Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

6. Nærmere om utformingen av lovendringene

Departementet mener at vilkårene for å nekte innsyn i dokumenter og for å avskjære bevisførsel bør være de samme. I hovedsak vil det dreie seg om de samme typer av opplysninger. Bare måten å skaffe dem på varierer. Videre fant departementet det klart at unntaket fra reglene om dokumentinnsyn bare bør gjelde for opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken.

Ingen av høringsinstansene som har uttalt seg om den nærmere utformingen av de foreslåtte unntaks­reglene, har kommet med innvendinger mot disse utgangspunktene, og departementet legger utgangspunktene til grunn for forslagene til lovendringer. I samsvar med dette foreslår departementet at bevisavskjæringsregelen i straffeprosessloven § 292 a begrenses til å gjelde for "forhold som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken".

I proposisjonsutkastet som ble sendt på høring, foreslo departementet også at loven særskilt bør angi i hvilke situasjoner adgangen til innsyn eller bevisførsel kan begrenses. I forslaget som ble sendt på høring, ble de aktuelle grunnene formulert slik:

"Unntak fra retten til dokumentinnsyn eller bevisførsel kan gjøres hvis det - om innsyn gis - kan være fare

for en alvorlig forbrytelse mot noens liv, helse eller frihet,

for at muligheten for en person til å delta skjult i etterforskningen av andre alvorlige saker, blir vesentlig vanskeliggjort,

for at muligheten for politiet til å forebygge eller etterforske alvorlige forbrytelser blir vesentlig vanskeliggjort fordi informasjon om andre straffesaker eller om politiets metodebruk blir kjent, eller

for at politiets samarbeid med et annet lands myndigheter blir vesentlig vanskeliggjort."

Bare få høringsinstanser uttaler seg nærmere om disse kriteriene.

Departementet peker på at forslaget innebærer at innsyn og bevisførsel kan nektes også om forhold som kan ha betydning for skyldspørsmålet eller straffespørsmålet så lenge det ikke er vesentlig betenkelig av hensyn til den siktedes forsvar. På denne bakgrunnen mener departementet at det er viktig å holde fast ved utgangspunktet om at det er unntak fra retten til dokumentinnsyn og bevisførsel som krever en begrunnelse. Etter departementets oppfatning bør det heller ikke være opp til påtalemyndigheten alene å vurdere om hensynene som taler for å nekte dokumentinnsyn eller avskjære bevis, er tilstrekkelig tungtveiende. Det er også av hensyn til våre folkerettslige forpliktelser viktig å holde fast ved disse utgangspunktene. Departementets forslag er utformet i tråd med dette.

I proposisjonsutkastet understreket departementet videre at siden det er tale om å gjøre begrensninger i viktige prinsipper, bør dokumentinnsyn og bevisførsel bare kunne nektes når det er strengt nødvendig. Et slikt krav er stilt av Menneskerettsdomstolen i flere saker.

Det er få høringsinstanser som uttaler seg om dette spørsmålet.

Departementet finner i lys av høringen ikke grunn til å endre forslaget på dette punktet. Departementet legger særlig vekt på at EMK synes å kreve at nektelse av innsyn må være strengt nødvendig og på at det for den siktede kan være sentralt å få kjennskap også til materiale som påtalemyndigheten ikke påberoper som bevis.

Departementet foreslo i proposisjonen at reglene om unntak fra dokumentinnsyn og om avskjæring av bevis avgrenses ved et generelt strafferammekrav. I lovforslaget som ble sendt på høring, var det på dette punktet gitt to alternative utforminger. Alternativ I omfattet forbrytelser med en strafferamme på fengsel i 10 år eller mer og forbrytelser som nevnt i straffeloven § 130 a om anonym vitneførsel. Alternativ II omfattet forbrytelser med en strafferamme på fengsel i 5 år eller mer.

Det er ulike syn blant høringsinstansene på hvilke alternativ som bør velges.

Flere høringsinstanser mener også at en bør la unntaksreglene favne videre enn både alternativ I og alternativ II. Riksadvokaten og Oslo statsadvokatembeter mener at det ikke bør knyttes noen strafferammebegrensning til de reglene som nå foreslås om begrensninger i den siktedes og forsvarerens krav på dokumentinnsyn og bevisførsel.

