Reglene om nødrett og nødverge gir enhver person adgang til å forsvare seg og andre mot hunder i faresituasjoner. På nærmere vilkår kan hunden for dette formål håndteres på måter som det ellers ikke er adgang til. En slik nødshandling kan etter forholdene være rettmessig selv om hunden blir skadet eller avlivet.

I lovutkastet var det foreslått regler om nøds- og faresituasjoner og visse tilfeller der hund går løs og utgjør risiko. Det ble gitt en spesiell avlivingsfullmakt til politiet og en viss krets utover det.

Inngrep i nøds- og faresituasjoner dreier seg ikke bare om avliving av hund. Høringsinstansene har imidlertid i vesentlig grad fokusert nettopp på den siden av reglene som knytter seg til avliving. Det er til dels sterke synspunkter på departementets forslag på dette punkt.

På bakgrunn av høringsinstansenes synspunkter har departementet vurdert på ny spørsmålet om hvilken adgang noen hver skal ha til å gripe inn mot en hund som jager eller angriper mennesker eller dyr. Departementet foreslår i utkastet § 14 annet ledd en allminnelig regel om avverging av fare fra hund formulert i tråd med Straffelovkommisjonens forslag til ny straffelov om nødverge, jf. NOU 2002:4. Et lovlig inngrep må altså ikke gå "lenger enn nødvendig", og må dessuten "åpenbart" ikke gå "utover det forsvarlige". Forsvarligheten må vurderes "i betraktning av angrepets farlighet" og "den angrepne interesse".

Departementet foreslår at ved angrep mot menneske skal enhver kunne gjøre det inngrep rettet mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade. Ved angrep fra hund mot menneske bør ikke lovligheten avhenge av noen nærmere skjønnsmessig vurdering enn dette. Går man lenger enn nødvendig, altså bruker hardere forsvarsmidler mot hunden enn det som fremstår som nødvendig, vil forsvarshandlingen derimot ikke være lovlig. Departementet antar at retten til forsvarshandlinger bør gjelde både der hunden faktisk har igangsatt et angrep, og hvor situasjonen er den at et angrep er nært forestående. Dersom noen provoserer hunden til å angripe, bør de derimot ikke fritt kunne gripe til forsvarshandlinger mot hunden. Etter departementets syn bør dette komme klart til uttrykk i loven.

Departementet foreslår at en som eier et dyr, innehar eller passer dyret, lovlig bør kunne gjøre det inngrep mot en angripende hund som fremstår som nødvendig for å avverge skade. Denne regelen bør gjelde til vern for både tamrein og husdyr. Dyrenes økonomiske verdi bør altså ikke ha betydning for denne persongruppens adgang til å gripe inn mot hunden. Men det er her særlig grunn til å sikre mot at forsvarshandlingen er mer inngripende enn nødvendig.

Departementet vil ikke foreslå en regel som generelt åpner for å skade eller avlive en hund som jager et annet tamdyr. En slik regel bør iallfall begrenses til å gjelde til vern for tamrein og husdyr, og forutsette at det ikke er mulig å stanse den trussel som jagingen innebærer, ved mindre inngripende tiltak som å oppta hunden. For det tilfellet at en hund angriper et kjæledyr - medregnet andre hunder - foreslår departementet at regelen ikke skal åpne for å skade eller avlive hunden uten at den angriper direkte.

Etter lovgivningen har i dag hjortevilt en viss beskyttelse ved inngrepsregler overfor jagende eller løs hund. Etter høringsforslaget ville "enhver" ha inngrepsrett når en hund jaget hjortevilt i båndtvangstid. Departementet er etter høringen kommet til at inngrepsretten bør være snevrere enn det som var foreslått, fordi det kan gi enkelte uønskede følger å ha vidtfavnende avlivingsregler der hunder jager hjortevilt. Mindre vidtgående inngrep for å avverge skade på vilt enn avliving av hunden vil være tillatt etter en avveining i henhold til den generelle regelen i utkastet § 14 annet ledd.

Gjeldende rett har enkelte regler som gir adgang til å avlive en hund på stedet umiddelbart etter at den har jaget eller skadet enkelte dyr. Departementet finner at hund bør kunne avlives av enhver i umiddelbar forbindelse med at den har påført menneske eller dyr vesentlig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en fare på stedet. Hvis ikke det er tilfellet, bør spørsmålet om avliving avgjøres av politiet i medhold av utkastet § 17 eller § 18.

Det vil motvirke bruken av utmarksbeiter dersom dyreeieren ikke kan gripe inn mot en hund som er en fare for husdyr, tamrein eller hjortevilt. Departementet foreslår derfor at det fortsatt må være adgang for en viss persongruppe til å oppta en slik hund. Dersom det ikke lar seg gjøre, bør regelen være at politiet blir tilkalt. Hvis politiet ikke kan komme så raskt som situasjonen krever, bør en berørt ha adgang til å avlive hunden hvis den utgjør en klar fare for husdyr eller tamrein.