Hundeeieren kan alltid helt vilkårlig avlive en hund i kraft av sin eiendomsrett til den. Eiendomsretten beskytter som utgangspunkt mot at andre avliver hunden.

Regler om krav på avliving som sikkerhetstiltak gjennom oppfølgning etter at en hund har opptrådt uønsket, var tatt inn i høringsutkastet. Forslaget omhandlet de materielle vilkår for avliving, altså selve det rettslige grunnlaget for en etterfølgende avliving, og de prosessuelle vilkår for å fremme avlivingskrav.

Departementet foreslår at politiet skal ha adgang til å vurdere avliving i ettertid hvis en hund har "angrepet" eller "skadet" et menneske eller "jaget", eller "skadet" dyr.

Endel høringsinstanser mener at bare hund som har "skadet" menneske bør kunne vurderes, og hevder også at departementets forslag er en utvidelse i forhold til gjeldende rett.

Departementet foreslår at den særskilte regelen i utkastet § 18 om avliving etter en uønsket hendelse skal gjelde for tilfelle hvor en person er angrepet eller skadet, eller hvor hunden har jaget eller skadet dyr. Sammenlignet med straffelovens bestemmelser betyr dette en liten innstramning, men til gjengjeld er det ikke noe krav at den fornærmede først har klaget til hundeholderen. For øvrig mener departementet at lovforslaget ellers vil gi egnete virkemidler når det ikke foreligger en slik uønsket hendelse som blir dekket av forslaget til § 18. For at folk ikke skal vegre seg mot å gå til lege eller bringe barn til lege etter hundebitt, vil departementet ikke følge opp forslaget om at leger skal ha meldeplikt til politiet om slike bitt.

Departementet foreslår videre at dersom hundeholdet som sådan ikke anses sikkerhetsmessig forsvarlig, kan et avlivingsvedtak omfatte alle hunder som hundeholderen har hånd om. Departementet foreslår også at dersom det anses praktisk mulig og forsvarlig, kan politiet vedta å omplassere en hund fremfor å avlive den.

Departementet foreslår en særskilt bestemmelse om at hund som har angrepet eller bitt barn med vesentlig skade som følge, normalt bør avlives. Som barn defineres dem som er under 12 år. Med vesentlig skade menes skader som må anses som legemsbeskadigelse i samsvar med straffelovens bestemmelser og dessuten bitt i hodet. Departementet mener imidlertid at regelen ikke bør være helt ufravikelig. I departementets lovforslag ligger åpningen for unntak i at det blir sagt at hunden "normalt" bør avlives.

Videre foreslår departementet en konkretiserende særregel for tilfeller der hund har angrepet eller skadet beitedyr. Det er ønskelig å opprettholde en sterk beskyttelse for dyr i landbruket og tamrein. Departementet foreslår derfor at hund som har angrepet eller skadet dyr i landbruket eller tamrein normalt bør avlives hvis dyrets eier ber om det.

Departementet foreslår at også eiere av andre dyr skal få et klart, men mindre vidtgående, vern for sitt dyrehold i forhold til hunder. Utgangspunktet bør etter departementets syn være at den som holder et dyr som viser at det er en fare mot andre dyr - husdyr eller kjæledyr - må finne seg i at det settes inn tiltak for å avverge videre fare. Departementet foreslår derfor at hund som ved angrep har skadet husdyr eller kjæledyr, medregnet andre hunder, normalt bør avlives hvis dyrets eier ber om det.

Departementet foreslår videre at hund som har gått ulovlig løs eller uten godt nok tilsyn, kan avlives eller omplasseres av politiet, forutsatt at politiet har gitt hundeholderen en skriftlig advarsel i løpet av de siste tre år. Siden dette er et sikkerhetstiltak som utløses av hundeholderens atferd, bør politiets kompetanse gjelde uten hensyn til om advarselen og den nye ulovligheten gjelder samme hund, og vedtaket bør kunne omfatte alle hunder som hundeholderen har hånd om.

Departementet foreslår at politiet skal ha myndighet til å beslutte avliving i første instans. Den ordning som gjelder i dag - at det kreves en kjennelse av tingretten (namsretten) etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven - er tidkrevende og kan medføre tyngende kostnader, og den tar etter departementets mening ikke godt nok vare på de trygghetsbehov som er til stede.

Departementet mener at hensynet til hundeholderens rettssikkerhet tilsier en betryggende overprøvingsmulighet. Klageordningen bør være rettslig, ikke forvaltningsmessig, fordi slike saker lett kan reise spørsmål som det er vanskelig å belyse i en rent skriftlig klageprosess.