Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Carsten Dybe­vig og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Øystein Andersen og Einar Holstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til at alvorlige trusler er blitt et stadig sterkere innslag i kriminalitetsbildet, og i de mest ekstreme tilfellene vil det kunne stå om livet. Denne utviklingen førte blant annet til at Stortinget i 2000 vedtok lovendringer som gir adgang til anonym vitneførsel i alvorlige straffesaker for å beskytte aktørene mot alvorlige trusler og represalier, jf. Innst. O. nr. 78 (1999-2000). Komiteen viser til at Regjeringens forslag om å åpne for å gi trusselutsatte fiktiv identitet, vil være enda et virkemiddel for å løse alvorlige straffesaker, og et viktig tiltak i kampen mot organisert kriminalitet. Komiteen erkjenner at det vil kunne oppstå tilfeller der en person ikke ønsker å stille som vitne selv om det gis adgang til å vitne anonymt. I noen situasjoner er ikke adgangen til å vitne anonymt tilstrekkelig, og det kan være nødvendig med fiktiv identitet for å ivareta sikkerheten til vitnet.

Adgangen til å etablere fiktiv identitet vil ha stor betydning for de mange kvinner som er forfulgt og truet på livet av sine tidligere partnere. Komiteen oppfatter det slik at mange kvinner etter dagens retts­tilstand ikke har tilstrekkelig vern etter at de har brutt ut fra voldelige samliv. Mange føler seg truet på livet og vi ser dessverre flere tilfeller hvert år hvor kvinner blir drept av sine tidligere partnere. En rekke kvinner lever et liv på flukt, og en voldsalarm gir i de mest ekstreme tilfellene ikke tilstrekkelig trygghet. Komiteen viser til at en navneendring kombinert med adressesperre kode 6 er det mest inngripende tiltak man i dag kan iverksette for å skjule en forfulgt person. Komiteen ser helt klart behovet for å gi forfulgte kvinner bedre beskyttelse, men vil understreke at man også må se nærmere på tiltak som i større grad begrenser voldsutøverens muligheter til å forfølge og true sine ofre.

Komiteen erkjenner at det i dag er alt for enkelt å skaffe opplysninger om en annen person, og at de ordninger som eksisterer etter dagens rettstilstand, ikke er tilstrekkelig gode. Komiteen ber Regjeringen vurdere tiltak som gjør det vanskelig å få innsyn i folkeregisteret. En adressesperring kode 6 gir ingen fullgod beskyttelse for personer som er forfulgt, og gir ikke den følelse av trygghet som skal til for å kunne leve et normalt liv. Komiteen vil presisere at det er en grunnleggende menneskerett å få muligheten til å leve uten frykt for liv eller helse, og mener det må legges til rette for at flest mulig blir i stand til det. Komiteen ber Regjeringen iverksette nødvendige tverrdepartementale tiltak for å gi offentlige, både statlige og kommunale, etater bedre informasjon om Kode 6-problematikken for å lette ofrenes hverdag.

Komiteen viser til arbeidsgruppens utredning og anbefaling når det gjelder regler som kan bidra til å gi trusselutsatte personer økt vern av personopplysninger herunder kode 6 og 7, og som er omtalt i proposisjonen. Komiteen legger til grunn at dette vil bli fulgt opp av Regjeringen, og viser til forslag til vedtak. Komiteen ber Regjeringen vurdere hva slags bistand personer underlagt adressesperring kode 6 kan gis, for eksempel om politimestrene i de ulike politidistriktene eller Politidirektoratet bør ilegges bistandsplikt overfor disse, samt hvorvidt det bør opprettes et tiltak tilsvarende Victim Support Service i Skottland. Komiteen ber også Regjeringen vurdere om beskyttelsestiltakene, herunder også politiets arbeide, overfor den enkelte person er tilstrekkelig både i tiden før og under adressesperring.

Komiteen erkjenner at det kan oppstå problemer i de tilfeller der en trusselutsatt kvinne har barn med forfølgeren, særlig i forhold til samværsrett og bidragsplikt. Komiteen har merket seg at problemstillingene vil bli tatt opp i den kommende familiemeldingen, og vil ikke gå nærmere inn på dette i det følgende.

