5. Synliggjøring av Barnekonvensjonen artikkel 12 - respekten for barnets synspunkter
- 5.1 Innledning
- 5.2 Respekten for barns synspunkter - adopsjonsloven, barneloven og barnevernloven
- 5.3 Forvaltningsloven
- 5.4 Tvistemålsloven
Det følger av artikkel 12 at barnet skal ha rett til å gi uttrykk for sine synspunkter i saker som berører det, og at barnets synspunkter skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Denne retten gjelder også i rettssaker og forvaltningssaker. Bestemmelsen gir uttrykk for et generelt prinsipp. Det vil være opp til statene å presisere og konkretisere bestemmelsen på de forskjellige saksområder.
Departementet foreslår endringer i barnevernloven, adopsjonsloven, tvistemålsloven og forvaltningsloven for å synliggjøre artikkel 12 på en bedre måte. Det kan også være aktuelt å foreta endringer i annen lovgivning, for eksempel i barneloven, vergemålsloven og utlendingsloven, for å synliggjøre artikkel 12 bedre. Departementet vil imidlertid ikke foreslå endringer i disse lovene i denne proposisjonen. Både vergemålsloven og utlendingsloven er under revisjon, og det framgår klart av mandatet til Utlendingslovutvalget at det skal ta stilling til på hvilken måte FNs Barnekonvensjon skal innarbeides i utlendingsloven. Når det gjelder endringen i barneloven, er det fremmet forslag om endring i § 31 i Ot.prp. nr. 29 (2002-2003). Vergemålslovutvalget har frist for å komme med sin utredning 1. juli 2003. Utlendingslovutvalget har frist til 31. desember 2003. Departementet finner at det vil gi en mer forsvarlig saksbehandling om synliggjøring av artikkel 12 i disse lovene vurderes i forbindelse med oppfølgningen av utvalgsarbeidene.
Departementet finner ikke at det er grunnlag for å endre hovedregelen om at det er vergen som representerer barnet overfor forvaltningsorganer og domstoler. Det finnes allerede en del sakstyper hvor barnet kan utøve sine partsrettigheter, alene eller sammen med vergen. Dersom det er behov for slike særregler også på andre saksområder, bør dette reguleres spesielt for disse saksområdene.
Komiteen mener det er viktig og nødvendig at prinsippet om barns medbestemmelse i Barnekonvensjonen artikkel 12 konkretiseres og synliggjøres i annen norsk lovgivning. Dette for å sikre at barns rett til medbestemmelse blir en realitet for barn i Norge. Komiteen vil særlig påpeke barns behov for medbestemmelse i barnehage og skole, og ber Regjeringen påse at dette er en realitet for barn i dag.
Det følger av barnevernloven at et barn skal informeres og tas med på råd når barnets utvikling, modning og sakens art tilsier det. Dersom barnet er fylt 12 år, skal det alltid få si sin mening før det blir truffet vedtak om plassering i fosterhjem, institusjon, eller om senere flytting. Det skal legges vekt på hva barnet mener.
Barne- og familiedepartementet foreslo i høringsbrevet en endring av barnevernloven § 6-3 første ledd for å synliggjøre Barnekonvensjonen artikkel 12 på en bedre måte. Departementet foreslo at barn som er fylt 7 år, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører dem, mens de som er yngre, skal informeres og gis anledning til å uttale seg dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkter. Departementet foreslo å videreføre barneverntjenestens plikt til å informere barna, da informasjon ofte vil være en forutsetning for at et barn skal ha mulighet til å gjøre seg opp en mening. Departementet foreslo videre at det i bestemmelsen tas inn at barnets mening skal tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. Barnekonvensjonen artikkel 12, som erstatning for dagens formulering om at en skal legge vekt på hva barnet mener. Departementet bemerket for øvrig at det vil være viktig å utarbeide retningslinjer om praktiseringen av en slik bestemmelse, og at det bør vurderes om det er behov for kompetanseheving på området, blant annet i form av utvikling av modeller for høring av små barn, for å oppnå ønsket effekt av bestemmelsen.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget, er av den oppfatning at barnevernloven § 6-3 første ledd bør endres. Det store flertallet støtter departementets forslag slik det framgår i høringsnotatet.
