Utviklingen i antall uførepensjonister

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Britt Hildeng, Asmund Kristoffersen og Gunn Olsen, fra Høyre, Beate Heieren Hundhammer, Bent Høie og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo og Sigbjørn Molvik, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild Woie Duesund og Per Steinar Osmundnes, og fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, viser til den sterke økningen i antallet nye uførepensjonister pr. år siden 1990-tallet fra om lag 20 000 i 1993 til vel 25 000 i 2001. I 1999 var tilveksten over 33 000. Departementet fastslår at veksten vil fortsette fordi tilgangen er større enn avgangen. Ved utgangen av 2001 var det over 285 000 uførepensjonister i Norge, noe som utgjør 10 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år. Rikstrygdeverket har beregnet at den demografiske utviklingen kan forklare 40 prosent av veksten i antall uførepensjonister i perioden 1996-2000. Fra 2000 til 2001 forklarer demografiske forhold hele veksten.

Komiteen har merket seg at de fleste uførepensjonister er over 50 år. Blant de nye uførepensjonistene i 2001 var 68 prosent mellom 50 og 67 år, mens 5 prosent var under 30 år. Omtrent 60 prosent av de nye uførepensjonistene har diagnoser som er relatert til muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser. Blant de under 45 år er psykiske lidelser den vanligste årsaken til uførepensjonering. Ved utgangen av 2000 hadde 79 prosent full uførepensjon og 21 prosent gradert uførepensjon.

Komiteen ser det som bekymringsfullt at store deler av arbeidsstokken til enhver tid er mottakere av uføretrygd, og at økningen i antall uføretrygdede ser ut til å fortsette selv om tilgangen har avtatt noe.

Komiteen understreker betydningen av å vektlegge funksjonsevne ved vurdering av trygdeytelse. Dette vil kunne bidra til at fokus settes på mulighetene og ikke begrensningene ved det å ha helseproblemer. For å oppnå dette må den som søker trygdeytelser, helsepersonell og trygdekontoret gjennom lovverket få insitament til å fokusere på funksjonsevne. Komiteen vil imidlertid understreke at det fremdeles er like viktig med rask saksbehandlingstid også ved funksjonsvurdering og utprøving av denne.

Tidsbegrenset uførestønad

Komiteen ser positivt på innføring av en midlertidig uføreytelse som gir bedre muligheter til oppfølging av mottakeren og til fleksibilitet i systemet. Det vil etter komiteens mening være en fordel at brukerne ikke oppfatter systemet som statisk og konserverende, og at enhver mulighet til bruk av rest­arbeidsevne kan bearbeides og utvikles. En tidsbegrenset ytelse vil kunne stimulere brukeren til å forsøke å skaffe seg arbeid i perioden og å holde kontakten med tidligere arbeidsgiver. Det er lettere å komme tilbake til arbeid etter en begrenset periode med uførestønad.

Sett i sammenheng med innholdet i St.meld. nr. 14 (2001-2002) med sammenslåing og en ny inndeling av Aetat og trygdeetat kombinert med servicekontorer i kommunene, mener komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti at muligheten for at antallet passive trygdemottakere kan reduseres i fremtiden, vil øke. Det er etter disse medlemmers mening vesentlig at det for den enkelte bruker lages et oppfølgingsopplegg for å styrke motivasjonen og vurdere utviklingen i forhold til de muligheter den enkelte har.

Komiteen har merket seg at Rikstrygdeverket er skeptisk til innføring av en tidsbegrenset stønad fordi de mener det vil komplisere regelverket og lett vil kunne utvikle seg til å bli en passiv venteytelse før overgang til varig uførepensjon. Rikstrygdeverket foretrekker en løsning der rehabiliteringspenger ytes i et lengre tidsrom, men komiteen mener mulighetene for tilbakeføring til arbeidslivet vil være betydelig bedre ved overgang til en ny fase i løpet der forutsetningene om utnyttelse av restarbeidsevne er klare.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stiller seg i utgangspunktet positive til å innføre en ordning med tidsbegrensa uføre­stønad. For mange vil det kunne være et gode å ha muligheten til å få sin funksjonsevne vurdert på nytt etter ei tid for eventuelt å kunne komme tilbake til arbeidslivet.

Disse medlemmer vil understreke at viljen til å innføre en slik ordning ikke primært er begrunna i et ønske om å spare det offentlige for utgifter, men som en ordning som kan være et virkemiddel for å øke mulighetene for dem som ønsker det og er i stand til det å kunne forsørge seg sjøl helt eller delvis ved eget arbeid.

