Sammendrag

Barnekonvensjonen stiller ikke krav til en spesiell gjennomføringsform, men overlater dette til statene. Det vises til artikkel 4 som fastsetter at statene skal sørge for alle lovgivningsmessige, administrative og øvrige tiltak som er nødvendig for å virkeliggjøre de rettigheter som anerkjennes i konvensjonen.

I de avsluttende merknader fra FNs komité for barnets rettigheter til Norges annen rapport om Barnekonvensjonen, uttalte komiteen at den var betenkt over at konvensjonens bestemmelser ennå ikke var fullt og helt innarbeidet i norsk rett. Komiteen pekte imidlertid ikke på konkrete konvensjonsbestemmelser som den anså utilstrekkelig gjennomført. Komiteen anbefalte videre norske myndigheter å overveie å inkorporere konvensjonen på tilsvarende måte som andre regionale og internasjonale menneskerettskonvensjoner er inkorporert i menneskerettsloven.

I høringsnotatet ga Justisdepartementet uttrykk for det foreløpige syn at Barnekonvensjonen burde innarbeides i norsk lovgivning ved delvis transformasjon (synliggjøring). Det ble særlig lagt vekt på at dette var den metoden som ville gjøre innholdet i Barnekonvensjonen mest tilgjengelig for brukerne, og dermed kunne føre til en bedre gjennomføring av Barnekonvensjonens bestemmelser i praksis.

Det store flertall av høringsinstansene er positive til at Barnekonvensjonen skal innarbeides i norsk lov ved synliggjøring. En rekke høringsinstanser mener imidlertid at synliggjøring ikke er tilstrekkelig, og at Barnekonvensjonen i tillegg, og i første rekke, må inkorporeres i norsk lov. De høringsinstanser som tar stilling til rangspørsmålet, mener at Barnekonvensjonen bør ha forrang foran bestemmelser i annen lovgivning.

Departementet er kommet til at Barnekonvensjonen både bør inkorporeres i norsk lov og innarbeides ved delvis aktiv transformasjon (synliggjøring). Også de to valgfrie protokollene til konvensjonen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi og om barn i væpnet konflikt bør inkorporeres, den siste under forutsetning av at Stortinget godkjenner at protokollen ratifiseres. Inkorporeringen bør skje gjennom menneskerettsloven, noe som medfører at konvensjonsbestemmelsene får forrang foran bestemmelser i annen norsk lovgivning dersom det skulle være motstrid.

Inkorporasjon av Barnekonvensjonen er den innarbeidingsmetode som gir den sterkeste signaleffekt både nasjonalt og internasjonalt. Ved å inkorporere Barnekonvensjonen viser norske myndigheter tydelig at Norge tar konvensjonen alvorlig, og at vi formelt sett oppfyller konvensjonens krav. Ved å inkorporere Barnekonvensjonen vil man også ivareta hensynet til en helhetlig framstilling av barns rettigheter i norsk lov. Bestemmelsene kan lettere leses i sammenheng, og loven vil gi en mer helhetlig oversikt over barns rettigheter.

Departementet legger til grunn at norsk rett i all hovedsak oppfyller Barnekonvensjonens krav, og til dels også gir barn sterkere rettigheter enn konvensjonen krever. En inkorporasjon vil etter departementets syn likevel kunne styrke barns rettsstilling. Det vises i denne sammenheng til Barnekonvensjonens artikkel 3 som fastsetter at hensynets til barnets beste skal være et sentralt hensyn i alle forhold som gjelder barn.

Departementet foreslår lovendringer som vil synliggjøre sentrale bestemmelser i konvensjonen i norsk lov. Etter departementets syn vil dette gi en bedre tilgjengelighet av disse bestemmelsene for brukerne, og gjøre de aktuelle bestemmelsene mer presise, forståelige og brukervennlige.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, Ola Røtvei og Knut Storberget, fra Høyre, John-Ragnar Aarset, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til de respektive partiers merknader i Innst. O. nr. 51 (1998-1999).

Barnekonvensjonen er etter komiteens vurdering blant de mest sentrale menneskerettskonvensjonene, og bør derfor inkorporeres i nasjonal lovgivning på linje med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Komiteen vil påpeke at Barnekonvensjonen gir barn både sivile, sosiale og kulturelle rettigheter. Konvensjonen stadfester etter komiteens mening et viktig prinsipp: barn er å anse som et eget rettssubjekt med individuelle rettigheter som også staten har ansvar for at overholdes.

Norge har gjennom flere tiår vært et foregangsland hva gjelder menneskerettighetsarbeid både nasjonalt og internasjonalt. For at vi også i fremtiden, med tyngde, skal kunne arbeide for at menneskerettighetene overholdes i utlandet, er det etter komiteens mening viktig at Barnekonvensjonen inkorporeres i norsk rett. Komiteen har i sin vurdering særlig vektlagt det forhold at FNs komité for barnets rettigheter eksplisitt har oppfordret Norge til å inkorporere konvensjonen.

Komiteen har merket seg at Barnekonvensjonen på flere punkter er noe vag og at den flere steder retter seg direkte til landets myndigheter. Disse forhold kan medføre at konvensjonen først får reell betydning for barn om den danner grunnlag for presis lovgivning. Videre har komiteen merket seg regjeringsadvokatens påstand om at inkorporering av konvensjonens noe uklare ordlyd kan medføre en økning av domstolenes makt på bekostning av lovgivers makt på barnerettens område.

Komiteen mener Regjeringens forslag til synliggjøring av konvensjonens bestemmelser i nasjonal lovgivning er viktig nettopp av hensyn til konvensjonens noe uklare ordlyd. Delvis transformasjon av konvensjonen som foreslått fra Regjeringens side, vil kompensere for uklarhet. Komiteen mener også at synliggjøring av Barnekonvensjonen i nasjonal lovgivning gjennom delvis transformasjon, er viktig av pedagogiske hensyn.

Videre vurderer komiteen den reelle fare for maktforskyving fra lovgiver til domstolene gjennom inkorporering av Barnekonvensjonen, som liten. Komiteen legger i denne forbindelse vekt på at domstolene tradisjonelt er tilbakeholdne med å konstatere motstrid mellom nasjonal rett og internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

Etter komiteens oppfatning er det positivt at Regjeringen fremmer forslag om å inkorporere Barnekonvensjonen og to valgfrie protokoller av 25. mai 2000 i norsk rett gjennom menneskerettsloven. Komiteen støtter forslaget under forutsetning av at Stortinget aksepterer ratifisering av tilleggsprotokoll til Barnekonvensjonen av 25. mai 2000 om barn i væpnet konflikt, jf. St.prp. nr. 61 (2002-2003).

Komiteen har merket seg at Regjeringen i St.meld. nr. 21 (1999-2000) uttaler at det vil bli lagt frem forslag om innarbeiding av FNs kvinnekonvensjon, FNs rasediskrimineringskonvensjon og FNs torturkonvensjon. Komiteen ser positivt på dette, og vil særlig oppfordre Regjeringen til å prioritere arbeidet med innarbeiding av FNs rasediskrimineringskonvensjon.