Barne- og familiedepartementet fastholder forslaget om å endre barnevernloven slik som foreslått i høringsnotatet. Departementet finner at en fast nedre aldersgrense på 7 år for ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg, kombinert med en skjønnsmessig adgang i tråd med formuleringen i Barnekonvensjonen artikkel 12 for de yngre barna, totalt sett vil sikre flest barn anledning til å framkomme med sine synspunkter. Det vil imidlertid være viktig at barnet ikke føler seg presset til å uttale seg. Barnet må derfor ikke bare informeres om saken, men også om at det står fritt til å uttale seg.
Det følger av adopsjonslovens § 6 at den som har fylt 12 år, ikke kan adopteres uten eget samtykke. For barn under 12 år har adopsjonsloven ingen egen bestemmelse om at barnet fritt skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter og at synspunktene skal gis behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Departementet foreslo i høringsbrevet en endring av adopsjonslovens § 6 for å styrke barnets stilling og danne et bedre avgjørelsesgrunnlag for myndighetenes vurdering av hva som er til gagn for barnet ved behandlingen av en søknad om adopsjon. Departementet mente at for barn under 12 år, kan rettighetene etter Barnekonvensjonens artikkel 12 best ivaretas ved å ta inn i adopsjonsloven bestemmelser som sikrer at barnet gis mulighet til å danne seg en mening og til å uttrykke den. I denne forbindelse ble det drøftet om det burde settes en nedre aldersgrense for hvilke barn som skal ha en absolutt rett til å uttale seg. Departementet kom til at retten burde innføres fra fylte 7 år, slik det også ble foreslått for barnevernsakene. I høringsnotatet ble det også foreslått å innta en bestemmelse om at barnets mening skal tillegges behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
Departementet foreslo å ta inn en bestemmelse i adopsjonslovens § 6 om at barnets hjemkommune skal bistå bevillingsmyndigheten i å opplyse saken, dvs. informere barnet, motta uttalelse fra barn under 12 år og innhente samtykke fra barn over 12 år. Forslaget i høringsnotatet innebærer at det vil være opp til kommunen å bestemme hvilken instans den vil legge dette ansvaret til.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg til forslaget, er av den oppfatning at adopsjonslovens § 6 bør endres, og det store flertallet støtter departementets forslag slik det framkommer i høringsnotatet.
Etter departementets oppfatning bør det innføres samme aldersgrense i adopsjonssakene som i barnevernsakene. En fast nedre aldersgrense slik at barn over 7 år skal ha en absolutt rett til informasjon og til å uttale seg, og en skjønnsmessig adgang til å informere og høre yngre barn, vil best sikre at flest barn får anledning til å gi uttrykk for sine meninger. Dette forslaget gis også bred støtte av høringsinstansene. Departementet opprettholder forslaget til bestemmelse om at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Departementet opprettholder gjeldende bestemmelse om en fast 12-års aldersgrense for når barnets samtykke skal innhentes. Departementet mener at retten til å uttale seg for barn under 12 år, best kan ivaretas ved at det etableres en forsvarlig ordning der de informeres og gis mulighet til å uttale seg om adopsjonssøknaden, samt at det sikres at barnets mening tillegges vekt ved avgjørelsen. Departementet fastholder også vurderingen av at det er kommunen som er nærmest til å bistå adopsjonsmyndighetene i å opplyse en søknad om adopsjon, dvs. informere barnet, motta uttalelse fra barn under 12 år og innhente samtykke fra barn over 12 år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støtter Regjeringens forslag om at barn som er fylt 7 år skal gis informasjon og anledning til å uttale seg i saker vedrørende barnevern og adopsjon, jf. forslag til endring i barnevernloven § 6-3 og adopsjonsloven § 6. En veiledende aldersgrense sikrer at de barn som bør bli hørt faktisk blir hørt, og at det ikke utvikler seg ulik praksis på området. Det er etter flertallets oppfatning meget viktig at barn ikke føler seg presset til å uttale seg eller ha en mening om forhold som berører dem. Myndighetene plikter imidlertid å legge forholdene til rette slik at barnet får en mulighet til å formidle sine synspunkt.
