Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sylvia Brustad, Rolf Terje Klungland og Synnøve Konglevoll, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland og Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet, Inger S. Enger, viser til at hensikten med forslagene fremmet i proposisjonen er å oppnå samfunnsmessig besparelse gjennom å gjøre planleggingen i kommunene mer effektiv og forutsigbar, samtidig som man ivaretar hensynet til kvalitet og grundighet. Dette er en målsetting komiteen er enig i.

Komiteen viser til at flere rapporter har vist at samfunnet kan spare betydelige beløp dersom plan- og byggesakbehandlingen blir mer effektiv. På den annen side kan en for kort behandlingstid og dårlig planlegging innebære kostnader. Komiteen viser til at departementet mener slike kostnader ikke er vurdert tilstrekkelig i rapporten. Etter en samlet vurdering av disse to hensynene, støtter komiteen Regjeringens forslag som deler opp saksbehandlingen i 5 faser og foreslår tidsfrister i de fasene det er formålstjenlig. Komiteen støtter videre forslagene som angår kart og stedfestet informasjon.

Komiteen vil understreke at målet om en raskere saksbehandling uten at kvaliteten svekkes, forutsetter at kommunene har overordnede planer som gir klare føringer for detaljplaner. Når det ligger til grunn gode planer der det har vært god medvirkning fra bl.a. frivillige organisasjoner, er det lettere å gjennomføre rask saksbehandling. Komiteen viser i denne sammenheng til NOU 2001:7 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven, Planlovutvalgets første delutredning, der det heter:

"En rekke undersøkelser som er blitt foretatt tyder på at svakheter ved planprosess og planinnhold svært ofte kan skrives tilbake til den innledende fasen av planarbeidet. Dagens lov stiller relativt beskjedne krav til både organisasjon og prosess i denne fasen. I mange tilfeller er rammen for planarbeidet og kretsen av de berørte ikke tilstrekkelig klart definert før arbeidet har kommet så langt at det er vanskelig å foreta kursendringer."

Komiteen viser videre til at flere høringsinstanser har pekt på gode erfaringer med forhåndskonferanser. Når det gjelder byggesaker, ble forhåndskonferanse innført ved lovreformen i 1995 slik at både kommunen og tiltakshaver kan kreve forhåndskonferanse. Komiteen viser til at i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 112 (2001-2002) som ble fremmet samtidig med denne proposisjonen, (jf. Innst. O. nr. 38 (2002-2003)), gikk en enstemmig kommunalkomité inn for en 2 ukers tidsfrist for avholdelse av forhåndskonferanse i byggesaker.

Komiteen viser videre til at kommunalkomiteens merknad i innstillingen om "at det er nødvendig med en sterkere integrering av plansaker og bygningssaker, og at reguleringsplan og byggetillatelse skal kunne avgjøres i ett samlet vedtak". Komiteen er enig i dette.

Komiteen viser til at Planlovutvalget etter planen skal avslutte sitt mangeårige arbeid og ha klar sin 2. delutredning slik at den kan sendes ut på høring i løpet av denne våren. Komiteen regner med at Stortinget vil få til behandling en proposisjon som gjennomgår plan- og bygningsloven samlet. Komiteen regner med at Regjeringen i denne sammenheng kommer tilbake til en bredere omtale av bl.a. hvordan man kan få til bedre planlegging og medvirkning, herunder forhåndskonferanse, samt en samkjøring av reguleringssaker og byggesaker. Komiteen fremmer på denne bakgrunn ikke ytterligere lovendringer utover de Regjeringen har fremmet i proposisjonen.

Komiteen viser til Innst. S. nr. 253 (2001-2002) om kommuneøkonomiproposisjonen, der spørsmålet om utbyggingsavtaler omtales, og til de respektive partienes merknader i denne.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til partienes merknader i Innst. S. nr. 253 (2001-2002). Flertallet mener at slike utbyggingsavtaler kan være et nyttig supplement til reguleringsplaner, men at det likevel primært er et offentlig ansvar å sørge for utbygging av sosial infrastruktur i et område. Flertallet mener derfor at det må settes grenser for hva som kan avtales i slike utbygginger slik at ikke utbyggingen belastes med kostnader knyttet til utvikling av sosial infrastruktur som skoler, barnehaver, mv.

