Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

21. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne Helen Rui, Ola Røtvei og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Carsten Dybevig og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Harald Espeland, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, er glad for forslaget om ny hundelov. Komiteen ser behovet for en oversiktlig samling av lovbestemmelser som angår hundehold. En slik samling vil gjøre det lettere å orientere seg om sine rettigheter og plikter hva angår hundehold. Hundehold er en viktig del av mange menneskers liv, og hunden tjener en rekke nyttige og sosiale formål. Det skal finnes omtrentlig 400 000 hunder i Norge fordelt over anslagsvis 250 000 husstander. Hunden tjener en viktig funksjon i fremme av psykisk og fysisk helse. Den bidrar til økt livskvalitet i forbindelse med friluftsliv, jakt og fritidsaktiviteter. Hundens rolle som sosial kamerat eller "menneskets beste venn" kan ikke undervurderes. Komiteen viser til at hunden også er blitt nyttig i terapisammenheng og i velkjente nyttige samfunnsfunksjoner som eksempelvis førerhunder og hjelpehunder for funksjonshemmede, politihunder og lavinehunder. Det er en kjensgjerning at en stor andel mennesker anser sin egen livskvalitet økt gjennom hundehold, og hundehold er også gjennom forskning bevist å ha positive effekter på menneskers fysiske og psykiske helse. Hundehold er en viktig og positiv del av manges liv.

Samtidig som hundehold er en naturlig del av så mange menneskers liv, må det også tas hensyn til de mennesker som selv velger å ikke ha kontakt med hunder. Komiteen mener en ny hundelovs hovedmål må være å lage rammer som bidrar til et positivt og samfunnsgagnlig hundehold, og som sikrer økt trygghet rundt det norske hundeholdet. Flere hendelser mellom hund og mennesker den senere tiden sammenholdt med utviklingen av uheldige hundemiljøer tyder dessverre på at innskjerping av regleverket er nødvendig.

Komiteen støtter i all hovedsak de foreslåtte sikkerhetstiltak mot problematisk hundehold og endring av regelverket for lettere å kunne gripe inn overfor farlige hunder. Forslaget til ny hundelov ivaretar det påpekte behov i Dokument nr. 8:71 (1997-1998) Om likebehandling av hunder som angriper bufe og barn fra arbeiderpartirepresentantene Grethe Fossli og Jon Olav Alstad, hvor man etterlyste utvidet adgang til avlivning av hund som hadde forgrepet seg. Komiteen mener at adgangen til å avlive og å kreve avlivning av hund bør utvides. Begrunnelsen for forslaget og komiteens standpunkt er at hund i økende grad skaper skade og at uheldig hundehold har skapt utrygghet hos mange. Små barn er og var spesielt utsatt og trenger særskilt vern. Komiteen betrakter forslaget til ny hundelov i tråd med intensjonene i Dokument nr. 8:71 (1997-1998), og ser det som viktig at nødvendige lovendringer blir gjort for å sikre samfunnet et godt allment hundehold som ivaretar tryggheten for hunder og mennesker. Dette vil også styrke og skape allmenn aksept for det gode hundehold. Det må derfor lettere kunne tas tak i hunder som skader mennesker, og det må gjøres lettere å reagere mot eiere som opptrer uansvarlig.

Samtidig vil komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, påpeke at det har vært nødvendig å gjøre hundelovens innhold klarere, slik at ikke lovteksten skaper unødige misforståelser. Forslaget til ny lov har åpenbart skapt feilaktig forståelse blant flere. Ingen er tjent med en lov som er utydelig og vag. Den vil i så måte ikke sikre nødvendig legitimitet, og vil være vanskelig å håndheve. Flertallet har derfor foretatt flere endringer i lovens ordlyd fordi forslaget har skapt forvirring ute blant folk.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er positive til at man nå får en lov om hundehold. Det er likevel en del viktige punkter i det fremlagte forslaget som er uheldige. Det kan synes som man har et noe stort fokus på uheldige virkninger ved hundehold. Forslaget bærer preg av hastverksarbeid i kjølvannet av noen få svært uheldige tragedier. Disse medlemmer mener det er prisverdig at man forsøker å vise handlekraft også i forhold til enkeltsaker. Likevel synes en del forslag lite gjennomtenkt i forhold til det som er målet med en ny hundelov, nemlig et godt og sunt hundehold for både mennesker og dyr, samt trygghet for barn og andre. Disse medlemmer vil i denne sammenheng bemerke at man i Norge i all hovedsak har et meget godt hundehold, spesielt innen det organiserte hundemiljøet. Friville lag foreninger og klubber har gjort en god jobb for å fremme et sunt og godt hundehold.

Disse medlemmer mener at forslaget i stor grad bærer preg av å ha vært utformet av personer med svært liten kjennskap til hunder og hundehold. Man har også i overraskende liten grad brukt den eks­pertise man har på hund i Norge, som for eksempel Politiets hundeskole og Forsvarets hundeskole, eller den ekspertise og nettverk bl.a. Norsk Kennel Klub har.

Disse medlemmer ser at dette fører til at det fra en rekke organisasjoner og foreninger, har kommet inn en rekke endringsforslag for å få loven til å bli mer rimelig og rettferdig. Dette er videre en lov som får virkning for svært mange i Norge. En del regler er også av helt ny karakter. Disse medlemmer ønsker derfor at man får en evaluering av loven etter at denne har virket i to år. Da kan en få vurdert om loven har fått den tilsiktede virkning eller om man har fått utilsiktede og uheldige konsekvenser.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge en evaluering av loven med eventuelle forslag til nødvendige endringer, etter at loven har virket i to år."

Komiteen støtter i all hovedsak forslaget til innledende bestemmelse i § 1. Alles behov for trygghet må være et ledende motiv i arbeidet med en hundelov. Dette behovet for trygghet må avstemmes mot de fordeler et aktivt hundehold gir oss, og uten at reglene demper de positive opplevelsene med hunder unødig.

Komiteen forslår følgende endring av § 1 annet ledd:

"Loven har til formål å bidra til å fremme et hundehold som varetar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden. Den gir regler for hvordan hundeholdet skal utøves av den enkelte for å vareta slike hensyn. Videre gir loven regler for hvordan enkeltpersoner og det offentlige kan forholde seg til hundehold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden."

Komiteen mener det er hensiktsmessig med en samling av bestemmelsene som gjelder hunder slik som det er foreslått av departementet, og mener reglene bør være lett begripelige og tilgjengelige for de fleste. Komiteen har gjennom arbeidet med loven søkt å skape presiseringer i lovteksten som skal gjøre den lettere å forstå.

Komiteen slutter seg til forslaget om definisjon av hundeholder i § 2, og er enig i at personkretsen gjøres videre enn den som formelt eier hunden. Også definisjonen av barn i forslagets § 2 første ledd bokstav b støttes av komiteen.

Ved definisjonen av "vesentlig skade" i lovens § 2 første ledd bokstav c mener komiteen det vil være mest hensiktsmessig og rettsteknisk enklest å forholde seg til det omfang av legemskrenkelser som ligger i forståelsen av straffelovens § 229. Straffeloven § 229 omhandler legemsbeskadigelse, og har gjennom rettspraksis etablert grenser mot de rene legemsfornærmelser. Blåmerker og risp vil ikke regnes som legemsbeskadigelse, men en stiv finger, et sår som resulterer i skjemmende arr i ansiktet eller en utslått tann regnes etter praksis som legemsbeskadigelse. Flere skader kan samlet sett anses som en legemsbeskadigelse. Begrepet "skade på helbred" som benyttes i straffeloven § 229 innebærer videre at skader av rent psykisk art, for eksempel angstnevrose, kan omfattes. En definisjon av vesentlig skade som henleder på straffeloven § 229 vil også i stor grad fange opp sår med blødninger og bitt i hodet. En vil likevel ved en slik definisjon unnta de mer bagatellmessige skader som bl.a. kan oppstå ved lek med hund eller valp og som lovens øvrige bestemmelser (eksempelvis § 18 fjerde ledd bokstav a) ikke ønsker å ramme. Komiteen mener man må kunne forutsette at de bagatellmessige skader som forårsakes av hund, erfaringsvis kan skyldes andre forhold enn en hunds aggressivitet eller farlighet.

