Sammendrag

Selv om vilkårene for erstatning er oppfylt, kan kravet etter gjeldende rett falle bort eller erstatningen settes ned på grunn av siktedes medvirkning. Erstatning tilkjennes således ikke når siktede ved eget forsettlig forhold har fremkalt forfølgningen eller en fellende dom. Retten har dessuten en skjønnsmessig adgang til å sette ned eller nekte erstatning dersom siktede ellers har medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last.

Straffelovrådet foreslår i hovedsak å videreføre disse reglene, men med den endring at det også i de forsettlige tilfellene skal bero på rettens skjønn om erstatningen helt eller delvis skal falle bort. Det foreslås videre å utvide muligheten til å la erstatningen falle bort pga. siktedes eget forhold ved at erstatningen også kan settes ned eller falle bort dersom det etter forholdene vil virke "støtende" å tilkjenne erstatning. Dette forslaget innebærer en utvidelse av adgangen til å sette ned eller nekte erstatning på grunnlag av siktedes eget forhold.

Ingen av høringsinstansene kommer med innvendinger mot at gjeldende medvirkningsbestemmelser videreføres. Når det gjelder "støtende"-alternativet, peker imidlertid enkelte på de tolkingsproblemer forholdet mellom denne bestemmelsen og uskyldspresumsjonen vil reise. Forsvarergruppen av 1977 mener at reglene har fått en unødig komplisert og vid formulering.

Departementet er enig med Straffelovrådet i at det er behov for regler som avskjærer retten til erstatning der siktede har medvirket til straffeforfølgningen. Departementet går også inn for at det å nekte å forklare seg, ikke bare overfor retten, men også overfor politiet og påtalemyndigheten, skal kunne gi grunnlag for erstatningsnedsettelse, jf. lovutkastet § 446.

Opptreden som normalt vil kunne innebære en risiko for forfølgning, bør omfattes av nedsettelsesreg­lene. Det samme gjelder hvis en større gjeng begår en forbrytelse, og siktede gjennom aktiv deltakelse i gjengens virksomhet har gitt foranledning til mistanken. Er det på det rene at siktede har begått den straffbare handlingen, men han frifinnes pga. for eksempel utilregnelighet, vil det også kunne fremstå som urimelig om han skal ytes erstatning for uberettiget straffeforfølgning. Tilsvarende gjelder hvor han frifinnes eller saken henlegges pga. for eksempel foreldet straffansvar. Nedsettingsreglene omfatter også handlinger som nødvendiggjør bruk av tvangsmidler, for eksempel fluktforsøk. Det samme gjelder der siktede ikke i rimelig grad har forsøkt å begrense skadevirkningen av forfølgningen/straffen.

Departementet foreslår ikke at det settes som vilkår for nedsetting av erstatningen at siktede har utvist skyld (uaktsomhet eller forsett), slik ordningen er etter dansk rett.

Etter gjeldende rett oppstilles et krav om at siktede må kunne bebreides for det forhold som har foranlediget straffeforfølgningen før erstatningen kan nedsettes/bortfalle. Departementet viderefører ikke et slikt vilkår. Om erstatning skal kunne settes ned eller ikke, bør i større grad bero på en vurdering av hvem som er nærmest til å bære den økonomiske risikoen for straffeforfølgningen. Departementet mener på den annen side at en automatisk bortfallsregel for forsettlige forhold vil bli for streng sett i sammenheng med forslagene ellers. Det innføres etter dette et krav om at erstatningen bare skal settes ned eller falle bort dersom siktede "uten rimelig grunn" foranlediger forfølgningen eller domfellelsen.

Det viktigste argumentet mot Straffelovrådets "støtende"-regel er at den overlater svært mye til avgjørelsesmyndighetens skjønn. Departementet finner det unødvendig med en bestemmelse som gir en generell og rent skjønnsmessig adgang til å sette ned erstatningen.

Komiteens merknader

Flertallet, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter forslaget om at erstatning som følge av straffeforfølgning kan nedsettes eller falle bort dersom siktede selv har medvirket til straffeforfølgningen. Flertallet mener at dersom siktede nekter å forklare seg overfor politi, påtalemyndighet eller i retten, så skal det kunne gi grunnlag for erstatningsnedsettelse. Flertallet vil påpeke at det ikke skal lønne seg å nekte å bidra til oppklaring av en straffesak.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter i hovedsak lovforslaget hva angår muligheter for bortfall eller nedsettelse av erstatning. Det er behov for regler som i enkelttilfeller avskjærer erstatningssøkers erstatningskrav. Lovutkastet ivaretar disse tilfellene.

Disse medlemmer er derimot ikke enig i at en ved forklaringsnektelse overfor politiet eller i retten, dog ved en rimelighetsvurdering, skal risikere å miste sin rett til erstatning. Det er tilstrekkelig at alternativ a) i lovforlagets § 446 benevner det å motvirke opplysning av saken. Retten til å nekte å avgi forklaring kan raskt bli svekket om dette i seg selv skal danne grunnlag for bortfall av erstatning. Det er noe ganske annet å aktivt motvirke sakens opplysning enn passivt å nekte å forklare seg. Det kan dessuten innebære betydelige bevisproblemer for den siktede å sannsynliggjøre at han eller hun har hatt en rimelig grunn til ikke å forklare seg. Det kan sette vedkommende i en like vanskelig situasjon som ved å avgi den opprinnelige forklaring.

Disse medlemmer foreslår derfor følgende endring i straffeprosessloven:

"§ 446 første ledd litra a) skal lyde:

• a) aktivt har motvirket opplysning av saken"

Ved det skjønn som skal anvendes ved bruk av § 446 presiserer disse medlemmer at man må utvise varsomhet slik at man ikke foretar krenkelse av uskyldspresumpsjonen. Er man frifunnet så er man frifunnet.