Komiteen støtter Regjeringens vurdering om at det gis rett til å benytte fingert identitet, fremfor å bytte fødselsnummer slik at det gamle opphører å eksistere. En fordel med en slik ordning er at man, dersom trusselsituasjonen endrer seg, har muligheten til å gå tilbake til sin gamle identitet.

Komiteen støtter Regjeringen i at det er riktig å sette strenge vilkår for å innvilge et identitetsbytte. Dette er en omfattende prosess som fører til en rekke praktiske problemer. Komiteen mener også det er svært viktig at den trusselutsatte er informert om, og motivert for, alle de omveltninger i livssituasjonen identitetsbyttet fører med seg. Komiteen er enig i at et identitetsskifte bør reserveres for de mest alvorlige trusselsituasjoner, hvor det er fare for en alvorlig forbrytelse mot liv, helse eller frihet. Komiteen ønsker imidlertid å presisere at det ikke må stilles krav om at det allerede er begått en alvorlig forbrytelse, men at dette vil være et moment i totalvurderingen av situasjonen.

Komiteen vil også understreke at man på grunn av dette tiltakets karakter, først bør ha forsøkt mindre inngripende virkemidler for å gi den trusselutsatte beskyttelse før et identitetsskifte er aktuelt.

Komiteen er enig i at avgjørelsesmyndigheten i saker om fiktiv identitet bør ligge hos Politidirektoratet. Det er en helt grunnleggende rettssikkerhetsgaranti at man har mulighet til å påklage vedtaket, og komiteen støtter Regjeringen i at Justisdepartementet skal være klageinstans over vedtak i slike saker.

Komiteen vil anta at en person som har fått innvilget bruk av fiktiv identitet har vært igjennom en stor omveltning, og har brutt med sitt tidligere liv. For at disse skal få den bistand de har behov for, er komiteen tilfreds med at det viktig at det foreslås en bistandsplikt for Politidirektoratet når det gjelder problemer som måtte oppstå.

Komiteen er tilfreds med at reglene om fiktiv identitet blir tatt inn i politiloven, fremfor at det lages en særlov om dette. Lovverket er stort og uoversiktlig og flere særlover bidrar til at reglene blir mindre tilgjengelig for brukerne. Komiteen er også enig med Regjeringen i at de praktiske problemene ved et identitetsbytte kan variere veldig, og ser det som hensiktsmessig at ikke alt detaljreguleres i lov eller forskrift.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med vurderinger av det følgende:

• iverksette nødvendige tverrdepartementale tiltak for å gi offentlige, både statlige og kommunale, etater den nødvendige informasjon om Kode 6-problematikken, for å lette ofrenes situasjon.

• hvordan man på egnet måte kan bistå personer som lever på kode 6 og 7.

• Arbeidsgruppens forslag om:

  • hvordan fremtidig beslutningsmyndighet kan organiseres.

  • tiltak som gjør det vanskelig å få innsyn i folkeregisteret.

  • en utvidet varighet av adressesperring."

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å nedsette et utvalg, eventuelt sette i gang et forskningsprosjekt, hvor man undersøker fellestrekk mellom personer underlagt adressesperring kode 6, hva som har vært de utløsende årsaker for å velge en slik løsning, samt hvordan ordningen fungerer i praksis. Berørte barns situasjon bør vektlegges i et slikt arbeid. Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med dette i løpet av 2003. "

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det på mange måter er en fallitterklæring at regjeringens forslag om fiktiv identitet fremmes også for å beskytte kvinner som lever på flukt fra voldelige (eks)menn. Spesielt er det alvorlig der slike saker vil involvere barn, og dette medlem mener det egentlig er uhørt at vi i realiteten nå vil tilby unger å slette hele fortida si. Dette medlem mener det er sannsynlig at dersom myndighetene hadde sørget for en bedre opplæring av det offentlige hjelpeapparatet, inkludert politiet, både når det gjelder vold mot kvinner generelt og adressesperring kode 6 og 7 spesielt, ville langt færre ha ønsket å endre sin identitet. Derfor er dette ekstra alvorlig. Dette medlem mener det må satses på en grundig opplæring av hjelpeapparatet, både når det gjelder kompetanse og holdningsendring.