Det er videre etter flertallets oppfatning en klar fordel at lover som regulerer barns familieforhold og omsorgssituasjon har samme aldersgrense. Men flertallet vil presisere at oppfyllelse av Barnekonvensjonen artikkel 12 forutsetter at også barn under 7 år høres i saker som gjelder dem. Dette under forutsetning av at barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter.
For å sikre barn de rettigheter som barnevernloven § 6-3 og adopsjonsloven § 6 gir, er det etter komiteens oppfatning viktig at Regjeringen i forbindelse med lovens ikrafttreden klargjør hvordan barnet skal informeres og høres. En klargjøring kan for eksempel skje gjennom utarbeidelse av retningslinjer. Videre vil komiteen fremheve viktigheten av at de som snakker med barna om adopsjon og saker etter barnevernloven, har den nødvendige kompetanse. Kompetanseoppbygging i barnevernet vil være nødvendig, og komiteen vil påpeke at det derfor kan være hensiktsmessig å legge det kommunale ansvaret for kontakt med barn i adopsjonssaker nettopp til barnevernet. Komiteen går imidlertid ikke inn for å lovfeste et ansvar for barnevernet etter adopsjonsloven, men velger å la den endelige vurdering av hva som er mest hensiktsmessig være opp til den enkelte kommune.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti deler synspunktene til bl.a. Barneombudet, som er skeptisk til å sette kriterier for når barn skal ha rett til informasjon og til å bli hørt i saker som angår dem. Dette medlem mener at alle barn skal ha denne rettigheten, og at FNs Barnekonvensjon stiller strenge krav i så måte, som Norge best oppfyller ved å slå fast et slikt prinsipp. Dette fordrer imidlertid en stor innsats fra norske myndigheter med hensyn til kunnskaps- og kompetanseoppbygging, samt aktiv støtte til utvikling av metoder tilpasset barn. Dette medlemstøtter Barneombudets forslag om at alle som arbeider med barn, eller som trenger barnefaglig kompetanse, må gjennomføre et kurs, men mener at forslaget om fire vekttall synes lavt. Dette medlem fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringa fremme forslag for Stortinget om krav til formell barnefaglig kunnskap for yrkesgrupper som arbeider med barn, eller som trenger barnefaglig kompetanse i sin yrkesutøvelse."
Dette medlem vil vise til Sosialistisk Venstrepartis merknader til Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) om barneloven, samt til St.meld. nr. 40 (2001-2002) om barne- og ungdomsvernet, der Sosialistisk Venstrepartis medlemmer går inn for å fastsette prinsippet om alle barns rett til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet. Dette medlem mener dette prinsippet bør gjelde også i barnevernloven og adopsjonsloven, og foreslår derfor følgende:
"I lov 26. februar 1986 nr. 8 om adopsjon skal § 6 lyde:
Barnet skal som hovedregel informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse om adopsjonsbevilling skal gis. Dersom ikke barnet høres, skal årsak oppgis skriftlig. Barnets mening skal tillegges behørig vekt, i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet har rett til å bli hørt, men ikke plikt til å uttale seg."
"I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester skal § 6-3 første ledd lyde:
Barnet skal som hovedregel informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Dersom ikke barnet høres, skal årsak oppgis skriftlig. Barnets mening skal tillegges behørig vekt, i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet har rett til å bli hørt, men ikke plikt til å uttale seg."
