Vedlegg: Brev frå Kommunal- og regionaldepartementetv/statsråden til kommunalkomitéen, datert 2. desember 2002
Jeg viser til brev fra Kommunalkomiteen av 14. november 2002 med anmodning om å vurdere følgende forslag fremmet av stortingsrepresentantene Carl I. Hagen og Per Sandberg:
Vedtak til lov om endring i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven)
I
I 1 lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) gjøres følgende endring:
§ 40 nr. 3 ny bokstav d skal lyde:
d) Hvis en folkevalgt deltar i en partigruppering i et fylkesting eller kommunestyre og hovedorganisasjonen eller fylkes eller kommunelaget til denne partigrupperingen har inngått avtaler med noen person eller sammenslutning, er vedkommende folkevalgte inhabil i en sak når avtalen berører hvordan partigruppens folkevalgte skal opptre i den type sak som behandles. Tilsvarende gjelder folkevalgte medlemmer i et politisk parti ved behandling av saker i andre utvalg eller nemnder som er opprettet med bakgrunn i denne lovs § 10.
II
Loven trer i kraft straks.
Jeg har følgende kommentarer.
Bestemmelser om inhabilitet for folkevalgte har til hensikt å legge til rette for en objektiv beslutningsprosess, på lik linje med hva som gjelder for offentlige tjenestemenn. De alminnelige habilitetskrav følger av forvaltningsloven og gjelder også for folkevalgte i kommunale og fylkeskommunale organer, jf. kommuneloven § 40 nr. 3. I kommuneloven § 40 nr. 3 a c gis det noen særlige regler om inhabilitet for folkevalgte ved behandlingen av bestemte saker.
Etter gjeldende rett vil det i forhold til forvaltningsloven § 6 annet ledd om "særegne forhold" måtte foretas en konkret vurdering i den enkelte sak om hvorvidt en forhåndsbinding gjennom slike avtaler som lovforslaget gjelder, er egnet til svekke allmennhetens tillit til den folkevalgtes upartiskhet. Det legges til grunn at det å møte med bundet mandat i saker ikke i seg selv innbærer at vedkommende er inhabil etter gjeldende bestemmelser.
I tilknytning til dette dokument 8 forslaget er dermed spørsmålet om det er ønskelig å innføre en særbestemmelse som innebærer at slike avtaler automatisk skal medføre inhabilitet for den folkevalgte. Det er på det rene at en slik inhabilitetsbestemmelse vil kunne legge sterke begrensinger på måten de politiske partier vil kunne opptre på overfor ulike interessegrupperinger. En slik bestemmelse vil medføre en vesentlig utvidelse av de habilitetskrav som i dag gjelder for folkevalgte. Det må også antas at det i mange tilfeller vil kunne være uklart om det i det konkrete tilfellet faktisk foreligger en slik avtale som forslaget gjelder.
Det er klart at sterkt bundet mandat som folkevalgt gjennom slike avtaler medfører et problem i et demokrati. De folkevalgte skal primært være moralsk bundet av sitt program og sine løfter til velgerne, og ikke av skriftlige avtaler med enkeltgrupper. Samtidig er det vanskelig å trekke klare linjer mellom slike avtaler og velgerløfter til enkeltgrupper hvis det er full åpenhet om at avtalene er inngått, og velgerne har kjennskap til dem før valgene. Å definere noen som inhabile pga en avtale som det har vært full åpenhet om, synes som et drastisk virkemiddel. Etter min mening er derfor åpenhet et viktigere stikkord for demokratiet, enn å erklære inhabilitet.
Jeg vil vise til Innst. 0. nr. 29 (2002 2003) om forslag om endringer i lov 22. mai 1998 nr. 30 om offentliggjøring av politiske partiers inntekter, hvor Stortinget under II e vedtok at loven skal "stille krav om at det sammen med partienes årsregnskap legges frem erklæring for at det ikke foreligger muntlige eller skriftlige avtaler mellom bidragsyter og politiske partier eller dets valgte representanter på noe nivå, og at det ikke foreligger enighet som kan oppfattes som gjenytelser eller forventning om gjenytelse". Regjeringen arbeider videre med dette vedtaket.
Jeg vil derfor ikke tilrå lovendringen som her foreslås.