Komiteen peker på at i lovverket brukes begrepene tamrein, husdyr, hund, kjæledyr, hjortevilt (jf. §§ 14 annet ledd bokstavene b og d, 15 og 18), og de særlige beskyttelsesregler som i dag gjelder de dyr som omfattes av bufeloven. Forslaget til bestemmelsen i § 15 utvider i vesentlig grad gjeldende rett dersom husdyr defineres videre enn de dyr som i dag har vern etter bufeloven (f.eks. om man mener at katter, kaniner osv. er husdyr). I proposisjonen på side 74 sies det at det ikke er behov for utvidelse og meningen har etter komiteens oppfatning nok vært at husdyr er ment å omfatte bare bufelovens arter. Komiteen foreslår derfor en ny bokstav d i § 2 som presiserer begrepet husdyr. Dette er dyr som har et særskilt vern etter loven, og det er viktig at det er klare linjer for hvilke arter som faller inn under begrepet. Det forslås derfor følgende:

"§ 2 første ledd bokstavene c og d skal lyde:

c) husdyr: storfe, sau, geit, hest, gris og fjærkre;

d) vesentlig skade på person: skader som anses som legemsbeskadigelse etter straffelovens § 229."

Komiteen støtter forslaget til generelt aktsomhetskrav i § 3 som særlig er rettet mot hundeholderen. Det foreslås imidlertid at ordet "utrygghetsfølelse" erstattes med "utrygghet" i § 3 første ledd siste punktum. Komiteen foreslår at ord som utrygghetsfølelse og trygghetsfølelse gjennomgående i loven byttes ut med ordene utrygghet eller trygghet. Komiteen mener det vil bli feil og umulig å lovfeste en rett til en slik følelse.

Komiteen ønsker å skjerpe kravet til et aktsomt hundehold. Flere av de utslag man i dag har av et problematisk hundehold og uønsket hundeadferd er klart forårsaket av hundeholderens valg. Reaksjonene og handlingsmulighetene bør derfor i stor grad rettes mot hundeholderen. Et for sterkt fokus på sanksjoner mot hundene og hunderaser kan derfor etter komiteens oppfatning virke som en uheldig avsporing i forhold til hundeholderens valg og beslutninger.

Komiteen peker også på at det er avgjørende at hundeholdere forstår andres behov for trygghet, og at tilstedeværelse av hund i seg selv for mange kan skape frykt. Komiteen mener det generelle aktsomhetskrav i lovforslagets § 3 ivaretar dette sammenholdt med lovens bestemmelser om bl.a. bånd­tvang.

Komiteen hilser velkommen regelsettet om sikring av hunder i lovens kapittel 2 §§ 4 og 5. Reglene bidrar til å klargjøre og skjerpe hundeholderens ansvar og plikter.

Komiteen har merket seg at § 4 femte ledd ikke bare er en regel om unntak fra sikringsreglene (tilsynsplikten), men en regel som selv fastslår tilsynsplikt. Komiteen har videre merket seg at § 9 utelukkende er en bestemmelse som gir unntak fra sikringsreglene. Av disse grunner mener komiteen at § 4 femte ledd bør endres noe for å tydeliggjøre forholdet mellom §§ 4 og 9.

Komiteen foreslår følgende:

"§ 4 femte ledd skal lyde:

Hunder skal alltid holdes under slikt tilsyn at de så vidt mulig hindres i å drive eller forfølge vilt, jf. likevel § 9 tredje ledd."

Reglene bl.a. i § 5 setter en klar standard for hundeholderens plikt til å ta hensyn til dem som av ulike årsaker føler utrygghet og frykt for hunder.

Komiteen støtter kravene i bokstav a og b om at hundeholder ikke skal binde hunden rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten, eller ved lekeplasser.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener derimot at bokstav c både er uklar og kan åpne for en svært detaljert tolkning som flertallet mener er uhensiktsmessig og unødig detaljregulering. Det generelle aktsomhetskravet i § 3 ivaretar etter flertallets mening intensjonen i forslaget fra Regjeringen.

Flertallet foreslår følgende endring av § 5:

"§ 5 Forbud mot å gå fra bundet hund

Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten, eller ved lekeplasser."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er imot å stryke lovforslagets § 5 bokstav c. Etter disse medlemmers mening er det nødvendig å ha et klart forbud i loven mot å binde hund på et sted der allmennheten naturlig må passere. Eksempler på slike steder er ved fotgjengerunderganger, ved inngang til parkeringsplass eller stasjonsområde, på et smalt fortau, eller ved en bro. Ved å stryke forslagets § 5 bokstav c oppnår ikke flertallet etter disse medlemmers syn noe høyere presisjonsnivå. Med tanke på den kritikk som flertallet i merknads form reiser mot loven om at den er uklar, er det etter disse medlemmers syn uforståelig at man her foreslår noe som gjør loven mer uklar med hensyn til hva som er forbudt. Etter disse medlemmers syn er ikke en henvisning til det generelle aktsomhetskrav et bidrag til å gjøre loven klarere og hindre misforståelser.

Komiteen støtter forslaget om sikring av hund gjennom allmenn båndtvang, jf. § 6. Det er dessuten viktig at kommunene selv kan få gi forskrifter som omhandler båndtvang. Komiteen mener dette også er i tråd med ønsket om mer lokalt selvstyre. Komiteen påpeker at et overordnet mål må være at båndtvang kun brukes der det er nødvendig og dermed ikke utover det behovet tilsier, jf. også proposisjonen side 78. Komiteen foreslår å lovfeste dette. Samtidig er det viktig at kommunene selv får mulighet til å definere og avgrense områder for bruk av båndtvang innenfor lovens ramme. Derfor mener komiteen at § 6 annet ledd bokstav a og c må skjerpes for å unngå overdreven bruk av båndtvang. Lokalpolitikere med bedre kjennskap til lokale områder og forhold har best forutsetning for å avgjøre definisjonen av disse bestemmelsene innenfor sin kommune. Der større sammenhengende turområder berører flere kommuner, vil det være naturlig med interkommunalt samarbeid i utforming av felles regler for båndtvang.

Komiteen foreslår derfor følgende endring:

"§ 6 annet ledd bokstav a og c skal lyde:

a) i og i tilknytning til boligområder og handleområder,

c) på og ved bestemt angitte turstier, turveier, merkede skiløyper, leir- og rasteplasser."

I tillegg foreslår komiteen nytt § 6 tredje ledd:

"§ 6 tredje ledd skal lyde:

Båndtvang etter bokstav c og d kan ikke fastsettes i større grad enn nødvendig og slik at hensynet til de som ønsker å ferdes med løs hund også ivaretas i tilstrekkelig grad, både hva angår omfang og geografisk spredning. Ved fastsettelse av båndtvang etter bokstav e og f kan båndtvang bare innføres i de områder av kommunen hvor husdyr har rett til å beite og faktisk beiter, eller hvor vilt man ønsker å beskytte har sitt leveområde. Båndtvang fastsatt i medhold av bokstav f må opphøre straks forholdene tilsier det. Der sammenhengende beite, natur- og rekreasjonsområder berører flere kommuner, bør disse samordne sine forskrifter."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, foreslår § 6 tredje ledd nytt siste punktum:

"§ 6 tredje ledd siste punktum skal lyde:

"Kommunens innføring av båndtvang etter bokstav f kan påklages til fylkesmannen."