Flertallet viser til merknad fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i Innst. S. nr. 253 (2001-2002), der et flertall uttaler:

"Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen vil utarbeide en veiledning om inngåelse av utbyggingsavtaler til kommunene. Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig at arten av de utbyggingsavtaler som inngås i kommunesektoren er mest mulig lik av hensyn til ønsket om likeverdige vilkår for utbyggerne og boligkjøperne, og videre at utbyggingsavtalene ikke forhindrer boligbygging. Disse medlemmer viser til at plan- og bygningsloven skal revideres, og disse medlemmer imøteser en grundig gjennomgang av dette temaet i den forbindelse."

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Innst. S. nr. 253 (2001-2002), der et flertall uttaler:

"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at mange kommuner har tatt i bruk utbyggingsavtaler med private utbyggere. Slike avtaler kan være et nyttig supplement til reguleringsplaner. Reguleringsplaner gir rett til, men ingen plikt til utbygging. Det kan derfor være nyttig og nødvendig for kommunen parallelt med reguleringsarbeidet å inngå avtaler med utbygger som sikrer gjennomføring av planen. Det kan også innebære at utbygger pålegges å bekoste hele eller deler av den infrastruktur som er nødvendig for dette.

Flertallet mener at det må settes grenser for hva som kan avtales slik at ikke utbyggingen belastes med kostnader knyttet til utvikling av sosial infrastruktur som skoler, barnehager mv. Det er også behov for å sikre at slike prosesser ikke på forhånd binder opp folkevalgte organers beslutningsmyndighet eller holdes utenfor innsyn fra offentligheten.

Flertallet mener at rammene for kommunenes bruk av utbyggingsavtaler må klargjøres. Flertallet vil understreke at kostnader ved utbygging av kommunenes sosiale infrastruktur ikke må veltes over på boligbyggingen."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Innst. S. nr. 253 (2001-2002), hvor partiene hevder at:

"… kostnader til infrastruktur utover det som er knyttet til nødvendige investeringer for at en bolig skal godkjennes som ferdig til innflytting, i prinsippet ikke skal belastes beboerne. Utgifter til skoler, barnehager og utbygging av arealer til slike formål er et offentlig ansvar og skal fordeles mellom innbyggere gjennom fordelingsmekanismene i skatte- og avgiftssystemet og ikke belastes beboerne gjennom utbyggingsavtaler. Disse medlemmer vil vise til at det er stort behov for økt boligbygging. Disse medlemmer viser til forslag i NOU 2:2002 om å gi kommuner tilskudd gjennom Husbanken for hver ferdigstilt bolig. Dette vil kunne dekke kommunenes utgifter i tilknytning til boligetablering og bidra til økt boligbygging.

Disse medlemmer mener derfor at utbyggingsavtaler må begrenses og ber Regjeringen legge dette synet til grunn for utarbeidelse av veiledningen til kommunene."

Disse medlemmer viser til tidligere utredninger der det blir slått fast at det normalt er nødvendig å kombinere innføring av frister med effektiviseringstiltak og/eller økte ressurser for at dette skal føre til kortere saksbehandlingstid. Innføring av frister aleine vil kunne føre til at saksbehandlinga ikke blir så grundig som ønskelig.

Det er viktig å se innføringa av tidsfrister i sammenheng med en breiere gjennomgang av plan- og bygningslovens saksbehandlingssystem. For en del plansaker, særlig enklere reguleringsplaner, er det åpenbart behov for å gjøre framdriften bedre enn i dag. For disse sakene kan saksgangen gjøres enklere. På den andre sida kan lang tidsbruk i enkelte plansaker skyldes planenes omfang og betydning, og at det foreligger reelle og kompliserte konflikter som det er nødvendig å bruke tid på å løse. Disse sakene må det fortsatt arbeides grundig med og brukes tid på, slik at en kan finne fram gode løsninger.