I Barnekonvensjonen del I finner man så vel sivile og politiske som økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Disse rettighetene finnes også i de alminnelige menneskerettskonvensjonene, men ved at de er tatt inn i Barnekonvensjonen tydeliggjøres det at de også gjelder for barn. I tillegg har konvensjonen regler som ivaretar barns særlige behov. Med barn menes personer under 18 år, med mindre den lov som får anvendelse for barnet bestemmer at myndighetsalder nås tidligere.

De sivile og politiske rettigheter omfatter bl.a. krav om ikke-diskriminering, rett til liv, rett til navn, statsborgerskap og identitet, rett til ikke å skilles fra foreldrene med mindre det er til barnets eget beste, og til rettslig overprøving av avgjørelser om å skilles fra foreldrene. Videre omhandles rett til ytringsfrihet, tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, forenings- og forsamlingsfrihet og rett til beskyttelse av privatlivet. Konvensjonen gir videre barn som er plassert av myndighetene for omsorg, vern eller behandling, rett til periodisk overprøving av behandlingen og alle andre forhold av betydning for barnets plassering. Den forbyr tortur, dødsstraff og ulovlig frihetsberøvelse. Dessuten gir den rett til overprøving av frihetsberøvelse og rettssikkerhetsgarantier i forbindelse med straffesaker.

Blant de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene finner man krav om at statene skal gi spesiell beskyttelse til barn som ikke kan være i familiemiljøet og flyktningbarn, anerkjenne at funksjonshemmede barn skal ha et fullverdig liv og ha rett til spesiell omsorg, anerkjenne barnets rett til den høyest tilgjengelige helsestandard, rett til sosial sikkerhet, adekvat levestandard, utdannelse, hvile og fritid, beskyttelse mot økonomisk utnyttelse og skadelig arbeid, narkotika, seksuell utnyttelse og misbruk, barnehandel og andre former for skadelig utnyttelse.

I en mellomgruppe faller statenes plikt til å oppfordre massemedia til å spre informasjon som barn kan nyttegjøre seg m.m., statens plikt til å sikre at barnets beste er avgjørende ved adopsjon og følge visse regler for å sikre dette, og at statene skal iverksette tiltak, herunder sosiale programmer, for å beskytte barn mot fysisk og psykisk vold.

Av andre bestemmelser som gjelder ivaretakelse av barns særlige behov, kan nevnes at hensynet til barnets beste skal være et overordnet prinsipp både ved private og offentlige myndigheters behandling av spørsmål som gjelder barn, og barnets rett til å bli hørt i alle forhold som angår barnet selv.

FNs generalforsamling vedtok 25. mai 2000 to valgfrie protokoller til Barnekonvensjonen. Den valgfrie protokollen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi trådte i kraft 18. januar 2002, og ble ratifisert av Norge 2. oktober 2001. Den pålegger statene å gjøre en lang rekke handlinger knyttet til salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi straffbare i sin lovgivning. Blant annet for å kunne oppfylle denne protokollen best mulig, fremmes det i proposisjonen forslag om endring av definisjonen av barnepornografi i straffeloven.

Etter protokollen om barn i væpnet konflikt, som trådte i kraft 12. februar 2002, skal statene treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at personer i deres væpnede styrker som er under 18 år, ikke tar direkte del i fiendtligheter. Videre innføres det et forbud mot å tvangsrekruttere personer under 18 år, til de væpnede styrker. Når det gjelder frivillig rekruttering, skal statene i det minste øke aldersgrensen til 16 år. For å kunne oppfylle bestemmelsene i protokollen om barn i væpnet konflikt, har det vært nødvendig å endre vernepliktsloven, heimevernsloven og straffeloven. Det er fremmet en stortingsproposisjon om norsk ratifikasjon av tilleggsprotokollen i nær framtid, jf. St.prp. nr. 61 (2002-2003).