Disse medlemmer legger vekt på at midlertidig uføretrygd på sikt skal motivere til deltakelse i arbeidslivet, og at tidsbegrenset uføretrygd bare skal gis til de som har en viss arbeidsevne i behold, eller hvor fremtidig arbeidsevne er usikker. Disse medlemmer antar at en ordning med midlertidig uføretrygd i kombinasjon med de virkemidler som ligger i intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv, vil gi mange uføretrygde nye muligheter til å delta i arbeidslivet. Å ha en trygg inntekt vil bedre mulighetene for å komme tilbake til arbeid f.eks. i de tilfeller der en venter på riktig behandling, eller trenger en rolig fase uten press, for deretter å vurdere rest­arbeidsevne. For å kunne holde fokus på senere arbeidsinnsats må det være mulig å ivareta dette uten et aktivt attførings- eller rehabiliteringsløp.

Disse medlemmer vil peke på at når mange med gjennomgått yrkesmessig attføring ikke har kommet i arbeid eller utdanning, betyr det nødvendigvis ikke at den enkelte ikke har hatt noe utbytte av attføringen, men at årsaken må søkes i andre forhold enn i individet. Disse medlemmer vil peke på at utstøtings- og avvisningsmekanismer i arbeidslivet skaper vanskeligheter for mange arbeidstakere, og at arbeidstakere som gjerne vil i arbeid, ikke får det. Disse medlemmer viser til Sandmanutvalget som nettopp pekte på slike mekanismer. Videre vil disse medlemmer vise til at intensjonsavtalen for et inkluderende arbeidsliv tar sikte på å bedre arbeidsmiljøet og gjøre det lettere for sykemeldte og uføretrygdede å komme inn eller tilbake til arbeidslivet og forhindre at arbeidstakere blir støtt ut i uføretrygding. Disse medlemmer understreker betydningen av at dette arbeidet fortsatt får høy prioritet fra departementets side.

Disse medlemmer viser til at departementets prognoser for innsparing som følge av innføring av midlertidig uføretrygd først vil komme etter noen år, og forutsetter styrking av trygdekontor og Aetat for oppfølging. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at de økonomiske prognosene for mindreutgifter er avhengig av adferdsendring som resulterer i færre uføretrygdede og flere med lav uføregrad, og ikke i første omgang basert på reduksjon i ytelsen til den midlertidig uføretrygdede.

Utmålingsregler

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at minsteytelsen settes til 1,8 grunnbeløp (G) som tilsvarer minstepensjon i folketrygden.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at Regjeringa i proposisjonen foreslår å heve minstenivået for attføring, rehabilitering og tidsbegrensa uførestønad fra 1,6 til 1,8 G. Disse medlemmer støtter forslaget om å heve minstenivået for attføring og rehabilitering.

Disse medlemmer forutsetter at dette betyr at dette nye minstenivået skal gjelde for alle som er under attføring og rehabilitering per 1. januar 2004, og ikke bare dem som kommer inn under slike ordninger etter denne datoen.

Komiteen understreker betydningen av at personer som går over på varig uførepensjon etter en periode med tidsbegrenset uførestønad, ikke må få lavere pensjon enn dersom vedkommende hadde fått varig uførestønad med en gang. Komiteen viser til sosialministerens bekreftelse (i brev til Arbeiderpartiets gruppe 1. april 2003) på at så ikke skjer:

"En person som går over på varig uførepensjon etter en periode med tidsbegrenset uførestønad vil ikke få reduksjon i ytelsen. Vedkommende vil få beregnet framtidig pensjonspoeng fra før uføretidspunktet fram til fylte 67 år på samme måte som en person som har fått innvilget varig uførepensjon med en gang. Uføretidspunktet vil være det samme i begge tilfeller."

For personer med lønnsinntekt over 6 G vil poengopptjening ved midlertidig uførepensjonering gi lavere poeng enn ved dagens uførepensjonssystem, og komiteen vil peke på at midlertidige ytelser gjennom mange år kan få økonomiske konsekvenser for alderspensjon ved fylte 67 år. Komiteen har merket seg at økonomiske konsekvenser vedrørende dette forhold ikke er tatt med i beregningene av innsparinger i proposisjonen, og ber om at departementet kommer tilbake til dette i forslaget til statsbudsjett for 2004.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg at departementet foreslår at den tidsbegrensede uførestønaden vil være pensjonsgivende inntekt, hvilket innebærer at det opptjenes pensjonspoeng. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at når kompensasjonsnivået for bortfall av inntekt reduseres fra 66 prosent av inntekten til 60 prosent av inntekten, vil poengopptjeningen i perioden med tidsbegrenset uførestønad bli lavere enn om vedkommende hadde vært i arbeid.