Departementet holder fast ved at det i utgangspunktet bør være et vilkår at det dreier seg om straffbare handlinger av en viss alvorlighetsgrad. Selv om de øvrige vilkårene for å gjøre unntak fra innsynsretten er strenge, vil det være å gå for raskt frem å la de nye reglene få helt generell anvendelse. Et av de alternativene som kan danne grunnlag for å gjøre unntak, står likevel i en særstilling, nemlig alternativet om at innsyn kan nektes dersom det er fare for en alvorlig forbrytelse mot noens liv, helse eller frihet. I et slikt tilfelle vil det etter forholdene kunne virke støtende om påtalemyndigheten må velge mellom å beskytte den som gir informasjon og å innstille strafforfølgningen, fordi den siktedes handling knyttes til en så lav strafferamme at de nye reglene ikke er anvendelige. Departementet går derfor inn for at vilkåret om strafferamme ikke skal gjelde for forslaget til § 242 a første ledd bokstav a. For øvrig har departementet i lys av høringen kommet til at unntaksreglene i utgangspunktet bør gjelde i saker om forbrytelser som kan medføre en straff av fengsel i 5 år eller mer.

Samtidig ser departementet at det kan være et særskilt behov for å kunne anvende unntaksreglene også i enkelte andre tilfeller. På bakgrunn av uttalelsen fra Politidirektoratet i høringsrunden, synes det å være et særlig behov for å la unntaksreglene få anvendelse i saker som gjelder overtredelse av straffeloven § 162 første ledd, og departementet følger opp dette.

Departementet er enig med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i at de hensyn som taler for å gjøre unntak fra reglene om dokumentinnsyn og bevisførsel, gjør seg generelt gjeldende for saker etter straffeloven kapitlene 8 og 9 og eksportkontrolloven § 5. Departementet mener derfor at en på dette spesielle området ikke bør skille mellom forbrytelser med en strafframme på fengsel inntil 5 år eller mer og forbrytelser med en lavere strafferamme.

Departementet finner i denne omgangen ikke grunn til å gjøre andre unntak. Slike unntak bør heller vurderes når reglene har virket en stund - i forbindelse med etterkontrollen.

I proposisjonsutkastet understreket departementet at det bør være et vilkår for å nekte innsyn og bevisførsel at det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar. I dette ligger hovedsakelig at innsyn ikke kan nektes hvis dokumentene eller vedkommende vitneforklaring vil kunne avdekke forhold som kan føre til at den siktede blir frifunnet eller får nedsatt straff, for eksempel fordi det har foregått ulovlig provokasjon eller bevis har blitt ervervet på ulovlig måte.

De av høringsinstansene som går nærmere inn på dette kriteriet, mener at det er behov for å klargjøre hva som ligger i formuleringen "vesentlige betenkeligheter av hensyn til forsvaret".

Departementet har funnet det mest hensiktsmessig å beholde kriteriet "vesentlige betenkeligheter av hensyn til forsvaret" i den foreslåtte lovteksten. Dette skyldes særlig at dette vurderingstemaet i større grad enn de alternative forslagene som er fremmet under høringen, åpner for en forholdsmessig totalvurdering, som er nødvendig for at intensjonen med lovforslaget skal kunne bli gjennomført i praksis.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det bør stilles strenge krav til i hvilke situasjoner loven skal åpne for en begrensning i adgangen til innsyn eller bevisførsel for en siktet. Flertallet støtter forslaget om at unntaket fra reg­lene om dokumentinnsyn bare bør gjelde for opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken.

Regjeringen foreslår at loven særskilt bør angi i hvilke situasjoner adgangen til innsyn eller bevisførsel kan begrenses, og flertallet slutter seg til dette. Fordi lovforslaget vil føre til begrensninger i viktige prinsipper, er flertallet enig i at reglene bare bør få anvendelse når det er strengt nødvendig. Dette synes også å være i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser etter EMK.

Flertallet er enig i Regjeringens vurdering av at det bør være et vilkår at det dreier seg om straffbare handlinger av en viss alvorlighetsgrad, og en avgrensning med utgangspunkt i strafferammen synes hensiktsmessig. Flertallet støtter forslaget om at unntaksreglene først og fremst skal gjelde i saker om forbrytelser som kan medføre en straff av fengsel i 5 år eller mer.

