4.1 Sammendrag

4.1.1 Vilkår for å nedlegge besøksforbud

Vilkårene for å nedlegge besøksforbud går frem av straffeprosessloven § 222 a. Det må på grunn av særlige forhold antas å foreligge risiko for at den forbudet retter seg mot ellers ville begå en straffbar handling, forfølge eller på annet vis krenke den annens fred. I tillegg kommer vilkårene i straffeprosessloven § 170 a: Det må være tilstrekkelig grunn til å nedlegge et besøksforbud, og et forbud kan ikke nedlegges når det ville være et uforholdsmessig inngrep.

Departementet foreslår ikke endringer når det gjelder hvilke handlinger det må være risiko for, og mener det fortsatt bare bør være rettsstridig adferd som har karakter av forfølgelse eller fredskrenkelse som bør omfattes av bestemmelsen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har slått fast at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for risikoen for at handlingen skal skje. Etter departementets syn bør det ikke nå innføres et strengere sannsynlighetskrav, og det foreslås at dette presiseres i § 222 a. Departementet peker på at besøksforbud dreier seg om et midlertidig tiltak i en krisesituasjon, og at innsamling av tilstrekkelig bevismateriale for å påvise sannsynlighetsovervekt, ofte vil være tidkrevende og vanskelig.

Departementet foreslår å erstatte formuleringen "hvis det på grunn av særlige forhold antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot" med "dersom det er grunn til å tro". En teoretisk eller generell risiko vil ikke være nok, grunnen må bygge på konkrete omstendigheter i saken. Ingen høringsinstanser har gått imot forslaget.

Besøksforbud kan nedlegges når den et forbud skal beskytte, har begjært det, eller når det finnes påkrevd av allmenne hensyn. Det er ikke et vilkår at det foreligger en anmeldelse. Det foreslås ingen endringer i dette.

For å unngå tvil om at § 170 a gjelder for besøksforbud, foreslår departementet at dette sies uttrykkelig i § 222 a.

Ordlyden både i gjeldende og ny bestemmelse kan gi inntrykk av at et besøksforbud bare kan nedlegges for å beskytte en bestemt person. Departementet mener at man ikke kan legge til grunn en slik snever forståelse av bestemmelsen. For eksempel må det være adgang til å forby en person å oppholde seg på et bestemt skoleområde for å beskytte elevene på skolen. Derimot tar bestemmelsen ikke sikte på å beskytte en helt ubestemt krets av personer.

4.1.2 Besøksforbudets innhold

Et besøksforbud kan etter gjeldende rett gå ut på at den det er rettet mot, forbys å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en person.

Departementet gikk i høringsnotatet inn for at det innføres en klarere hjemmel for å nedlegge et forbud mot å oppholde seg i det felles hjem, uavhengig av eierforholdet til boligen. Formålsbetraktninger og sterke reelle hensyn taler for at besøksforbud også kan nedlegges i det felles hjem, men et slikt besøksforbud innebærer et større inngrep i overgriperens bevegelsesfrihet.

Enkelte land har egne regler om besøksforbud i hjemmet. I Danmark og Sverige vurderes spørsmålet.

Departementet tolket gjeldende § 222 a slik at det også i dag kan være aktuelt å nedlegge besøksforbud i eget hjem, men mente at gode grunner taler for en særskilt regulering. Det råder uklarhet på dette punktet i praksis, noe som kan lede til at besøksforbud som virkemiddel ikke brukes fullt ut. Hensynet til den et slikt besøksforbud vil ramme taler for en lovregulering, og det kan være behov for å gi egne saksbehandlingsregler og særvilkår for å nedlegge slikt besøksforbud. Departementet legger til grunn at en klarere hjemmel om besøksforbud i samlivspartneres felles hjem ikke vil krenke internasjonale menneskerettigheter.

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om dette støtter forslaget.

Departementet bemerker at hvem som eier boligen bør være uten betydning for den generelle adgangen til å nedlegge besøksforbud. Men eier overgriperen boligen alene, vil dette være et viktig moment ved vurderingen av om besøksforbud vil være et uforholdsmessig inngrep.