Disse medlemmer viser til sosialministerens brev av 1. april 2003 til Arbeiderpartiets gruppe og statsrådens vurdering av dette:

"For personer som fyller vilkåret om 40 års opptjening, vil vanligvis ikke noen få år med lavere pensjonsopptjening ha betydning for framtidig alderspensjon. Besteårsregelen gjør at det er de beste 20 årene som bestemmer inntektsgrunnlaget for pensjonens størrelse. Det vil likevel være enkelte tilfeller der en person som har mottatt tidsbegrenset uførestønad i flere år og som kommer tilbake til arbeid, vil kunne få lavere alderspensjon enn om vedkommende hadde hatt uførepensjon fram til tidspunktet for alderspensjon. Dette vil kunne gjelde personer som tidligere har hatt mange år med lave poeng som yrkesaktiv. For disse vil besteårsregelen ikke alltid ha den effekt som nevnt ovenfor."

Disse medlemmer vil imidlertid peke på at de fleste av de som kvalifiserer for uføretrygd, ikke har 40 års opptjening, og at deres tilknytning til arbeidslivet ofte har vært ustabilt, at mange har hatt deltidsarbeid, og at mange har hatt lav inntekt. Disse medlemmer antar derfor at de fleste som kvalifiserer for uføretrygd, ikke vil nyte godt av beste­årsregelen, og at de fleste heller ikke vil ha full opptjeningstid.

Disse medlemmer mener derfor at en kompensasjonsgrad på 60 prosent istedenfor 66 prosent ikke bare vil gi den enkelte lavere inntekt mens en innehar midlertidig uførestønad; den vil også for de fleste føre til lavere pensjon.

Disse medlemmer kan ikke støtte dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at varig uførepensjon beregnes på grunnlag av inntekten på uføretidspunktet (som regel første sykemeldingstidspunkt), og at varig uførepensjon således ikke blir redusert som følge av at man har mottatt tidsbegrenset uførestønad. For hvert år fra og med uføretidspunktet får vedkommende godskrevet fremtidige pensjonspoeng som beregnes på grunnlag av inntekten før man ble ufør. Flertallet viser til at det ikke er foreslått å endre disse reglene. Dette innebærer at personer som går sammenhengende på midlertidige stønadsordninger før de går over på varig uførepensjon, kommer like gunstig ut som i dagens system. Personer som etter en periode med midlertidige ytelser kommer tilbake i arbeid, vil ha en periode med noe lavere poengtall. Beste­årsregelen om at man bare tar hensyn til de tyve årene med høyest pensjonspoeng, gjør at dette ikke vil få særlig betydning for de aller fleste.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til departementets forutsetninger for tildeling av midlertidig uførepensjon til hjemmeværende kvinner, der det heter:

"Ektefeller som vurderes utelukkende som hjemmearbeidende kan ikke gis tidsbegrenset uførestønad, på grunn av at denne stønaden forutsetter tilbakevending til arbeidslivet på et senere tidspunkt."

Disse medlemmer viser til at inngangskriteriene for å motta midlertidig uførestønad er de samme som dagens kriterier for å motta uføretrygd. Disse medlemmer viser til at målsettingen med å innføre ordningen med midlertidig uførestønad er at en med jevne mellomrom kan vurdere den trygdedes arbeidsmuligheter og å stimulere den enkelte tilbake til eller ut i arbeidslivet. Disse medlemmer viser til at hjemmearbeidende så vel som utearbeidende kan rammes av uførhet, og at også hjemmeværende kan ha ønsker og planer om et fremtidig arbeid, selv om uførheten inntreffer på et tidspunkt da vedkommende er hjemmeværende. Ut i fra slike betraktninger finner disse medlemmer det urimelig at hjemmeværende ikke kan tilstås midlertidig uføre­stønad.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at uførepensjon kan innvilges til en hjemmearbeidende ektefelle når vedkommende er minst 50 prosent varig ufør i forhold til husarbeid. Ifølge § 12-8 andre ledd skal en hjemmearbeidende ektefelle vurderes i forhold til inntektsgivende arbeid dersom det er sannsynlig at vedkommende ville ha begynt i inntektsgivende arbeid hvis uførheten ikke hadde oppstått. Det samme gjelder dersom den andre ektefellens inntekt er mindre enn to ganger grunnbeløpet. Dersom det vurderes slik at den hjemmearbeidende ektefelle sannsynligvis ville ha begynt i arbeid, kan vedkommende også få tidsbegrenset uførestønad. Vedkommende vil da slik som studenter eller andre som ikke har hatt inntekt like før uførheten, få minste ytelse på 1,8 G. Det forholdet at en ektefelle på uføretidspunktet er hjemmearbeidende, innebærer derfor ikke at vedkommende ikke kan vurderes som potensiell yrkesaktiv.