Flertallet har merket seg at Regjeringen foreslår at vilkåret om strafferamme ikke skal gjelde for forslaget til § 242 a første ledd bokstav a. At innsyn kan nektes uavhengig av strafferamme dersom det er fare for en alvorlig forbrytelse mot noens liv, helse eller frihet, vil etter flertallets syn langt på vei fange opp de tilfeller som flere av høringsinstansene påpeker i tilknytning til avgrensningen i strafferammen. Dersom det antas å være en fare for noens liv, helse eller frihet vil det være grunn til å vurdere å begrense innsynet også i saker med lavere strafferamme.

Flertallet mener gode grunner taler for at unntaksreglene også skal kunne anvendes ved overtredelser av straffeloven § 162 første ledd, og støtter departementets forslag på dette punktet. Flertallet har videre merket seg at Regjeringen vil komme med forslag om en egen straffebestemmelse som retter seg mot organisert kriminalitet, og at en forhøyelse av strafferammene i forbindelse med dette, kan føre til at unntaksbestemmelsene vil få et videre anvendelsesområde.

Flertallet støtter Regjeringen i at de hensyn som taler for å gjøre unntak fra reglene om dokumentinnsyn og bevisførsel gjør seg generelt gjeldende for saker etter straffeloven kapitlene 8 og 9 og eksportkontrolloven § 5. Flertallet er derfor tilfreds med at det foreslås å ikke skille mellom forbrytelser med strafferamme på 5 år eller mer og forbrytelser med en lavere strafferamme på dette spesielle område.

Flertallet anser imidlertid at den generelle økning i strafferamme for seriesaker bør få betydning. Øvre strafferamme for et enkelt tyveri er 3 års fengsel, men 6 år etter de nye reglene om sammenstøt i strl. § 62 første ledd. I flere av disse sakene kan det være et organisert kriminelt miljø som står bak. Flertallet ser behovet for å unngå at personer bak organisert kriminell aktivitet spekulerer i å utføre lovbrudd som i seg selv ikke når opp til en strafferamme på 5 år. Flertallet ser det som spesielt problematisk at dette er kriminalitet der barn og ungdom kan rekrutteres. Det kan fremstå som sannsynlig at bruk av trusler og represalier har en vel så stor effekt overfor barn og unge som overfor voksne personer. På denne bakgrunn vil det være nødvendig å la sammenstøt av lovbrudd også kunne medføre bruk av disse regler.  Flertallet går derfor inn for at ordene "eller sammenstøt" utgår i forslaget til ny § 242 a annet ledd annet punktum. Det understrekes at sammenstøtene i så måte må være av et ikke ubetydelig omfang.

Flertallet vil ikke utelukke at det i fremtiden vil være et behov for flere unntaksregler, og mener det er naturlig å vurdere dette i forbindelse med etterkontrollen av lovendringene.

Flertallet viser til at Regjeringen foreslår at unntak fra innsyn ikke kan besluttes dersom det vil medføre "vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar". I dette ligger det at innsyn ikke kan nektes hvis dokumentene eller vitneforklaring vil kunne avdekke forhold som kan føre til at siktede blir frifunnet eller får nedsatt straff, som følge av for eksempel ulovlig ervervet bevis eller ulovlig provokasjon. Flertallet har merket seg at enkelte av høringsinstansene mener at formuleringen bør presiseres eller klargjøres i lovteksten. Flertallet mener Regjeringens forslag gir et godt grunnlag for en forholdsmessig totalvurdering, og finner ikke grunn til å foreta ytterligere presiseringer av hva som ligger i kriteriet i selve lovteksten.

I proposisjonsutkastet la departementet til grunn at kompetansen til å beslutte unntak fra dokumentinnsyn og bevisførsel bør legges til domstolene. Nektelse bør ikke kunne besluttes av påtalemyndigheten alene. Ordningen er den samme i dag etter de generelle reglene om å nekte dokumentinnsyn og om å avskjære bevis. Også Den europeiske menneskerettsdomstol har pekt på at en fremgangsmåte der påtalemyndigheten selv avgjør spørsmålet om å gi den siktedes forsvarer tilgang til informasjon, ikke er forenlig med kravene i EMK. Aksepterer den siktede og forsvareren at det gjøres visse unntak fra retten til dokumentinnsyn i den enkelte saken, skulle det derimot ikke være nødvendig å bringe saken inn for retten. Slik er ordningen også i dag.

I høringsrunden var Riksadvokaten positiv til at kompetansen til å beslutte unntak fra dokumentinnsyn eller bevisføring legges til domstolene. Riksadvokaten skisserer i sin høringsuttalelse et alternativt system for hvordan domstolsbehandlingen skal skje.