§ 6 tredje ledd i lovforslaget blir fjerde ledd.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil fremheve at en adgang til å påklage kommunens forskrift om ekstraordinær båndtvang er et fremmedelement i forhold til det alminnelige prinsipp om at det ikke er klageadgang over forskrifter, og at man søker å unngå ordninger med godkjenning eller stadfesting av kommunale forskrifter. Disse medlemmer frarår derfor sterkt den løsning som flertallet legger opp til.

Komiteen slutter seg til forslaget om sikring av hund der tamrein beiter, jf. § 7, og anser det som viktig for næringen at hunder blir holdt i kontroll på steder hvor tamrein lovlig beiter.

Komiteen støtter forslaget om at jakthundetrening, dressur og prøver kun kan foretas med grunneiers eller den med allmenn bruksretts samtykke, jf. § 8. Komiteen mener i tråd med prinsippet om lokalt selvstyre at fjellstyrene i statsallmenningene må ha kompetansen til å gi samtykke til trening av jakthund innenfor allmenningens område. Det vises i så måte til lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova) § 3. Det heter her følgende om fjellstyrenes mandat:

"I kvar kommune der det er statsallmenning skal det være fjellstyre. Fjellstyret skal administrere bruken og utnyttinga av rettar og lunnende i statsallmenningen så langt ikkje anna er fastsett i eller i medhald av lov. Det skal arbeide for å sikre at allmenningen vert brukt på ein måte som fremjar næringslivet i bygda og tek vare på naturvern- og friluftsinteressene."

Norges statsallmenninger er forskjellige både i forhold til fauna, størrelse og bruksomfang. Om trening av jakthund er hensiktsmessig i de forskjellige statsallmenningene vites best av lokale kjennere, derfor mener komiteen fjellstyrene i de aktuelle statsallmenningene er de som må gi sitt samtykke før trening av hund tillates. Komiteen foreslår derfor følgende tillegg i § 8 første ledd:

""§ 8 første ledd nytt annet punktum skal lyde:

For statsallmenningene gis samtykke av fjellstyret."

Komiteen støtter lovforslagets § 9, men går inn for at det innføres et nytt unntak som første ledd bokstav f.

Komiteen foreslår derfor følgende:

"§ 9 første ledd bokstav f skal lyde:

  • f) hund når den brukes for jakt, jakthundtrening og jaktprøver mellom 20. august og 1. april eller når båndtvang er fastsatt i medhold av § 6 annet ledd bokstavene c, d og e."

Dette er positive aktiviteter som det kreves samtykke fra grunneier for å utøve. Unntak for båndtvang fastsatt i medhold av § 6 annet ledd bokstavene c, d og e er nødvendig for å sikre at nye kommunale båndtvangsbestemmelser ikke hindrer utøvelse av jakt med løs hund i områder hvor slike aktiviteter i dag foregår.

Komiteen støtter det fremsatte forslag i § 10 vedrørende løse hunder.

Komiteen tiltrer forslaget til § 11 som gir kommunen myndighet til å fastsette regler om hundehold av hensyn til ro og orden. Det foreslås imidlertid at "alminnelig" tilføyes foran "ro og orden" i bestemmelsens første setning. Komiteen mener det vil være hensiktsmessig å ta inn ordet "alminnelig" da man får presisert at ikke enhver støy vil gi grunnlag for tiltak. Dette er i og for seg en språklig presisering, men er viktig som et signal. Dette er også mer i tråd med språkbruk i andre lover som gjelder tiltak for å sikre ro og orden.

Komiteen foreslår å fjerne § 12 første ledd bokstav b, slik at kommunene ikke kan begrense ved forskrift hvor mange hunder en eier generelt kan ha. Komiteen mener at dette må styres gjennom enkeltvedtak rettet mot hundeholdere som ikke er kvalifisert for å ha en eller flere hunder.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at den bestemmelse som i § 12 første ledd bokstav a gir adgang til å sette vilkår for hundehold er etter flertallets mening tilstrekkelig. I Dyrevernmeldinga (s. 171) fremkommer det dessuten at Landbruksdepartementet skal gi forskrift om spesielt hundehold (trekkhunder, annet hundehold i større omfang). I lys av dette er muligheten for å regulere hundehold tilstrekkelig. Flertallet foreslår at § 12 endres i tråd med dette.

"§ 12 skal lyde:

For å ivareta folks og dyrs sikkerhet og ro og orden kan kommunen i forskrift sette vilkår for å holde mer enn et bestemt antall voksne hunder i en husholdning eller på en eiendom."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener innskrenkninger i retten til å holde hund best gjøres gjennom enkeltvedtak. Disse medlemmer vil påpeke at §§ 3, 11 og 17 gir tilstrekklig grunnlag for å forhindre uønsket hundehold. Det å skulle gi kommunene rett til ytterligere å innskrenke muligheten for hundehold utover den mulighet som ligger i § 11 om forskrifter om ro og orden mv. anses for unødvendig og byråkratiserende. Forhold rundt sikkerhet ved hundehold har i utgangspunktet ikke noe med antallet hunder å gjøre, men hvordan hundeholder ivaretar den enkelte hunds behov, omgivelsenes behov for trygghet og den alminnelige ro og orden. Sett på den bakgrunn vil det være rimelig å la politiet alene forholde seg til sikkerhetsspørsmålene etter § 17, slik at en ikke havner i en uheldig ansvarspulverisering. Disse medlemmer går følgelig imot § 12.

Komiteen støtter forslaget om adgang til å merke hunder og at dette også kan pålegges av departementet ved forskrift, jf. § 13. I vurderingen av om enkelte raser skal forbys, kan dette være et tjenelig surrogat for å fjerne aggressive individer fra raser som er utsatt.

Komiteen mener det er viktig at man får en forskrift om registrering av hund slik at man får bedre muligheter til å kunne spore og ansvarliggjøre hundeeier. Komiteen mener i utgangspunktet det er bedre å stille krav til registrering for å få bukt med ulovlige kamphunder, enn et stadig mer omfattende raseforbud. Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen i inneværende stortingsperiode fremme forslag om å gjennomføre tvungen merking av hunder."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, gir sin gjennomgående støtte til lovutkastets regler som skal sikre personers trygghet overfor hunder i nøds- og faresituasjoner; dog med noen presiseringer. Et aktivt og godt hundehold i Norge fordrer også at man har mulighet innenfor rimelighetens grenser til å gripe inn med tiltak overfor aggressive hunder som vil eller har gjort skade. Flertallet vil bemerke at lovforslaget av flere har blitt tolket på en slik måte at det ikke lenger representerer selv departementets begrunnelse. Flertallet finner på den bakgrunn også grunnlag for å presisere bestemmelsene noe slik at klarhet oppstår. Ved den innstramming man også foretar av definisjonen av "vesentlig skade" mener flertallet man nå får et helhetlig og forståelig lovverk som i mindre grad bidrar til misforståelser.

Flertallet vil likevel bemerke at flere av situasjonene som dette kapittel skal regulere medfører vanskelige bevisspørsmål uansett hvordan loven utformes. Avlivningsårsak i utmark vil for eksempel for alle parter kunne være vanskelig å bevise i en etterfølgende prosess om handlingen. Et klarere regleverk kan bidra til å redusere de vanskeligheter en slik bevisproblematikk uansett vil kunne skape. Uansett vil lovens bestemmelser måtte være basert på befolkningens tillit, og at loven har legitimitet i brede lag. Klare og lettforståelige bestemmelser bidrar etter flertallets oppfatning også til dette.