Videre mener dette medlem at barns rett til å bli hørt særlig må styrkes i barnefordelingssaker, hvor barnets beste har en tendens til å forsvinne helt. Dommere og advokater må få bedre opplæring i barnekunnskap og i hvordan barns beste bedre kan ivaretas. Dette gjelder også i seksuelle overgrepssaker, der mangelen på kunnskap innen rettsvesen og påtalemyndighet kan føre til enorme lidelser for barn og deres familier. Det påhviler Regjeringa en spesiell forpliktelse i så måte, og det vises i denne sammenheng til FN-komiteen for barnets rettigheter sine anbefalinger til Norge på dette feltet. Dette medlem mener det bør stilles krav til foreldre som går fra hverandre om at de skal utarbeide en skriftlig kontrakt eller avtale der barnets rett til å bli hørt og barnets interesser og rettigheter blir ivaretatt. Uansett må barnet høres i langt større grad under meklingen mellom foreldre, og det må vurderes om alle par med barn bør møte til tvungen mekling. Dette fordrer i så fall kompetanseoppbygging og metodeutvikling. Barns rett til å bli hørt kan ikke innfris før denne kompetansen er på plass hos alle som har ansvar for at denne rettigheten innfris i praksis.
I høringsbrevet reiste departementet spørsmål om det i forvaltningsloven bør fastsettes en plikt for forvaltningen til å sørge for at barnets synspunkter kommer fram og blir tatt hensyn til.
Alle de høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet, er positive til at det fastsettes en slik bestemmelse.
Departementet går inn for å fastsette i forvaltningsloven at forvaltningen skal sørge for at barnets synspunkter kommer fram og blir tatt hensyn til. En slik bestemmelse vil synliggjøre forvaltningens plikt etter Barnekonvensjonen, og sikre at forvaltningen sørger for at barnets synspunkter kommer fram og blir tatt hensyn til. Departementet foreslår også å lovfeste Barnekonvensjonens bestemmelse om at barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Også dette må relateres til vedtakets art, slik at det vil være større grunn til å legge vekt på barnets syn i saker som angår det direkte og personlig.
I høringsbrevet ble det også reist spørsmål om barns prosessuelle rettigheter burde utvides. Det ble særlig vist til spørsmålet om barn burde få rett til partsinnsyn i sakens dokumenter, og rett til å kreve muntlig forhandling. Det ble også reist spørsmål om hvilke aldersgrenser som burde gjelde for slike prosessuelle rettigheter.
Av de høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet, er flertallet positive til at barnets prosessuelle rettigheter styrkes. Det er få høringsinstanser som uttaler seg om hvilke aldersgrenser som skal gjelde for barns prosessuelle rettigheter.
Departementet har vurdert om saksbehandlingsreglene i særlovgivningen bør utvides, slik at særlovgivningen vil gi en uttømmende regulering av barnets prosessuelle rettigheter for de aktuelle sakstyper. Etter departementets syn bør barns generelle prosessuelle rettigheter reguleres i forvaltningsloven. Dersom det på enkelte saksområder er behov for særlige regler, bør slike inntas i særlovgivningen. For å sikre at barn over en viss alder får oppfylt sine rettigheter, anser departementet det som viktig at det settes aldersgrenser for rettigheter som forvaltningen plikter å oppfylle av eget tiltak.
Departementet vil foreslå at barn som er part i en sak, skal få en selvstendig rett til dokumentinnsyn etter forvaltningsloven § 18, selv om det er vergen som ellers representerer barnet. Gjennom innsyn etter forvaltningsloven § 18 vil barnet også kunne få innsyn i opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt. Parter som får kjennskap til slike opplysninger, kan bare bruke disse opplysningene til å vareta sine interesser i saken, og forvaltningsorganet kan også pålegge dem taushetsplikt. Etter departementets syn kan man ikke forvente at yngre barn fullt ut forstår alvoret i at taushetsbelagte opplysninger ikke skal bringes videre til andre. Barn under 15 år vil dessuten ikke være strafferettslig ansvarlig for brudd på taushetsplikt. Departementet vil derfor foreslå at barn under 15 år ikke kan få innsyn i opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt.