Flertallet vil understreke viktigheten av å legge til rette for at det skal lønne seg å jobbe og å øke arbeidsinnsatsen. Flertallet vil på denne bakgrunn foreslå følgende:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere ulike modeller som på en bedre måte kan ivareta hensynet til at det alltid skal lønne seg å arbeide mer for personer som mottar tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon, og komme tilbake til Stortinget med dette."

Flertallet viser til at det i proposisjonen foreslås en kompensasjonsgrad på 60 prosent for de som kommer inn under ordningen med tidsbegrenset uførestønad. Flertallet mener at dette er et for lavt nivå dersom en person skal kunne ha mulighet til både å være motivert til å komme seg ut i arbeid og samtidig føle at man har en økonomisk trygghet. Dersom en person som kommer inn under ordningen, ikke har denne tryggheten, er det grunn til å tro at mange vil bli demotivert og heller legge sin innsats inn på å bli varig ufør i stedet for å komme seg ut i et tilrettelagt arbeid. Flertallet fremmer derfor forslag om at kompensasjonsgraden settes til 66 prosent.

Flertallet viser til at det i proposisjonen legges opp til at de personer som kommer inn under ordningen tidsbegrenset uførestønad skal miste særfradraget. Flertallet er av den mening at en debatt om hvem som skal kunne ha særfradrag, og hvem som ikke skal ha det, er en problemstilling som det ikke er naturlig å ta i denne saken. Det er grunn til å tro at denne problemstillingen vil bli grundig vurdert i forbindelse med behandlingen av Skauge-utvalgets innstilling om skatteopplegget. Flertallet fremmer derfor forslag om at også de som kommer inn under ordningen med tidsbegrenset uførestønad, også skal kunne få særfradraget.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endring:

§ 12-13 nr. 1 første ledd andre punktum skal lyde:

Stønaden ytes med 66 prosent av grunnlaget."

I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endringer:

§ 6-81 andre og tredje ledd skal lyde:

(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad etter folketrygdloven § 12-16, tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 530 kroner pr. påbegynt måned.

(3) Andre skattytere enn nevnt i første og annet ledd som har mottatt foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon etter folketrygdloven eller uførepensjon etter andre lover, skal for hver påbegynt måned slike ytelser er mottatt, ha et særfradrag lik halvparten av månedsfradraget etter annet ledd.

§ 17-1 første ledd bokstav a skal lyde:

a. har rett til særfradrag etter § 6-81 første og annet ledd og som ikke er mottakere av tidsbegrenset uførestønad,"

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti støtter primært Regjeringens forslag til endringer, slik det fremgår av Ot.prp. nr. 102 (2001-2002). Disse medlemmer viser til at det er oppnådd enighet mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som sikrer flertall for retningen i Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet kan ikke støtte innføringen av en tidsbegrensa uførestønad på de premisser som legges i Regjeringas forslag i Ot.prp. nr. 102 (2001-2002). Det virker nokså klart at en hovedbegrunnelse fra Regjeringas side er å hindre både at noen søker om uføretrygd, og å sørge for at antallet innvilga søknader skal gå ned. Dette kommer klarest fram gjennom begrunnelsen for det lave ytelsesnivået som Regjeringa legger til grunn for ordninga i proposisjonen.

Disse medlemmer viser i denne forbindelse til følgende vurderinger i Ot.prp. nr. 102 (2001-2002):

"Nivået på ytelsene vil også kunne ha betydning for yrkesdeltakelse. Generelt vil lav stønad kunne medvirke til at flere fortsetter i arbeid når dette er mulig framfor å velge trygd."

Regjeringa sier videre:

"En tidsbegrenset stønad vil ikke gi samme langsiktige økonomiske trygghet som varig uførepensjon. Stønadsmottakeren vil være usikker på om han/hun fyller vilkårene for fortsatt stønad ved revurdering. Dette kan forhindre en del å søke om uførestønad/uførepensjon, og motvirke utstøting. At stønaden er tidsbegrenset kan også være et insitament til å forsøke seg i arbeid i stønadsperioden."

Disse vurderingene tar, slik disse medlemmer ser det, utgangspunkt i at en del mennesker som i dag søker trygd, ikke burde gjøre det, men heller skaffe seg arbeid. En slik generell betraktning som begrunnelse for innretningen på en velferdsordning, vil disse medlemmer ta sterkt avstand fra.