Bestemmelsen i § 14 første og annet ledd skisserer det nødrettslige grunnlag enhver kan ha for å gripe inn mot en hund som gjør eller er i ferd med å gjøre skade. Slik inngripen bør etter flertallets oppfatning ikke gå ut over det som er forsvarlig. Flertallet foreslår derfor at ordet "åpenbart" i § 14 annet ledd utgår.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti støtter hundelovens bestemmelser til vern om menneskers trygghet overfor hunder i nøds- og faresituasjoner. Eksistens av hundehold fordrer mulighet til å gripe inn med tiltak overfor hunder som vil gjøre eller har gjort skade.

Disse medlemmer har merket seg at den foreslåtte nødvergebestemmelsen i § 14 annet ledd er i samsvar med straffelovens nødvergeregel. Videre har disse medlemmer merket seg at bestemmelsen er utformet i tråd med Straffelovkommisjonens forslag i NOU 2002:4. Disse medlemmer vil fremheve at nødretten i hundeloven ikke må være mindre omfattende enn det som følger av den alminnelige strafferett.

Disse medlemmer vil påpeke at dersom ordet "åpenbart" fjernes fra § 14 annet ledd, så vil det bety en begrensning i adgangen til nødverge mot angrep fra hund, sammenlignet med den adgang man har til nødverge i andre situasjoner. Disse medlemmer er sterkt uenig i en slik begrensning i nødrettsbestemmelsen.

I § 14 tredje ledd bokstav b synes komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, at siste setning er tung og vanskelig å forstå når det statueres at et "ellers ulovlig inngrep" ikke kan bli gjort. Flertallet foreslår derfor at § 14 tredje ledd bokstav b siste setning endres (i tråd med begrunnelsen i proposisjonen s. 207/208). Flertallet forslår:

"§ 14 tredje ledd bokstav b skal lyde:

  • b) Når en hund jager eller angriper tamrein eller husdyr som beiter lovlig, eller når hunden uprovosert angriper en annen hund, kan det utsatte dyrets eier, innehaver eller den som passer dyret, gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige. Denne bestemmelsen kan ikke påberopes når det dyret som blir jaget eller angrepet urettmessig er kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer."

Flertallet oppfatter at dette i stor grad samsvarer med dagens rettstilstand. Denne formuleringen vil også unnta jaging av mindre ikke husdyr som grunnlag for avlivning da disse tradisjonelt ikke ville kunne sies å være på beite.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at dersom tredje ledd bokstav b endres, kan dette skape tvil i situasjoner hvor dyret ikke beiter men for eksempel passerer. Det synes videre lite rimelig at husdyr skal være uten den beskyttelse mot hund som bokstav b kan gi, bare fordi det er kommet inn på grunn hvor de ikke har beiterett. Dette gjelder særlig hvor det er tredjeparts hund som angriper. Disse medlemmer kan ikke se at endringen i loven slik flertallet foreslår bidrar til å gjøre hundeloven klarere.

Forslag til hundeloven § 14 tredje ledd bokstav c avløser viltloven § 53 tredje ledd første punktum. Komiteen har i den forbindelse merket seg at avlivningsadgangen med dette er snevret noe inn. Dette ved at hundeloven benytter uttrykket "direkte angrep" og ikke "påtreffes jagende" som i viltloven. Komiteen foreslår likevel å begrense kretsen av avlivningsberettigede til grunneier, noen som opptrer på dennes vegne eller jakt og fangstberettigede. Komiteen oppfatter dette å være i samsvar med intensjonene i loven. Komiteen vil derfor foreslå at "enhver" i § 14 tredje ledd bokstav c byttes ut med "grunneier, noen som opptrer på dennes vegne eller jakt og fangstberettigede".

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning at man i de tilfeller som er nevnt i § 14 tredje ledd bokstav d bør stimulere til at politiet kontaktes og at andre sikkerhetstiltak iverksettes før avlivning. I den grad det er mulig bør avlivning skje i samsvar med regler som stilles opp i kapittel 6. I den grad andre kan avlive etter at en hund har påført noen vesentlig skade må hunden fortsatt utgjøre en klar fare, andre tiltak vil være risikable og tiltaket må ikke være utover det forsvarlige.

Flertallet foreslår at "fare" i § 14 tredje ledd bokstav d første punktum erstattes med "klar fare".

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at å stimulere til at politiet kontaktes og at andre sikkerhetstiltak iverksettes før avlivning er lite realistisk i en nødvergesituasjon, jf. forslagets § 14 tredje ledd bokstav d. En nødvergesituasjon karakteriseres av at den er akutt, kritisk og gjerne hektisk. Flertallets situasjonsbeskrivelse vil derfor passe situasjoner hvor nødverge sjelden er berettiget. Disse medlemmer vil likevel fremheve at i nødvergesituasjoner skal ikke hunden avlives dersom faren kan avverges på annen måte. Disse medlemmer foreslår at § 14 tredje ledd bokstav d utformes på følgende måte:

"§ 14 tredje ledd bokstav d skal lyde:

Enhver kan på stedet avlive en hund som påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført en person vesentlig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en fare som ikke kan avverges på annen måte. Det samme gjelder hvis hunden har voldt vesentlig skade på tamrein, husdyr, hunder eller hjortevilt, dersom ikke det skadete dyret urettmessig har kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer."

Komiteen har merket seg innsigelsene til bestemmelsen § 15 om hund som utgjør klar fare for husdyr, tamrein eller hjortevilt. Bekymringen er i stor grad knyttet til de problemer som gjelder bevisføring rundt grunn for inngripen og spørsmålet om en hund i slike situasjoner reelt sett utgjør en klar fare. Komiteen har merket seg at det ikke ser ut til å være mange avlivninger etter dagens reglesett for disse situasjonene, men forstår den bekymring en slik regel skaper. Komiteen har likevel valgt å ville videreføre reglene dog med den presisering at bestemmelsen skal gjelde hund uten ledsager og under bånd­tvang, og at bestemmelsen ikke innbefatter hjortevilt. Det foreslås slik endring i bestemmelsen:

"§ 15 første ledd skal lyde:

En hund som uten ledsager går løs i utmark eller landbruksområder i båndtvangstid og utgjør en klar fare for husdyr og tamrein, kan opptas av grunneie­ren, festeren, forpakteren, beiteberettigede, en berørt reineier eller noen som opptrer på vegne av disse. Dersom det ikke lar seg gjøre å oppta hunden eller få politiet til stedet så raskt som situasjonen krever, kan vedkommende om nødvendig avlive hunden på stedet."

Komiteen støtter forslaget til § 16.

Komiteen mener lovforslaget i § 17 om umiddelbare polititiltak for å vareta sikkerheten og tryggheten til enkeltpersoner, allmennheten og dyr ivaretar viktige hensyn i de konflikter som heldigvis sjelden oppstår i det norske hundeholdet. Etter komiteens mening har politiet bl.a. i sin generelle fullmakt mulighet for å gripe inn. I den grad uklarhet har hersket rundt dette bidrar forslaget til § 17 til å avklare dette, og den virker dessuten skjerpende på hundeholdere. Komiteen mener vi etter dette får en hensiktsmessig og god hjemmel for å kunne gripe inn i de akutte situasjoner bestemmelsen beskriver. Komiteen forutsetter at politiet tar den forholdsmessighetsvurdering som ligger implisitt i bestemmelsen ved avgjørelsene. Komiteen ønsker for øvrig å endre begrepet "trygghetsfølelsen" til "trygghet" i § 17 i overskriften og i bestemmelsens fjerde ledd. I tillegg ønsker komiteen å tilføye "tidsbegrenset" foran "bruk av munnkurv" i § 17 annet ledd første punktum. Komiteen ønsker også å tilføye "for øvrig" i § 17 annet ledd første punktum etter ordet "kan"

Komiteen mener det er av avgjørende betydning å raskt kunne gripe inn i de situasjoner loven foreskriver.