Departementet reiste spørsmål ved om forbudet bare bør kunne nedlegges når partene står i et bestemt forhold til hverandre, men foreslår ikke å ta inn en slik begrensning selv om besøksforbud sjeldnere vil være aktuelt når partene ikke lever sammen. Departementet foreslår imidlertid at det bør gjelde strengere vilkår for besøksforbud i det felles hjem. For det første må det være risiko for en straffbar handling, og for det annet må faren være "nærliggende".

Et klart flertall av høringsinstansene støtter forslaget om hvilke handlinger det må være risiko for. Riksadvokaten foreslår å begrense anvendelsesområdet til bare å gjelde vold og trusler, mens enkelte andre instanser mener bestemmelsen blir for snever. Riksadvokaten reiser ellers spørsmål om forslaget om å skjerpe kravet til risiko vil svekke beskyttelsen av den svake part.

Departementet har kommet til at fritidsboliger ikke bør omfattes av særreguleringen. Dermed vil hovedreglene om besøksforbud komme til anvendelse når det er aktuelt å nedlegge besøksforbud i fritidsbolig.

Departementet legger til grunn at et besøksforbud i hjemmet bør ha en kortere varighet enn mindre inngripende forbud, og viser til at den generelle fristen er ett år. Det foreslås at et besøksforbud i eget hjem kan vare i inntil tre måneder av gangen. Bare to av høringsinstansene har innvendinger mot dette.

4.1.3 Begrensede besøksforbud

Med et begrenset besøksforbud menes besøksforbud med en form for "unntak", for eksempel slik at den forbudet retter seg mot, bare kan besøke et sted eller en person på bestemte vilkår.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har uttalt at en slik ordning ikke ligger innenfor den besøksforbudsordningen som § 222 a gir hjemmel for. Videre uttalte utvalget at heller ikke reelle grunner tilsier at det bør gis rom for en mellomløsning. Departementet mener på sin side at det er uheldig om lovteksten binder påtalemyndigheten og domstolene slik at de ikke kan fastlegge en ordning tilpasset den enkelte situasjon. På denne bakgrunnen foreslår departementet å ta inn en formulering i § 222 a, slik at det går uttrykkelig frem av lovteksten at det er adgang til å nedlegge begrensede besøksforbud.

4.1.4 Besøksforbudets utstrekning

Lovteksten setter ikke grenser for hvor stort geografisk område et besøksforbud kan gjelde, og det foreslås ikke endringer i dette. Forutsatt at de øvrige vilkårene er tilfredsstilt, må det avgjørende for omfanget av besøksforbudet være om forbudet vil være et forholdsmessig tiltak.

Brudd på besøksforbud er ikke med i oppregningen over hvilke handlinger som kan straffes i Norge når de er begått av en nordmann i utlandet. Gode grunner taler for å la brudd på besøksforbud i utlandet være straffbart i Norge. Departementet foreslår derfor at § 12 nr. 3 bokstav a utvides til å omfatte § 342.

4.1.5 Saksbehandlingsregler

Straffeprosessloven § 222 a legger kompetansen til å nedlegge besøksforbud til påtalemyndigheten i første hånd. Påtalemyndigheten skal snarest mulig og senest innen tre dager bringe beslutningen inn for forhørsretten. Det er ikke regulert hvilken virkning en overskridelse av tredagersfristen skal ha. Den besøksforbudet er rettet mot, kan når som helst kreve spørsmålet om vilkårene for besøksforbudet er oppfylt innbrakt for retten. Det samme gjelder den forbudet skal beskytte.

Departementet reiste i høringsnotatet spørsmål om ordningen med obligatorisk rettslig overprøving burde oppheves for vanlige besøksforbud. Videre ba departementet høringsinstansene å vurdere om en eventuell etterkontroll også skal omfatte "negative" beslutninger. Departementet foreslo også å endre fristbestemmelsen til "snarest råd og så vidt mulig innen tre dager".