Disse medlemmer er opptatt av at vi skal ha velferdsordninger som er slik at alle har et forutsigbart og trygt økonomisk fundament for seg og sine. Dette vil også gjelde for en ordning med tidsbegrensa uførestønad. I de vurderinger i proposisjonen som er gjengitt ovenfor, blir det fra Regjeringas side gjort til et poeng nettopp at en tidsbegrensa uførestønad ikke skal gi langsiktig økonomisk trygghet. Dette bryter kraftig med disse medlemmers grunnleggende holdning til velferdsstatens ordninger.

Disse medlemmer viser ti at i Sandman-utvalgets innstilling understrekes det at den tidsbegrensede uførestønaden må "beregnes på samme måte som uførepensjon". Disse medlemmer viser til at trygd ved varig uførepensjon baserer seg på dagens regler for uføretrygd. Således beregnes tilleggspensjonen som om en hadde hatt full opptjeningstid, og ikke bare dagens, men også fremtidige inntektsmuligheter hensyntas ved fastsettelse av trygdeytelsen.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår at den midlertidige uføretrygden bare skal ha en kompensasjonsgrad på 60 prosent av de siste års inntektsgrunnlag, og at regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet foreslår 66 prosent Disse medlemmer viser til at begge disse forslagene vil innebære lavere trygdeytelser enn om dagens regler for beregning av uføretrygd var blitt brukt.

Disse medlemmer kan ikke støtte forslag til slike endringer.

Disse medlemmer viser til at departementet for å markere at tidsbegrenset uførestønad ikke er en pensjonsytelse, foreslår at denne stønaden løsrives fra pensjonssystemet og i stedet knyttes opp til reglene for rehabilitering og attføringspenger.

Disse medlemmer viser til at det foreslås at den nye tidsbegrensede uførestønaden skal skattlegges som arbeidsinntekt på samme måte som rehabiliteringspenger og attføringspenger. Disse medlemmer vil peke på at de skatteregler som er ment å kompensere for lavt inntektsnivå, pensjonister og utføretrygdede, således ikke skal gjelde for de som tilstås midlertidig uførestønad.

Disse medlemmer viser til at det foreslås at disse stønadsmottakerne skal betale trygdeavgift etter mellomsats 7,8 prosent mot i dag lav trygdeavgift 3 prosent. I tillegg mister de med tidsbegrenset uførestønad retten til særfradrag, og de mister muligheten for skattlegging etter skattebegrensningsreglene. Disse medlemmer kan ikke akseptere en slik skatteskjerpelse som rammer de som mest kunne ha behov for et inntektsløft.

Disse medlemmer viser til at forslaget innebærer at midlertidig uføretrygdede mister særfradraget i skatten, at de betaler full trygdeavgift, at barnetillegget er vesentlig redusert i forhold til uføretrygdede, og at det ikke vil gis ektefelletillegg. Disse medlemmer viser til at Stortinget har vært opptatt av fattigdomsbekjempelse. Disse medlemmer er redd for at slike innstramminger vil skape flere fattige og større behov for supplerende sosialhjelp. Disse medlemmer har ingen tro på at fattigdom skaper insitament til aktivitet, men heller at sosiale problemer og helseproblemer i kombinasjon med økonomiske problemer gir mindre styrke og motivasjon til å søke arbeid. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at ytelsen for midlertidig uføretrygd ikke bør settes lavere enn ved uføretrygd. Disse medlemmer kan heller ikke slutte seg til at midlertidig uføretrygd foreslås skattelagt som arbeidsinntekt, fordi dette kan føre til lavere utbetaling å leve for.

På denne bakgrunn kan disse medlemmer ikke støtte å frikoble tidsbegrenset uførestønad fra pensjonssystemet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:

I innholdsfortegnelsen i kapittel 12 skal åttende strekpunkt lyde:

• sammensetning og beregning av tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon står i § 12-13

I innholdsfortegnelsen i kapittel 12 skal tiende strekpunkt lyde:

• tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon til gjenlevende ektefelle står i § 12-15

I § 12-3 andre og fjerde ledd skal ordet "uførepensjon" endres til "ytelser etter dette kapitlet".

§ 12-13 skal lyde:

§ 12-13 Sammensetning og beregning av tids­begrenset uførestønad og uførepensjon

Ytelsen består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg.

Grunnpensjonen fastsettes etter bestemmelsene i § 3-2.

Tilleggspensjonen fastsettes etter bestemmelsene i §§ 3-8 til 3-12, 3-17, 3-18 og 3-20 til 3-22.