Departementet påpeker i sin vurdering at høringen etterlater et klart inntrykk av at det er den beste løsningen å la domstolene avgjøre om påtalemyndighetens begjæring skal tas til følge, og det har ikke vært aktuelt å vurdere nærmere om spørsmålet i stedet bør avgjøres av et annet organ.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at en domstolskontroll av spørsmålet om å nekte innsyn er en svært viktig rettssikkerhetsgaranti, og det vil føre til økt kontroll med påtalemyndighetens vurderinger av hvilke opplysninger som bør gis til den siktede og forsvareren. Flertallet antar også at dette vil sikre klare rutiner hos politiet om bruk av informanter og etterforsk­ningsmetoder, og åpner for økt kontroll av politiets bruk av slike virkemidler.

Departementet gikk i proposisjonsutkastet inn for at det åpnes adgang til å nekte forsvareren tilgang til opplysninger om forhold som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis. En forutsetning var imidlertid at dette gjøres på en måte som ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar. Oppnevning av en særskilt advokat, som den siktede ikke får kjennskap til, kan gjøre en slik ordning mer betryggende. Departementet gikk derfor i forslaget som ble sendt på høring, inn for at straffeprosessloven § 100 a utvides til også å omfatte saker som behandles etter straffeprosessloven §§ 242 a, 264 sjette ledd, 267 første ledd tredje punktum og 292 a. Departementet reiste spørsmål om advokater som skal oppnevnes etter de nye reglene, bør trekkes fra et særskilt utvalg og ga uttrykk for at de forhold som begrunner oppnevning av en særskilt "forsvarer", også kan tale for at oppnevningen skjer fra et særskilt utvalg av advokater. Departementet foreslo derfor at det føyes til et nytt siste punktum i straffeprosessloven § 102 annet ledd, slik at Kongen ved behov kan gi nærmere regler om hvordan retten skal gå frem ved oppnevning av særskilt "forsvarer" etter reglene i § 100 a.

Høringsinstansene er delt i synet på om det er noen god løsning å innføre en ordning med oppnevning av en særskilt advokat. Skillelinjene følger stort sett uenigheten om det bør være adgang til å begrense også forsvarerens innsynsrett.

Departementet har merket seg at høringsinstansene er delt i synet på forslaget om å oppnevne en særskilt advokat i behandlingen av påtalemyndighetens begjæring om å begrense dokumentinnsyn eller å avskjære bevisførsel. Det fremste motargumentet er at oppnevning av en særskilt advokat ikke kan gi et best mulig forsvar i spørsmålet om begrensning av dokumentinnsyn eller bevisførsel. Dette er et hensyn av stor vekt. Men slik lovforslaget for øvrig er utformet, er det etter departementets oppfatning ikke noen avgjørende innvending. Oppnevningen av en særskilt advokat må ses i lys av at retten vil foreta en selvstendig gjennomgåelse av etterforskningsdokumentene, og ha et hovedansvar for at de strenge vilkårene for å nekte innsyn eller bevisførsel er oppfylt. Departementet går etter dette fortsatt inn for at det skal oppnevnes en særskilt advokat. Lovutkastet er utformet i tråd med dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener oppnevning av en særskilt advokat vil være et viktig bidrag for å sikre rettssikkerheten ved behandlingen av påtalemyndighetens begjæring om å nekte dokumentinnsyn. Av EMK kan en ikke utlede noe krav om at det må oppnevnes en særskilt advokat for den siktede i alle slike saker, men flertallet ser det som en særlig betryggende prosessuell rettighet, og en ekstra rettssikkerhetsgaranti, at det som hovedregel skal oppnevnes en særskilt advokat for den siktede. Den siktedes interesser vil bli ivaretatt av den særskilte advokaten under rettens behandling av begjæringen. Flertallet støtter Regjeringens forslag om at advokater som skal oppnevnes etter de nye reglene, bør trekkes fra et særskilt utvalg.

Departementet la i høringsutkastet til grunn at en rekke av de nærmere reglene om blant annet protokollering, oppbevaring av dokumenter og utformingen av kjennelsen i saker om anonym vitneførsel kan gis tilsvarende anvendelse ved at det innarbeides henvisninger i de aktuelle reglene til forslagene i proposisjonen. Departementet foreslo videre at en kjennelse under hovedforhandlingen om dokumentinnsyn eller bevisavskjæring skal kunne påkjæres.

