreket at utgangspunktet fortsatt vil være at barnets beste alltid skal ligge til grunn for avgjørelsen. Det vil derfor kunne være tilfeller der en plassering med vekt på kontinuitet i barnets oppdragelse eller barnets etniske og religiøse bakgrunn mv., ikke er til det beste for barnet. Videre kan det være vanskelig eller umulig å finne plasseringssted som oppfyller de nevnte kravene.

Det store flertall av høringsinstanser som har uttalt seg om dette, støtter lovendringsforslaget slik det lyder i høringsnotatet.

Barne- og familiedepartementet går inn for å følge opp forslaget i høringsbrevet.

Komiteens merknader

Komiteen vil fremheve at alle avgjørelser som fattes med hjemmel i barnevernloven, skal være til barnets beste, jf. barnvernloven § 4-1 og Barnekonvensjonen artikkel 3. Ikke minst gjelder dette ved plassering av barn utenfor hjemmet.

Det følger av den norske oversettelsen av Barnekonvensjonen artikkel 20 at man skal ta "tilbørlig hensyn til" kontinuitet for barnet ved omsorgsoverføring. Komiteen vil i den forbindelse presisere at det kan forekomme tilfeller hvor det ikke er i barnets interesse at det plasseres i et fosterhjem som viderefører den biologiske families tradisjoner og/eller har samme etniske og religiøse bakgrunn. Når dette er tilfeller skal hensynet til kontinuitet i barnets oppdragelse tillegges liten vekt ved valg av plassering.

For å sikre at hensynet til kontinuitet ikke tillegges større vekt i praksis enn det Barnekonvensjonen anbefaler, mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, at ordet "tilbørlig" bør innlemmes i barnevernloven § 4-15 første ledd. Flertallet har i sin vurdering av ordlyden i § 4-15 særlig lagt vekt på pedagogiske hensyn og behovet for klarhet i barnevernloven som i stor grad praktiseres av andre enn den juridiske profesjon.

Flertallet foreslår at barnevernloven § 4-15 første ledd formuleres på følgende måte:

"Innenfor den ramme som er fastsatt i § 4-14, skal stedet for plassering velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Det skal også tas tilbørlig hensyn til at det er ønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse, og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Det skal videre tas hensyn til hvor lenge det er trolig at plasseringen vil vare, og til om det er mulig og ønskelig at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg innvendingene som er kommet fra flere organisasjoner, samt Barneombudet, mot Regjeringens forslag til barnevernloven § 4-15. Dette medlem er av den oppfatning at ordet "tilbørlig" er et lite egnet ord, fordi det for de fleste vil være nokså uklart hva ordet innebærer. Dette medlem foreslår derfor at barnevernloven § 4-15 første ledd formuleres på følgende måte:

"Innenfor den ramme som er fastsatt i § 4-14, skal stedet for plassering først og fremst velges ut fra hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Det skal også tas hensyn til at det kan være ønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse, og det skal tas hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Det skal videre tas hensyn til hvor lenge det er trolig at plasseringen vil vare, og til om det er mulig og ønskelig at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig å lovfeste barns rett til å motta barneverntjenester. Det vises til Innst. S. nr. 121 (2002-2003), om barnevernet, hvor familie-, kultur- og administrasjonskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti skriver:

"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke viktigheten av at barn får en lovbestemt rett til å motta barnevernstjenester. Dette er særs viktig med dårlig kommune- og fylkesøkonomi. Befring-utvalget mener en slik rett bør innføres for å sette barn og barns interesser i fokus og som et ledd i en harmonisering av sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at barn får en lovbestemt rett til barnevernstjenester.""

Disse medlemmer er skuffet over at ikke flere partier støttet dette, da en slik rett vil kunne få store positive ringvirkninger, for barna selv, for deres familier og for samfunnet for øvrig.