Departementet foreslår også å endre forvaltningsloven § 11 d slik at mindreårige parter gis samme rett som myndige parter til muntlig kontakt med tjenestemann i det organet som behandler saken, selv om de blir representert ved verge. En slik rett vil være spesielt verdifull for barn, som ofte ikke har samme forutsetninger for skriftlig kommunikasjon som voksne. Etter departementets syn bør det ikke være noen aldersgrense for denne retten. Dersom et barn er modent nok til å ta initiativ til å få snakket med en tjenestemann som behandler saken, bør det få rett til det.
Videre går departementet inn for at bestemmelsen om forhåndsvarsel i § 16 videreføres, likevel slik at aldersgrensen heves til 15 år. Departementet viser til at en 15-års grense i § 16 vil harmonere godt med 15-årsgrensen som er foreslått i forvaltningsloven § 18 om rett til å gjøre seg kjent med taushetsbelagte opplysninger.
Etter departementets syn bør mindreårige parter over 15 år ha krav på å bli gjort kjent med opplysninger etter § 17. Denne retten kan ses som en naturlig forlengelse av retten til å bli varslet etter § 16. Det kan også legges til grunn at det ikke fører til noen vesentlig merbelastning for forvaltningen å sende opplysninger til barnet samtidig med vergen. I tilfeller der den mindreårige har tett kontakt med vergen, kan det likevel virke unødvendig og tungvint med foreleggelse av opplysningene til den mindreårige i tillegg til vergen. I departementets lovforslag er det derfor gjort unntak fra informasjonsplikten overfor den mindreårige hvis den mindreårige har erklært at slik informasjon ikke er nødvendig.
Etter departementets forslag vil mindreårige parter over 15 år ha krav på å bli varslet før enkeltvedtak treffes, og krav på å bli gjort kjent med opplysninger etter § 17. Departementet mener at det ville være lite konsekvent om de da ikke skulle bli underrettet når vedtaket er truffet. Departementet foreslår derfor at det tas inn en regel om dette i forvaltningsloven § 27.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen foreslår endringer i forvaltningsloven §§ 11, 16, 17, 18 og 27 for bedre å sikre at barnets synspunkter kommer frem og blir tatt hensyn til ved enkeltsaksbehandling i den offentlige forvaltning.
Etter flertallets vurdering er det mer hensiktsmessig å foreta forbedringer i barns prosessuelle rettigheter gjennom endringer i forvaltningsloven, enn det vil være å gjøre tilsvarende endringer i særlovgivningen. Dette fordi forvaltningsloven har et vidt virkeområde, og gjelder i alle forvaltningsavgjørelser hvor et barn er part. Flertallet støtter de konkrete forslag til endring i forvaltningsloven, og har ingen merknader til de enkelte lovendringsforslag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener Barnekonvensjonens ordlyd i artikkel 12 stiller større krav til forvaltningen enn det Regjeringas forslag til endringer legger opp til. Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
"I lov 10. februar 1967 om behandlingsmåter i forvaltningssaker skal § 17 første ledd lyde:
Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Det skal påse at mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, dersom de mindreårige parter ønsker dette selv. De mindreåriges syn skal tillegges behørig vekt i samsvar med alder og utvikling."
Dette medlem vil videre påpeke viktigheten av at Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda må få opplæring i Barnekonvensjonen, og spesielt konvensjonens artikkel 12. I dag blir asylsøker- og flyktningebarn som kommer til Norge sammen med sine foreldre, sjelden eller aldri hørt, noe Norge plikter å forandre på. Dette medlemer glad for at forvaltningsloven endres, selv om dette medlem hadde håpet på en strammere tekst enn flertallet legger opp til. Dette medlem mener den nye teksten likevel vil kunne ha positive virkninger for mange barn. Dette fordrer imidlertid at Regjeringa tar ansvar for å formidle til organene på utlendingsområdet hvilke krav som stilles til dem for å ta barn med på råd.