Selv om det ved rettskraftig kjennelse er nektet innsyn i eller bevisførsel om visse opplysninger, kan forholdene endre seg under sakens gang slik at grunnlaget for å nekte innsyn eller bevisførsel faller bort. I slike tilfeller ble det foreslått at innsyn bør gis eller bevisførsel tillates så snart retten eller påtalemyndigheten blir klar over at grunnlaget for nektelsen har falt bort. Det samme gjelder dersom det senere i saken viser seg at opplysningene har større betydning for den siktedes forsvar enn først antatt, slik at det nå må legges til grunn at nektelsen medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til den siktedes forsvar. En slik løsning harmonerer også best med EMK og Menneskerettsdomstolens avgjørelser. Departementet foreslo på denne bakgrunnen i høringsutkastet at muligheten til å revurdere spørsmålet skulle gå uttrykkelig frem av loven.

Det fremkom flere synspunkter i høringsrunden på forslaget til saksbehandlingsregler. Riksadvokaten mener at avgjørelsen om hvorvidt innsyn skal gis i opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis, som hovedregel verken kan eller bør treffes av dommerne i den dømmende rett. I stedet går riksadvokaten inn for at en særskilt dommer skal avgjøre spørsmål om å nekte dokumentinnsyn eller bevisførsel. For at en slik særskilt behandling ikke skal få betydelige negative konsekvenser for fremdriften i saken, mener riksadvokaten at det må etableres en ordning som sikrer at slike spørsmål kan avklares før hovedforhandling i saken starter. Riksadvokaten skisserer en slik løsning.

Departementet understreker i sin vurdering at Riksadvokatens forslag fortjener å bli grundig vurdert, men dette reiser spørsmål som vil kreve ytterligere utredning og en egen høring. Samtidig har departementet sett det som viktig snarest mulig å legge frem et lovforslag som vil avhjelpe det behovet for lovendring som er påvist etter kjæremålsutvalgets kjennelse i den såkalte heroinsaken. Departementet har derfor valgt å basere lovforslaget som nå fremmes, på forslaget som ble sendt på høring. Behovet for ytterligere oppfølgning av blant annet riksadvokatens forslag, vil bli ivaretatt ved at Justisdepartementet vil oppnevne et eget utvalg som kan etterkontrollere og videreutvikle reglene som nå foreslås. På denne bakgrunnen nøyer departementet i proposisjonen seg med å knytte enkelte merknader til de viktigste synspunktene fra riksadvokaten.

Når det gjelder avgjørelser om å nekte dokumentinnsyn eller bevisførsel, er departementet av den oppfatning at tungtveiende hensyn taler for å legge slike avgjørelser til fagdommerne alene, samtidig som de hensyn som med styrke taler for at også lekdommerne bør gjøres kjent med identiteten til anonyme vitner, ikke gjør seg gjeldende. Etter dette går departementet inn for at også der det under hovedforhandlingen eller ankeforhandlingen blir aktuelt å avgjøre spørsmål om å nekte dokumentinnsyn eller avskjære bevis, skal avgjørelsen tas av fagdommerne alene, uten meddommere eller lagrettemedlemmer.

Departementet ser det som en fordel om spørsmål om å nekte dokumentinnsyn eller bevisførsel i størst mulig utstrekning tas opp allerede under saksforberedelsen. At en slik begjæring behandles og avgjøres under saksforberedelsen har flere fordeler. Kjennelsen vil dermed være bindende for den dømmende rett, med mindre saken utvikler seg slik at vilkårene for å nekte innsyn eller bevisførsel ikke lenger er oppfylt. Departementet har funnet det mest hensiktsmessig å gi en egen regel om dette.

Departementet foreslår at en avgjørelse om å nekte innsyn eller bevisførsel ikke bør kunne brukes som ankegrunn, og foreslår at dette kommer klart frem i loven. Avgjørelsen vil kunne påkjæres i særskilt kjæremål i forkant av eller under hovedforhandlingen, eventuelt også ved videre kjæremål etter straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 3. Dessuten vil ankedomstolen kunne omgjøre kjennelsen dersom det har fremkommet nye opplysninger.