Av rettsikkerhetsmessige grunner mener komiteen dog at umiddelbar avlivning etter paragrafen kan kreves begrunnet i ettertid, jf. forvaltningsloven, og at øvrige tiltak utover avlivning etter paragrafen bør kunne påklages til overordnet påtalemyndighet.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

"§ 17 nytt siste ledd skal lyde:

Reglene om grunngiing og klage i forvaltningsloven kap. V og VI gjelder for politiets vedtak etter § 17 annet ledd, dog slik at det ikke er klagemulighet på umiddelbar avlivning."

Når det gjelder bestemmelsen i § 18 om avlivning eller omplassering av en hund etter en eller flere uønskede hendelser, mener komiteen det skal være enkelt å iverksette tiltak for hunder som har gjort skade. Komiteen mener det er risiko for at hunder som har skadet pga. av egne eller hundeholders egenskaper kan skade igjen. Det er derfor et behov for å gripe inn når skaden allerede har skjedd.

Komiteen er enig i bestemmelsens forholdsmessighetsvurdering og understreker dette. Man står derfor ikke overfor noen "automatisk avlivningsadgang" som enkelte har trodd. Komiteen vil påpeke at lovforslaget § 18 første ledd gir en generell avlivningsbestemmelse basert på en forholdsmessighetsvurdering, supplert med noen retningslinjer for tiltaket. Bestemmelsens fjerde ledd inneholder normalregler for avlivning. Ingen av disse reglene er unntaksfrie.

Komiteensflertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,påpeker at der det er praktisk mulig og forsvarlig så skal politiet søke å omplassere en hund fremfor å avlive den. Flertallet foreslår derfor at "skal søke" tas inn i loven i stedet for "bør vedta".

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at § 18 annet ledd foreslås endret av flertallet fra at politiet "kan vedta" til at det "skal søke" å omplassere en hund fremfor å avlive den, dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig. Tas dette på ordet, kan det etter disse medlemmers oppfatning medføre atskillig merarbeid for politiet med å kartlegge omplasseringsmuligheter, eller en risiko for erstatningsansvar dersom det ikke gjøres. Dette bør etter disse medlemmers mening unngås, og "kan vedta" bør derfor benyttes.

I fjerde ledd bokstav c ønsker komiteen å tillegge "ensidig" angrep; for å skille ut de forhold hvor to hunder naturlig rivaliserer og viser aggresjon mot hverandre. Komiteen vil også tilføye "vesentlig" foran skade for å markere forholdsmessighet. Dette foreslås også i bokstav b.

Komiteensflertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener forholdsmessighetsvurderingen også må gjelde de hjemler som skisseres i bestemmelsen fjerde ledd bokstav a - c.

Etter innstrammingen av begrepet vesentlig skade i § 2 første ledd bokstav c vil mer bagatellmessige skader og forhold falle utenfor paragrafens virkeområde, særlig bestemmelsens bokstav a. Flertallet vil peke på at dette er en bør-regel og ikke skal-regel. Man må derfor ved praktiseringen av regelen, være bevisst på tilfeller hvor hunden kan ha vært utsatt for en umiddelbar forutgående provokasjon. Flertallet vil her spesielt vise til det som fremkommer i proposisjonen på side 156. Flertallet mener det er klart at en må fravike hovedregelen der en hund for eksempel har blitt plaget av et barn (eller andre) umiddelbart forut for bittet. Flertallet mener videre at man må kunne benytte unntaket hvor valper, som på grunn av at de har tannfelling og spisse tenner, raskere vil kunne gi en skade som vil falle inn under begrepet vesentlig skade.

Komiteen har merket seg at § 18 femte ledd gir politiet en mulighet, ingen plikt, til å omplassere eller avlive en hund dersom eieren tidligere har fått en skriftlig advarsel. Komiteen foreslår å endre fra en til mer enn en skriftlig advarsel. Komiteen vil fremheve at bestemmelsen vil gi politiet et nyttig redskap til å gripe inn mot hundehold i belastede eller kriminelle miljøer. Dette hensyn har komiteen tillagt stor vekt. Komiteen vil påpeke at politiet ikke bør bruke hjemmelen unødig overfor vanlige hundeeiere som kun har gjort seg skyldig i mindre alvorlig uaktsomhet.

Komiteen foreslår å endre ordene i § 18 siste ledd første setning fra "en skriftlig advarsel" til "mer enn en skriftlig".

Når det gjelder bestemmelsene om farlige hunder i §§ 19 og 20, viser komiteen til at det er et økende problem at enkelte miljøer bruker hunderaser som bevisst avles opp og trenes til å bli aggressive og kampvillige. Hunder som bevisst trenes for slike formål kan derfor være farlige for andre mennesker og dyr og en forstyrrelse for omgivelsene. Disse hundene og denne aktiviteten er etter komiteens syn en uønsket del av hundeholdet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg forslaget om å innføre et eget forbud i hundeloven mot hundekamp. I den forbindelse vil disse medlemmer påpeke at hundeloven begrenser seg til å regulere sider ved hundehold som har et sikkerhets- eller et miljøaspekt. Videre vil disse medlemmer fremheve at for personer som lar hunden delta i hundekamper gjelder dyrevernloven. Dyrevernloven inneholder både generelle og spesifikke bestemmelser om vern av dyr. Loven § 2 fremhever eksplisitt at man skal behandle dyr slik at de "ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål". Straffen for forsettlig eller uaktsom overtredelse av dyrevernloven er bot eller fengsel i ett år, eller ved grove brudd, bot eller fengsel i opp til tre år.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at en likevel skal være forsiktig med å sette likhetstegn mellom spesifikke raser og farlige hunder, da det er større variasjon mellom hunder innenfor de ulike rasene enn mellom de ulike rasene. En rekke av høringsinstansene påpeker også viktigheten av at en hund konkret skal vurderes og anses som farlig eller ikke uten hensyn til hunderase. Enhver hunderase kan hvis den trenes til det, utgjøre en trussel mot omgivelsene med varierende risiko for skadeomfang etter hunderasens størrelse, kjevekraft, og styrke. Miljøet hunden vokser opp i, og det bruksområdet den trenes til, er avgjørende for hundens oppførsel og i hvilken grad hunden representerer en fare.

Dette flertallet mener man i større grad må gjøre noe med de enkelte miljøene og eierne som produserer aggressive og farlige hunder, enn å stigmatisere enkelte hunderaser.

Dette flertallet viser til at nyere, norsk og internasjonal, forskning om hunder og adferd fastslår at problemadferd hos hund som hos mennesker er et resultat av samspill mellom gener og miljø. Nyere svensk forskning konkluderer bl.a. med at det ikke er mulig å sette sammenheng mellom farlige hunder og spesifikke hunderaser, da uønskede egenskaper hos alle hunderaser kan utvikles og forsterkes gjennom avl. Det finnes som nevnt store individuelle variasjoner innenfor hver rase. Dette igjen innebærer at farlige hunder vanskelig kan identifiseres uten svært grundige testmetoder.