Det er ulike syn blant høringsinstansene på de foreslåtte saksbehandlingsreglene.

Departementet holder fast ved at besøksforbud i første hånd bør besluttes av påtalemyndigheten, og viderefører obligatorisk rettslig etterprøving både ved besøksforbud i eget hjem og andre typer besøksforbud. Flertallet av høringsinstansene støtter dette. Derimot er det neppe grunn til å la ordningen omfatte "negative" vedtak.

Riksadvokaten har innvendinger mot tre-dagers fristen, og departementet foreslår at fristen settes til fem dager. Det bør ikke gjelde en absolutt frist, og fristregelen bør betraktes som en ordensforskrift. Det skal opplyses om grunnen til fristoverskridelser i rettsboken. For øvrig vil det ikke få konsekvenser at fristen blir overskredet.

Straffeprosessloven § 222 a fastsetter ingen formkrav til en begjæring om besøksforbud fra den et forbud skal beskytte. Påtalemyndighetens beslutning skal være skriftlig, begrunnet og angi hvem forbudet retter seg mot. Det stilles ingen formkrav til påtalemyndighetens avgjørelse om ikke å nedlegge et besøksforbud. Retten avgjør spørsmål om besøksforbud ved kjennelse.

Det skal gis underretning om adgangen til å begjære besøksforbud mv. til den et slikt forbud skal beskytte, dersom det er grunn til å tro at vilkårene foreligger. Det skal også underrettes om ilagt besøksforbud så snart som mulig. Både den forbudet skal beskytte, og den det retter seg mot, skal gjøres kjent med sin rett til å bringe spørsmålet inn for retten. Den forbudet retter seg mot, skal også gjøres kjent med at overtredelse er straffbart.

Departementet går inn for å videreføre gjeldende rett om at det ikke kreves anmeldelse for å nedlegge et besøksforbud, eller formkrav til begjæringen om å nedlegge besøksforbud. Departementet foreslår videre at et avslag skal være skriftlig og begrunnet. Samtlige høringsinstanser som uttaler seg om dette støtter forslagene.

Noen av saksbehandlingsreglene går i dag frem av straffeprosessloven § 222 a selv, men det henvises også til en del bestemmelser i kapittel 14 om pågripelse og fengsling. Det foreslås å innarbeide en del saksbehandlingsregler direkte i straffeprosessloven § 222 a.

4.1.6 Den prosessuelle stillingen til den et besøksforbud er rettet mot og den det skal beskytte

Departementet ha fått signaler om at den prosessuelle statusen til de impliserte i saker om besøksforbud, kan være uklar. En utredning om den fornærmedes straffeprosessuelle stilling er sendt på høring, og det er derfor ikke aktuelt å foreslå vidtgående endringer i gjeldende rett på området nå. Det foreslås imidlertid å klargjøre hvilken prosessuell stilling partene har.

Høyesterett har slått fast at retten må gi den siktede anledning til å uttale seg før den avsier kjennelse om besøksforbud. Den et besøksforbud er rettet mot, må derfor varsles om rettsmøtet. Departementet foreslår at også den et forbud skal beskytte, skal varsles om rettsmøte, og det skal gå uttrykkelig frem av lovteksten at begge parter har rett til møte og å uttale seg.

Etter straffeprosessloven § 377 første ledd kan "enhver som avgjørelsen rammer" påkjære en kjennelse. Dette omfatter både den et forbud er rettet mot og den som forbudet skal beskytte. Det foreslås ikke endringer her.

4.1.7 Rett til forsvarer og bistands­advokat

Spørsmålet om den som et besøksforbud retter seg mot har krav på offentlig oppnevnt forsvarer, må løses etter straffeprosessloven §§ 94 flg. Saker om besøksforbud vil ikke i seg selv gi rett til forsvarer. Spørsmålet om den som et besøksforbud skal beskytte har rett til bistandsadvokat, må løses etter reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a. Hvis besøksforbudet nedlegges etter at den fornærmede har anmeldt en sak som gir rett til å få oppnevnt bistandsadvokat, omfatter bistandsadvokatoppdraget også besøksforbudet.