I denne omgangen foreslår ikke departementet noen preklusiv frist for påtalemyndighetens begjæring om å nekte dokumentinnsyn eller bevisførsel. Men dette er et spørsmål som bør vurderes nærmere av utvalget som oppnevnes for å etterkontrollere og videreutvikle reglene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, har merket seg riksadvokatens synspunkter i høringsrunden om at avgjørelsen om å nekte dokumentinnsyn eller avskjære bevis etter de foreslåtte reglene, som hovedregel ikke bør tas av den dømmende rett. Riksadvokaten peker på flere forhold som begrunnelse for sitt standpunkt, blant annet at kildene og informantene som skal beskyttes, ikke vil anse beskyttelsen for god nok dersom lekdommerne får kjennskap til opplysningene. Flertallet mener hensynet til at vitner og informanter skal føle seg trygge på at informasjonen blir kjent for så få personer som mulig, er helt sentralt for at lovendringene skal få den ønskede effekt. Uten at de føler tilstrekkelig trygghet, er det mindre sannsynlig at de bringer videre den informasjon de måtte ha om kriminelle handlinger. Flertallet har merket seg at Regjeringen har tatt dette til følge og foreslår at avgjørelsen skal tas av fagdommerne alene.

Flertallet har grundig vurdert riksadvokatens forslag om å etablere en ordning som sikrer at spørsmål om å nekte dokumentinnsyn eller bevisførsel kan avklares før hovedforhandlingen i saken starter. Flertallet mener en uheldig konsekvens av en ordning der avgjørelsen tas av fagdommeren i den dømmende rett, er at dommeren i den konkrete saken har en annen tilgang til faktaopplysninger enn det som kommer frem i åpen rett, og som er kjent av sakens øvrige aktører. Det vil kunne være vanskelig for den dømmende rett å se helt bort fra de opplysninger man fikk kjennskap til ved behandlingen av påtalemyndighetens begjæring om å nekte innsyn. Et annet viktig moment for at spørsmål om å nekte innsyn om mulig bør avgjøres før hovedforhandlingen, er etter flertallets syn at det vil hindre forsinkelser og utsettelser av saken på grunn av dette spørsmålet. Etter flertallets oppfatning bør påtalemyndigheten derfor søke å få avklart slike spørsmål samtidig med at tiltalebeslutningen oversendes retten for berammelse. Men i flere av den type alvorlige saker som det her gjelder, vil det kunne være etterforskning også på et senere tidspunkt, endog under selve hovedforhandlingen. I helt spesielle tilfeller vil nye opplysninger som det kan være aktuelt for den siktede og forsvareren å be om innsyn i, eller som påtalemyndigheten finner grunn til å begjære unntatt fra innsyn, kunne komme til på et sent stadium. Flertallet ser det på denne bakgrunn slik at adgangen til å fremme en begjæring om nektelse av innsyn eller bevisførsel ikke kan avskjæres helt etter et gitt tidspunkt. Samtidig vil flertallet sterkt understreke at spørsmålet bør avklares så tidlig som mulig.

Flertallet foreslår på denne bakgrunn at det i straffeprosessloven kapittel 21 tas inn en ny § 272 a, der første ledd skal lyde:

"Ny § 272 a første ledd skal lyde:

Begjæring fra statsadvokaten om at den siktede og hans forsvarer kan nektes innsyn i sakens dokumenter eller om at bevis kan avskjæres etter bestemmelsene i § 242 a, § 264 sjette ledd, § 267 første ledd tredje punktum, jf. § 264 sjette ledd, eller § 292 a avgjøres av en særskilt dommer. Begjæringen bør fremsettes samtidig med oversendelsen av tiltalebeslutningen som nevnt i § 262 og som regel ikke senere enn to uker før hovedforhandlingen starter."

Flertallet ser fordeler ved forslaget om at avgjørelsen bør være bindende for den dømmende rett. Men samtidig ser flertallet at det kan være et behov for å vurdere dette annerledes dersom saken har utviklet seg slik at grunnen til å nekte innsyn eller bevisførsel er falt bort, for eksempel ved at identiteten til en politikilde allikevel er blitt kjent under saken. På denne bakgrunnen ser flertallet det slik at det bør være en adgang til omgjøring, men det bør samtidig være en viss terskel for å gjøre om en tidligere avgjørelse om bevisførsel eller innsyn. Det vesentlige må være å forhindre at nektet bevisførsel eller innsyn kan føre til at siktede urettmessig domfelles. Nektet bevisførsel eller innsyn forutsetter kjennelse etter forslagets § 242 a, og flertallet mener at den dømmende rett i utgangspunktet bør kunne ivareta en slik kontrollfunksjon på bakgrunn av kjennelsen som påtalemyndigheten fortrolig bør oversende retten. Retten bør selv kunne vurdere om den behøver å innhente materialet som ligger til grunn for kjennelsen som det eventuelt er tale om å omgjøre.