Dette flertallet mener variasjonene innenfor de enkelte hunderasene gjør det vanskelig å innføre forbud mot enkelte raser på grunnlag av enkeltindivider innenfor rasen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at den foreslåtte § 19 er et av flere forebyggende tiltak for å motvirke uheldige konsekvenser av hundehold. Disse medlemmer viser til at det i høringsrunden var bred enighet om å videreføre et forbud mot de hundetyper som er nevnt i kamphundloven (midlertidig lov 4. juli 1991 nr. 48 om forbud og innførsel, hold og avl av farlige hunder). Disse medlemmer viser også til at det fra et håndhevingssynspunkt er viktig at de nye nevnte hunderaser forbys. Forbudet mot farlige hundetyper støttes også fordi skadeomfanget og konsekvenser blir større hos disse hundetypene enn hos andre når aggressiv adferd utløses. Slik merknad fra flertallet er utformet, blir resultatet etter disse medlemmers mening uheldig, da man inngir seg på en diskusjon om raser og individ uten å gi et klart signal om hva man i realiteten ønsker. Etter disse medlemmers mening vil det være mer hensiktsmessig å opprettholde lovforslaget slik det står. I forlengelsen av dette vil disse medlemmer videre be om at det ved bruk av forskrift etter forslagets § 19 annet ledd bokstav c legges vekt på at det ved utarbeidelsen av en slik liste nyttes faglige objektive kriterier. Forskriften må etter disse medlemmers vurdering bygge på at det ut fra en veterinærfaglig vurdering dreier seg om raser eller blandinger som ut fra sine egenskaper og størrelse kan bli problematisk å holde, og derfor er uønsket for innførsel, hold og avl. En politifaglig vurdering er etter disse medlemmers syn også noe som må tas hensyn til ved utformingen av forskrift.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser at sosiologiske variasjoner hos hunderasene og deres hundeholdere kan danne grunnlag for raseforbud. Likevel er disse medlemmer skeptisk til utvidelse av raseforbudet.

Disse medlemmer vil støtte forslaget om at departementet gis hjemmel til ved forskrift å forby hunderaser slik rettstilstanden har vært til nå. På bakgrunn av det som er sagt ovenfor mener disse medlemmer at en slik hjemmel bør brukes med varsomhet og hvor det er strengt nødvendig av påviste genetiske eller sosiologiske forhold, for eksempel at en rase hyppig brukes til uheldig aktivitet i særskilte miljøer. Dette må dog grunngis bedre og fundamenteres i vitenskaplig grunnlag langt bedre enn det som begrunner raseforbudsforslaget fremmet i Regjeringens hundelovsforslag. Endelig mener disse medlemmer at departementet bør ha kompetanse til ved forskrift å kunne innføre lisensordning for enkelte raser for å forebygge uheldig hundehold, jf. forslaget til § 21. Det foreslås derfor at hunderaseforbud tas ut av loven. Det innføres en forskriftshjemmel for forbud, og de andre forbudshjemlene støttes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter ikke forslaget om utvidet raseforbud inntatt i hundeloven. Disse medlemmer mener det er feil å forby hele raser som Staffordshire bullterrier og Amerikansk staffordshireterrier på grunnlag av at ytterst få prosent av hundeeierne misbruker rasene til kamptrening mot mennesker og andre dyr. Den oppstart som nå er foretatt med tanke på å teste Amerikansk staffordshireterrier med DNA skulle også for fremtiden gjøre det lettere å skille Amerikansk staffordshireterrier fra andre typer hunder. Disse medlemmer mener likevel at dagens forbud mot bl.a. Pitbull bør opprettholdes. For ulvehybrider mener disse medlemmer at departementet gjennom forskrift nå bør vurdere forbud.

Den forskritftshjemmel disse medlemmer nå går inn for innebærer ikke at disse medlemmer mener det er godtgjort at Staffordshire bullterrier og Amerikansk staffordshireterrier bør forbys. Disse medlemmer mener departementet i stedet må bruke hjemmelen i § 21 til å foreslå vilkår knyttet til disse raser.

Disse medlemmer foreslår følgende:

§ 19 skal lyde:

"§ 19 Farlige hunder

Kongen kan gi forskrift om forbud mot å holde, avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder. Forskriften kan sette krav til dokumentasjon av hundens rase eller type.

Med farlige hunder menes hunder eller hundetyper som spesielt aggressive, kampvillige og utholdende, og som på grunn av disse egenskapene er farlige for mennesker og dyr. Første ledd gjelder også for hundetyper som lett kan forveksles med farlige hunder.

Det er forbudt å holde eller innføre hunder som

a) er gitt trening i eller for å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker,

b) er gitt trening i eller for å angripe andre hunder, eller

c) enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.

Er det tvil om en hund går inn under tredje ledd bokstav c, kan politiet ta hunden i forvaring og kreve at hundeholderen bekoster og medvirker ved en kyndig undersøkelse av hundens atferd for å avklare om den er vel avbalansert eller har en lav terskel for aggresjon eller andre farlige egenskaper mv. Politiet fastsetter hvem som skal undersøke hunden. Dersom ikke hundeholderen følger opp innen en rimelig frist satt av politiet, regnes hunden for å gå inn under tredje ledd bokstav c.

Hunder som blir avlet, innført eller holdt i strid med regler i eller i medhold av denne paragraf, kan avlives eller pålegges utført av riket ved vedtak av politiet."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker ikke et forbud mot spesifikke raser. Man har en del år nå hatt et forbud mot såkalt "Pitbull". Da forbudet ble innført var det kanskje et titalls slike hunder i Norge, nå er det sannsynligvis snakk om hundretall. Disse medlemmer mener dette viser at raseforbudet ikke har vist seg å være et egnet verktøy for å få bukt med kamphundproblemene. Kamphundproblemet er et kriminalitetsproblem, ikke et hundeproblem. Disse medlemmer mener at dette kamphundmiljøet må være å anse som organisert kriminalitet. Disse medlemmer har registrert at hunder som skal brukes som kamphunder blir systematisk mishandlet for at de skal bli aggressive. Disse medlemmer gjør oppmerksom på at det i Norge aldri har vært tradisjoner for hundekamper.

Disse medlemmer har registrert at politiet på Stovner ønsket et slikt raseforbud. Dette var begrunnet ut fra at mange av de foreslåtte rasene fysisk ligner på Pitbull, og at Pitbull ofte blir brukt i hundekamper. Disse medlemmer ser at det dermed ikke først og fremst er om rasene er spesielt farlig som er begrunnelsen. Disse medlemmer mener at dette dermed blir som å forby melis fordi det ligner på kokain.

Disse medlemmer finner det alarmerende at det i forbindelse med høringen kom frem at politiet ikke har noen opplæring om hund og hunderaser på Politihøyskolen. Det er således kun de som går på Politiets hundeskole for å bli hundefører som får opplæring om hund. Disse medlemmer registrerer også med stor skepsis at da politiet på Grorud skulle ha en satsning mot kamphundmiljøet fikk de en halv dags opplæring. Disse medlemmer mener det vil være hensiktsmessig at politiet får tilstrekklig opplæring om hund enn at man innfører et raseforbud basert på en etats manglende kunnskap om det problemet man skal gå inn i. Disse medlemmer mener derfor at det som må stå i fokus er hvordan hunder brukes, ikke hunderaser. Disse medlemmer ønsker derfor en egen bestemmelse om straff for dem som deltar eller arrangerer hundekamp.

Disse medlemmer kan ikke se at det finnes bittstatistikk som underbygger at de raser som foreslås forbudt eller departementet anser som farlige, er de som biter mest. Disse medlemmer registrerer at det kom frem på høringen at det finnes bare én undersøkelse i Norge ved veterinærhøyskolen, over hvilke hunder som oftest biter sin eier. Her kom Cocker Spaniel øverst på listen. Disse medlemmer er oppmerksomme på at hundeeksperter med lang erfaring med "problemhunder", slår fast at det er langt større variasjoner mellom hunder av samme rase enn rasene imellom. Disse medlemmer mener dette må veie tungt og tas alvorlig.