I sivile saker er hovedregelen at personer under 18 år mangler prosessdyktighet, og at det er vergen som opptrer for barnet i sivile saker. Det er gjort visse unntak fra dette. Barn som ikke er prosessdyktige etter en særlig lovbestemmelse, har likevel visse prosessuelle rettigheter. Mindreårige over 16 år skal varsles til rettsmøtene og meddeles prosesskrift samtidig med vergen. Det må antas at også mindreårige har rett til utskrift av rettsbøker.
I høringsnotatet reiste Justisdepartementet spørsmål om det ville være hensiktsmessig med endringer i tvistemålsloven, og antydet at det ville være aktuelt å utrede dette nærmere. Alle høringsinstanser som uttalte seg om spørsmålet, var positive til en slik videre utredning. Enkelte høringsinstanser ga også uttrykk for konkrete forslag.
På bakgrunn av høringsinstansenes positive tilbakemelding, sendte Justisdepartementet forslag til konkrete endringer i tvistemålsloven på en begrenset høring. Det ble foreslått å senke aldersgrensen i tvistemålsloven § 37 fra 16 til 15 år, og å lovfeste en plikt for retten til å opplyse barnet om at det har rett, men ikke plikt til å være til stede på rettsmøtet. Det ble videre foreslått å lovfeste at barn over 15 år som er parter i en sak, har samme rett til innsyn i dokumenter som parter ellers.
Alle høringsinstanser som har uttalt seg om disse spørsmålene, er positive til forslagene.
Departementet vil foreslå at aldersgrensen for rettighetene etter tvistemålsloven § 37 andre ledd senkes fra 16 til 15 år. Det ble ikke gitt noen særlig begrunnelse for valg av 16 år som aldersgrense da bestemmelsen ble innført. En rekke andre bestemmelser om prosessuelle rettigheter har 15 år som aldersgrense. Justisdepartementet foreslår å lovfeste at barn også skal opplyses om at de har rett, men ikke plikt til å være til stede på rettsmøtet.
Etter tvistemålsloven § 37 har domstolen plikt til å sende prosesskriftene til barnet samtidig med at disse oversendes vergen. Justisdepartementet vil foreslå at man lovfester at barnet kan fraskrive seg retten til særskilt meddelelse av prosesskriftene. Hvis barnet har nær kontakt med vergen, kan det lett fremstå som en unødvendig formalitet om prosesskriftene må meddeles særskilt til barnet.
Departementet har foreslått at det ikke skal være noen aldersgrense for retten til partsinnsyn etter forvaltningsloven, likevel slik at barn under 15 år ikke skal få innsyn i opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt. I forhold til tvistemålsloven vil departementet likevel foreslå at det settes en 15-års grense. For det første vil dokumentene som rettssaksdokumenter gjennomgående ha en slik karakter at yngre barn sjelden vil ha evne til å forstå innholdet i dem. Viktigere er det at retten til partsinnsyn etter tvistemålsloven § 135 er absolutt. Det kan forekomme opplysninger i saken som det vil være skadelig for yngre barn å få kjennskap til på en slik måte. For eksempel vil sakkyndige rapporter kunne inneholde opplysninger og vurderinger som yngre barn ikke bør få kunnskap om gjennom partsinnsyn i rapporten. I tillegg vil rettssaksdokumenter være i en slik form at det lett kan føre til misforståelser dersom barnet ikke har nådd den modenhet som er nødvendig for å forstå innholdet i denne type dokumenter. Departementet ser imidlertid at også barn under 15 år kan ha nådd en slik modenhet at de kan forstå og nyttiggjøre seg informasjon som framkommer i rettssaksdokumenter. Departementet vil derfor foreslå en skjønnsmessig adgang for retten til å gi barn under 15 år helt eller delvis innsyn i rettssaksdokumenter.
Komiteen støtter Regjeringens forslag til endring i tvistemålsloven §§ 37 og 135. Etter komiteens mening er det hensiktsmessig at aldersgrensen for prosessuelle rettigheter nå er samsvarende i tvistemålsloven, forvaltningsloven og barnevernloven.