Etter dette foreslår flertallet at straffeprosessloven § 262 får et nytt fjerde ledd som bør lyde:

"§ 262 nytt fjerde ledd skal lyde:

Foreligger det kjennelse etter § 242 a i saken, og vilkårene i § 272 a annet ledd er oppfylt, skal påtalemyndigheten opplyse om det i en særskilt fortrolig forsendelse til retten med kopi av kjennelsen. Kjennelsen skal også oversendes dersom den særskilte advokaten som er oppnevnt etter § 100 a, krever det."

Flertallet foreslår at annet og tredje ledd i den nye § 272 a bør lyde:

"Ny § 272 a annet og tredje ledd skal lyde:

Dersom saken kan utvikle seg slik at opplysningene som det blir nektet innsyn i, kan bli til gunst for den siktede ved avgjørelsen av skyldspørsmålet eller straffespørsmålet, skal den særskilte dommeren i kjennelsen pålegge påtalemyndigheten å oversende kjennelsen til tingretten etter reglene i § 262 fjerde ledd. Det samme gjelder der bevisførsel blir avskåret etter § 292 a.

Kjennelse om å nekte dokumentinnsyn eller avskjære bevis etter bestemmelsene som det er vist til i første ledd, er bindende også under hovedforhandlingen, med mindre påtalemyndigheten likevel vil legge frem opplysningene eller grunnen til å nekte innsyn eller bevisførsel er falt bort og særlig tungtveiende hensyn tilsier at kjennelsen omgjøres. Rettens beslutning om ikke å omgjøre en kjennelse kan ikke påkjæres."

Flertallet foreslår videre at ordet "retten" i §§ 242 a første ledd og 292 a første ledd byttes ut med "tingretten som en enkeltstående rettshandling, jf. § 272 a" og forslaget til § 242 a tredje ledd første og annet punktum utgår (om hvem som avgjør saken i retten). Siste ledds henvisning til tredje ledd femte punktum byttes ut med tredje ledd tredje punktum.

Flertallets forslag om særskilt dommer innebærer at den dømmende rett må settes med en annen fagdommer. Flertallet forutsetter at dette blir en annen embetsdommer ved vedkommende rett og at bare unntaksvis en dommerfullmektig kan være fagdommer, selv om vilkåret for det etter straffeprosessloven § 276 fjerde ledd er oppfylt. Det bør kunne tilkalles en fagdommer etter reglene i domstolloven § 19 annet ledd.

Flertallet vil særlig understreke betydningen av at mindre domstoler med få dommerembeter benytter seg av muligheten til å tilkalle en fagdommer fra en annen tingrett eller et annet lagdømme ved beslutninger etter § 242 a.

Departementet ga i proposisjonsutkastet uttrykk for at det i noen saker kan tenkes å oppstå habilitetsproblemer dersom den eller de samme dommerne i en sak både beslutter å nekte dokumentinnsyn eller bevisførsel og senere beslutter bruk av tvangsmidler eller pådømmer saken. En annen sak er at retten i de tilfeller der også forsvareren nektes dokumentinnsyn, eller der bevisførsel nektes, vil ha opplysninger i saken som forsvareren ikke kjenner til. Underbygger opplysningene påtalemyndighetens påstand om skyld, plikter retten likevel å se bort fra opplysningene. Man har likevel ingen absolutte garantier for at ikke opplysningen ubevisst vil påvirke dommerens vurdering av bevisene. Fordi slike situasjoner allerede fanges opp av de alminnelige inhabilitetsreglene foreslo departementet i høringsutkastet ingen særskilte regler om inhabilitet.

Det fremkommer flere synspunkter på habilitetsspørsmålene i høringsrunden.

Departementet er fortsatt av den oppfatning at de alminnelige habilitetsreglene i domstolloven vil være tilstrekkelige i tilfeller der dommerens upartiskhet kan trekkes i tvil.