Disse medlemmer registrerer at det ikke først og fremst er de hunder som det ønskes forbud mot, som har vært involvert i hundetragedier i Norge.

Disse medlemmer ser at det vil kunne være et behov for en mulighet til å kunne innhente og eventuelt avlive hunder som reelt må være å anse som farlige. Disse medlemmer mener dette må vurderes ikke ut fra rase, men ut fra hvor aggressiv den enkelte hund er. Her har man mulighet for flere løsninger, men det som er viktig er at man får en tilfredsstillende saksbehandling og vurdering foretatt av personer som er kompetente til å vurdere om hunden er aggressiv og om den i så fall bør avlives. Disse medlemmer mener at et raseforbud i denne sammenheng ikke vil ha noen betydning.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 19 skal lyde:

§ 19 Forbud mot farlige hunder

Det er forbudt å holde, avle eller innføre farlige hunder. Som farlig hund regnes:

a) Hunder som ulovlig er gitt trening i eller for å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker.

b) Hunder som er gitt trening i eller for å angripe andre hunder.

c) Enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr.

Dersom det er tvil om en hund er en farlig hund, kan politiet ta hunden i forvaring og kreve at hundeholderen bekoster og medvirker ved en kyndig undersøkelse av hundens atferd for å avklare om hunden er vel avbalansert eller har en lav terskel for aggresjon eller andre farlige egenskaper mv. Politiet fastsetter hvem som skal undersøke hunden. Dersom ikke hundeholderen følger opp innen en rimelig frist satt av politiet, regnes hunden som en farlig hund."

"§ 20 skal lyde:

§ 20 Unntak fra forbudet mot farlige hunder

Som unntak fra reglene i § 19 gjelder følgende:

a) Hunder som omfattes av § 19 annet ledd bokstav a eller b anses ikke som farlige hunder hvis de er trent av politiet, i særlige tilfeller av andre med politiets tillatelse eller ført inn til landet med politiets tillatelse, eller er trent i regi av hundeorganisasjon godkjent av departementet.

b) Hunder som omfattes av § 19 annet ledd bokstav a eller b kan beholdes hvis trening tidligere lovlig har vært gitt i regi av en hundeklubb, men er blitt stanset ved lovens ikrafttredelse. Disse hundene kan ikke selges eller omplasseres uten godkjenning av politiet. Blir vilkårene overtrådt eller hunden angriper folk, skal den avlives ved vedtak av politiet, med mindre nødrett eller nødverge berettiget angrepet.

c) En hund som omfattes av § 19 annet ledd bokstav a og b, kan holdes eller innføres dersom politiet gir en særskilt tillatelse. Tillatelse kan bare gis i særlige tilfeller, som til innførsel av en bestemt særlig trenet hund til nytteformål, som politihund, bruk i Forsvaret eller redningshund. Innførselstillatelse kan også gis tidsbegrenset for inntil fire uker dersom det finnes rimelig. Politiet kan sette nærmere vilkår for innførselen og holdet av hunden. Blir de vilkår som er satt, overtrådt, kan hunden avlives eller pålegges utført fra riket ved vedtak av politiet.

"§ 28 a skal lyde:

§ 28 a Hundekamp

Den som har latt hund delta i hundekamp, organisert hundekamp, eller på annen måte medvirket til at hundekamper finner sted, straffes med fengsel i inntil tre år.

Som hundekamp regnes når to eller flere hunder, eller hund og andre dyr føres sammen med det formål og hensikt at de skal slåss."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ber departementet om snarest å innføre forbud mot ulvehybrider og Amerikansk staf­ford­shire terrier. Amerikansk staffordshire terrier er umulig, eller nærmest umulig, å skille fra den allerede forbudte pitbullterrieren. For å lette politiets mulighet til å overholde allerede eksisterende lovverk, anses dette forbudet som påkrevd. Dette medlem vil videre be om at det forskriftsfestes at forbudte hunderaser må steriliseres, ha identitetsbevis som knytter hunden til et registreringsbevis som opplyser om eierens navn og adresse, og som viser at hunden er avlet, innført eller holdt før lovens ikrafttredelse. Blir vilkårene overtrådt eller hundene angriper folk, skal hundene avlives ved vedtak av politiet.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om snarest mulig å forby ulvehybrider, amerikansk staffordshire terrier, og blandinger der disse rasene inngår."

"Stortinget ber Regjeringen forskriftsfeste at unntak fra forbud mot å holde bestemte hunderaser forutsetter at dyret steriliseres, samt at det har identitetsbevis som knytter hunden til et registreringsbevis som opplyser om eierens navn og adresse, og som viser at hunden er avlet, innført eller holdt før lovens ikrafttredelse. Blir vilkårene overtrådt eller hundene angriper folk, skal hundene avlives ved vedtak av politiet."

Komiteen støtter forslaget til § 20, men mener bokstav c bør ha med en mulighet for departementet til ved forskrift eller enkeltvedtak å dispensere fra forbudet når trening i angrep eller forsvar er skjedd i regi av en organisert seriøs hundeorganisasjon i tråd med aktverdig formål. Det bes her særskilt om at departementet vurderer Norsk Kennel Klubs treningsopplegg (IPO) omtalt i proposisjonen s. 186.

Komiteen fremmer følgende forslag til ny § 20:

"§ 20 Unntak fra reglene i § 19

En hund omfattes ikke av § 19 tredje ledd bokstav a eller b hvis den er trent av politiet eller i særlige tilfelle av andre med politiets tillatelse, eller er innført i riket med politiets tillatelse.

En hund omfattes ikke av § 19 tredje ledd bokstav a hvis den er lovlig trent av en hundeorganisasjon før lovens ikrafttreden, eller etter lovens ikrafttreden av en hundeorganisasjon med tillatelse fra politiet. Hunden kan ikke selges eller omplasseres uten politiets tillatelse. Blir vilkårene overtrådt eller hunden angriper et menneske, skal den avlives etter vedtak av politiet, hvis ikke nødverge eller nødrett berettiget angrepet."

Komiteen foreslår at "hunder over en viss størrelse" strykes i § 21 første og annet ledd.

Komiteen foreslår også at en lisensadgang medtas og fremmer følgende forslag til § 21:

Kongen kan i forskrift sette vilkår for å innføre, holde eller drive avl med bestemte hundetyper eller blandinger av bestemte hundetyper. I forskriften kan det settes krav om godkjenning og om krav til avlagte prøver eller tester, om skjerpet båndtvang, begrensning i antall hunder, hundeholderens alder, vandel, ansvarsforsikring, og gebyr for å dekke kostnader mv. Setter forskriften krav om godkjenning, kan myndighet til å gi godkjenning delegeres til en privat organisasjon."

Komiteen støtter forslaget i § 22, og understreker at dette er en viktig del av den nye loven. Bestemmelsen bør brukes.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener uakseptabelt hundehold som særlig offentlige tjenestemenn og kvinner oppdager bør rapporteres. Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om lovhjemmel som sikrer at helsepersonell og andre offentlige myndighetsutøvere rapporterer til relevant offentlig myndighet om uakseptabelt hundehold til tross for tidligere lovpålagt taushetsplikt."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er svært skeptiske til å ta inn den foreslåtte lovhjemmel som flertallet etterspør. Disse medlemmer vil understreke at alle mennesker har en moralsk og juridisk plikt til å hjelpe dyr som lider. Lov om dyrevern § 6 slår da også fast at

"Råkar nokon på eit dyr som synleg er sjukt, skadd eller hjelpelaust, skal han hjelpa det så langt råd er. Let det seg ikkje å gjere å gjeva hjelp eller god nok hjelp og dyret er eit husdyr, tamrein eller storvilt, skal han snarast råd er seia frå til dyret sin eigar eller innehavar eller til næraste politi."