Departementet foreslo i høringsnotatet at den et forbud rettes mot, gis en ubetinget rett til advokat i de sakene der det nedlegges besøksforbud i eget hjem. Videre skal den et forbud beskytter, alltid ha rett til bistandsadvokat i denne typen saker.

Flere høringsinstanser støtter forslaget, og flere går også inn for at det gis rett til bistandsadvokat ved brudd på ilagte besøksforbud. Noen høringsinstanser ønsker rett til forsvarer eller bistandsadvokat også ved andre typer besøksforbud.

Departementet viderefører forslaget om at det skal gis rett til forsvarer og bistandsadvokat når en sak om besøksforbud i eget hjem bringes inn for retten. Videre foreslås at det skal oppnevnes bistandsadvokat i saker om brudd på ilagt besøksforbud, jf. lovutkastet til straffeprosessloven § 107 a.

4.1.8 Endringer i § 222 b som følge av forslaget til endring i § 222 a

Straffeprosessloven § 222 b hjemler oppholdsforbud i forbindelse med gjensidige oppgjør mellom voldelige gjenger. Departementet ønsker å videreføre gjeldende rett slik at det ikke er adgang etter § 222 b til å nedlegge forbud mot opphold i eget hjem med mindre vedkommendes hjem er tilholdsstedet til gjengen. Det foreslås å opprettholde regelen om obligatorisk rettslig etterkontroll, og å henvise til straffeprosessloven § 170 a om krav til forholdsmessighet.

Fristreglene bør etter departementets syn være de samme i § 222 b som i § 222 a.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen mener at ordningen med besøksforbud er et viktig virkemiddel for å verne enkeltmennesker mot vold, forfølgelse, krenkelser eller andre straffbare handlinger. De foreslåtte endringer i straffeprosessloven § 222 a vil etter komiteens mening gjøre bestemmelsen om besøksforbud mer tilgjengelig og dermed gjøre ordningen mer kjent og mer utbredt. Komiteen ber politiet anvende bestemmelsene om besøksforbud og ilegge besøksforbud ved behov.

Komiteen vil presisere at bestemmelsen om besøksforbud må praktiseres likt i hele landet. Når det er risiko for at en person for eksempel vil bli utsatt for vold, skal det vern som gis fra politiet og det offentliges side være likt og uavhengig av hvor i landet man bor. Etter komiteens oppfatning vil de endringer som er foreslått i straffeprosessloven 222 a, bidra til større klarhet om lovgivers intensjon og hensikt med bestemmelsen. Komiteen anser dette som udelt positivt. Konsekvensen av lovendringen vil trolig både være mer lik praksis hos politiet hva gjelder ileggelse av besøksforbud og personer som er i risikosonen vil få en økt rettssikkerhet. Komiteen forutsetter at påtalemyndigheten anvender bestemmelsen i tråd med Stortingets intensjon.

Komiteen støtter Regjeringens forslag om å ikke gjøre endringer i vilkåret vedrørende hvilke handlinger det må være risiko for, for at besøksforbud skal kunne ilegges, jf, straffeprosessloven § 222 a. Komiteen støtter videre forslaget om å tydeliggjøre at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at handling som nevnt i straffeprosessloven § 222 a skal skje. Komiteen legger i denne forbindelse vekt på at bestemmelsen har en forebyggende funksjon.

Personer som utsettes for overgrep i hjemmet av ektefelle, samboer eller lignende, bør etter komiteens oppfatning kunne sikres ved at overgriper ilegges et besøksforbud som også omfatter vedkommendes hjem. Dette er nødvendig for at personer som utsettes for overgrep i eget hjem skal få beskyttelse på stedet der risikoen for krenkelse er størst. Om overgriper i tilfeller med for eksempel vold i hjemmet ikke pålegges å flytte, må offeret velge mellom å flytte eller å forbli i en utrygg og risikofylt livssituasjon. Dette valget er det urimelig å pålegge den krenkede part. Komiteen støtter derfor Regjeringens forslag om at det i straffeprosessloven § 222 a inntas en egen hjemmel for nedleggelse av besøksforbud i eget hjem.