Særtillegget fastsettes etter bestemmelsene i § 3-3.

Til ytelsen kan det ytes ektefelletillegg og barnetillegg etter bestemmelsene i §§ 3-24 til 3-26.

Ytelse til personer som er innlagt i institusjon eller sitter i fengsel, fastsettes etter bestemmelsene i §§ 3-27 til 3-29.

§ 12-15 skal lyde:

§ 12-15 Tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon til gjenlevende ektefelle

Ytelsen til en gjenlevende ektefelle som fyller vilkårene for rett til pensjon etter kapittel 17, fastsettes etter bestemmelsene i denne paragrafen.

Ytelsen utgjør det største av følgende beløp:

a) ytelse på grunnlag av den gjenlevendes egne rettigheter

b) pensjon på grunnlag av den avdødes grunnpensjon etter §§ 3-2 og 3-7 og tilleggspensjon etter § 3-23 andre ledd bokstav b og tredje ledd.

Den delen av ytelsen som gis på grunnlag av den avdødes rettigheter reduseres ut fra pensjonistens forventede arbeidsinntekt etter § 17-8.

Dersom den gjenlevende gifter seg igjen, skal ytelsen gis på grunnlag av vedkommendes egen opptjening.

§ 12-18 tredje og fjerde ledd skal lyde:

Ved yrkesskade beregnes ytelsen etter særbestemmelsene i § 3-30.

Ytelse som er innvilget etter en yrkesskade før fylte 67 år, ytes ut vedkommendes levetid dersom vedkommende ikke har rett til alderspensjon fra folketrygden.

§ 15-14 første ledd første punktum skal lyde:

Overgangsstønad etter dette kapitlet faller bort i den utstrekning vedkommende mottar ytelser til livsopphold fra folketrygden i form av pensjon eller overgangsstønad som gjenlevende ektefelle, alderspensjon, tidsbegrenset uførestønad, uførepensjon, foreløpig uførestønad eller tilsvarende ytelser fra utlandet.

§ 16-10 første ledd bokstav b skal lyde:

b) får rett til tidsbegrenset uførestønad, uførepensjon eller foreløpig uførestønad, eller

§ 17-11 første ledd bokstav b skal lyde:

b) når vedkommende får rett til tidsbegrenset uføre­stønad, uførepensjon eller foreløpig uførestønad, eller

§ 22-10 tredje ledd bokstav c skal lyde:

c) tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon (kapittel 12)

§ 23-3 første ledd nr. 1 bokstav a skal lyde:

a) pensjon, tidsbegrenset uførestønad, føderåd, livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold, engangs- og avløsningsbeløp for slike ytelser, utbetalinger etter innskuddspensjonsloven og individuell pensjonsavtale etter skatteloven § 6-47 bokstav c.

I lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner gjøres følgende endringer:

§ 18 nr. 1 første ledd første punktum skal lyde:

Dersom noen som har rett til invalidepensjon etter denne lov, også har rett til tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon etter lov om folketrygd, skal den del av tilleggspensjonen fra folketrygden som svarer til uføregraden på grunn av krigsskade, gå til fradrag i invalidepensjon etter nærværende lov.

§ 18 nr. 1 fjerde ledd første punktum skal lyde:

Hvis noen som har rett til enkepensjon etter denne lov, også har rett til tidsbegrenset uførestønad eller pensjon etter lov om folketrygd eller til avtalefestet pensjon som omfattes av samordningslovens § 1 nr. 1 første ledd bokstav d, skal tilleggspensjon fra folketrygden og avtalefestet pensjon gå til fradrag i enkepensjonen etter nærværende lov.

I lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner gjøres følgende endringer:

§ 23 nr. 1 første ledd første punktum skal lyde:

Dersom noen som har rett til invalidepensjon etter denne lov, også har rett til tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon etter lov om folketrygd, skal den del av tilleggspensjonen fra folketrygden som svarer til uføregraden på grunn av krigsskade, gå til fradrag i invalidepensjon etter nærværende lov.

§ 23 nr. 1 fjerde ledd første punktum skal lyde:

Hvis noen som har rett til enkepensjon etter denne lov, også har rett til tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon etter lov om folketrygd eller til avtalefestet pensjon som omfattes av samordningslovens § 1 nr. 1 første ledd bokstav d, skal tilleggspensjonen fra folketrygden og avtalefestet pensjon gå til fradrag i enkepensjonen etter nærværende lov.

I lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd gjøres følgende endring:

§ 12 nr. 3 andre ledd første punktum skal lyde:

Dersom den skadede har rett til tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon etter lov om folketrygd, skal den del av tilleggspensjonen fra folketrygden som svarer til uføregraden på grunn av yrkesskade, gå til fradrag i uførepensjon etter nærværende lov.

