7. Erstatningens størrelse
Dersom en siktet klarer å sannsynliggjøre at han ikke har utført den straffbare handlingen, eller at den var objektivt rettmessig, har han etter dagens regler i straffeprosessloven § 444 krav på full erstatning for ethvert økonomisk tap som han har lidt på grunn av forfølgningen, herunder også mulige tap i fremtidig erverv og utlegg til juridisk bistand. Etter den skjønnsmessige regelen i § 445 vil siktede bare ha krav på erstatning for tap som følger av særlig eller uforholdsmessig skade, og erstatningen utmåles etter rettens diskresjonære skjønn.
Departementet går inn for at den som har rettskrav på erstatning, fortsatt som utgangspunkt bør ha krav på erstatning for ethvert økonomisk tap han lider som følge av straffeforfølgningen eller domfellelsen, jf. lovutkastet § 444. Dette er i samsvar med Straffelovrådets forslag, og ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger på dette punktet. Også utgifter til privat etterforsker som har vært nødvendig for at mistanken mot siktede ble avkreftet, vil kunne erstattes. Rådet begrunner dette bl.a. med at tap som følge av straffeforfølgning i praksis særlig vil oppstå der siktede har vært varetektsfengslet.
Et særskilt spørsmål er om det skal gjøres fradrag i erstatningen for sparte utgifter til kost og losji under fengsling. Departementet mener dette er lite naturlig og rimelig.
Straffelovrådet har vurdert hvorvidt erstatningen for økonomisk tap bør standardiseres, men er kommet til at dette ikke bør gjøres fordi det tap varetektsfengslede har lidt, vil være svært forskjellig. Det foreslås likevel innført en standardisert minimumserstatning for økonomisk tap for å forenkle erstatningsoppgjøret. Der fengslingen ikke har ført til økonomisk tap, vil minimumssatsen innebære en form for kompensasjon for ikke-økonomisk skade. Forslaget vil ikke omfatte erstatning som ytes etter rimelighetsbestemmelsen i § 445.
Høringsinstansene er delt i synet på om man bør innføre regler om standardisert minimumserstatning for økonomisk tap.
Departementet viser til at deres forslag til erstatningsregler går lengre enn Straffelovrådets ved at det gir siktede rett til full erstatning for tap som skyldes ethvert etterforskningsskritt, ikke bare fengsling. Departementet går på denne bakgrunn som utgangspunkt imot en standardisering av erstatning før økonomisk tap, også en standardisert minimumserstatning, og mener man i liten grad vil oppnå den forenkling og effektivisering som standardsatser tar sikte på.
Komiteen mener lovforslaget ivaretar det hensyn at siktede skal ha sitt fulle økonomiske tap erstattet når han har rettskrav på erstatning. Det er ikke hensiktsmessig med en standardisering av denne erstatningen.