I proposisjonsutkastet pekte departementet på at det vil kunne oppstå situasjoner der retten gir forsvareren medhold i kravet om innsyn eller bevisførsel selv om sterke grunner taler for å imøtekomme påtalemyndighetens begjæring. Departementet foreslo derfor at det ble gjort klart at påtalemyndigheten har et valg mellom å oppfylle kjennelsen som pålegger innsyn, og å innstille strafforfølgningen.

Departementet foreslo videre en ny bestemmelse i § 74 om at forfølgningen kan tas opp på ny dersom grunnen til å nekte innsyn eller bevisførsel har opphørt.

Har påtalemyndigheten frafalt saken etter at hovedforhandling er begynt, fordi straff ikke kan anvendes på forholdet eller på grunn av bevisets stilling, skal retten avsi frifinnelsesdom. Når frifinnelsesdommen er rettskraftig, vil påtalemyndigheten være henvist til reglene om gjenopptagelse av straffesaker om den ønsker å ta opp igjen forfølgningen. Heller ikke disse reglene passer så godt når forfølgningen innstilles for å avverge at sensitive opplysninger blir gitt videre til den siktede og forsvareren. Departementet foreslo derfor at saken skal heves i slike tilfeller, jf. utkastet til § 73 første ledd nytt annet punktum.

Innstilles saken etter at dom har falt i første instans, er det behov for særregler. Da må hevingen kombineres med at underinstansens dom oppheves. En slik løsning passer best dersom førsteinstansens dom er fellende. Dersom førsteinstansen har frifunnet den siktede, står spørsmålet i en annen stilling. Å heve saken og oppheve den frifinnende dommen kan være betenkelig, blant annet av hensyn til uskylds­presumsjonen. Departementet foreslo derfor at bare en fellende dom, og ikke en frifinnelsesdom, skal oppheves som følge av at påtalemyndigheten velger å innstille forfølgningen etter at retten har avvist en begjæring om å nekte dokumentinnsyn eller avskjære bevis.

Av høringsinstansene er det bare Politidirektoratet som uttaler seg særskilt om departementets forslag på dette punktet.

På bakgrunn av høringen har departementet ikke funnet grunn til å gjøre vesentlige endringer i forslagene som ble fremsatt i proposisjonsutkastet.

Spørsmål om å nekte innsyn eller bevisførsel kan også tenkes å oppstå i en sak om erstatning etter straff­orfølgning. I høringsutkastet la departementet til grunn at formålet bak lovforslaget i proposisjonsutkastet og sammenhengen i regelverket tilsier at dersom det i straffesaken er avsagt kjennelse som nekter innsyn eller avskjærer bevisførsel, så må denne kjennelsen legges til grunn også under behandlingen av erstatningskravet. Og dersom spørsmålet om bevisførsel eller spørsmålet om innsyn i de aktuelle opplysningene først reises under saken om erstatning etter strafforfølgning, må det være adgang for påtalemyndigheten til å fremme en begjæring på tilsvarende måte som det kunne vært gjort i straffesaken.

Av høringsinstansene er det bare Riksadvokaten og Politidirektoratet som uttaler seg særskilt om disse spørsmålene.

Departementet mener at reglene bør utformes slik at den informasjonen som vernes av de nye reglene, ikke utilsiktet kan bli gjort kjent for den siktede i en etterfølgende sak om erstatning etter strafforfølgning. Dette oppnås best dersom reglene om å nekte dokumentinnsyn og bevisførsel gjelder tilsvarende så langt de passer i spørsmålet om erstatning.

Både etter de gjeldende reglene om erstatning etter strafforfølgning og etter forslaget til nye regler, er det adgang til å sette erstatningen ned eller la den helt falle bort dersom siktede har medvirket til skaden. Behovet for å unngå at reelt sett skyldige personer eller personer som motarbeider oppklaringen av straffesaker får erstatning, kan også gjøre seg gjeldende i saker der forfølgningen har blitt innstilt i medhold av forslaget til § 242 a. De gjeldende reglene og i forslaget i Ot.prp. nr. 77 (2001-2002) er imidlertid ikke utformet med tanke på en slik situasjon. Departementet foreslår derfor en ny regel om helt eller delvis bortfall av erstatning som kan anvendes i de tilfellene der strafforfølgningen er innstilt etter forslaget til § 242 a. En tilsvarende tilføyelse foreslås i reglene som ble foreslått i Ot.prp. nr. 77 (2001-2002).

Forrige kapittelNeste kapittel