I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 6-81 andre ledd skal lyde:

Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig uførestønad etter folketrygdloven § 12-16, tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon etter folketrygdloven fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3, gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1.530 kroner pr. påbegynt måned.

§ 6-81 tredje ledd skal lyde:

Andre skattytere enn nevnt i første og annet ledd som har mottatt foreløpig uførestønad, tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon etter folketrygdloven eller uførepensjon etter andre lover, skal for hver påbegynt måned slike ytelser er mottatt ha et særfradrag lik halvparten av månedsfradraget etter annet ledd."

Disse medlemmer vil i tråd med dette stemme mot proposisjonens forslag om endring av folketrygdloven §§ 3-27, 3-29, 12-18 første ledd pkt. d), 15-9, 16-8, 17-8 og 25-13. Videre vil disse medlemmer stemme mot proposisjonens forslag om endring i lov om krigspensjonering for militærpersoner § 18 og i lov om krigspensjonering for hjemmestyrepersonell og sivilpersoner § 23 og i lov om yrkesskadetrygd §§ 12 og 19.

Rehabiliteringspenger

Komiteen vil vise til at en betingelse for å kunne tilstås rehabiliteringspenger er at det foreligger sykdom, skade eller lyte, og at den sykmeldte gjennomgår behandling med utsikt til bedring. Selv om behandling gjennomføres, vil altså rehabiliteringspenger kunne avslås når den behandlingen som gis, ikke medfører bedring av tilstanden.

Komiteen vil påpeke at en del mennesker som har svært alvorlig sykdom, kan motta aktiv behandling, men uten at behandlingen dermed nødvendigvis medfører bedring av tilstanden over tid. Komiteen vil særlig påpeke at vedlikeholdsbehandling ved alvorlig kreft kan innebære at tilstanden holdes ved like i lang tid med uviss prognose, selv om så vel helsepersonellet som den som mottar behandling, erkjenner at behandlingen over tid ikke vil innebære bedring.

Komiteen mener at retningslinjene for tilståelse av trygdemessige ytelser til pasienter som lider av alvorlig, livstruende sykdom med usikker prognose, må utformes slik at den syke selv har muligheter til fleksibelt å veksle mellom sykefravær fra arbeidsstedet og fortsatt arbeid når sykdommen gjør dette mulig. I slike tilfeller vil graderte rehabiliteringspenger etter komiteens syn kunne være vel så hensiktsmessig som uførepensjon, også når det ikke foreligger utsikt til bedring, fordi det kan sikre den syke en fleksibilitet mellom arbeid og sykefravær som en uførepensjon ikke vil gi.

Komiteen mener at retningslinjene for tilståelse av rehabiliteringspenger må utformes slik at også mennesker med langvarig, uhelbredelig sykdom kan tilstås denne ytelsen. Komiteen mener at det også må være mulig å tilstå graderte rehabiliteringspenger ned til 20 prosent i slike tilfeller, slik at den syke i bedre faser kan fortsette i sitt arbeid også når prognosen over tid ikke gir forventninger om bedring.

Friinntekt

Når det gjelder adgangen til å ha inntekt ved siden av uførepensjon, ønsker komiteen å beholde friinntekten på 1 G.

Slik komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser det, er det viktig å ha incentiver som stimulerer til at personer med tidsbegrensa uførestønad kan prøve sin restarbeidsevne i arbeidslivet. Muligheten til å tjene inntil 1 G uten avkorting i stønaden er, slik disse medlemmer ser det, nettopp en ordning som stimulerer til dette. Disse medlemmer ønsker derfor at friinntektsgrensa på 1 G skal gjelde også for kommende år, og fremmer derfor forslag i samsvar med dette.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endring:

§ 12-12 skal lyde:

§ 12-12. Revurdering av uføregraden

Skjer det en vesentlig endring i forhold som har betydning for inntektsevnen/arbeidsevnen, skal uføregraden revurderes, se også § 21-6.

Når det er gått ett år siden ytelsen ble innvilget, kan en person ha en årlig pensjonsgivende inntekt på opptil grunnbeløpet (friinntekt) uten at uføregraden skal revurderes. En person med gradert ytelse kan ha en pensjonsgivende inntekt på opptil grunnbeløpet i tillegg til den inntekten som ble forutsatt ut fra restinntektsevnen. Ventetiden på ett år gjelder ikke når tidsbegrenset uførestønad forlenges med innvilgelse av ny periode eller avløses av uførepensjon. Ytelsen og pensjonsgivende inntekt kan til sammen ikke overstige inntektsnivået før uførhet, jf. folketrygdloven § 12-7.