Komiteen erkjenner at et besøksforbud som innebærer forbud mot å oppholde seg i eget hjem, er inngripende. Av denne grunn og for å sikre lik praksis av besøksforbudsbestemmelsen, er det viktig med en konkret hjemmel for dette i lovteksten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er riktig at grunnlaget for besøksforbud i eget hjem krever at det må være "nærliggende fare" for relevante handlinger. Dette innebærer et skjerpet beviskrav.

Komiteen støtter Regjeringens forslag om at besøksforbud i eget hjem bare skal kunne nedlegges for tre måneder av gangen. Komiteenhar merket seg at det ikke oppstilles noen absolutt grense for hvor lenge besøksforbud i eget hjem samlet sett kan gjelde for. Komiteen vil påpeke at i den grad den/de gjenværende i hjemmet ikke i løpet av tre måneder har hatt mulighet til å finne annet egnet bosted eller fått ordnet det slik at tidligere felles bolig for eksempel overføres vedkommende som eneeie, bør besøksforbud i eget hjem normalt forlenges.

Komiteen vil imidlertid presisere at det er viktig at rettslig prøving av ileggelse av besøksforbud skjer så snart som mulig. Dette av hensyn til den besøksforbudet rammer. Komiteen ber Regjeringen melde tilbake til Stortinget i egnet form omfanget av domstolenes ileggelse av besøksforbud.

Komiteen har merket seg forslagene vedrørende rett til forsvarer og bistandsadvokat i saker om besøksforbud, og har ingen merknader til disse. Komiteen har heller ingen merknader til de endringer som foreslås i straffeprosessloven § 222 b.

Komiteens medlemmer fraFremskrittspartiet ser et klart behov for at man kan pålegge overgriper besøksforbud i hjemmet uavhengig av hvem som står som formell eier av den aktuelle boligen. Disse medlemmer mener det er positivt at man nå i større grad fokuserer på å fjerne overgripere, enn at den som blir utsatt for overgrep må flytte ut av det som har blitt benyttet som deres hjem. Det er viktig at et formelt eierskap ikke sperrer muligheten for at det er overgriper som blir nektet adgang til hjemmet. Disse medlemmer er derfor enig i lovforslaget som nå innebærer at hensynet til offeret er det viktigste i slike saker.

Disse medlemmer mener lovhjemmelen er viktig for at et offer i det hele tatt skal tørre å stå frem og be om hjelp i sin situasjon. Frykten for en vanskelig bosituasjon skal ikke stå i veien for at et offer skal kunne be om hjelp, slik at et besøksforbud blir pålagt.

Disse medlemmer ser et besøksforbud i eget hjem, hvor det er en eier, som et inngripende tiltak. Disse medlemmer vil derfor påpeke at dette må være et viktig moment ved vurdering av om besøksforbud vil være et uforholdsmessig inngrep.

Disse medlemmer vil oppfordre til at det offentlige, i tilfeller hvor et forhold har hatt kort varighet, bistår med å finne løsninger utenfor eget hjem, fordi disse medlemmer antar at det vil være med på å redusere faren for å fremprovosere nye negative handlinger fra overgriper.