Etter disse medlemmers syn er denne bestemmelsen derfor dekkende for det formål flertallet vil oppnå, nemlig å sikre at opplysninger om vanskjøtsel av dyr kan rapporteres til politiet.

Disse medlemmer mener også at dersom en vedtar at helsepersonell får en lovfestet meldeplikt uten hinder av taushetsplikt vil dette kunne få konsekvenser for mennesker som oppsøker hjelpeapparatet. Vissheten om at helsepersonells taushetsplikt er grunnleggende for folks tillit og dermed også vilje til å oppsøke eller ta i mot hjelp når de trenger det. Disse medlemmer viser også til innføringen av helsepersonells og andre myndighetspersoners meldeplikt etter barnevernsloven. Innføringen av dette var svært kontroversiell. En rekke faginstanser advarte kraftig mot ordningen. Stortinget valgte å innføre en meldeplikt, men etter det disse medlemmer vet er det fortsatt store mørketall fordi det faktisk ikke blir meldt fra til barnevernet om barn som lider. Et siste moment for disse medlemmer er at dersom Stortinget velger å innføre en slik "meldeplikt" også for hunder kan dette tolkes som et signal om at vi likestiller dem med barn.

Komiteen støtter forslaget til saksbehandlingsregler i § 23.

Komiteen støtter reglene som er foreslått i §§ 24, 26 og 27, men med den endring at "om nødvendig" tilføyes foran "avlive" i § 24 første ledd første punktum.

Hva angår saksbehandlingsreglene i § 25 mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, at det ville være mest ryddig og hensiktsmessig om overordnet påtalemyndighet eller Politidirektoratet var klageinstans og at domstolenes på vanlig vis kan prøve gyldigheten av forvaltningsvedtak. Flertallet fremmer derfor forslag om endring av loven på dette punkt. Flertallet ønsker videre at domstolene skal kunne prøve alle sider av vedtakene for å sikre best mulig rettssikkerhet og likebehandling.

Flertallet mener at departementets forslag om å gjøre tingretten til klageinstans skaper komplikasjoner og uklarhet, ved at det finner sted en sammenblanding av domstolsmessig prøvelse og forvaltningsmessig klage. Ved at tingretten gjøres til klageinstans, kan det bl.a. oppstå vanskelige rettskraftsspørsmål dersom en part ønsker å benytte seg av sin rett til å kreve klageinstansens avgjørelse prøvet for domstolene. Flertallet mener derfor at klage og domstolsprøvelse som utgangspunkt bør følge vanlige regler. Siden mange vedtak etter loven vil kunne ramme den som blir utsatt for dem hardt, mener komiteen at domstolene bør ha kompetanse til å prøve alle sider ved saken. Dette innebærer en utvidelse av domstolenes kompetanse i forhold til det som er vanlig, men slike bestemmelser er i og for seg ikke noe særsyn i norsk rett. Ved saker om administrative tvangstiltak etter tvml. kapittel 33, er regelen således at retten kan prøve alle sider av saken, derunder forvaltningsskjønnet (tvml. § 482 første ledd). Dersom det er tale om vedtak som inneholder et ganske sterkt element av sanksjon, kan en begrensning i prøvelsesadgangen tenkes å være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Albert og Le Compte-dommen ser ut til å bygge på en slik rettsoppfatning (Series A no 58 1983 para 29, jf. Aall, Sivilprosess og menneskerettigheter, I Gjennomføring av internasjonale menneskerettigheter i norsk rett). Krav om avlivning etter hundeloven vil sannsynligvis langt på vei bli oppfattet som en sanksjon. Flertallet foreslår en slik alternativ bestemmelse til § 25:

"§ 25 skal lyde:

Politiets vedtak etter loven er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. For vedtak etter § 17 gjelder bestemmelsen i forvaltningsloven § 24 første ledd annet punktum ikke. Vedtak kan påklages til Politidirektoratet. Blir vedtaket brakt inn for domstolen, kan retten prøve alle sider av saken.

Om utsatt iverksetting ved klage gjelder forvaltningsloven § 42. Politiet kan alltid kreve at klageren løpende og til rett tid betaler kostnadene ved forvaring, jf. § 26, dersom iverksettingen skal utstå. Oppfyller ikke klageren kravet, kan vedtaket settes i verk straks.

Politiet sørger for at avliving skjer. Den skal foregå etter reglene i dyrevernloven."

Som følge av endringene i § 25 foreslår flertallet at følgende endring foretas i § 23:

"Første ledd utgår og overskriften til paragrafen endres til Register over vedtak etter § 22."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener det vil være mest hensiktsmessig at Politidirektoratet er ankeinstans for samtlige vedtak fattet med hjemmel i proposisjonen § 24. Videre mener disse medlemmer at proposisjonens forslag til en effektiv domstolsbehandling av saker som ankes videre inn for domstolsapparatet etter endelig avgjørelse hos politiet/Politidirektoratet, bør beholdes. Disse medlemmer vil fremheve at det av hensyn til både hundeeieres økonomi og ønske om en rask avgjørelse, tilsier en effektiv domstolsbehandling. Videre vil disse medlemmer påpeke at proposisjonens forslag til domstolsbehandling av vedtak fattet med hjemmel i proposisjonen § 24, er betryggende og ivaretar hensynet til rettssikkerhet på en god måte. Domstolene vil ved dette kunne prøve alle sider ved saken. Disse medlemmer foreslår at § 25 får følgende ordlyd:

"§ 25 skal lyde:

§ 25 Saksbehandling, overprøving og iverksetting av vedtak etter § 24

For politiets behandling av saker etter § 24 gjelder forvaltningsloven.

Politiets vedtak etter § 24 kan påklages til Politidirektoratet eller bringes inn for domstolene etter reglene i tredje ledd. Politidirektoratets vedtak i klagesak kan bringes inn for domstolene på samme måte.

Vedtak som nevnt i annet ledd kan bringes inn for tingretten. Reglene i forvaltningsloven §§ 29-32, 33 annet og fjerde ledd og 34 første ledd gjelder tilsvarende. Tingretten kan prøve alle sider av saken. For tingrettens behandling gjelder tvistemålsloven første, annen og fjerde del så langt reglene passer. Tingretten innkaller bare til muntlig forhandling dersom en av partene ber om det eller retten finner det påkrevd. Tingretten avgjør saken ved kjennelse. Etter begjæring av påtalemyndigheten kan vedtaket i stedet behandles i en straffesak mot hundeholderen som gjelder vesentlig samme faktiske forhold som vedtaket knytter seg til. I alle tilfelle gjelder sivilrettslige bevisregler for vurderingen av om vilkårene for omplassering, salg eller avliving foreligger.

Om utsatt iverksetting gjelder forvaltningsloven § 42, også for tingretten. Politiet kan alltid kreve at klageren løpende og til rett tid betaler kostnadene ved forvaring, jf. § 26, dersom iverksetting skal utstå. Oppfyller ikke klageren kravet, kan vedtaket settes i verk straks.

Dersom en hund skal avlives, sørger politiet for at avlivingen skjer. Den skal foregå etter reglene i dyrevernloven."

Komiteen mener den foreslåtte strafferamme i § 28 er for lav, og at det ved de grovere forsettlige og overlagte overtredelser bør kunne reageres med strengere straff enn 3 måneder. Komiteen sikter her særlig til de som overtrer bestemmelser om farlig hundehold og bidrar til å utbre slik uønsket hundeadferd. Komiteen foreslår derfor en øvre strafferamme på 6 måneder og bot (jf. strprl. § 171 om pågripelse). Komiteen foreslår derfor en slik endring i § 28 første til tredje ledd.

Forrige kapittelNeste kapittel