Mottakere av uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad beholder retten til ytelsen selv om den reduseres eller faller helt bort

a) under tidsbegrenset arbeidstrening som er godkjent av arbeidsmarkedsetaten,

b) i tre år når vedkommende har gitt trygdekontoret melding om inntektsendring fordi han eller hun har tatt arbeid eller oppdrag, eller har startet virksomhet. Det er et vilkår at vedkommende i løpet av de tre årene melder fra om ytterligere inntektsendringer. Det kan ses bort fra at meldinger som nevnt, ikke er gitt dersom det foreligger særlige grunner som kan forklare hvorfor det ikke er meldt fra.

Bestemmelsene i tredje ledd gjelder for tidsbegrenset uførestønad i det tidsrommet en person er innvilget slik stønad.

Departementet gir forskrifter med nærmere bestemmelser om friinntekt og kan herunder gjøre unntak fra andre ledd."

Komiteen vil på denne bakgrunn ikke fremme proposisjonens forslag til endring av folketrygdloven § 25-13.

Komiteen vil peke på behov for justeringer i lovteksten i forbindelse med ikrafttredelse av lovendringene. Endringene i folketrygdloven §§ 10-10 og 11-11 gjøres gjeldende også i løpende tilfeller. Det vil presisere at økningen i minsteytelsen for attføringspenger og rehabiliteringspenger fra 1,6 G til 1,8 G også skal gjelde i løpende tilfeller. Endringen i § 12-12 i forhold til at ytelsen og pensjonsgivende inntekt til sammen ikke kan overstige inntektsnivået før uførhet, bør kun gjelde for nye tilfeller, siden inntektsnivå ikke er registrert maskinelt for løpende tilfeller med 100 prosent ytelse.

Komiteen fremmer følgende forslag til bestemmelse om ikrafttredelse:

"Endringene trer i kraft 1. januar 2004. Endringene i folketrygdloven §§ 10-10 og 11-11 gjøres gjeldende også for løpende tilfeller. Endringene i folketrygdloven § 12-11 gjøres gjeldende også for løpende tilfeller dersom uføregraden revurderes etter 1. januar 2004. Endringene i folketrygdloven § 12-12 andre ledd fjerde punktum gjøres kun gjeldende for nye tilfeller."

Komiteen vil understreke at samlet inntekt, arbeidsinntekt kombinert med midlertidig uførestønad og fribeløp aldri må overstige tidligere inntekt slik det kan gjøre for inntekter under 6 G dersom fribeløpet inntjenes fullt ut.

Komiteen er enig i at varig uførepensjon fortsatt skal beregnes etter gjeldende regelverk som pensjon, og at slik pensjon også i en del tilfeller kan tilstås delvis. Komiteen støtter at slik pensjon skal kunne graderes med intervaller på 5 prosent.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at dersom en uføretrygdet tjener 1 G, mister vedkommende sin bostøtte, og likeledes reduseres barnetillegget i trygden; hvilket betyr at den trygdede sitter med lite eller ingen ting igjen av sin ekstrainntekt. Disse medlemmer kan se at det kan være lite motiverende å ha like lite igjen å leve for på tross av arbeidsinnsats, og mener at dette ikke kan være i tråd med intensjonene for ordningen med friinntekt. Disse medlemmer ønsker derfor en gjennomgang av reglene om bostøtte og barnetillegg i relasjon til uføretrygdedes friinntektsbeløp.

I tråd med disse medlemmers hovedhensikt med ordninga med tidsbegrensa uførestønad er det viktig at den enkelte får tilrettelagt muligheter til å kunne komme tilbake i arbeid i den tidsavgrensa perioden med uførestønad. Dette er, slik disse medlemmer ser det, helt nødvendig for at målsettinga om å kunne komme tilbake i arbeid skal få et reelt innhold.

Samordning

Komiteen viser til at det har oppstått en problemstilling hva angår personer som har tegnet en uføreforsikring, og som nå risikerer å komme inn under ordningen med tidsbegrenset uførestønad. Begrepet tidsbegrenset uførestønad er ikke kjent av finansnæringen, og det er derfor viktig at det blir gjort en avklaring av hvordan dette vil forløpe i fremtiden når ordningen trer i kraft. Komiteen vil derfor be Regjeringen sørge for at denne problemstillingen blir løst slik at de som har en uføreforsikring, ikke kommer særlig uheldig ut som en konsekvens av at det innføres tidsbegrenset uførestønad.