Disse medlemmer viser til at man i lovgivningen allerede har enkelte kriterier som angir når tilknytning til boligen er så vidt stor at en annen enn eier kan få bruksretten til boligen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er glad for at departementet nå går inn for at det skal gis adgang til å nedlegge besøksforbud i eget hjem, og viser til at spørsmålet i sin tid ble tatt opp av representanter fra Sosialistisk Venstreparti den gang Hanne Harlem var justisminister. Dette medlem er samtidig bekymret for det faktum at behandlingstilbudet for voldsutøvere er svært dårlig utbygd i Norge. Dette medlem mener at Alternativ til Vold (ATV) bør utvides og styrkes, og at dette haster ekstra mye i og med forslaget fra departementet. Utilsiktede konsekvenser av slike besøksforbud kan bli at aggresjonsnivået hos voldsutøvere øker, bl.a. fordi avmaktsfølelsen øker, men også fordi det kan tenkes at ønsker om hevn blir framtredende. Dette medlem ber departementet følge nøye med på utviklingen framover, og komme tilbake til saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Dette medlemstøtter Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK) og Krisesentersekretariatet som i høringsrunden gikk imot at nedleggelse av besøksforbud i eget hjem må begrenses til de tilfellene hvor det er risiko for straffbare handlinger. Også Riksadvokaten stiller spørsmålstegn ved om et slikt krav vil svekke beskyttelsen av den svake part: "Særlig der beskyttelsesbehovet er akutt, kan dette by på problemer." Riksadvokaten påpeker videre at det at noen må forlate sitt eget hjem uansett alltid vil være et sentralt moment i forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170 a. Barne- og familiedepartementet mener at hensynet til beskyttelse av liv og helse for den personen trusselen rettes mot må veie tyngre enn retten til fri råderett over egen eiendom i slike tilfeller.

Dette medlem er enig i dette, særlig sett i lys av Riksadvokatens påpeking, og fremmer følgende forslag:

"§ 222 a andre ledd andre punktum skal lyde:

Er det grunn til å tro at en person vil begå en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem."

Dette medlemgår imot forslaget om at det skal være mulig å nedlegge begrensete besøksforbud, og mener det er bekymringsfullt at forslaget er fremmet uten å ha vært på høring. Dette medlem viser til Høyesteretts kjæremålsutvalg som i Rt. 2001 side 1341, uttaler:

"Et besøksforbud med et nærmere begrenset unntak for besøk under tilsyn (…) vil i praksis lett kunne skape uklarhet, og dermed utsette den person som skal beskyttes for et press som ordningen med besøksforbud var ment å gi beskyttelse mot."

Dette medlem mener hensynet til samvær med felles barn under ingen omstendigheter må veie tyngre enn hensynet til den voldsutsattes sikkerhet. I slike tilfeller må man heller finne ordninger som gjør at den voldsutsatte slipper å møte den annen part, for eksempel ved at det offentlige sørger for å hente barna og bringe dem til den besøksforbudet gjelder. Informasjon fra Krisesentersekretariatet viser at vold ofte utøves i forbindelse med overlevering av felles barn. Den besøksforbudet skal beskytte må aldri utsettes for et press om å tilpasse seg i slike situasjoner. Dette kan umulig være bra for barna heller. I slike tilfeller må i stedet det offentlige hjelpeapparatet trå til. Dette medlem vil derfor gå imot den foreslåtte endringen i straffeprosessloven § 222 a tredje ledd.

Dette medlem vil også gå inn for at den obligatoriske domstolsprøvingen av besøksforbud skal inkludere negative beslutninger, slik Barne- og familiedepartementet, Advokatforeningen, Krisesentersekretariatet og Kompetansesenter for voldsofferarbeid tar til orde for. Departementet påpeker selv en rekke fordeler ved en slik ordning: For det første at det kan være en påkjenning for den som ønsker beskyttelse selv å bringe saken inn for retten. For det andre at retten vil få en bredere referanseramme dersom alle beslutningene blir lagt fram til obligatorisk etterkontroll. Dermed kan besøksforbudbestemmelsens virkeområde bli nærmere klarlagt i rettspraksis. Dette medlem mener at disse argumentene er sterkere enn argumentet om at forhørsretten vil få en økt arbeidsbelastning som en følge av forslaget. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"§ 222 a siste ledd nytt tredje punktum skal lyde:

Påtalemyndigheten skal snarest råd bringe inn for retten beslutninger om ikke å ilegge besøksforbud."